Livet mitt smuldrer....

[AnonymBruker]

Jeg sitter her og gråter igjen. Livet er mer enn jeg klarer nå. 

Det eneste mennesket som har vært der for meg, som har vært min halve livet skal dø fra meg. Veien har vært lang, tung og full av torner. Sykdommen som spiser min kjære har tært i stykker livet vårt en dag av gangen. 

Jeg står maktesløs. Uansett hva jeg prøver så møter jeg veggen. Det siste året har vært fullt av tap. Jeg mister min kjære en liten bit av gangen. Hver dag svekkes han, og jeg må stå ved hans side og se på. 

Nå må jeg rydde huset for å få plass til hjelpemidler. Det vil bli flere og flere. Jeg frykter den dagen han ikke kan være hos meg. 

Jeg har ingen å gråte hos, for min eneste støtte er for syk til å trøste meg nå. Det er ingen andre i mitt liv som makter å stå i smerten med meg. 

De små ting blir så uoverkommelige. I dag knakk jeg sammen over en liten lekkasje på badet. Det j*vla huset faller fra hverandre, og jeg klarer ikke gjøre noe med det. Den dagen min kjære blir borte må jeg uansett selge det, det er for mye gjeld. Alt går tapt. Alt vi har jobbet for, kjempet for sammen. 

Jeg ser ikke veien videre. Jeg må klare det, men jeg er så sliten. Jeg har mistet så mange...nå mister jeg den siste som står meg nær...

Jeg er så sliten og motløs..... 

Anonymkode: ee7d1...354

[Gjest Njuta]

❤

Ta kontakt med fastlegen din, og hør om vedkommende kan henvise deg til psykolog.

Har du noen venner som kan hjelpe deg med huset?

[minister-mio]

 så leit

har dere hatt pårørendesamtaler? Har sykehuset din kjære er tilknyttet noe psykologtilbud?

[AnonymBruker]

Sender deg mine varmeste tanker ❤️

Synd samfunnet vårt har blitt slik at man må søke profesjonell hjelp når livskriser rammer. Er du nabo, venn, kollega av noen som rammes av kriser vær et medmenneske. Bry deg, engasjer deg og vær til hjelp. 

Var ikke til deg TS, men en påminnelse til alle oss andre om at vi alle har et ansvar som medmenneske. 

Anonymkode: b86a9...00c

[AnonymBruker]

Varme tanker fra meg. Håper du finner styrke i deg selv gjennom denne tiden. En vakker dag vil solen skinne på deg igjen. Rekk ut hånda og oppsøk mennesker! Om det er via fastlege eller annet. Kanskje er det en gruppe organisert av Mental helse i nærheten av der du bor? Kirkens SOS? Frivilligsentralen i din kommune? Det å føle seg så alene når motgangen strømmer på er forferdelig tungt, men det finnes alltid NOEN som ønsker hjelpe, bare du lar de få muligheten!

Anonymkode: 69cd4...cb7