Blir ignorert i gruppesamtaler

[AnonymBruker]

Jeg har lagt merke til jeg ofte blir ignorert i samtaler med flere enn to personer, både på jobb og med venner. Dialoger går fint, men gruppesamtaler er bare et stort kaos for meg. Jeg prøver å komme med innspill, men så blir jeg avbrutt eller ignorert av de andre. Noen ganger ser jeg at de andre også ser at det skjer, men det bare fortsetter likevel. Jeg husker en gang for noen år siden dette skjedde med noen andre enn meg, og en annen person ropte høyt "Hold kjeft alle sammen, Ole holdt på å fortelle noe!" Det ble stille, Ole takket, og fortalte det han skulle si. Jeg tenker jeg umulig kan være den eneste som synes gruppesamtaler er vanskelige da? Ole har uttrykt i ettertid at det var flott det den andre personen gjorde for han, fordi han og synes det er irriterende når ingen lytter. Jeg tenkte lite på det den gang da, men har begynt å tenke på dette nå i det siste.

Ikke nok med det å bli avbrutt og ignorert, men jeg synes også det er vanskelig å finne "min tur" å prate i gruppesamtaler. Ofte snakker vi om et tema eller at en person forteller om noe, så tenker jeg ut en passende kommentar eller oppfølgingsspørsmål som jeg lurer på, men temaet blir endret før jeg får sagt noe. Da blir det for dumt å si det jeg hadde tenkt å si, så jeg velger å ikke si noenting. Jeg gir respons til de som prater ved å se på de og si sånn "mhm", "aha", nikke, le og bruke ansiktsuttrykk til å uttrykke reaksjoner for å vise at jeg er en aktiv lytter. Det er slitsomt å bare lytte når man ikke blir inkludert i samtalen. Det er ikke slik at jeg ønsker å være i senter av oppmerksomhet, men jeg vil gjerne være inni sirkelen og dele tanker, ideer og meninger. Når det ikke skjer ender jeg fort opp med å bli "hun stille" fordi jeg mister interessen etter hvert.

Som sagt, dialoger går fint. Jeg synes bare det er så vanskelig å bidra i gruppesamtaler, spesielt når jeg har en tendens til å bli ignorert eller avbrutt når jeg endelig har noe å si. Dette er noe som har begynt å gå inn på meg de siste årene. Jeg har også begynt å få kommentarer på at jeg er så stille, så det er noe rart med meg og/eller disse samtalene.

Har dere tips eller teknikker jeg kan bruke for å bli "mer normal" - ikke bli avbrutt eller ignorert, få komme til ordet, etc.?

Anonymkode: aba76...6f4

[AnonymBruker]

Alle blir det, forskjellen ligger i om du lar deg stoppe og plage av det. Det er ikke andre du må forandre, men din oppfatning av ting. Ikke ta det personlig f.eks. 

Anonymkode: 8e659...619

[AnonymBruker]

Jeg opplever ofte det samme. Det er så frustrerende! Folk kakler i munnen på hverandre hele tiden, uten å egentlig lytte til noe som helst. Hva får de ut av det? Det har jeg undret meg over mang en gang. Dette gjør at jeg ofte blir veldig sliten og utmattet i sosiale sammenhenger også.

 At folk flest er dårlige til å lytte, er noe jeg har sett lenge.Hva kommer det av at "ingen" vil lytte til det andre har å si, men kun vil høre sin egen stemme? Igjen må jeg spørre: Hva får de ut av det?

Jeg har vel egentlig ingen godt fungerende løsning å komme med, De fortsetter jo å avbryte uansett. Men noen ganger blir jeg skikkelig irritert, og sier høyt og tydelig, at "hallo, jeg var ikke ferdig med det jeg skulle si". Da stopper de opp litt.....til de setter i gang igjen.

Vi burde bli mye flinkere til å bryte i gjennom oftere, og gjøre folk oppmerksomme på dette problemet. Så kanskje løsningen er å bli mer konsekvent? Men det er bare så vanskelig...

Anonymkode: 5cec6...8c9

[Blackbird]

Du må heve din røst og kreve din plass, eller trekke deg ut.

Jeg har øvd meg masse på å heve stemmen og kaste meg uti diskusjoner. Tror det er en sunn ting å kunne. Men det er en uting at de andre (de mest frampå) ikke kan justere seg etter de som er i flokken. Vil de at alle skal være med så bør de jo slippe deg til også!!

Jeg har det på samme måte i en av mine venneflokker. Vi møtes ikke så ofte. Damene der er utrolig høylydte, engasjerte og har meninger om det meste. Så til slutt har jeg endt opp med å være mest stille og bare observere/lytte. Når de spør eller kommenterer at jeg er så stille (etter en lang stund, som om de plutselug oppdager at jeg er der!), sier jeg bare at jeg ikke orker å kjempe om oppmerksomheten og at det kan være det samme. Da blir det alltid litt "oppstandelse", og de vil jeg skal si det jeg hadde tenkt.

