AnonymBruker

Depresjonen er en dust

23 innlegg i emnet

Jeg har en Tilbakevendende Depresjon som ikke vil la meg være i fred. Han kommer i tide og utide, og jeg må bruke all min energi på å jage ham vekk. Men jammen står han der ikke igjen like etterpå.

Han står ved sengen min når jeg våkner opp om morgenen, og hvisker meg i øret: "Hvorfor skal du stå opp, da? Det er vel ikke noe vits i."
Så tar han frem noen store, detaljerte bilder han har med seg, holder dem opp og viser meg. "Se på dette, se her: Dette var når du mistet datteren din, husker du det?"

Men jeg vil ikke huske. Jeg vil ikke huske det, jeg vil ikke tenke på det. Jeg snur meg unna, men han hopper opp i senga og holder et annet bilde foran meg: "Se på dette da, du husker vel dette?" Det er et bilde av stua vår, sofaen vi hadde, hvor jenta mi sitter på gulvet foran med en tom yoghurtboks i hånda og smører yoghurten utover gulvet. "Du husker vel det? Du husker vel at du hadde vært på badet, og så kom du inn i stua, og jenta di hadde tømt yoghurten sin utover. Og når du kom inn så kikket hun opp på deg med det bredeste smilet og sa "Se mamma, se!" Og det smilet nådde deg helt inn i hjertet, så du kunne ikke annet enn å le. Husker du ikke smilet hennes? Husker du ikke det? Husker du ikke kjærligheten du følte i hjertet?"

Det store, svarte hullet der hvor hjertet skulle vært. Det er revet ut av meg; hjertet. Der er det kaldt og mørkt og vondt.

Det gjør for vondt. Så jeg tvinger øynene igjen. "Nå må du gå," sier jeg. "Nå må du gå, jeg vet ikke om jeg vil leve engang, men jeg vil hvertfall ikke stå opp i dag. Så nå må du gå."

"Det er greit, jeg kommer bare tilbake litt senere," sier Depresjonen.
"Jeg kommer alltid tilbake."

Anonymkode: be7e2...56b

4

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Tibakevendende Depresjon har en kamerat; Posttraumatisk Stress. Jeg hater ham. I motsetning til Tilbakevendende Depresjon, som stort sett plager meg når jeg er alene, kan Posttraumatisk Stress dukke opp når som helst og hvor som helst. Han kan for eksempel dukke opp på Kiwi. Han kommer ropende og brautende; "Hei! Her er jeg, se på meg!" Han tar fullstendig over, slukker lysene i butikken og drar frem filmfremviseren sin. Det er samme for ham om det er på Kiwi. Jeg blir så stresset av ham, jeg får hjertebank og pusteproblemer, men han bryr seg ikke. Han bare kjører på med filmen sin, gjør om hele Kiwibutikken til en kinosal med store høyttallere og dundrende bass. Og så kjører han filmklipp fra livet mitt.

Det er så intenst, så detaljert, så nært. Det er som om jeg er der igjen, tilbake i situasjonen. Det er forferdelig.

Plutselig er han vekk, og jeg står helt rystet tilbake. Kiwi er blitt kiwi igjen, alt er tilsynelatende normalt. Men jeg er overhode ikke den samme. Skjelvende legger jeg tilbake varene jeg skulle handle, fomler meg ut døra og kommer meg bort til bilen. Der blir jeg sittende til jeg får igjen pusten, til hjertet har roet seg, til pulsen er normal.

Jeg hater ham, Posttraumatisk Stress og filmfremvisningene hans. Hater ham.

Anonymkode: be7e2...56b

4

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

:klem:

Anonymkode: 0bcfb...077

2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

:klem:

Anonymkode: 0bcfb...077

Takk.

Anonymkode: be7e2...56b

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hvorfor gidder du å være deppa?

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
8 minutter siden, MajorasMaske skrev:

Hvorfor gidder du å være deppa?

Å, sånne som deg altså 😠

Stor klem til deg ts ❤❤❤

4

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

1 time siden, Jessica skrev:

Å, sånne som deg altså 😠

Stor klem til deg ts ❤❤❤

Takk <3

Anonymkode: be7e2...56b

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 time siden, MajorasMaske skrev:

Hvorfor gidder du å være deppa?

Du må nesten utdype. Sorg og depresjon er ikke valgfritt hva meg er bekjent.

Anonymkode: be7e2...56b

2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Utrolig godt skrevet :klemmer:  

2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Dette var hjerteskjærende å lese, stor og varm klem til deg. Du skriver ufattelig godt, og det er tankevekkende hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er for oss alle å sette pris på det vi faktisk har. Du er utrolig sterk, som mor klarer jeg ikke forestille meg hvilken byrde den børa du har bært, gjennom ti år, må føles. Jeg feller en tåre for deg og håper du klarer å finne lyspunkter og livsglede i hverdagen. ❤️ 

1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
14 minutter siden, Frøkensina skrev:

Utrolig godt skrevet :klemmer:  

Takk for det <3

Anonymkode: be7e2...56b

1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Dette gjorde inntrykk,og tenker at noen vil skjønne hvor hjelpeløs en kan bli i gitte situasjoner. Godt skrevet om noe som må være forferdelig vondt å oppleve. Men du virker sterk,og modig(du tar jo opp kampen)

