Partner med depresjon

[AnonymBruker]

Kjæresten er deprimert. Virker ikke som han ser verdien i noe lenger, og heller ikke forholdet vårt.

Hvordan gå fram med deprimert partner? Hvor langt skal jeg strekke meg? Er det mange forhold som går dukken når en av partene i et forhold går inn i en depresjon?

Anonymkode: a0f39...fd8

[AnonymBruker]

Både og.. Depresjoner er en normal reaksjon i kroppen på vonde ting eller stress. Utfall og konsekvenser er ikke så lett å bedømme uten mer informasjon enn det,..man kan bli deprimert av mange forskjellige ting, noen forhold ryker, andre ikke.

Jeg er for øvrig deprimert nå, og kan ikke forestille meg at jeg kan gå inn i et forhold sånn som jeg er nå.

Anonymkode: 6dec3...036

[aliho]

Får han hjelp med depresjonen? Terapi, medisiner? Du kan snakke med din lege og få noen råd på hva og hvordan du skal gå frem...

Jeg tror det jeg savnet mest da jeg var deprimert var en som dro meg opp om morgenen, som hjalp meg til å ha noe normalitet i hverdagen. Det er god støtte å ha en tålmodig sjel som bare er der også, det trenger ikke å skje så mye.
Omsorg er alltid bra når man er syk.
HVa ville du gjort hvis han hadde skikkelig influensa f.eks? Lag suppe til han, da vel :-)

[aliho]

Mange forhold går nok dukken når det blir vanskelig

[AnonymBruker]

Har prøvd å vært sammen med en deprimert mann. Jeg brukte all min energi, all min omsorg og all min kreativitet på å sørge for at han hadde det bra! Det gikk ikke! 

Anonymkode: 800bd...62e

[AnonymBruker]

Nå har det kommet fram at han ser det som så uoverkommelig å ordne opp i depresjonen, og i tillegg være tilstede i forholdet vårt, at han tror eneste mulighet er å avslutte forholdet. 

Hva bør jeg gjøre/ikke gjøre (jeg har ingen erfaring med depresjon)? Bør jeg "overtale" han til å bli, og at det er depresjonen som snakker, eller skal jeg stole på at han vet best selv hva som er riktig for ham, og la med gå uten å lage mer ut av det? Han er ganske klar på at han må ordne opp med seg selv først, likevel er han også veldig vaklende, og denne avgjørelsen er svært vanskelig for ham.

TS

Anonymkode: a0f39...fd8

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå har det kommet fram at han ser det som så uoverkommelig å ordne opp i depresjonen, og i tillegg være tilstede i forholdet vårt, at han tror eneste mulighet er å avslutte forholdet. 

Hva bør jeg gjøre/ikke gjøre (jeg har ingen erfaring med depresjon)? Bør jeg "overtale" han til å bli, og at det er depresjonen som snakker, eller skal jeg stole på at han vet best selv hva som er riktig for ham, og la med gå uten å lage mer ut av det? Han er ganske klar på at han må ordne opp med seg selv først, likevel er han også veldig vaklende, og denne avgjørelsen er svært vanskelig for ham.

TS

Anonymkode: a0f39...fd8

Men hva gjør han for å få hjelp? Går han til psykolog? 

Anonymkode: 2836d...f17

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva gjør han for å få hjelp? Går han til psykolog? 

Anonymkode: 2836d...f17

Nei, han har ikke engang vært til lege enda. Fordi dette er noe som har gått opp for oss først nå. Men når det gjorde det, og vi begynte å lese om det, er det nok mer enn en mild depresjon også. Og jeg vet ikke engang enda OM han kommer til å gå til lege for å bli vite om det faktisk er det eller ikke. Vi er jo ikke leger, vi kan bare tro...

Kjenner jeg ham, kan det godt hende han bestemmer seg for at han skal ordne opp i dette selv. OG OM han går til lege, og de finner ut at han er deprimert, er jeg enda mer tvilende til at han godtar medisiner. 

