Hvorfor er det ikke lov å si at man "angrer" på at man har fått barn?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Herregud som jeg gledet meg til at ungene skulle bli store nok til å flytte ut av huset og for seg selv! Jeg skulle kose meg alene og gjøre alt det som lystet meg, og jeg skulle smile forsiktig til de mødrene på jobb som klaget over dugnad og kjøring til fotballtrening og bursdager og kino og alt det der! Jeg skulle spise akkurat den middagen jeg hadde lyst på, akkurat når det passet meg. Jeg skulle trene og reise og gå på kino og på fjellet. Jeg var luta lei rot, klesvask, krangling og klaging.

Herregud som jeg savnet ungene da de var ute av huset! Jeg var enda mere bekymret, følte kontrollbehov - men kunne ikke slippe disse følelsene frem for ungene. Klarte de seg økonomisk? Klarte de å komme seg opp til dagens avtaler? Var de på fest og drakk seg så overstadig beruset at de ikke kom seg hjem?
Jeg savnet kranglene, rotet, klagingen. Jeg syntes det var stusslig å spise middag helt alene.

Det handler nok om at man kan tenke at livet kunne vært så mye bedre hvis..... Men ikke søren om det ble! Jeg savner dem!

Anonymkode: dcb37...5b7

Jeg kommer også til å savne barnet mitt, noe voldsomt, når h*n en dag flytter ut. Det er ikke barnet mitt det handler om, men konseptet barn. Jeg er ikke en som bekymrer meg, så å bekymre meg for at mitt voksne barn klarer å stå opp, fremstår som totalt absurd. Det forventer jeg at h*n klarer veldig mange år før h*n flytter hjemmefra. Klarer h*n seg ikke økonomisk, håper jeg h*n sier i fra.

Anonymkode: fe9cb...f5f

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive dette uten å virke belærende, men jeg tenker at du må se annerledes på hele livet. Alle valg innebærer en slags smerte, det kommer man ikke utenom. Jeg er selv trebarns-mor og kunne føle meg låst til tider, men den erkjennelsen som er kommet etterhvert er at det faktisk er en gave å ha en misjon i livet, å ha konkrete oppgaver, små mennesker som trenger deg. Det er ikke bare at det er tomt nå som barna har flyttet ut, men det skaper faktisk et savn etter det givende innholdet i livet (og jeg er høyt utdannet og har en spennende jobb og mange hobbier, så det er ikke det som er problemet). Prøv mindfullness, å fokusere på her og nå, legg merke til hvor mye du betyr for barna i hverdagen. 

Anonymkode: be76c...50d

[beige]

Enig med AB over, dere har jo helt feil innstilling. Dere kjører dere selv ned i kjelleren med denne tankegangen. Hva med å fokusere på det positive?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, og det er nettopp dette jeg er bekymret for - at jeg skal tenke slik som du gjør. Derfor er jeg usikker på å få barn, og velger å vente noen år til. Forhåpentligvis føler jeg det annerledes da.

Jeg skjønner hva du mener. Og jeg tror det er langt vanligere å tenke slik enn hva du antar. Noen ganger kan det sikkert virke som at alle andre elsker mammarollen hele tiden, og at familielivet er perfekt. Det er jo bare fordi vi liker å fremstille livene våre på en god måte, og det er vanskelig å dele de tunge tingene. Forøvrig syns jeg - i dette tilfellet - at det kan være LURT å ikke dele dette synet med så mange. Du kan jo snakke om dette med noen, men det er jo særdeles viktig at dette ikke er et hensyn barna får med seg. Barna kan godt vite at du savner å være ung og spretten og fri fra alle krav og forventninger og forpliktelser. Men barna skal føle seg elsket, og satt pris på, og ØNSKET. Så å snakke for høyt om disse tingene, kan skape enda mer fokus på nettopp det. Tankemønsteret kan aldri bli et atferdsmønster der du sakte og sikkert skyver barna mer fra deg, eller skape et negativt fokus rundt morsrollen, som barna oppfatter. 

Du har valgt denne veien i livet. Og nå får du stå for det og stå i det.

Anonymkode: e26a9...b41

[AnonymBruker]

Jeg har voksne barn nå, men jeg sammenligner det å ha barn med et svangerskap.

Se for deg 18 år delt i trimester - 6 år pr trimester.

Det første trimesteret medfører mange endringer som vi behøver tid til å venne oss til.  Det er mye nytt, mange bekymringer, mange plikter - man føler seg i perioder spist opp, og at man mister seg selv.
Men det er også mye spennende som skjer, og det er mye glede.

