Skulle ønske mamma elsket meg

[AnonymBruker]

Sippetråd på en lørdagskveld, greit nok, jeg lar det stå til.

Jeg har alltid ønsket meg et forhold til mamma, jeg. Er godt voksen nå, men det slipper aldri taket, det inne i meg som ønsker meg mammaen min. Eller kanskje en mamma i det hele tatt. En jeg kunne stolt på, betrodd meg til, søkt støtte hos hvis jeg trengte det. En som jeg visste at var der for meg, og som ikke ville meg noe vondt. En jeg ikke trengte å tenke på at baksnakka meg, skapte problemer for meg eller brukte meg for å se bra ut selv. Det hadde vært noe, det. Men jeg har ikke det. Merkelig at jeg aldri slutter å ønske det. Skulle tro jeg hadde akseptert det snart nå.

 

Flytta hjemmefra for 20 år siden. For en befrielse det var! Å vite at jeg aldri måtte tilbake dit, underlagt hennes kalde straffesystem, stadige påminnelser om at jeg aldri kom til å bli noe, det var ikke noe vits å prøve engang - jeg kom aldri til å greie noe likevel. Jeg trodde en stund at jeg kunne bevise det motsatte, gjøre henne stolt. Kom tilbake med gode skussmål og attester fra arbeidsplasser som skrøyt av meg - men hun ville ikke høre det. Jeg skjønte jo etterhvert at det ikke var det at hun ikke hadde tro på meg; hun ville ikke at det skulle gå bra for meg. Det var akkurat som om hun ble fornærmet hvis jeg fikk til noe. Og hvis noe gikk dårlig for meg, så var hun der med en gang, og bidro til at det ble værre, at jeg følte meg værre, og noen ganger at det faktisk gikk værre, hvis hun fikk dratt i de rette trådene.

 

Jeg har hatt så mye dårlig samvittighet. Har unnskyldt henne tusen ganger for meg selv, funnet andre grunner som skal rettferdiggjøre henne ovenfor meg selv. Det eneste jeg hadde ønsket meg, var at hun hadde brydd seg om meg. Vi prater sammen nå, men hun er interessert når vi snakker om henne, og mister interessen hvis jeg prøver å fortelle om meg selv. Sier aldri at hun er glad i meg. Det blir litt som å snakke med ei veninne som man har litt avstand til, på en måte.

 

Orker ikke skrive mer akkurat nå, er så slitsomt å føle på dette, samtidig godt å få ut litt. Noen som har det på samme måte og vil dele noe?

Anonymkode: c1bd3...d46

[AnonymBruker]

Ja. Jeg fant tilslutt ut at jeg måtte bryte helt med henne til jeg visste hva jeg egentlig følte. Gikk til psykolog og fant ut av det. 

Moren din er mor. Du kunne ikke velge mor men hun valgte å få deg og hun hadde ansvaret for både fysisk og psykisk ta vare på deg. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for følelser du har. 

Hun høres ikke bra ut. Kanskje du burde bare kutte henne ut fra livet ditt til du veit hva du føler? Ikke vær redd for å snakke med en psykolog. De får ryddet opp i dette så du kan se ting klart og mye av mine vonde følelser var "kaos"  følelser som jeg fikk satt navn på. Det hjalp. Høres ut som om du føler skyld og det må du gi slipp på! Det er åpenbart ikke din feil! Men lettere å ta på seg skyld. Du er vant til å være sterk men dette skal ikke være din byrde men hennes. Desverre så kommer ikke moren min til å innse hva hun gjorde. Tror selvinnsikt ikke er sånne folk sin sterke side.... Og kanskje svakhet. Tror ikke de noen gang får det heller. Deres tap de er nok innskrenket følelsesmessig. 

Dette ordner seg! Men skaff deg noen å prate med. Lover deg at du ser på ting anerledes med en gang selv om det er mye jobb. vanskelig å komme seg ut av gamle tankemønstre alene. 

Anonymkode: 0b53d...4c0

[Atleten]

Noen mødre er sånn. De ønsker på ett vis å ha en slags kontroll med det at de skal være uunnværlige. Om du lykkes uten noe hjelp fra dem så kommer , unnskyld utrykket, hatet frem. Tror det er svært lite du kan gjøre ovenfor henne. Prøv å få litt avstand fra henne. Det vil sånn rent mentalt  være en stor fordel for deg.  Og husk at det er du som er den voksne her.😊 ps: jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse.