Elsker mannen min mer enn barna mine

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift med mannen min i 2 år. Jeg har 2 barn fra et tidligere forhold som vi har hos oss 50 %. Barna er 3 og 5 år. Vi bor i Oslo, men mannen min er nå nødt til å flytte til Tromsø pga av jobb. Jeg har bestemt meg for å flytte med han selv om dette betyr at jeg ikke får sett barna mine så ofte. Jeg kan ikke leve uten mannen min, men kan leve uten barna mine (det gjør jeg jo allerede 50%). Venninnene mine kan ikke skjønne at jeg kan flytte fra barna mine, men jeg kan ikke la han reise uten meg. Jeg kommer aldri finne en like fantastisk mann. Avstandsforhold fungerer ikke, og jeg elsker han over alt på jord. Jeg elsker jo barna mine også, men de er utrolig slitsomme og tar mer energi enn de gir. Det er en annen type kjærlighet jeg føler for barna mine, og jeg velger kjærligheten som jeg og min mann har ovenfor hverandre.
Hva ville du gjort i en slik situasjon?

Anonymkode: 7a1d3...4dd

[Rufino]

Jeg tenker at når man velger å få barn, man velger å sette nye mennesker inn i denne verden, da bør barna være det viktigste. Mor og far er jo klart de to viktigste personene for barna, og barna bør også være det viktigste for mor.

Jeg ville aldri flyttet fra barna mine. Jeg synes det er naturlig at venninnene dine reagerer, og jeg synes det er rart at mannen din ikke reagerer.

Kjenner jeg får vondt av barna som har en mor som synes de tar mer energi enn de gir. Håper inderlig at de har en far som elsker dem over alt på jord, og som aldri ville tvilt på å prioritere dem høyest.

Endret 23. mai 2017 av Rufino

[Amy Pond]

Blitt hos barna mine. Punktum.

[palamina]

Jeg tenker at dersom mannen din elsker deg like mye som du sier du elsker han så flytter han ikke fra deg og barna. Da blir han der han er og der barna dine bor. Det han gjør nå er å tvinge deg til å velge mellom han og barna og en sånn mann ville ikke jeg hatt i hvert fall. Hva jeg mener om at du ønsker å flytte etter han til fordel for samvær med barna blir en annen diskusjon som jeg skal holde meg unna.

[AnonymBruker]

Noe som er helt riktig, det er mannen som skal komme først.

Anonymkode: 98ce8...c6b

[AnonymBruker]

Jeg regner med han ikke MÅ flytte til Tromsø pga jobb, så det er noe han velger fordi han har fått et godt tilbud. 

Jeg hadde aldri flyttet fra barnet mitt. Aldri. Og jeg har også barnet 50% og har ny mann.  

Jeg håper faktisk du troller.. 

Anonymkode: e4b57...fea

[AnonymBruker]

Må du ha omsorg for barna? 

Anonymkode: 914cb...772

[AnonymBruker]

Det gjør jeg og.

Anonymkode: d8b40...fa5

[AnonymBruker]

Nå er det ikke sånn at TS aldri vil treffe barna sine. Sånn sett er det innafor, og er det noe verre enn en far som typisk ser barna annenhver helg? Det er mange som har en slik fordeling av ulike grunner.

Moralsk sett ville jeg aldri reist fra barna mine. Jeg elsker min mann og barn på en helt ulik måte, så det blir vanskelig å måle kjærligheten her. Kanskje ville jeg latt moralen fare, jeg er usikker. For meg ville det vært et utrolig vanskelig, nærmest umulig valg å ta. Her kommer også an på grunnen. En jobb er ingen grunn i mine øyne, og jobber kan man også få i Oslo. Om så ikke drømmejobben med en gang, så finnes det jobber. 

Jeg skjønner ikke hvorfor han MÅ flytte. Jeg tror jeg ville kjent på en slags avsky om min mann valgte en jobb foran barna. Så jeg ville valgt barna i din situasjon.

Anonymkode: 7d454...41c

[AnonymBruker]

Det tror jeg også jeg gjør. Kjærligheten til mannen min var der først og barna våre er et fint tilskudd til den kjærligheten, men er ikke større enn den. 

Anonymkode: cd3d3...63d

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært gift med mannen min i 2 år. Jeg har 2 barn fra et tidligere forhold som vi har hos oss 50 %. Barna er 3 og 5 år. Vi bor i Oslo, men mannen min er nå nødt til å flytte til Tromsø pga av jobb. Jeg har bestemt meg for å flytte med han selv om dette betyr at jeg ikke får sett barna mine så ofte. Jeg kan ikke leve uten mannen min, men kan leve uten barna mine (det gjør jeg jo allerede 50%). Venninnene mine kan ikke skjønne at jeg kan flytte fra barna mine, men jeg kan ikke la han reise uten meg. Jeg kommer aldri finne en like fantastisk mann. Avstandsforhold fungerer ikke, og jeg elsker han over alt på jord. Jeg elsker jo barna mine også, men de er utrolig slitsomme og tar mer energi enn de gir. Det er en annen type kjærlighet jeg føler for barna mine, og jeg velger kjærligheten som jeg og min mann har ovenfor hverandre.
Hva ville du gjort i en slik situasjon?