Det andre trimesteret er litt lettere hvis alt går etter planen.  Barna begynner å bli mer selvstendige, de er mindre avhengige av deg, "spiser deg ikke opp" på samme måte som før.

Det siste trimesteret er igjen litt utfordrende, med tenåringstrass og bekymringer.  Akkurat som at man i slutten av dette trimesteret i svangerskapet er veldig klar for å møte den lille, og få tilbake sin egen kropp, vil man i dette trimesteret med barn gjøre seg klar til å få igjen sitt eget liv.

 

Dette handler ikke om barna, men om livssituasjonen, og jeg tror det er noe alle foreldre har følt på ett eller annet tidspunkt.

Anonymkode: 41400...739

[AnonymBruker]

Hadde du vert stemor å sagt at du angret på at du ble sammen med en mann med barn, så hadde du fått mye hat og hets.

 

Anonymkode: 16239...add

[AnonymBruker]

Jeg tror IKKE det er så mange som tenker dette. Og, å si det høyt syns jeg som en annen sa er å baktale barna. Skerp deg.

Anonymkode: d0cd9...f2d

[AnonymBruker]

TS, jeg kjenner igjen mange av følelsene dine, men jeg vil ikke si at det er å angre på at man har fått barn. Det er ingen tvil om at jeg hadde det mye gøyere før barna kom. Jeg fikk barn sent (mindten av 30-årene), og har reist mye, bodd mange år i utlandet under og etter studiene, gjort ting jeg har hatt lyst til, kombinert fritt party-liv og bohem-liv med å være dønn seriøs i studier og arbeid. Jeg har vært hobbymusiker og reist rundt og spilt på fest og opplevd mye liv og røre - og elsket denne livsstilen.

Nå er livet HELT annerledes. Fast jobb, to flotte små barn, stabilt hjem med helt ok mann. Men jeg lever ikke for meg selv lenger. Jeg har knapt tatt i instrument etter barna kom, jeg har ikke samtaler over noen flasker vin med litteraturinteresserte venner midt på natten. Jeg har kalenderen full av foreldremøtedatoer, dugnader i barnehagen, helgeturer med korpset. Jeg føler meg helt utslitt av dette andre livet som jeg selv ikke ville valgt, og legger meg tidlig hver kveld for å stå opp kl 6 og begynne med morgenstell og matpakkelaging.

Da gjelder det å se de små tingene, og glede seg over dem! Jeg prøver flittig å tenke over de små, hverdagslige øyeblikkene. F.eks. når jeg brer over barna mine før jeg legger meg, mens de sover. Da setter jeg meg ofte ned på sengekanten og tenker over hvor heldig jeg er som har dem. Når minsten stråler opp når jeg henter ham i barnehagen hver dag. Det er en annen type glede/lykke som man nesten må øve seg litt på å løfte fram, i allefall må jeg det.

 

Grunnen til at jeg ikke angrer på å ha fått barn, er at jeg vet at det fantastiske livet mitt før barna uansett ville endret seg med årene. Og hadde jeg sittet som 50-åring uten barn, DA ville jeg ha angret.

Anonymkode: 77d32...f59

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat dette er jeg også redd for. Tror ikke mannen min kan se for seg et liv uten barn, og jeg kan ikke se for meg et liv uten mannen min. Så jeg har også "innfunnet meg" med at jeg sikkert kommer til å få barn, og tenker jeg bør få barn snart bare fordi det er på tide. Innerst inne vet jeg likevel ikke om jeg har lyst på barn... trives med livet mitt sånn som det er nå, og er livredd for at jeg ikke kommer til å like livet med barn noe særlig. Kjenner ikke noe særlig glede over å være med andres barn, og misliker sterkt at alle vennene mine får barn, rett og slett fordi jeg synes de er litt i veien. Vil jo heller være med vennene mine enn alle disse barna :/ Tror kanskje det også påvirker meg i negativ retning, og gjør at jeg får enda mindre lyst på barn...

 

Anonymkode: fce96...a2d

Helt enig med deg. Føler det samme nå som alle mine venner begynner å få barn. Jeg og samboeren er heldigvis enige om at vi ikke skal ha barn på mange år enda. Har så mange venninner som sier "Man trenger ikke å sluttte å leve fordi man får barn, man kan fortsatt dra ut hver helg og ha det gøy". Ja, men hvis det er det du ønsker, hvorfor velger du å få barn nå da og ikke når du er ferdig med det livet...? Og nei, jeg synes ikke det er det samme å dra på cafe med deg og barnet ditt som bare deg, jeg har jo ikke noen interesse for det barnet.