Så i dette scenarioet, kan jeg jo stille spørsmålet i min forrige post en gang til, om det eventuelt setter ting i et annet lys.

OM han ikke går til lege, og han bestemmer seg for både å bli, og ordne opp i det selv, ender det sikkert opp med at jeg blir psykologen hans da. Det vil jeg ikke. Min rolle er kjæreste og det det medfører, ikke psykolog/medisinsk personell.

TS

Anonymkode: a0f39...fd8

[CamillaCollett]

Når man er deprimert er det veldig vanlig å bli helt tiltaksløs. Det beste du kan gjøre for kjæresten din er å hjelpe ham å bestille time hos legen og få ham dit. En moderat eller alvorlig depresjon er ofte ikke noe man fikser selv - eller man kaster bort mye tid på det.

Jeg tror dere begge trenger informasjon om hva depresjon er og hvordan det påvirker mennesker. Husk at depresjon er veldig, veldig vanlig - det er mange som blir rammet av det i løpet av livet. Det er en sykdom, og for de fleste kan den behandles eller den går over. Dette betyr med andre ord ikke at du er dømt til å bli psykologen hans resten av livet (og det har du rett i at ingen kjæreste burde være). Det er heller ikke slik at han nødvendigvis må ta medisiner, kanskje samtaleterapi hjelper nok.

 

 

[AnonymBruker]

22 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Når man er deprimert er det veldig vanlig å bli helt tiltaksløs. Det beste du kan gjøre for kjæresten din er å hjelpe ham å bestille time hos legen og få ham dit. En moderat eller alvorlig depresjon er ofte ikke noe man fikser selv - eller man kaster bort mye tid på det.

Jeg tror dere begge trenger informasjon om hva depresjon er og hvordan det påvirker mennesker. Husk at depresjon er veldig, veldig vanlig - det er mange som blir rammet av det i løpet av livet. Det er en sykdom, og for de fleste kan den behandles eller den går over. Dette betyr med andre ord ikke at du er dømt til å bli psykologen hans resten av livet (og det har du rett i at ingen kjæreste burde være). Det er heller ikke slik at han nødvendigvis må ta medisiner, kanskje samtaleterapi hjelper nok.

 

 

Takk for hjelpende svar

TS

Anonymkode: a0f39...fd8

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat gått ut av et forhold pga av depresjon . Han har ikke ville ta i mot hjelp ikke gått til lege ingenring. Så nå må han flytte ut. Dette har i værtfall pågått 1 år. Har vel oppmuntret han til å oppsøke hjelp siden sommeren . Så nå er jeg ferdi med han og jeg er veldig fornøyd og lettet med valget

Anonymkode: 3ce5c...b2e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har akkurat gått ut av et forhold pga av depresjon . Han har ikke ville ta i mot hjelp ikke gått til lege ingenring. Så nå må han flytte ut. Dette har i værtfall pågått 1 år. Har vel oppmuntret han til å oppsøke hjelp siden sommeren . Så nå er jeg ferdi med han og jeg er veldig fornøyd og lettet med valget

Anonymkode: 3ce5c...b2e

Hvordan var du/dere sikre på at det var depresjon, hvis han ikke hadde vært til lege? Trodde han også at det var depresjon, eller bare du? Og om han også mente det var depresjon, hvorfor ville han ikke gå til lege?

TS

Anonymkode: a0f39...fd8

[CamillaCollett]

Noen tanker til:

Første innskytelse bør ikke være å forlate en partner med depresjon. Depresjon er tross alt en sykdom, og man forlater heller ikke en partner man er glad i fordi vedkommende har kyssesyken. MEN: Det kommer an på varighet (forståelig at ingen orker et slikt liv i evigheter) og det forutsetter at deprimert partner er villig til å søke hjelp. Man har lov til å stille krav, også til en syk partner.