Anonymkode: 7a1d3...4dd

Noe som ofte går en del folk hus forbi, er at kjærlighet til barna er annerledes enn kjærligheten til mannen. Man er jo ikke forelsket i sine barn, man er glade i dem, men man er forelsket i sin mann som er en annen type "elskelse".

 

8 minutter siden, Rufino skrev:

Jeg tenker at når man velger å få barn, man velger å sette nye mennesker inn i denne verden, da bør barna være det viktigste. Mamma og pappa er jo klart de to viktigste personene for barna, og barna bør også være det viktigste for mor.

Jeg regner med at det viktigste for barna er at forholdet mellom mor og far er bra. Er det noe bedre om mor blir såret og lei seg? Skal man måtte ofre alt bare fordi barna MÅ ha begge foreldrene i nærheten? Det er nok av barn som må dra til andre kant av landet allerede - hvorfor gis ts så mye pes?  

De fleste forhold i dag tar nok dessverre også slutt fordi man prioriterer barn over den andre parten i forholdet.

Anonymkode: b3235...d97

[Måbarefåsiat...]

Hvis jeg hadde måtte flytte pga jobb eller for å finne et sted å bo el, så hadde jeg flyttet fra barn. Men det hadde revet meg i stykker.
Jeg skjønner du elsker mannen din, men du har nok et annet forhold til barna dine enn meg.

[AnonymBruker]

Gjør det som gjør deg lykkelig!

Her på kg er det jo anbefalt å forlate familien og skille seg om man ikne får nok og bra nok sex feks. Sex er viktigere enn familien fordi barn hsr ikke godt av å leve med foreldre som ikke er helt fornøyde.

Så hvorfor skal ikke da kjærlighet være viktigere! 

Det er ditt liv

Anonymkode: 95369...143

[Rufino]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg regner med at det viktigste for barna er at forholdet mellom mor og far er bra. Er det noe bedre om mor blir såret og lei seg? Skal man måtte ofre alt bare fordi barna MÅ ha begge foreldrene i nærheten? Det er nok av barn som må dra til andre kant av landet allerede - hvorfor gis ts så mye pes?  

De fleste forhold i dag tar nok dessverre også slutt fordi man prioriterer barn over den andre parten i forholdet.

Anonymkode: b3235...d97

Nå er vel TS skilt fra barnefaren, så forholdet mellom mor og far er i dette tilfellet over. Nå er hun sammen med en ny mann som hun elsker over alt på jord. Om tre år kan det hende hun er sammen med samme mann, men det kan også hende at hun har funnet seg en ny mann.

Det vi kan vite med sikkerhet er at TS vil være mor til de samme barna livet ut. Og de vil bære med seg at deres egen mor forlot dem/nedprioriterte dem.

Jeg synes det er egoistisk å la barna bli ofrene i dette.

Endret 18. mai 2017 av Rufino

[AnonymBruker]

Enig med den over her. Det er ditt liv, du gjør som du vil. Du høres jo også ut som at du ikke stortrives i morsrollen. Det er en ærlig ting sak. Så lenge barna har det godt og trygt hos far, så går det bra med dem. 

Anonymkode: 6ed31...751

[Vera Vinge]

Jeg syns det er fullstendig galskap å flytte til Tromsø når barna bor i Oslo. Her er det snakk om å sette noen små, uskyldige liv foran egne behov, altså. De vil vokse opp med følelsen av at moren deres forlot dem, uavhengig av hvor bra de måtte ha det hos far - syns du virkelig det er ok?

(Og ja, jeg ville svart det samme om ts var mann.)

[palamina]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det ikke sånn at TS aldri vil treffe barna sine. Sånn sett er det innafor, og er det noe verre enn en far som typisk ser barna annenhver helg?

Om det er mor eller far som flytter fra barna er akkurat like ille, for barna.

Jeg fikk tilbud om en jobb 7 timer unna bostedet etter at jeg hadde giftet meg. Men siden mannen min har et barn som han hadde samvær med annen hver helg og en dag i uka tok jeg selvfølgelig ikke jobben. Det hadde jo betydd at han måtte flytte langt vekk fra barnet sitt hvis han ønsket å fortsette å leve sammen med meg, og det hadde han aldri kommet til å gjøre. Jeg syns at mannen til ts er litt av en douchebag som takket ja til flytting og ny jobb når hun har barn fra før på hjemstedet. Men hun har tydeligvis ikke problemer med den biten.

[AnonymBruker]

TS du er kald. Sorry, men noen mennesker er det. Selvsagt bør barna være nr. 1 i livet ditt! Men det er de ikke. Hvis du blir igjen hos barna, som en hver mor burde ønske, så tror jeg du kommer til å klandre barna dine for at du mistet kjæresten din for evig tid. "Jeg hadde en nydelig mann, men jeg måtte velge dere!" Det er heller ikke bra.

Dra du! La barna slippe å ha en iskald mor i livet sitt. De kommer nok til å hate deg til dagen du dør, men det bryr ikke du deg om. Du har jo kjæresten.

Anonymkode: 87e99...536

[Million]

Jeg ville blitt hos barna mine. Uten tvil.

Personlig kan jeg ikke forstå noen som klarer å velge kjæreste fremfor eget kjøtt og blod, men sånn er det.

[AnonymBruker]

Bra at noen kvinner forstår at mannen skal komme først.

Anonymkode: 98ce8...c6b