Ønsker oss flere barn, men jeg hatet babytiden..

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren har en fantastisk jente som blir 4 år, og vi har alltid hatt et ønske om å få flere barn. Jeg er vokst opp som enebarn og har gjennom hele oppveksten savnet å ha søsken. Mannen har 3 søsken, og de har kjempe god kontakt, og de er også fantastiske onkler/tanter for barnet vårt.

Vi var ganske unge når vi fikk første (22 og 24), så vi har god tid på å få flere. Jeg har vært den som har holdt igjen, og har alltid skyldt på at vi må få ting helt i orden. Nå er jeg ferdig med bacheloren min til sommeren, vi har kjøpt fint hus, vi har god bil med mye plass, og han er i full jobb. Med andre ord, alt er på plass for å få en til. Når vi fikk første så eide vi en leilighet, og jeg hadde ikke begynt på studiene, men det gikk helt fint.

Jeg tror egentlig at jeg har utsatt det fordi jeg faktisk ikke har lyst på en ny baby. Ikke misforstå, jeg elsker barnet mitt over alt, men jeg syntes babytiden var slitsom, vanskelig og husker tilbake som en veldig krevende tid. Mannen er en fantastisk pappa og har vært det hele veien, så det er ikke at jeg må gjøre det alene som er problemet. Jeg bare husker hvordan alle skulle blande seg i alt hele veien (ammingen, sovingen, oppdragelsen, rutinene, osv), og hvordan jeg hele tiden var så bekymret for alt! Alt fra krybbedød til tørrdrukning var konstant i tankene mine, fordi jeg var så redd for å miste det lille vidunderet. Jeg var ganske ung når jeg ble mor for første gang og tror det førte til at jeg alltid følte jeg måtte "bevise" at jeg var en like god mor som eldre mødre. Jeg vet at jeg er en god mor, jeg vet at barnet vårt har alt hun trenger og at hun utvikler seg godt og riktig. Men i babytiden slet det meg veldig ut... Jeg følte jeg ikke kunne ta noen "snarveier", og måtte gjøre alt 100% etter boken. All babymat ble laget fra bunnen, jeg ammet til hun var 1,5 år, osv. Jeg gjorde alt for at hun skulle få det beste utgangspunktet, selv om jeg nå ser at det ødela tiden for meg og slet meg helt ut.
Jeg hadde også graviditeten fra helvete. Jeg slet med ekstrem svangerskapskvalme, mistet nesten 20 kg, var innlagt i flere mnder og sykemeldt hele svangerskapet. Jeg trodde jeg skulle dø, og sannsynligheten for at man blir like dårlig er relativt høy.. Etter en knallhard fødsel, måtte jeg ha 2 operasjoner. En på grunn av at kvalmen/oppkastet/vekttapet hadde ødelagt et organ, og en fordi fødselen ødela meg nedentil.

Mannen og jeg har et fantastisk forhold. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger vi har kranglet etter barnet kom til verden, og vi elsker å være sammen. Jeg er redd for at alt det fantastiske vi har nå vil falle sammen hvis vi får en til, fordi alt er så perfekt nå. Vi har god økonomi, gode jobber, et godt forhold, et fint hus - ja, hele pakken! Jeg er redd for å gjøre noe som kan føre til at det ødelegges. 

Samtidig vet jeg at jeg kommer til å elske et barn til like mye som jeg elsker hun vi har nå. Jeg vet innerst inne at det kommer til å gjøre familien til det bedre, og at vi sikkert klarer dette utmerket. 
Men jeg vet ikke. Jeg skjønner at det ikke kommer til å bli bedre med tiden, for det passer egentlig bra nå. Jeg ønsker å gi jenta vi har nå søsken som ikke er for langt unna i alder..

 Tanker, erfaringer, hjelp?

Anonymkode: e3353...715

[Arkana]

Jeg synes heller ikke babytiden er noe spesielt, i tillegg til at jeg synes å føde er helt forferdelig grusomt. Samtidig ønsket jeg meg tre barn og jeg innså at svangerskap, fødsel og babytid er relativt kortvarig med tanke på hele resten av livet med barnet. Valget var sånn sett enkelt, jeg var villig til å gå gjennom det meste for å få de barna jeg ønsket meg. Jeg tenker at det bare er du som kan avgjøre hva som er riktig for akkurat deg. Jeg tror ikke du skal bekymre deg så mye for økonomi, jobb, forhold og slikt. Det er ikke noen større sjanse for at noe av dette skal ødelegges etter barn nr 2 enn det gjorde etter barn nr 1. Husk at med nr 2 har du også fordelen av å være mer erfaren og vite hva som er viktig for deg. Du må prøve å se vekk fra detaljene, de forbigående slitsomme periodene, og se det store bildet, hva ønsker du i livet ditt? 

[AnonymBruker]

Hadde adopsjon eller fosterbarn vært ett alternativ for dere? Da slipper du å gå gjennom svangerskap og mest sannsynlig den første babytiden også, samtidig som dere hjelper ett barndom trenger en stabil og trygg familie. Da får barnet deres søsken, selv om det ikke er biologisk. 

Anonymkode: 4930d...77a

[Gjest making.a.mess]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og samboeren har en fantastisk jente som blir 4 år, og vi har alltid hatt et ønske om å få flere barn. Jeg er vokst opp som enebarn og har gjennom hele oppveksten savnet å ha søsken. Mannen har 3 søsken, og de har kjempe god kontakt, og de er også fantastiske onkler/tanter for barnet vårt.

