Hvorfor er det ikke lov å si at man "angrer" på at man har fått barn?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid trodd at jeg ønsket meg barn. Jeg fant mannen i mitt liv og begge ønsket barn. Nå er barna 9 og 6 år, og de siste årene har jeg mistet lysten på å være mamma. Jeg føler at det ikke er "verd" det, på en måte. Nå MÅ folk her inne prøve å forstå hva jeg mener. Jeg mener IKKE at jeg skal kvitte meg med ungene, at jeg ikke elsker de eller at jeg hater de. For jeg elsker de, virkelig av hele mitt hjerte. 

Jeg føler og syns at jeg hadde det mye bedre før. Før de kom. Vi krangler lite, de oppfører seg som barn flest med trass i perioder og typiske "Emil" sprell. Og det er helt greit. 

Jeg føler at dette livet, altså tørke sølt melk, tørke neser, se på meg - se på meg - se på meg, være med på fotball turneringer osv er noe for meg. Jeg føler jeg går "glipp" av muligheter til å reise, gjøre som jeg vil - når jeg vil det og ikke 6 måneder etterpå.

 

Jeg vet at jeg har valgt dette selv, jeg vet at barna var planlagt, jeg vet at barna har det bra på alle mulige måter og jeg stiller opp dag og natt. De har en far som ELSKER barn og gjerne kunne tenkt seg en til. Han er en super pappa, omsorgsfull og snill. Vi er fortsatt gift og vi har det veldig bra sammen. Han jobber mye, og reiser endel. Og det er ok. Jeg viste at det kom til å skje når han takket ja til den jobben for 4 år siden. 

Jeg vet ikke hva, eller hvor jeg vil med dette innlegget. Er det bare jeg som har det på denne måten? Er jeg unormal? Jeg har også dårlig samvittighet for disse følelsene jeg har. 

Anonymkode: a483f...03c

[AnonymBruker]

Tror ikke det er så unormalt, det blir bare ikke snakket om. Jeg har personlig et par venninner som også har inrømt dette etter litt vin. De ville så klart aldri kvittet seg med ungene, men på mange måter angrer de på avgjørelsen.

Klem til deg TS.

Anonymkode: 3caeb...4f4

[AnonymBruker]

Fikk du kanskje barn for tidlig??

Jeg reiste verden rundt og jobbet forskjellige steder rundt i verden før vi begynte å tenke på barn. Var da i 30 årene og følte meg klar for snørr tørking i noen år.

Jeg tror tror mange unge mødre sliter med lignende følelser som du har 

Anonymkode: 828de...548

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg. Og av den grunn, blir det bare ett barn, selv om det er litt sårt det også, at barnet mitt aldri skal få søsken. Nå er mitt barn snart 7 år og jeg føler det begynner å lette litt. Jeg liker ungen min, h*n er superkul, men alt som følger med det å være mamma, er rett og slett ikke for meg. 

Anonymkode: fe9cb...f5f

[AnonymBruker]

Jeg tror du setter ord på noe som ikke er helt uvanlig å tenke, men som  er tabu å si høyt. 

Anonymkode: 02619...aae

[AnonymBruker]

Det kan man vel si, men så da? Hva skal andre gjøre med den informasjonen? Hvis du sier du angrer på karrierevalg eller flytting, eller mister deg selv i ekteskapet, kan man diskutere saken og eventuelt foreslå å bli eller gjøre endringer. Men dette kan ikke endres. Så det er ikke tabu å si det, det er bare ingen vits. 

Anonymkode: 70fef...50c

[Meadow]

Synes det er en del som sier det, faktisk. Men kun hvis tema kommer opp direkte, med likesinnede eller frivillig barnløse. Det er så lett å såre de som prøver hardt å få barn, selv om man ikke mener det på den måten.

Synes du er tøff som er så ærlig! ☺

[AnonymBruker]

Hadde jeg visst hvor mange bekymringer som fører med det å ha barn hadde jeg nok valgt annerledes. Hvem ante vel at man kunne bli så vanvittig glad i et annet menneske enn seg selv før man fikk barn? 

Anonymkode: 39072...b3b

[Meadow]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan man vel si, men så da? Hva skal andre gjøre med den informasjonen? Hvis du sier du angrer på karrierevalg eller flytting, eller mister deg selv i ekteskapet, kan man diskutere saken og eventuelt foreslå å bli eller gjøre endringer. Men dette kan ikke endres. Så det er ikke tabu å si det, det er bare ingen vits. 

Anonymkode: 70fef...50c

Fordi andre kan stå ovenfor de samme utfordringene/spørsmålene i sitt liv, og sin situasjon. Jeg, som ikke har barn, synes det er interessant å lese om slike erfaringer. 

[AnonymBruker]

Så snille dere er <3 Jeg hadde helt ærlig forventet masse hat og kjeft. 