2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
14 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Dette var hjerteskjærende å lese, stor og varm klem til deg. Du skriver ufattelig godt, og det er tankevekkende hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er for oss alle å sette pris på det vi faktisk har. Du er utrolig sterk, som mor klarer jeg ikke forestille meg hvilken byrde den børa du har bært, gjennom ti år, må føles. Jeg feller en tåre for deg og håper du klarer å finne lyspunkter og livsglede i hverdagen. ❤️ 

Takk. Det er vanskelig å skildre noe hvis man delvis nekter å akseptere det som en del av sin virkelighet. Mye tøffere å skrive om enn noe annet. Men det gir et innblikk, om enn inn i noe det antagelig ikke er meningen at vi mennesker skal takle.

 

Får man den børen man er rustet til å bære? Jeg vet ikke. Jeg prøver å eksistere paralellt med dette lille helvete som kalles sorgen, men det river og sliter i meg, og noen ganger herjer det meg til jeg ikke kan føle annet. Slik som det gjorde i dag tidlig, da jeg skrev dette. Da jeg satte ord på de tre kameratene som vandrer ved min side; sorgen, minnene og dødsønsket.

Anonymkode: be7e2...56b

2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

1 minutt siden, NotNaomi skrev:

Dette gjorde inntrykk,og tenker at noen vil skjønne hvor hjelpeløs en kan bli i gitte situasjoner. Godt skrevet om noe som må være forferdelig vondt å oppleve. Men du virker sterk,og modig(du tar jo opp kampen)

Takk. Jeg har faktisk ikke skrevet noe særlig på ti år heller. Kanskje på tide å begynne igjen. <3

Anonymkode: be7e2...56b

3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

😢❤ klem!!

1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 minutt siden, ordinarygirl skrev:

😢❤ klem!!

Takk <3

Anonymkode: be7e2...56b

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Jeg har faktisk ikke skrevet noe særlig på ti år heller. Kanskje på tide å begynne igjen. <3

Anonymkode: be7e2...56b

Det syns jeg du absolutt bør gjøre. Nå er det sånn at noen har mer ordet i sin makt,og som klarer å formidle så det når inn til andre. Skjønner at du virkelig ikke har det lett med disse "følgevennene",men er det litt terapi å skrive om det? Dessuten tror jeg at du kan gi andre noe viktig : innblikk og kanskje litt trøst.

2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
5 minutter siden, NotNaomi skrev:

Det syns jeg du absolutt bør gjøre. Nå er det sånn at noen har mer ordet i sin makt,og som klarer å formidle så det når inn til andre. Skjønner at du virkelig ikke har det lett med disse "følgevennene",men er det litt terapi å skrive om det? Dessuten tror jeg at du kan gi andre noe viktig : innblikk og kanskje litt trøst.

Det er litt terapi i det, på den måten at det tvinger meg til å gå litt inn i minnene. For eksempel da jeg skildret første del, da måtte jeg inn i det minnet jeg skriver om. Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive inn et minne i andre del, "på Kiwi", hvor jeg tenkte å fortelle om nøyaktig hva det kan være som utløser en posttraumatisk stress-episode. Skrive hva det var som minnet meg om henne; jenta mi - fortelle om hvordan hun insisterte på å gå med den lille handlevognen; hvor stolt hun var når hun liksom var på handletur "selv". Fortelle hva hun svarte da jeg spurte hva vi skulle ha til middag, og hun utbrøt "Kjøttboller!" med den største selvfølgelighet.

Men jeg orket det ikke. Distansering er vel en slags overlevelsesmekanisme, så dette er den dybden jeg orket akkurat nå. Kanskje du har rett i at det kan hjelpe andre å sette litt ord på ting, eller være en trøst. Det hadde vært fint. Det var hvettfall fint å få tilbakemelding på at jeg klarte å formidle på en slik måte at det "nådde inn". <3

Anonymkode: be7e2...56b

2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Jeg har faktisk ikke skrevet noe særlig på ti år heller. Kanskje på tide å begynne igjen. <3

Anonymkode: be7e2...56b

Håper det, du er virkelig talentfull som klarer å skildre så vonde og vanskelige temaer på en slik måte.  Enig med NotNaomi, du har en veldig fin formidlingsevne og det kan både bevege og trøste flere enn de som har opplevd noe lignende. 

Om det blir for tungt å skrive mer om dette så håper jeg du vil tenke på å skrive om noe annet, bare skriv :jepp: 

1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
8 timer siden, Frøkensina skrev:

Håper det, du er virkelig talentfull som klarer å skildre så vonde og vanskelige temaer på en slik måte.  Enig med NotNaomi, du har en veldig fin formidlingsevne og det kan både bevege og trøste flere enn de som har opplevd noe lignende. 

Om det blir for tungt å skrive mer om dette så håper jeg du vil tenke på å skrive om noe annet, bare skriv :jepp: 

Takk for fine ord, det tar jeg til meg og med meg <3

Anonymkode: be7e2...56b

1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive