Mennesker som har gitt inntrykk

[AnonymBruker]

Tenkte det kunne vært interessant med en tråd der vi forteller om mennesker som har gitt inntrykk på oss, eller som har påvirket måten vi tenker på. Om det var en kort samtale med en butikkdame, en psykolog som sa det riktige eller en kollega som sa noe lurt

Anonymkode: 908e5...c61

[Jerry Lee]

Min forlengst avdøde far...

Han sa på sykeleiet : "Jeg blir nok aldri bestefar".

Jeg vet enda ikke om han visste jeg aldri ville få barn eller om han visste lenge i forkant at han skulle dø.

Det gjorde slikt inntrykk at jeg sjøl i dag, 25 år etter, får tårer i øynene.

[Gjest NotNaomi]

Hadde en utrolig dårlig dag,og gikk tur med hundene i en park. Så dukket det opp en ung mann med to svære hunder,og vi ble stående og prate. Han var ganske åpen og kom til å fortelle om en dårlig periode i livet sitt. Han reddet dagen min,og har aldri glemt ham.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Jerry Lee skrev:

Min forlengst avdøde far...

Han sa på sykeleiet : "Jeg blir nok aldri bestefar".

Jeg vet enda ikke om han visste jeg aldri ville få barn eller om han visste lenge i forkant at han skulle dø.

Det gjorde slikt inntrykk at jeg sjøl i dag, 25 år etter, får tårer i øynene.

Dersom han lå på sykeleiet var det vell ikke så rart han viste han skulle dø. Var vell ikke lenge før heller?

Anonymkode: bc909...c3e

[AnonymBruker]

Gjort inntrykk*

Anonymkode: a122f...91e

[Jerry Lee]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dersom han lå på sykeleiet var det vell ikke så rart han viste han skulle dø. Var vell ikke lenge før heller?

Anonymkode: bc909...c3e

Jeg skrev "lenge i forkant", gjorde jeg ikke?? Så, jo...det var lenge før, og sjøl legene trodde han ville komme seg.

Unødvendig av deg.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dersom han lå på sykeleiet var det vell ikke så rart han viste han skulle dø. Var vell ikke lenge før heller?

Anonymkode: bc909...c3e

*vel.

Anonymkode: e4964...08a

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenkte det kunne vært interessant med en tråd der vi forteller om mennesker som har gitt inntrykk på oss, eller som har påvirket måten vi tenker på. Om det var en kort samtale med en butikkdame, en psykolog som sa det riktige eller en kollega som sa noe lurt

Anonymkode: 908e5...c61

I tilfellet så jeter det gjort og ikke gitt inntrykk på. 

Anonymkode: c1732...557

[AnonymBruker]

Ingen som har sagt dette til meg direkte, men jeg tenker at det er viktig å tenke over dette i møte med både store og små, før man dømmer og tenker mindre om andre mennesker:

"Man vet aldri hvilke indre kamper eller utfordringer et menneske går igjennom"

"Barnets atferd er barnet språk"

 

Anonymkode: 0dcd7...211

[Gjest noe tilfeldig]

 ei jente i tidlig 20-årene som hadde opplevd at lillebror døde naturlig død, far tok selvmord pga dette, mor ble psykisk syk og lagt inn på sykehus. Og i en samtale hvor jeg sa at jeg følte meg dum som hadde blabbet i vei om mine trivielle problemer i livet (innen jeg visste dette om henne) - svarte hun at: "den største sorgen i ditt liv, er den største sorgen for deg. Den kan ikke sammenlignes med min. Din sorg, fra ditt perspektiv, kan være like tung for deg, slik som min største sorg i mitt liv, er den største sorgen for meg". - Ga meg virkelig perspektiv på livet... 

Endret 23. april 2017 av noe tilfeldig

[Daniel123]

Jeg husker ikke helt hvor gammel jeg var (kanskje 7-8 år) men jeg husker en gang da jeg og søsteren min gikk på vei til skolen, og det begynte hylregne. Vi hadde hverken paraply eller støvler, og vi ble i løpet av kort tid klissvåte. Plutselig stoppet det en bil ved siden av oss, og en kvinne tilbød seg å kjøre oss til skolen (hun hadde egne barn i bilen som også skulle til skolen). Vi takket såklart ja, og jeg husker at hun forklarte oss at hun syntes så synd på oss, og ikke hadde hjerte til å kjøre videre. Jeg og min søster kom frem til skolen lykkelige og fornøyde over at vi slapp å gå resten av turen. 