Depresjon får folk til å se helt annerledes på verden. Alt virker grått og meningsløst. Det er derfor ideelt sett ikke en fase hvor man bør ta store beslutninger på andre områder i livet, for man tenker ikke så klart som vanlig. Å gjøre opp noen forholdsstatus nå er derfor egentlig ikke lurt.

Men først altså, TS; tur til legen. Dit må han.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Noen tanker til:

Første innskytelse bør ikke være å forlate en partner med depresjon. Depresjon er tross alt en sykdom, og man forlater heller ikke en partner man er glad i fordi vedkommende har kyssesyken. MEN: Det kommer an på varighet (forståelig at ingen orker et slikt liv i evigheter) og det forutsetter at deprimert partner er villig til å søke hjelp. Man har lov til å stille krav, også til en syk partner.

Depresjon får folk til å se helt annerledes på verden. Alt virker grått og meningsløst. Det er derfor ideelt sett ikke en fase hvor man bør ta store beslutninger på andre områder i livet, for man tenker ikke så klart som vanlig. Å gjøre opp noen forholdsstatus nå er derfor egentlig ikke lurt.

Men først altså, TS; tur til legen. Dit må han.

Men egentlig er det han som vil forlate meg nå, fordi han føler at han ikke er istand til å måtte takle våre felles problemer (som i stor grad kommer av hans mentale tilstand de siste månedene/år) på toppen av sine egne. Bør jeg prøve å "overtale" ham til å bli, og si at dette fikser vi sammen, og sammen med lege, eller skal jeg tro på at han vet best selv? (Han er også vanvittig sta, og ser bl.a. på psykolger som sjarlataner, som ikke kan gjøre noe for ham).

TS

Anonymkode: a0f39...fd8

[CamillaCollett]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men egentlig er det han som vil forlate meg nå, fordi han føler at han ikke er istand til å måtte takle våre felles problemer (som i stor grad kommer av hans mentale tilstand de siste månedene/år) på toppen av sine egne. Bør jeg prøve å "overtale" ham til å bli, og si at dette fikser vi sammen, og sammen med lege, eller skal jeg tro på at han vet best selv? (Han er også vanvittig sta, og ser bl.a. på psykolger som sjarlataner, som ikke kan gjøre noe for ham).

TS

Anonymkode: a0f39...fd8

Aha. Her var det mye problematisk.

Har dere virkelig hatt det slik i måneder og år? Da bør du si til ham at han ikke har kommet ut av det på egenhånd i løpet av så lang tid, og at han ikke har noe å tape på psykolog og lege. Og at du ønsker (hvis du gjør det, da) at han forsøker behandling før dere bryter. 

Nekter han å gjøre noe ville jeg gått.

[AnonymBruker]

Jeg har kun erfaring fra når det er motsatt, men kan jo si litt om hvordan det var for meg.

Jeg hadde langvarige depresjoner i varierende grad. Var ikke suicidal, men tankene på at jeg skulle ha det slik jeg hadde det resten av livet var nesten uutholdelig. Det tok lang tid før jeg/vi skjønte at jeg hadde en depresjon. Mannen min har sagt til meg i ettertid at han ikke var sikker på om han ville klare og fortsette forholdet om jeg ikke ble bedre. Nå er jeg veldig glad han holdt ut.

Jeg var for dårlig til å innse at jeg trengte hjelp og for flau/usikker/tiltaksløs til å fortelle noen om hvordan jeg hadde det. Mannen bestilte time til fastlege og han var med meg på den timen. Jeg vet at om jeg hadde dratt dit alene hadde jeg ikke klart og forklare situasjonen akkurat slik den var. Både fordi jeg var flau/usikker og hukommelsen var veldig dårlig.

Jeg ble i etterkant henvist til psykolog, gikk til samtaleterapi både hos psykolog og psykiatrisk sykepleier og deltok på KID-kurs i kommunen + testet ut ulike medisiner. Jeg er på ingen måte frisk, men har det bedre nå enn for to år siden.