Vi var ganske unge når vi fikk første (22 og 24), så vi har god tid på å få flere. Jeg har vært den som har holdt igjen, og har alltid skyldt på at vi må få ting helt i orden. Nå er jeg ferdig med bacheloren min til sommeren, vi har kjøpt fint hus, vi har god bil med mye plass, og han er i full jobb. Med andre ord, alt er på plass for å få en til. Når vi fikk første så eide vi en leilighet, og jeg hadde ikke begynt på studiene, men det gikk helt fint.

Jeg tror egentlig at jeg har utsatt det fordi jeg faktisk ikke har lyst på en ny baby. Ikke misforstå, jeg elsker barnet mitt over alt, men jeg syntes babytiden var slitsom, vanskelig og husker tilbake som en veldig krevende tid. Mannen er en fantastisk pappa og har vært det hele veien, så det er ikke at jeg må gjøre det alene som er problemet. Jeg bare husker hvordan alle skulle blande seg i alt hele veien (ammingen, sovingen, oppdragelsen, rutinene, osv), og hvordan jeg hele tiden var så bekymret for alt! Alt fra krybbedød til tørrdrukning var konstant i tankene mine, fordi jeg var så redd for å miste det lille vidunderet. Jeg var ganske ung når jeg ble mor for første gang og tror det førte til at jeg alltid følte jeg måtte "bevise" at jeg var en like god mor som eldre mødre. Jeg vet at jeg er en god mor, jeg vet at barnet vårt har alt hun trenger og at hun utvikler seg godt og riktig. Men i babytiden slet det meg veldig ut... Jeg følte jeg ikke kunne ta noen "snarveier", og måtte gjøre alt 100% etter boken. All babymat ble laget fra bunnen, jeg ammet til hun var 1,5 år, osv. Jeg gjorde alt for at hun skulle få det beste utgangspunktet, selv om jeg nå ser at det ødela tiden for meg og slet meg helt ut.
Jeg hadde også graviditeten fra helvete. Jeg slet med ekstrem svangerskapskvalme, mistet nesten 20 kg, var innlagt i flere mnder og sykemeldt hele svangerskapet. Jeg trodde jeg skulle dø, og sannsynligheten for at man blir like dårlig er relativt høy.. Etter en knallhard fødsel, måtte jeg ha 2 operasjoner. En på grunn av at kvalmen/oppkastet/vekttapet hadde ødelagt et organ, og en fordi fødselen ødela meg nedentil.

Mannen og jeg har et fantastisk forhold. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger vi har kranglet etter barnet kom til verden, og vi elsker å være sammen. Jeg er redd for at alt det fantastiske vi har nå vil falle sammen hvis vi får en til, fordi alt er så perfekt nå. Vi har god økonomi, gode jobber, et godt forhold, et fint hus - ja, hele pakken! Jeg er redd for å gjøre noe som kan føre til at det ødelegges. 

Samtidig vet jeg at jeg kommer til å elske et barn til like mye som jeg elsker hun vi har nå. Jeg vet innerst inne at det kommer til å gjøre familien til det bedre, og at vi sikkert klarer dette utmerket. 
Men jeg vet ikke. Jeg skjønner at det ikke kommer til å bli bedre med tiden, for det passer egentlig bra nå. Jeg ønsker å gi jenta vi har nå søsken som ikke er for langt unna i alder..

 Tanker, erfaringer, hjelp?

Anonymkode: e3353...715

Bli fosterhjem. Støtt en god sak samtidig som du slipper babytiden. Grunnen til at jeg sier fosterhjem og ikke adopsjonen at adopsjon tar mange år

[AnonymBruker]

Graviditeten kan jo dessverre bli like ille, men ang spedbarnstiden så kommer du nok til å være MYE mer avslappa med nr to! 

Anonymkode: 79d7a...6b9

[AnonymBruker]

Jeg var som deg med nummer en, men jeg ville ikke la det stå i veien for flere barn. Da nummer to kom, var jeg en helt annen person - avslappet og trygg på meg selv. Jeg stresset ikke med noe som helst, og tok det helt med ro. Slitsomt var det jo, jeg fikk et barn som knapt sov det første året, men alt gikk likevel så utrolig mye lettere. 

Ang. svangerskapet, så er jo dette noe du må vurdere. Er virkelig sjansen høy for å få likt svangerskap og fødsel? Svangerskap og fødsel for meg har vært to ulike verdener, hvor den første gangen var jeg så dårlig at jeg ble innlagt flere ganger, tok av meg mye og var dårlig hele veien. Hun brukte to døgn på å komme ut, stjernekikker og var syk etter å ha bæsjet i fostervannet, så måtte ligge på nyfødtintensiven en god periode. Måtte sy en hel del, og hadde smerter flere måneder etter fødsel, og blødde flere måneder. Andremann var super, jeg merket knapt noe til svangerskapet, hun kom ut på 20 minutter (hadde litt murringer i forkant), frisk og rask. Jeg var i superform samme dag som fødsel var overstått, måtte sy litt, blødde knapt og hadde aldri noe smerter etterpå (annet enn litt sviing da jeg tisset de første dagene). Merket aldri noe til stingene heller.

 

Anonymkode: 39cdc...eb9