Men som du sier; da er jo "øyeblikket" for en kommentar/innspill over for lengst!!! Så da kan det faktisk være det samme.... Siden vi ikke møtes så ofte (vi er fra samme hjemsted men bor ulike steder i landet), så har jeg valgt å trekke meg mer og mer vekk. Møter de heller 1-2 stk når vi er på hjemtraktene... 

Endret 26. mars 2017 av Blackbird

[AnonymBruker]

Jeg har begynt å rekke opp hånda jeg😜 Spesielt i jobbsammenheng der ALLE vil og skal si sitt. Så sitter jeg der med ideer som kan være gode, men jeg kommer aldri til ordet. Og når jeg først gjør det, er saken ferdig diskutert. Etter jeg begynte å rekke opp hånda har faktisk flere kolleger gjort det også.

Anonymkode: ae073...135

[HerKommerMummi]

Sliter med akkurat det samme. Men har funnet ut at jeg ikke må tenke ut setningen ferdig i hodet mitt på forhånd. Jeg må bare starte med det jeg skal si, uten og være sikker på setningen min/Det jeg skal si. Jeg må bare ta det som det kommer for det gjør "alle" andre. 

[AnonymBruker]

Problemet med å heve stemmen for å bli hørt, er at da gjør andre nøyaktig det samme, for å overdøve enda mer. Dermed oppstår det en situasjon der alle sitter og nærmest skriker til hverandre, og det blir den reneste hønsegården! Og hvorfor er det bare oss som sliter med å ta plass som må tilpasse oss? Er det ikke de mest skravlete og høylytte som heller burde lære å dempe seg litt?

Anonymkode: 5cec6...8c9

[Tatja]

Dette handler enkelt og greit om mennesketyper. Noen elsker slike høylytte diskusjoner etter innfallsmetoden... andre liker/trenger å tenke litt før de prater. De vil ofte falle utenfor. 

Det er noe å lære begge veier. Jeg har, i min venninne-gjeng, ei som alltid har falt utenfor slike diskusjoner. Fordi vi andre tok altfor mye plass. De siste årene har jeg sett tydelig at vi andre må gi henne plass og tid, jeg pleier å henvende meg mye til henne, og avbryte andre som bryter henne av. Det virker!!! 

[AnonymBruker]

TS her! "Godt" jeg ikke er alene.

De verste samtalene foregår på jobb. Jeg jobber på et kontor sammen med fire-fem andre hyggelige kollegaer. Den ene av de sliter jeg mer med enn med de andre. Han bruker lang tid på å fortelle om problemløsninger eller dele frustrasjoner, men han har innrømt til meg at han sliter med å stoppe å prate. Han er klar over at han har et problem, med andre ord. Vi er vel klar over det alle sammen. Andre kollegaer har avbrutt han og sagt: "Men nå lytter du ikke til hva som er problemet. Faktisk, så (...)", eller bare latt han prate ferdig og gått videre; "Uansett, (...)". Jeg har ikke den type relasjon til han til å kunne gjøre sånt.

Det som virkelig går inn på meg er når vi diskuterer, så sier jeg en setning, og den blir blankt ignorert, som om den aldri ble sagt. Jeg får kanskje et kort og nøytralt blikk av noen, før samtalen flyter videre. Jeg føler meg så fryktelig dum, og begynner nesten å analysere det jeg sa. Jeg må kanskje gjenta meg en eller to ganger for å få en respons. Jeg har jo lyst til å bidra på jobb når jeg kan, men ender fort opp med å bli taus. Føler meg rett og slett uviktig eller teit når det skjer.

Anonymkode: aba76...6f4

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lagt merke til jeg ofte blir ignorert i samtaler med flere enn to personer, både på jobb og med venner. Dialoger går fint, men gruppesamtaler er bare et stort kaos for meg. Jeg prøver å komme med innspill, men så blir jeg avbrutt eller ignorert av de andre. Noen ganger ser jeg at de andre også ser at det skjer, men det bare fortsetter likevel. Jeg husker en gang for noen år siden dette skjedde med noen andre enn meg, og en annen person ropte høyt "Hold kjeft alle sammen, Ole holdt på å fortelle noe!" Det ble stille, Ole takket, og fortalte det han skulle si. Jeg tenker jeg umulig kan være den eneste som synes gruppesamtaler er vanskelige da? Ole har uttrykt i ettertid at det var flott det den andre personen gjorde for han, fordi han og synes det er irriterende når ingen lytter. Jeg tenkte lite på det den gang da, men har begynt å tenke på dette nå i det siste.