Jeg fikk min første når jeg var i midten av 20 årene. Så vil egentlig ikke kalle det tidlig. Jeg har også reist endel, noe jeg syns var fantastisk. Jeg har de senere årene reist med mann og barn. Men syns det er mer stress og mas, enn kos. Klart det er koselige stunder med mann og barn, men definitivt best alene, eller med mann/venner. 

Jeg har det siste året vært på 3 dagers tur med mannen og det var helt supert. Vi skal på ny tur om ei stund, og jeg gleder meg samtidig som jeg skammer meg over at jeg gleder meg til å være borte fra barna. Nå skal det sies at vi veldig sjelden drar på slike turer. Dette blir den tredje turen vår på 5 år. j

Jeg vet at dette er noe jeg bare må "holde ut" til barna flytter ut. Men jeg hater at jeg føler det sånn. At jeg må "holde ut". Jeg burde jo være overlykkelig for å være i den situasjonen jeg er i. To friske barn, mann, hus og ok økonomi. Altså. Jeg lurer på om det er noe galt med meg. 

Og selv om det er trist å vite at flere har det på samme måte, så må jeg innrømme at det er litt godt å vite at jeg ikke er "alene" om disse tankene. 

Anonymkode: a483f...03c

[Gjest antbug]

Jeg tror det er vanlig å savne visse ting med livet før barna, og å drømme seg tilbake til en tid uten ti tonn med ansvar og forpliktelser, men jeg synes det er både rart og trist å høre folk bruke ordene "angrer på" at de fikk barn. Å ønske det ugjort, altså. Jeg skjønner ikke at det går an å angre på det samtidig som man sier at man elsker dem. Hjernen min greier ikke å få grep om det.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, antbug skrev:

Jeg tror det er vanlig å savne visse ting med livet før barna, og å drømme seg tilbake til en tid uten ti tonn med ansvar og forpliktelser, men jeg synes det er både rart og trist å høre folk bruke ordene "angrer på" at de fikk barn. Å ønske det ugjort, altså. Jeg skjønner ikke at det går an å angre på det samtidig som man sier at man elsker dem. Hjernen min greier ikke å få grep om det.

Nå var det en grunn til at jeg brukte dette tegnet " da... Jeg vil ikke kvitte meg med barna, eller stikke av. Jeg elsker de. Jeg er glad for at jeg har de. Men samtidig så skulle jeg ønske at jeg viste om alt som hører med det å være mamma. Alle bekymringene, alt ansvaret, alt slitet +++++ som følger med. For da kunne jeg tatt en beslutning som var mer riktig for meg, enn det jeg føler det er nå. Kanskje jeg hadde vært mer rustet til det som ventet meg. 

Det burde vært obligatorisk på ungdomsskolen å få prøvd seg som mamma/pappa i ei uke. Eller mer. Dag og natt. 

Anonymkode: a483f...03c

[AnonymBruker]

Jeg føler det og sånn. Men her ble livet virkelig ikke som jeg forestilte meg. Jeg giftet meg, fikk 2 barn, ble syk, og mannen stakk. Her så ønsket ikke engang jeg barn. Men ble gravid på p-pillen 2 ganger, første gang tok jeg abort, andre gang klarte jeg ikke. Og fikk vi først en, så ønsket jeg søsken til det barnet. Så jeg har i 10 år, vært helt alene med barna. Har ingen familie til å hjelpe. Jeg har hele 8 diagnoser, og ene barnet mitt sliter med ADHD og psykiske problemer. Og det tar all energi jeg eier og har. Og selvfølgelig elsker jeg barna mine, og jeg gjør alt for de. Men jeg føler jeg har ofret hele livet mitt for barna, og har overhodet ikke noe liv selv. Så ønsket jeg meg ikke engang barn. Samtidig, så gruer jeg meg og, til de blir store, og flytter hjemmefra. For hva skal jeg gjøre da. Jeg har jo nesten ikke venner, og ingen kjæreste.

Anonymkode: 80090...0d5

[AnonymBruker]

Veldig interessant å lese.

Jeg er selv 26 år - fyller 27 i år. Har alltid vært innstilt på at jeg skal "gjøre mitt" - reise, karriere, alt - før jeg slår meg til ro. Og jeg har ikke hastverk. Saken er den at jeg lurer litt på når denne "babyhungeren" vil komme, for den har ikke meldt seg overhodet til nå.

Sekundært lurer jeg på om jeg overhodet er en person som kan leve godt med å bo i et hus fullt av folk. Slik det er nå er jeg sosialt utslitt etter en dag på jobb. Alt jeg vil er å komme hjem til min egen leilighet, som er tom. Jeg har skapt en tilværelse jeg er særdeles fornøyd med - en flott treroms i et attraktivt område av Oslo, som jeg kan innrede og bebo som jeg vil. Tanken på at det er en mann her hver bidige dag jeg kommer hjem, når jeg aller helst vil ta meg et glass vin og se på Girls...Og desto verre - barn som vil ha noe av meg! Jeg har en mor som vil se meg titt og ofte, kolleger som krever noe av meg, venner jeg skal treffe.