Lykke til!

Anonymkode: 03d78...2ab

[AnonymBruker]

51 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Aha. Her var det mye problematisk.

Har dere virkelig hatt det slik i måneder og år? Da bør du si til ham at han ikke har kommet ut av det på egenhånd i løpet av så lang tid, og at han ikke har noe å tape på psykolog og lege. Og at du ønsker (hvis du gjør det, da) at han forsøker behandling før dere bryter. 

Nekter han å gjøre noe ville jeg gått.

Ja, på nivået det er nå, har det vært mange måneder. Og enda lengre, man regner med litt lettere periode, men fortsatt vanskelig.

TS

Anonymkode: a0f39...fd8

[CamillaCollett]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, på nivået det er nå, har det vært mange måneder. Og enda lengre, man regner med litt lettere periode, men fortsatt vanskelig.

TS

Anonymkode: a0f39...fd8

Men du da, hva er det du vil? Hvordan har du det? Du har jo nå tålt hans depresjon lenge, forholdet har litt under dette, nå vil han forlate deg og han vil ikke til behandling. Er dette en situasjon du kan leve med? Du må ikke glemme deg selv og dine behov.

[AnonymBruker]

Det jeg vil, og har villet hele veien, er å ordne opp i problemene våre. Ja, vi har hatt litt å nøste opp i, men etter mitt syn, langt fra uoverkommelige. Jeg har hatt ståltro på at dette fikser vi opp i. Saken er bare den at han har ikke vært all in på det. Har syntes ting så mye vanskeligere enn de har vært, og har bare utsatt ting, eller vært vanskelig og unvikende, når jeg har villet fikse opp i ting. 

Problemene ble i begynnelsen ikke løst, pga hans manglende interesse og det å gjøre en innsats. Etterhvert har uløste problemer avlet nye problemer. Nå har det blitt til en slik størrelse, at alt føles uoverkommelig for ham, og han har gått i en depresjon.

Jeg føler jeg har prøvd å dra skuta hele veien. Han har bidratt også, men jeg føler en del mindre enn meg. Og spesielt det at han ikke har vært all in, mens jeg har vært det, føler jeg at jeg har jobbet mye hardere enn han hele veien. Jeg er veldig sliten, og selv om jeg virkelig har hatt ståltro på alt hele veien, føler jeg meg mer og mer likegyldig til hele greia. For jeg føler at sammen hvordan jeg vrir og vender på ting, som er VÅRE ting og VÅRE problemer, så har jeg en på andre sida som bare jobber mot meg, ikke sammen med meg. Det er som om han skal vinne en kamp mot meg, ikke at vi skal vinne det sammen. At han må kjempe mot meg.

JEg vil, og har villet hele tiden, at vi bare tar tak i problemene våre, og løser dem ordentlig. Prater gjennom dem, finner en løsning og utfører det. Problem solved. Han stortsett svartmaler, og tar ikke egentlig i et tak for å gjøre noe.

Det er forferdelig frustrerende, og der jeg før hadde tålmodighet og imøtekommenhet, har jeg nå masse sinne. 

Jeg vet ikke enda om han ikke vil til behandling, men sånn jeg kjenner ham, vil han ha stor motstand mot det. Fordi han antagelig har bestemt seg for at dette skal han ordne opp i selv.

TS

Anonymkode: a0f39...fd8

[CamillaCollett]

Du skal ha all ære for å ha jobbet så hardt. Du har holdt ut mye og lenge. På tross av dette vil han gå. Og nå er du lei, forståelig nok. Skal jeg være ærlig tror jeg ikke du har sjangs her. Du kan tross alt ikke reparere et forhold på egenhånd.

Det eneste du evt kan gjøre er å fortelle ham en siste gang at du tror forholdet deres har en mulighet hvis han søker hjelp og dere jobber med problemene deres. Vil han ikke, så gå videre. Du har gjort alt du kan.