Ikke nok med det å bli avbrutt og ignorert, men jeg synes også det er vanskelig å finne "min tur" å prate i gruppesamtaler. Ofte snakker vi om et tema eller at en person forteller om noe, så tenker jeg ut en passende kommentar eller oppfølgingsspørsmål som jeg lurer på, men temaet blir endret før jeg får sagt noe. Da blir det for dumt å si det jeg hadde tenkt å si, så jeg velger å ikke si noenting. Jeg gir respons til de som prater ved å se på de og si sånn "mhm", "aha", nikke, le og bruke ansiktsuttrykk til å uttrykke reaksjoner for å vise at jeg er en aktiv lytter. Det er slitsomt å bare lytte når man ikke blir inkludert i samtalen. Det er ikke slik at jeg ønsker å være i senter av oppmerksomhet, men jeg vil gjerne være inni sirkelen og dele tanker, ideer og meninger. Når det ikke skjer ender jeg fort opp med å bli "hun stille" fordi jeg mister interessen etter hvert.

Som sagt, dialoger går fint. Jeg synes bare det er så vanskelig å bidra i gruppesamtaler, spesielt når jeg har en tendens til å bli ignorert eller avbrutt når jeg endelig har noe å si. Dette er noe som har begynt å gå inn på meg de siste årene. Jeg har også begynt å få kommentarer på at jeg er så stille, så det er noe rart med meg og/eller disse samtalene.

Har dere tips eller teknikker jeg kan bruke for å bli "mer normal" - ikke bli avbrutt eller ignorert, få komme til ordet, etc.?

Anonymkode: aba76...6f4

Det er å følge nøye med på samtalen, og når det kommer en naturlig pause, så bryter du inn - vær kjapp og les kroppspråket til de andre, og snakk høyt - og om noen avbryter -vær frekk som en politiker og si - hey, nå var det jeg som snakket!

Anonymkode: 32971...b0b

[Erazor]

Ut fra hva jeg har lest, kan det være flere grunner til dette. Den som blir avbrutt og ikke kommer til orde kan være oppfattet som å ha lavere status enn de andre i samtalen. Stemmeleie kan spille inn. Gruppedynamikken kan være annerledes enn den man er vant til.

Noe av det som ga mest mening er at det finnes forskjellige samtalestiler, ofte tillært i barndommen. Man har de engasjerte snakkerne og de høflige snakkerne. Hvis man blander disse gruppene, vil de høflige sitte og vente på tur fordi de synes det er frekt å avbryte og bli avbrutt, mens de engasjerte vil avbryte og hoppe inn i setninger fordi dette er det de er vant til. Da blir det en skjevhet i samtalen uten at noen nødvendigvis gjør det bevisst.

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, pga lavt stemmeleie. Jeg klarer ikke å snakke så høyt for da føler jeg at jeg må skrike. Og har funnet ut for lengst at oss med lavt stemmeleie stort sett blir ignorert; vi er jo der fysisk, men samtidig er det som at vi er usynlige. Folk er forskjellig. Jeg vurderer å oppsøke logoped for å jobbe med å lære meg teknikker for å kunne få et høyere stemmeleie.. men når det er sagt så tror jeg det er fordeler med å være som oss også; vi lærer at verden ikke spinner rundt oss og at man bør ta hensyn til at folk er ulike. Men dessverre er det jo de som skriker høyest og har spissest albuer som er mest poppis i vennegjenger..

Anonymkode: 0238f...d4c

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det på samme måte, pga lavt stemmeleie. Jeg klarer ikke å snakke så høyt for da føler jeg at jeg må skrike. Og har funnet ut for lengst at oss med lavt stemmeleie stort sett blir ignorert; vi er jo der fysisk, men samtidig er det som at vi er usynlige. Folk er forskjellig. Jeg vurderer å oppsøke logoped for å jobbe med å lære meg teknikker for å kunne få et høyere stemmeleie.. men når det er sagt så tror jeg det er fordeler med å være som oss også; vi lærer at verden ikke spinner rundt oss og at man bør ta hensyn til at folk er ulike. Men dessverre er det jo de som skriker høyest og har spissest albuer som er mest poppis i vennegjenger..

Anonymkode: 0238f...d4c

Lavt stemmeleie, mener du dyp stemme? Hvis du mener at du ikke klarer å snakke med høyt volum, vil jeg anbefale deg å legge stemmen ned etpar hakk (tenk Siv Jensen). Mange damer bruker en tynn, "søt" pikestemme og tror at de ikke "klarer" bruke mer lydstyrke....

