AnonymBruker

Hvordan bli mindre sosialt dysfunksjonell?

9 innlegg i emnet

Jeg tror jeg er ganske sosialt dysfunksjonell, og vet ikke helt hvordan jeg skal bryte ut av mønsteret. Foruten min samboer og min og hans familie har jeg ingen nære eller gode venner. Alle vennskap jeg knytter ender som regel opp med at jeg kutter all kontakt, fordi jeg føler at disse vennene ikke er så sympatiske som de burde være. Dersom de sier én usympatisk ting, eller gjør noe jeg anser som mindre hyggelig, klarer jeg ikke å forholde meg til dem lenger. Jeg ønsker utelukkende å ha snille, gode, vennlige, fordomsfrie venner som jeg kan være meg selv rundt, men jeg føler at alle virker så dømmende, usympatiske og uforutsigbare. Jeg vet at jeg må dømme mindre og heller se etter det gode i mennesker, men jeg klarer ikke å gjennomføre det i praksis. 

Hvis noen tråkker meg LITT på tærne legger jeg dem for stille hat for resten av evigheten. Jeg misliker 80 % av alle jeg møter, fungerer dårlig sammen med kolleger og jeg tar alt i verste mening. Jeg begynte i ny jobb i august, og har allerede fått et dårlig forhold til tre kolleger. Det er ikke sånn at jeg krangler med folk, men jeg overser dem og oppfører meg veldig overlegent mot dem. Dette fører naturligvis til at de misliker meg ytterligere. Jeg har ikke energi eller livsgnist lenger til å prøve å gjøre noe med det heller. 

Når det gjelder min samboer og våre familier fungerer jeg veldig godt, fordi jeg er glad i dem og fordi de er tvers gjennom gode alle sammen. Men mennesker jeg ikke ser noe godt i klarer jeg altså ikke å fungere rundt. Noen råd til å bryte ut av dette destruktive mønsteret? 

Anonymkode: 44ea4...d0a

2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Det er relativt kompleks å bryte ut av den type mønster. Du dyrker jo egne hatfølelser mot andre. Tror egentlig du trenger en mer langvarig gjennomgåelse av eget reaksjonsmønster og granskelse av hvorfor du reagerer slik og hvorfor du strever med å ha et normalt, men distansert forhold til mennesker. Det er ikke slik at man må være enten venner eller fiender. De fleste mennesker havner gjerne midtmellom der man oppfører seg høflig, men tar ikke iniativ til å bli bestevenn

Anonymkode: 1376e...cfb

1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hva okmmer først, høna eller egget?

 

Anonymkode: feae9...90b

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ts, kan du komme med noen eksempler på hva som skuffer deg med vennene dine? Og hvorfor du anser de som er i familien som gjennomført snille, fordomsfrie og sympatiske?

For min del opplever jeg ofte at både venner og familie kan ha fordommer, men likevel være vennlige, snille og rause. Jeg opplever også at jeg må godta de i familien som de er som personer, ettersom jeg må og vil forholde meg til dem livet ut. Jeg godtar nok mye mer fra nær familie enn jeg gjør fra venner.

 

 

Anonymkode: 1bca1...5a7

1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg tror nok du burde søke profesjonell hjelp, for dette er jo ikke normalt å være så "menneskefiendtlig".

Du stiller veldig høye krav til folk. De aller, aller fleste er bare vanlige folk som gjør sitt aller beste. Noen er dårlige folk, men de fleste er bare mennesker - som har feil og mangler, men som også har flest gode sider. Du ønsker å bare ha perfekte mennesker rundt deg, og da blir du jo fort alene. Prøv å gå litt i det selv - er du utelukkende snill, god, vennlig og fordomsfri? Ut fra det du sier virker det ikke slik - du har feil som alle andre. Kanskje det kan være noe å tenke på når du begynner å irritere deg over andre? 

Prøv å vær litt raus med folk. Når de sier noe du har lyst til å bli fornærmet av, så kan du jo stille det selv noen kontrollspørsmål. Sa jeg noe som provoserte? Mente hun det slik jeg oppfattet? Har han eller hun noen grunn til å være ufin mot meg (hvis ikke, kanskje jeg misforstår)? Er det verdt å skape dårlig stemning over dette? 

Det sistnevnte er viktig synes jeg. Ikke fordi man ikke skal si hva man mener eller la seg overkjøre - men noen ting kan man også la passere. Hvis du leter etter feil vil du som regel finne noe. Men hvis man ønsker å finne det beste i folk - så finner man som regel mye! 