Anonymkode: 93dfa...d0d

[AnonymBruker]

På 27.3.2017 den 17.57, AnonymBruker skrev:

 

Det burde vært obligatorisk på ungdomsskolen å få prøvd seg som mamma/pappa i ei uke. Eller mer. Dag og natt. 

Anonymkode: a483f...03c

Også om igjen i 1. klasse på vgs.

Anonymkode: 099a7...ee0

[palamina]

Det minste barnet ditt er jo bare 6 år, da er det ikke rart at du føler deg veldig bundet enda. Når de blir eldre vil du ha enormt mye glede av dem, på en helt annen måte enn når de er små.

[Hundejente]

Jeg har det akkurat på samme måte, og jeg kan prate om det med nære venner.

 

Grunnen til at jeg ikke prater så høyt om det til hvem som helst, er rett og slett at det føles som et svik mot gutten min. Han er bare 4,5 og ville selvsagt ikke få vite det, men bare det å skulle si høyt at jeg angrer på å ha fått ham (hjelper liksom ikke å si at man elsker noen når man innerst inne angrer på at man fødte dem), føles utrolig hjerterått og et svik mot ham.

[AnonymBruker]

Det er ikke lov, enkelt og greit fordi et barn fortjener kjærlighet og omsorg. Ikke en egoist som savner sitt eget liv.

Anonymkode: 54457...1f7

[brownbrown]

På 3/27/2017 den 17.20, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid trodd at jeg ønsket meg barn. Jeg fant mannen i mitt liv og begge ønsket barn. Nå er barna 9 og 6 år, og de siste årene har jeg mistet lysten på å være mamma. Jeg føler at det ikke er "verd" det, på en måte. Nå MÅ folk her inne prøve å forstå hva jeg mener. Jeg mener IKKE at jeg skal kvitte meg med ungene, at jeg ikke elsker de eller at jeg hater de. For jeg elsker de, virkelig av hele mitt hjerte. 

Jeg føler og syns at jeg hadde det mye bedre før. Før de kom. Vi krangler lite, de oppfører seg som barn flest med trass i perioder og typiske "Emil" sprell. Og det er helt greit. 

Jeg føler at dette livet, altså tørke sølt melk, tørke neser, se på meg - se på meg - se på meg, være med på fotball turneringer osv er noe for meg. Jeg føler jeg går "glipp" av muligheter til å reise, gjøre som jeg vil - når jeg vil det og ikke 6 måneder etterpå.

 

Jeg vet at jeg har valgt dette selv, jeg vet at barna var planlagt, jeg vet at barna har det bra på alle mulige måter og jeg stiller opp dag og natt. De har en far som ELSKER barn og gjerne kunne tenkt seg en til. Han er en super pappa, omsorgsfull og snill. Vi er fortsatt gift og vi har det veldig bra sammen. Han jobber mye, og reiser endel. Og det er ok. Jeg viste at det kom til å skje når han takket ja til den jobben for 4 år siden. 

Jeg vet ikke hva, eller hvor jeg vil med dette innlegget. Er det bare jeg som har det på denne måten? Er jeg unormal? Jeg har også dårlig samvittighet for disse følelsene jeg har. 

Anonymkode: a483f...03c

det går over når barna blir større. men det var sikkert du som ønsket deg barn i utgangspunktet og da får du ta konsekvnsene

[AnonymBruker]

Jeg tror du setter ord på det mange føler, men ikke våger å si. Jeg ble utrolig glad for å lese dette innlegget. Gir meg mye mindre skyldfølelse for å føle det samme. Tillat deg å kjenne på det, det er helt greit :-)

Anonymkode: 3bc6e...add

[AnonymBruker]

Får litt vondt av å lese denne tråden. 

Hvordan trodde dere egentlig det skulle være å bli mamma? 

Anonymkode: 0391a...f23

[beige]

På 30.3.2017 den 15.22, AnonymBruker skrev:

Helt enig med deg. Føler det samme nå som alle mine venner begynner å få barn. Jeg og samboeren er heldigvis enige om at vi ikke skal ha barn på mange år enda. Har så mange venninner som sier "Man trenger ikke å sluttte å leve fordi man får barn, man kan fortsatt dra ut hver helg og ha det gøy". Ja, men hvis det er det du ønsker, hvorfor velger du å få barn nå da og ikke når du er ferdig med det livet...? Og nei, jeg synes ikke det er det samme å dra på cafe med deg og barnet ditt som bare deg, jeg har jo ikke noen interesse for det barnet.

Anonymkode: 93dfa...d0d

Så livet er over når man får barn?😂