Anonymkode: a2c0d...028

[AnonymBruker]

Jeg har en gammel tante som klager på det samme som deg, ts. Hun kan bli litt snurt og si "jaja, jeg får vel ikke si noe jeg" eller "ingen hører på meg".

Problemet er at i hennes oppfatning skal alle være helt stille og lutter øre før hun kan begynne å snakke, og slik skal det være helt til hun er ferdig, med en liten pause etterpå.

Det kan sikkert fungere i noen grupper, men andre snakker mer i stafett, der begge løper i vekslingene  Det er som en over sier forskjellige snakkestiler.

Men hver gang dette kommer opp på KG, kommer det en hel haug stygge karakteristikker av de som prater. Spisse albuer var nevnt her, ellers pleier de å beskrives som uinteressert i andre, egoister, manipulerende, overflatiske, uintelligente skravlebøtter som kun vil høre sin egen stemme.

For meg, som er naturlig og impulsivt pratsom, med lav selvtillit, blir det nesten skremmende med de fåmælte. Begynner jo å lure på om de sitter og tenker hat-tanker om meg. Så jeg prater enda mer for å si noe som får dem til å like meg! Skulle jeg være uheldig å komme med en engasjert kommentar mens de snakker, er det enkelte som klapper surt igjen og nekter å si mer. Og selvtilliten daler enda noen hakk...

 

Anonymkode: a2c0d...028

[AnonymBruker]

For veldig mange så er det viktigste å få sagt noe, ikke lytte til hva som faktisk blir sagt. Desverre.

Anonymkode: 8b318...e36

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som veldig lett tar ordet, og er oftest blant topp 5-6 som prater i en forsamling enten sosialt eller på jobb.

Jeg tenker mens jeg snakker, og er ikke så redd for å si noe som ikke er analysert fullstendig ferdig. 

Og nei - det er ikke sånn at jeg ikke lytter, eller ikke bryr meg om andres utsagn. Men det er sånn at ikke alle ønsker delta i samtaler, og generelt gir veldig lite i samtalen. Og for meg er det utrolig krevende - helt sikkert like krevende som det er for dere som sliter med å ta plass.

Med en gang en av "dere" tar ordet - så holder jeg helt kjeft, og lar alt av setninger og tanker blir fullført, og jeg stiller spørsmål som "dere" kan svare mer på.

Problemet er bare at de som er mest innesluttet etter mitt inntrykk rett og slett ikke HAR innspill, og "vet ikke/er usikker" etterfulgt av stillhet er faktisk ikke så lett å gi plass til.

Jeg snakker i en slags sammenheng:

"Jeg mener 1,2,3 fordi A,B,C - og konklusjonen er faktisk Y". Dette sier jeg rett frem, og jeg venter ikke på noen andres aksept for at "kaaaaaaaanskje jeg har et poeng her muligens, eller synes noen jeg er helt idiot"(det tenker jeg etterpå).

Så: Øvelse gjør mester, dropp offerrollen og tanken om at alle andre er egoister som ikke bryr seg - ta mer plass!

Anonymkode: b212d...f8c

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lavt stemmeleie, mener du dyp stemme? Hvis du mener at du ikke klarer å snakke med høyt volum, vil jeg anbefale deg å legge stemmen ned etpar hakk (tenk Siv Jensen). Mange damer bruker en tynn, "søt" pikestemme og tror at de ikke "klarer" bruke mer lydstyrke....

Anonymkode: a2c0d...028

Hæ? Nei, jeg snakker om stemmebruk/pusteteknikker. Jeg har alltid snakket lavt og føler jeg skriker/roper om jeg skal snakke høyere. Prøv å skrik hver gang du skal snakke, så skjønner du hva jeg mener. 

Anonymkode: 0238f...d4c

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hæ? Nei, jeg snakker om stemmebruk/pusteteknikker. Jeg har alltid snakket lavt og føler jeg skriker/roper om jeg skal snakke høyere. Prøv å skrik hver gang du skal snakke, så skjønner du hva jeg mener. 

Anonymkode: 0238f...d4c

Poenget mitt var at en del damer får en skrikete stemme om de skal heve volumet, fordi de har et unaturlig lyst stemmeleie.

Anonymkode: a2c0d...028

[AnonymBruker]

Det er faktisk din egen selvtillit du må jobbe med. Bli tryggere på å si ting som ikke er ferdiganalysert. Dette ligger på deg. 

Anonymkode: 8e659...619

[AnonymBruker]

Har det forsåvidt også slik, men ser på det som en befrielse. Folk flest er totalt uinteressante og å konversere med dem er ren tortur. Misforstå meg rett, jeg liker å ha folk rundt meg, men jeg vil helst slippe å snakke med dem.

Anonymkode: 109d7...9ab