Jeg vet ikke helt hvorfor dette minnet har gitt et slikt inntrykk på meg, men jeg har tenkt på dette minnet gjennom årene. Jeg vet ikke hvem denne kvinnen var - og jeg har aldri møtt henne siden - men jeg er glad over å vite at det finnes vennlige og sjenerøse mennesker i denne verden.   

[Sovepute]

Jeg var ca 14 år og på ferie med familien min. Vi satt ute på restaurant, med utsikt ut mot strandprominaden. Det var vindstille, havet lå helt rolig. Solen var på vei ned, og himmelen var oransj, blå og lyse lilla. Langs prominaden gikk det et veldig gammelt ektepar. Damen hadde på seg en flott hvit kjole og en sommerhatt. Mannen i en flott mørk dress og flosshatt. De hadde begge krumme rygger, damen mer enn mannen, og hun holdt sin mann i armen, og han støttet henne opp mens de vandret rolig sammen langs havet, i solnedgangen. Slik ser ekte kjærlighet ut, husker jeg at jeg tenkte. 

[AnonymBruker]

En ungdom med downs syndrom som går forbi huset her etter skolen. Jeg var deppa en dag, og han plukker tilfeldigvis en blomst i veikanten og da den til meg med et stort smil. Jeg hilser på han og smiler hver gang jeg ser han og smilet han gir meg er absolutt enestående.  Noen folk er bare skikkelig herlige.  

Anonymkode: 5b8c7...b81

[AnonymBruker]

Min sønn som fikk en "dråpe autisme" og gjorde livet annerledes og mer rikt for min del.

En tidligere lærer som fortalte meg om hvordan hun ble behandlet når hun var liten ( de ble sendt på internat og tvunget til å lære norsk ) jeg var bare 8 år, men husker det gjorde inntrykk på meg.

Mennesker i krise ( via jobb ) grunnet alvorlig sykdom som jeg ikke vil fortelle mer om av respekt.

Anonymkode: fa91b...616

[AnonymBruker]

Jeg opplevde mye vold i hjemmet da jeg vokste opp, så jeg vandret ofte gatelangs. Da jeg var en 15-ish kom jeg over en person som satt på kanten av båt-kaia og gråt. Jeg gikk bort og spurte om det gikk bra, prøver å trøste vedkommende men hun gråt hysterisk.

Etterhvert begynner personen å fortelle at hun har utviklingshemning, at hun ikke er normal og aldri kom til å bli det. Selv med alle penger og personale i verden kom det aldri til å gjøren noen forskjell. Selv om samfunnet aksepterer og inkluderer dem(dette er hennes ord altså, bare omskrevet litt), så er de med mildere former av utviklingshemning i stand til å skjønne at de færreste av dem vil ha en vanlig jobb, studere, ha kjæreste, sex, barn, hus, bil osv., hun hadde ikke en gang lov til å stemme ved valg. Alt dette er jo nesten det resten av oss tar for gitt. Hun fortalte at hun ønsket at hun aldri hadde blitt født, for hun ønsket å dø men klarte ikke gjøre det selv. Spurte meg om jeg kunne hjelpe henne å dø, hun kunne betale meg.

Jeg fikk lov til å følge henne hjem til omsorgsboligen der hun bodde på morgenkvisten, men siden jeg vokste opp på et lite sted vet jeg denne personen tok livet av seg noen år senere. Tror dette er mitt sterkeste møte noen sinne. Jeg klarer ikke å bruke ord til å beskrive den smerten hun formidlet. Siden har jeg spurt meg selv om det er riktig å sette dem til livet, uten at jeg kommer frem til et svar. Jeg tenker på henne enda og skulle ønske jeg visste hvor hun var begravd:(

Anonymkode: 3798f...3b7