Kan man overleve en uutholdelig sorg?

[AnonymBruker]

Faren min døde av kreft natt til i går. Jeg har det så vondt. Det verste er å vite hvor vondt han hadde det på slutten. Hvorfan kreften spiste opp min sterke far og tok fra han all glede, all livsglede og gjorde han ugjenkjennelig tynn. 

Hver gang jeg lukker øynene ser jeg for meg det redde blikket hans. Jeg holder ikke ut. Jeg savner han sånn. Der burde ikke være mulig å ha det så vondt.

jeg sliter psykisk fra før og

Vet ikke hva jeg vil m innlegget. Måtte bare skrive litt

kreft er et helvete 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 2bd45...eb6

[AnonymBruker]

Så grusomt å lese. Kreft er virkelig noe fæle greier

klem <3 <3 

Anonymkode: 684e9...eeb

[AnonymBruker]

Å, jeg føler sånn med deg!

Mistet mammaen min i kreft for snart to år siden. Det er det jævligste jeg har opplevd. Hun var så syk, hadde så vondt, og jeg var helt maktesløs. Den gode mammaen min, gikk fra å være en frisk og sporty 54-åring til å være gravlagt på under ti måneder. Helt sprøtt å være vitne til.

Det eneste rådet jeg kan gi deg, er å la tiden gjøre jobben. Det er en klisjé, men så sant. Tørre å være i den smerten, hylgrine, kjenne på den. Og oppdage at den gradvis letner.. Den går fra å være en spiss, kraftfull smerte som slår pusten ut av deg, til å være en rundere smerte - som en gnaging, vondt, men ikke uutholdelig lenger. Man kan leve med den. Gradvis kommer også andre minner om den døde fram, minner som ikke har med sykdom eller død å gjøre, men om livet man delte. Minner som kommer til å få deg til å smile gjennom tårene, til og med le av morsomme ting som ble sagt eller gjort en gang. Du kommer til å huske gleden.

Det er dessverre en del av livet for mange, å miste noen man elsker. Kanskje det vondeste vi opplever. Men vi er laget for å komme oss igjennom det, selv om det ikke virker sånn i øyeblikket.

Anonymkode: c78cb...c7e

[Gjest Jessica]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Faren min døde av kreft natt til i går. Jeg har det så vondt. Det verste er å vite hvor vondt han hadde det på slutten. Hvorfan kreften spiste opp min sterke far og tok fra han all glede, all livsglede og gjorde han ugjenkjennelig tynn. 

Hver gang jeg lukker øynene ser jeg for meg det redde blikket hans. Jeg holder ikke ut. Jeg savner han sånn. Der burde ikke være mulig å ha det så vondt.

jeg sliter psykisk fra før og

Vet ikke hva jeg vil m innlegget. Måtte bare skrive litt

kreft er et helvete 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 2bd45...eb6

Ja det kan man. Men sorgen går aldri bort, den blir bare mye lettere å takle med tiden. Jeg føler virkelig med deg 💛 Klem 

[AnonymBruker]

Kondolerer 

Anonymkode: 503bc...00a

[AnonymBruker]

På 10.5.2017 den 0.44, AnonymBruker skrev:

Å, jeg føler sånn med deg!

Mistet mammaen min i kreft for snart to år siden. Det er det jævligste jeg har opplevd. Hun var så syk, hadde så vondt, og jeg var helt maktesløs. Den gode mammaen min, gikk fra å være en frisk og sporty 54-åring til å være gravlagt på under ti måneder. Helt sprøtt å være vitne til.

Det eneste rådet jeg kan gi deg, er å la tiden gjøre jobben. Det er en klisjé, men så sant. Tørre å være i den smerten, hylgrine, kjenne på den. Og oppdage at den gradvis letner.. Den går fra å være en spiss, kraftfull smerte som slår pusten ut av deg, til å være en rundere smerte - som en gnaging, vondt, men ikke uutholdelig lenger. Man kan leve med den. Gradvis kommer også andre minner om den døde fram, minner som ikke har med sykdom eller død å gjøre, men om livet man delte. Minner som kommer til å få deg til å smile gjennom tårene, til og med le av morsomme ting som ble sagt eller gjort en gang. Du kommer til å huske gleden.