En kjæreste er ok så lenge vi ikke bor sammen. Som singel savner jeg sex. Samtidig er det nå noe nytt og spennende ved å dra på dates igjen - for ikke å snakke om at det er hyggelig med denne "startfasen", der menn tar deg med ut og gjør noe ut av det når dere treffes.

Slik det er nå ser jeg ikke noen verdi i å bytte det hele inn for et etablert liv. Mange av de etablerte er ivrige på å uttrykke at det så absolutt er verdt det, men jeg er ikke sikker på om de mener det. Vil de bare ha kompaniskap i situasjonen de nå befinner se gi?

 

Anonymkode: 7ce63...3b3

[Skrotnes]

Jeg tipper dette er veldig vanlig, men at folk er for redd for å bli sett ned på, eller for å være politisk ukorrekte, til at det snakkes høyt om. 

Man blir aldri ferdig med å være foreldre, og livet blir aldri det samme igjen. 

[AnonymBruker]

Det er jo ganske enkelt fordi det kan tolkes som om du misliker barna. Blir som å si at du angrer på at du skaffet deg hund. Se i trådene der noen skriver det, de får som øra flagrer. Alle syns synd på hunden som er i uønsket hjem. Det er lignende med barn.

Det er jo også en form for baksnakking av egne barn.

Anonymkode: 9a62f...87b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo også en form for baksnakking av egne barn.

Anonymkode: 9a62f...87b

Nei, det er det vel ikke.

Dette handler så vidt jeg forstår ikke om barnas personlighet, men rett og slett det at morsrollen generelt, og tapet av frihet, er noe man ikke takler så godt.

Anonymkode: 7ce63...3b3

[AnonymBruker]

For det første tror jeg det er vanligere enn man tror. For det andre må det jo være veldig trist å gå rundt med disse følelsene, TS? Er det mer eller mindre konstant eller kommer det i perioder? Jeg har hatt mine perioder hvor jeg regelrett skulle ønsker jeg ikke hadde fått barn. Jeg er helt klar på at jeg angrer på NÅR jeg fikk barn, jeg skulle ha ventet. Jeg har kjent mye på de følelsene og klart å akseptere at det ble sånn. Likevel gruer jeg meg til gutten min flytter ut, og håper inderlig at vi får et godt og nært forhold også når han blir voksen.

Rollen som mamma er ganske fast definert av samfunnet, og det tror jeg kan være et problem, blant annet for de som til tider angrer på barna. Som mamma må man selvfølgelig gi barn den grunnleggende omsorgen de har krav på og behov for, men utover dette synes jeg at man skal skape sin egen rolle selv og i samarbeid med partneren sin. Er det noe du kan gjøre om på, gjøre det litt lettere for deg selv? Det er lov å ha barnevakt oftere enn "normalt", det er lov å ikke gidde å bli med på fotballturnering men sende mannen, det er lov å si nei når barnet ber deg om å se. Jeg har hatt en mamma som forsøkte å fylle den tradisjonelle rollen som mamma, og som nå har et enormt behov for egentid og sine interesser som voksen. Helt ærlig ville jeg heller at hun skulle tenkt mer på seg selv da jeg var ung. Jeg vil heller vokse opp med en mamma som kjenner seg selv og som også passer på seg selv. Kort oppsummert: vær mamma på DIN måte!

 

Anonymkode: 64cc3...185

[AnonymBruker]

Hvorfor det "ikke er lov" til å si det? Fordi det er forkastelig å si at man skulle ønske at uskyldige små barn ikke hadde blitt født, særlig når utsagnet kommer fra barnas nærmeste omsorgspersoner. 

Beklager, jeg mener ikke å støte deg, det er bare min mening. 

Anonymkode: 8edb2...273

[AnonymBruker]

1 time siden, antbug skrev:

Jeg tror det er vanlig å savne visse ting med livet før barna, og å drømme seg tilbake til en tid uten ti tonn med ansvar og forpliktelser, men jeg synes det er både rart og trist å høre folk bruke ordene "angrer på" at de fikk barn. Å ønske det ugjort, altså. Jeg skjønner ikke at det går an å angre på det samtidig som man sier at man elsker dem. Hjernen min greier ikke å få grep om det.

For min del er det ikke sånn at jeg skulle ønske at barnet mitt forsvant, men om jeg skulle valgt på nytt, hadde jeg valgt å ikke få barn. Jeg er en god mor og barnet mitt får alt h*n trenger, nærhet og kjærlighet i massevis. For meg er det godt mulig det handler vel så mye om når jeg fikk barn, selv om jeg var i midten av 20-årene, var det for tidlig. Dessuten har jeg i ettertid fått en kronisk sykdom som medfører ganske mye smerter, noe som også gjør det vanskelig å være mamma. Jeg kan ikke forestille meg et liv uten barnet mitt, men konseptet barn er likevel tyngre enn jeg trodde. Om jeg kunne knipse med fingrene og barnet mitt forsvant, hadde aldri eksistert osv. så hadde jeg selvfølgelig ikke gjort det. 

Anonymkode: fe9cb...f5f