Det er sikkert vanskelig å bryte mønsteret. Men du må lære deg å gi folk flere sjanser. Hvis du aldri vil snakke med dem igjen fordi de sa EN ting du ikke likte, så overreagerer du voldsomt. Og hvis du svarer ved å bli overlegen og kjip tilbake, så skaper du det bare masse fiender. Da er det jo du som er den usympatiske! 

Hva sier familien din til dette da? Hvordan oppfatter de situasjonen? 

 

Anonymkode: 9b559...fb2

2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Om man har problemer med alle andre er det som oftest en selv som er problemet. Du er jo, ironisk nok, like fordomsfull som alle andre, og dømmer en person for alltid etter en liten feil eller noe du har tolket negativt som kanskje ikke var ment negativt en gang. Du sier du bare ønsker positive personer rundt deg, men selv er du ekstremt negativt. Det eneste du kan gjøre er i grunn å bli en positiv person selv, prøv å se det gode i andre, men ikke forvent at alle andre er perfekte, for du er ikke perfekt selv, rett og slett.

Måten du skriver på minner meg faktisk om en jente jeg studerte sammen med en gang. Etter første møte la hun meg for hat, virkelig hat, hun gråt til foreleseren om hvor forferdelig jeg var til og med. Hva jeg gjorde? Vi hadde snakket litt sammen i en gruppe, både jeg og hun skulle gå omtrent samme vei, så vi tok følge. Trikken min gikk straks, så jeg sa jeg måtte rekke trikken, sa hadet så småløp for å rekke trikken min. Rakk den akkurat. Vel, hun tolket situasjonen som at jeg følte meg bedre enn henne og ikke ville bli sett sammen med henne. Etter det sa hun at hun alltid kunne lese i kroppspråket mitt at jeg følte meg bedre enn henne og at jeg bare latet som når jeg prøvde å være hyggelig osv. Hun overså meg og gadd ikke snakke med meg en gang, selv ikke i gruppearbeid... Etterhvert ble hun egentlig uvenn med de aller fleste i klassen, jeg følte faktisk skikkelig medfølelse for henne fordi jeg vet hvordan det er å være alene, og prøvde å snakke med henne flere ganger, men det funket ikke. Til slutt droppet hun ut av studiet.

Jeg vet ikke om denne historien passer til deg i det hele tatt, men her var det en jente som vi alle egentlig likte godt og prøvde å bli kjent med, men hun la oss alle for hat uten at vi en gang skjønte hvorfor, for så ikke ville ha noe med oss å gjøre. Jeg sier ikke at jeg heller er perfekt, men jeg har utrolig mye empati og jeg snakker aldri stygt om folk, jeg prøver å forstå deres side av saken og hvorfor de gjør som de gjør, så jeg ble faktisk ganske såret av hvordan hun var mot meg, selv om hun selv var såret over hvordan jeg oppførte meg... 

Anonymkode: 85093...1ec

3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva okmmer først, høna eller egget?

 

Anonymkode: feae9...90b

Omeletten

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Føler meg akuratt som deg ts. Er så å si aldri sosial fordi flere venner har sviktet eller vist at de ikke er venner. Så nå gidder jeg heller ikke kaste bort tid med nye. Sier eller gjør de en ting jeg ikke kan støtte tar jeg avstand. Og det har blitt til at jeg har ekstreme trust issues og oppfatter at alle må jo snakke dritt om meg sånn som de snakker om andre osv. Sitter hjemme og savner venner men er og mye lei meg for hvordan såkalte venner har brukt meg og tenker da at da har jeg det bedre i ensomheten og grinebiterheten. 

Anonymkode: fe90f...339

1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Kjenner meg litt igjen, dessverre. Vi er jo bare redde for å bli såra. Har du vokst opp i en familie hvor f.eks dine foreldre var veldig kritiske? Kanskje det kan hjelpe deg å lese Brene Brown sine bøker? 

Det er på en måte tryggere å "hate" alle enn å ta sjansen på å smile til noen, eller ta initiativ til en samtale, for da kan man jo bli avvist. Det er også på en merkelig måte tryggere å bare "dumpe" folk når de sier og gjør ting du ikke liker, enn å ta det opp med dem, eller å måtte jobbe med sine egne holdninger og fordommer. Det er greit med dem man allerede er trygg på, slik du tydeligvis er på samboeren og familien hans.

Jeg har bestemt meg for å jobbe med det, men det kommer til å ta tid! Jobbe meg gjennom negative tanker og prøve å tenke annerledes om meg selv, først og fremst. Da vil jeg kanskje tenke annerledes om andre også. 

Anonymkode: b296b...750

1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Artikler fra forsiden