Det er dessverre en del av livet for mange, å miste noen man elsker. Kanskje det vondeste vi opplever. Men vi er laget for å komme oss igjennom det, selv om det ikke virker sånn i øyeblikket.

Anonymkode: c78cb...c7e

Stiller meg bak denne etter at jeg mistet moren min til kreft for snart 5 år siden. Selv om det ikke virker slik nå, vil det komme en dag hvor sorgen du kjenner på nå blir lettere å bære. Det er en naturlig del av livet og ikke noe man skal ha dårlig samvittighet for. Det kommer en dag hvor du, som AB skriver, klarer å le igjen og å huske alle de gode minnene. 

Selv syntes jeg spesielt tiden frem til begravelsen var helt jævlig (beklager ordbruken, men det er den beste beskrivelsen). Sorgen tok på ingen måte slutt etter begravelsen, men begravelsen ble en del av sorgprosessen, som på sitt vis "hjalp meg" i min sorg. Jeg vet at min mor ønsket at mitt liv skulle gå videre, og det ville kanskje din far også?. Å miste sine foreldere er (uansett hvor grusomt det er) dessverre en naturlig del av livet, og noe de fleste av oss skal gjennom. Forhåpentligvis har du fått sagt de tingene du ønsket å si til din far, og at det ikke er noe som er "uoppgjort"?

Sender masse varme tanker og føler med deg. Og ps: det er høyst sannsynlig flere i nettverket ditt som gjerne vil hjelpe, men som ikke helt vet hvordan de kan hjelpe. Tør å be om, og ta i mot hjelp, enten det er et lyttende øre, en skulder å gråte på, en kaffekopp eller hva det nå skulle være. 

Anonymkode: 96525...16f

[AnonymBruker]

På 10. mai 2017 den 0.44, AnonymBruker skrev:

Å, jeg føler sånn med deg!

Mistet mammaen min i kreft for snart to år siden. Det er det jævligste jeg har opplevd. Hun var så syk, hadde så vondt, og jeg var helt maktesløs. Den gode mammaen min, gikk fra å være en frisk og sporty 54-åring til å være gravlagt på under ti måneder. Helt sprøtt å være vitne til.

Det eneste rådet jeg kan gi deg, er å la tiden gjøre jobben. Det er en klisjé, men så sant. Tørre å være i den smerten, hylgrine, kjenne på den. Og oppdage at den gradvis letner.. Den går fra å være en spiss, kraftfull smerte som slår pusten ut av deg, til å være en rundere smerte - som en gnaging, vondt, men ikke uutholdelig lenger. Man kan leve med den. Gradvis kommer også andre minner om den døde fram, minner som ikke har med sykdom eller død å gjøre, men om livet man delte. Minner som kommer til å få deg til å smile gjennom tårene, til og med le av morsomme ting som ble sagt eller gjort en gang. Du kommer til å huske gleden.

Det er dessverre en del av livet for mange, å miste noen man elsker. Kanskje det vondeste vi opplever. Men vi er laget for å komme oss igjennom det, selv om det ikke virker sånn i øyeblikket.

Anonymkode: c78cb...c7e

Jeg er ikke trådstarter, men jeg mistet også faren min i kreft for noen få uker siden. Kjenner meg igjen i det trådstarter beskriver, dødsprosessen liksom. Grusomt.

Men jeg finner trøst i det du skriver, du har nok veldig rett. Smil gjennom tårene kommer de også. Og noen dager er verre/bedre enn andre. Jeg prøver å leve så normalt som mulig, selv om det stikker å planlegge ferie uten pappa. Men pappa hadde ikke villet at vi skulle legge oss ned, selv om sorgen tynger. Vi må leve videre, som de personene vi er blitt takket våre foreldrene våre, og ta med oss de gode minnene.

