Tjukkasar, kan dei ikkje berre ta seg saman?

[Perle]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenk å bringe voldtekt inn i en diskusjon om tykke folk

Anonymkode: b192b...d35

Jeg leste ikke innlegget jeg svarte på godt nok. Poenget mitt var bare at det ikke bare er lett og "ta seg sammen" bestandig, da det finnes utrolige sammensatte årsaker til hvorfor folk misbruker mat. 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå skrev jeg et innlegg til støtte for at det ikke bare er å "ta seg sammen".  Konklusjonen min er jo at dersom det hadde vært snakk om et valg ville jo ingen valgt sykelig overvekt, eller dårligere karakterer, og at det derfor ofte er mer som ligger bak. 

Ser heller ikke hva "kjempepen" har med dette å gjøre. Alt jeg beskriver er relatert til ståpåvilje og hardt arbeid. 

 

Anonymkode: 7e9e6...38f

Beklager. Leste ikke siste avsnittet ditt godt nok. :rodme:

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du forstod mitt poeng, selv om du blankt overser det? 10 kg gulrøtter er forsåvidt heller ikke 900 kcal. Og hvem spiser 10 kg gulrøtter hver dag? Mangelsykdommer!

Anonymkode: e3651...e7d

Jeg ga deg det med teskje så du kunne forstå at grønnsaker er kalorifattige og at man kan spise mye av det for å oppnå metthetsfølelse.

Jeg har heller ikke sagt at 10 kg gulrøtter er 900 kcal. Men du kan spise mye av det uten å legge på deg av det.

Anonymkode: b192b...d35

[tussi680]

Dette plager dere voldsomt skjønner jeg, utifra første sides lesning her. Har ikke lest hele. Men la være å legg dere opp i andres prbl da vel?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Perle skrev:

Jeg leste ikke innlegget jeg svarte på godt nok. Poenget mitt var bare at det ikke bare er lett og "ta seg sammen" bestandig, da det finnes utrolige sammensatte årsaker til hvorfor folk misbruker mat. 

Beklager. Leste ikke siste avsnittet ditt godt nok. :rodme:

Jeg har aldri sagt det er "lett å ta seg sammen"

Jeg sier at man må ta seg sammen. Uansett om det er lett eller vanskelig.

Anonymkode: b192b...d35

[Pringle]

41 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg tenker at det er motsatt. Med å påstå at det er så lett så får man alle dem som har feilet gang etter gang til å føle at "da må det være noe galt med meg som synes det er så vanskelig". Dersom man anerkjenner at det er en jobb. Det er vedlikeholdsarbeid, og det kan være vanskelig å jobbe med en spiseforstyrrelse som det er vanskelig å jobbe med andre psykiske lidelser, kan man kanskje heller oppmuntre de som ikke får det til i første omgang til å fortsette å prøve. Du skriver at de fleste sliter med å gå ned i vekt fordi de tror det er vanskelig, er dette noe du tror, eller har du noen basis for denne meningen? Jeg tenker jo at de som ønsker å gå ned i vekt er forberedt på at det skal bli vanskelig, men når man da blir møtt fra alle kanter på at "det er så lett, det er så lett, det er så lett", så er det ikke rart, synes jeg, at man mister motet når man da erfarer at "herregud, det er faen ikke lett". 

For noen er avhengighet enkelt å bli kvitt, for andre er det ikke. Og å anerkjenne at for noen er mat en avhengighet tror jeg er viktig for at de det gjelder ikke skal føle seg moralsk og mentalt underlegne. Det handler om at vi har ulike utgangspunkt. Det kan være svært vanskelig og utfordrende å slutte å spise sukkerholdig mat og for mye mat, når man er avhengig til dette, og hele tiden fristes, og da tenker jeg ikke bare på tilgjengeligheten, men jeg tenker på at man MÅ spise. Når man slutter å røyke må man ikke ta en røyk hver dag, og bli fristet av nettopp det man er mest avhengig av, men det må man med mat. 

Jeg anerkjenner absolutt at vektmestring er en jobb, og det er en tildels kjedelig jobb. Men overkommelig. Min observasjon er at mange gjør vektmestring veldig vanskelig, unødvendig vanskelig. Man hopper på sultekurer og hippe kjendiskurer og tror at vekten vil rase av, opplever at den faktisk ikke gjør det, eller tror den ikke engang rikker seg, fordi de er for utålmodige, blir skuffet og oppgitt og klandrer seg selv, og straffer seg selv for ikke å lykkes, eller om man faktisk går ned, belønner man innsatsen eller tar igjen alt man har forsaket, ved å spise enda mer enn man gjorde før man startet slankekuren. Så må man til igjen, og gjør det samme, men går hardere til verks. Dette blir raskt til en spiral av restriksjon - resignasjon - overspising, og man ender på høyere vekt for hver gang. 