Til trådstarter: det gjør vondt å lese hvordan du har det. Jeg kjenner meg så altfor godt igjen. Jeg håper det går greit med deg, tross alt. Du klarer dette.

Anonymkode: 0c57f...0dc

[AnonymBruker]

Jeg mistet mannen min og pappaen min med et års mellomrom, begge av kreft. Det er et par år siden nå, og det er helt sant at det blir bedre. Det vil aldri bli som før, men jeg greier faktisk være lykkelig - "selv om"...

Det viktigste, tror og mener jeg, er at man tør å kjenne på hvor vondt det er - men samtidig være streng med seg selv, tvinge seg til å leve videre. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv "nå kutter du ut å synes så jævlig synd på deg selv!" Og så ser jeg for meg både mannen min og pappa, hvor hardt de kjempet, hvor høyt de ønsket å leve - da kan ikke jeg kaste bort MITT liv ved å...gi opp, og lulle meg selv altfor mye inn i alt det vonde.

Jeg vet du har det kjempevondt nå, så mange gode, varme klemmer til deg. Ta vare på deg selv! <3

Anonymkode: c9259...46a

[AnonymBruker]

Kondolerer...Jeg føler med deg....Jeg mistet moren min plutselig da hun var bare 50 år gammel, i begynnelsen visste jeg ikke hvordan jeg skulle komme meg igjennom dagene.  Alt var så tungt og jeg måtte streve for å gjøre den mest hverdagslige ting.  Jeg måtte også tilbake til skolen bare en uke etter hun døde for å ikke gå glipp av for mye undervisning.  Jeg hadde også et barn på bare  3,5 år som jeg hadde hovedomsorgen for og det krever jo sitt. Etter en tid kanskje  etter 1-2 år ble ting litt lettere og jeg lærte meg etterhvert å "leve" med sorgen som det het... Trodde aldri at ting skulle føles normalt igjen noensinne men det gjorde det etter en tid.  

Anonymkode: 1bbd2...4b3

[AnonymBruker]

Kanskje det er litt sånn at sorgen aldri blir noe lettere, den blir ikke mindre, og forsvinner ikke, men på samme måte som hvis man bærer 20 kg ekstra på skuldrene så vil man bli sterkere og sterkere, og etter hvert så legger man ikke så mye merke til at man har 20 kg ekstra på skuldrene fordi man har lært seg å leve med det. Sorgen blir ikke borte, men du klarer etter hvert å leve livet ditt på en god måte, samtidig som du minnes din far og hvordan han var når han var glad og frisk. Du kan leve med en sorg tilstede i livet, men fylle det med så mye annet også, at selv om sorgen er stor, så er livet større, og fylt med mer og andre positive ting. 

En ting er sikkert er at du OVERLEVER dette kjære du! Vær sammen med andre, og støtt hverandre i den vonde tiden. Det blir veldig hardt en stund nå fremover, men så plutselig en dag vil du kjenne at "oj, nå var det noe som var bra likevel" og litt etter litt slipper lysstrålene inn i sprekkene. Det er helt naturlig (dessverre) at sorg kjennes så umenneskelig vondt ut, men du holder det ut, selv om det er grusomt nå.  

Anonymkode: 39aeb...462

[Jolene]

Ville bare legge igjen en klem til deg kjære TS

[Gjest baremei]

Kondolerer så mye Kreft er en helt jævlig sykdom... Vet det kanskje ikke er noen trøst, men du kan tenke på at pappaen din ikke har det vondt lenger. Det at det gjør vondt viser hvor glad du var i ham. Det er som mange skriver over her, kjenn ordentlig på sorgen. La deg selv sørge! Om du ikke er flink til å snakke med folk, kan du skrive ned hvordan du føler det. Noe som hjalp meg mye når jeg mistet min mor, var å snakke med folk om hvordan han var. Snakk med noen som kjente ham. Det aller viktigste er å la deg selv sørge nå, ikke steng det inne, ikke utsett sorgen, men kjenn skikkelig på det nå. Snakk med noen om det du føler!

Sitat

Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg.

- Christoph August Tiedge