Jeg tenker at det er et godt utgangspunkt å vite noe om hvordan vekt opp/ned fungerer, og at det fungerer sånn for alle, uavhengig av om man opplever det man må gjøre, som vanskelig eller ikke vanskelig. Det tror jeg vil fjerne en del av stresset og handlingslammelsen som gjerne følger med følelsen av at overvekt er en slags moralsk defekt og noe man fortjener (man er grådig, lat, viljeløs, osv).

Så er det det at man slett ikke trenger å slutte å spise sukkerholdig mat. Kunnskapen om at det er naturlig forekommende sukker i mange matvarer som frukt og melkeprodukter, og at fabrikkfremstilt sukker er kjemisk identisk med naturlig forekommende sukker, fordi det er fremstilt fra planter, og derfor oppfører seg på samme måte i kroppen - synes jeg var befriende. Det betyr at man ikke behøver å stresse sånn for å unngå sukker. Med lavere stressnivå kan man ta tak i kostholdet sitt på en mer effektiv måte. 

Det er for de fleste mulig å redusere mengden fristelse. Det er selvfølgelig vanskelig hvis man jobber i kiosk, men hvis man skal ha med noe til en klassefest, trenger man vel ikke bake kake hvis man har problemer med å moderere inntaket av kake. 

Matavhengighet, tja. Vi trenger jo mat. Så vi skal ikke slutte å spise. Vi må bare slutte å overspise.

[tussi680]

Ikke bare det, men visse medisiner man ei kan leve uten som gjør at en går opp i vekt, hva da?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ga deg det med teskje så du kunne forstå at grønnsaker er kalorifattige og at man kan spise mye av det for å oppnå metthetsfølelse.

Jeg har heller ikke sagt at 10 kg gulrøtter er 900 kcal. Men du kan spise mye av det uten å legge på deg av det.

Anonymkode: b192b...d35

Vel, jeg ga deg også teskje men du overser dette her. Vel, om det daglige kaloribehovet ligger på 1100 kcal så legger man faktisk på seg om man spiser 10 kg gulrøtter Men, du er bare ute etter å hetse overvektige, så du kan rett og slett kose deg med det du, om det er det som gir deg glede. I pity you.

Anonymkode: e3651...e7d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, tussi680 skrev:

Ikke bare det, men visse medisiner man ei kan leve uten som gjør at en går opp i vekt, hva da?

Da går man opp i vekt. Om du ser deg rundt i verden, ser du jævli mange på denne medisinen for tiden.

Anonymkode: b192b...d35

[Mis(s)Understood]

15 minutter siden, Rainstorm skrev:

Haha, bortsett fra en noe karikert iscenesettelse av denne opplæringen til å håndtere følelser med mat, så er jeg helt enig med deg. Som jeg har skrevet tidligere, blir spisevaner og holdninger til mat satt når man er barn. Og selv om man som voksen lærer at dette ikke er slik det skal være kan det være vanskelig å gjøre noe med det. Og noen ting som man ikke har fått i barndommen f.eks mekanismen der man trøster seg selv gjennom å appellere til den grunnleggende tryggheten (som man får gjennom tilknytning til nære omsorgspersoner) inni seg, den er det ikke alltid man kan skape som voksen og i den graden man gjør det kan det ta årevis. I mellomtiden føler man at man trenger trøst fra noe, og mange velger mat.

(Dette gjelder kun en andel som sliter med overvekt.)

Signerer den.

Så er det svært sjelden slik at en sammensatt problemstilling kun har en enkelt og lett identifiserbar årsak.

Om vi ser på samfunns- og næringsmiddelutviklingen i etterkrigstiden vil vi finne en økning i industrielt produsert mat som inneholder bl.a. sukker og fett. Vi finner en lavere gjennomsnittlig hverdagsaktivitet, men kanskje en høyere grad av mentalt stress enn man fant i etterkrigstiden hvor samfunnet var i oppbygging og alt gikk oppover. På positiv side (ikke å forglemme den) har det blitt større åpenhet rundt alle typer sykdommer, både fysiske og mentale. På baksiden av dette ligger presset om vellykkethet, å skaffe seg en jobb, og forventingene om at alt skal komme til en med umiddelbar virkning.

Fysikken vår er en natur det tar generasjoner å endre, mens samfunnsutviklingen skjer på mindre enn en generasjon. Når mangel avløses av overflod og tilgjengelighet så skjer det noe med mennesket, og ikke alt er nødvendigvis av det gode.

Problemet er, sett med mine øyne, sammensatt. Og enkle løsninger på sammensatte problemer treffer sjelden målet.

For den/dem som sier det er så enkelt som at mennesker med overvekt må innta mindre energi enn de forbruker, så er jo det teoretisk korrekt. Så burde man kanskje heller stille spørsmål om hva som gjør at mange mennesker inntak såpass mye større mengder energi enn de trenger.

Og da er nok selvtrøst gjennom mat  bare en av mange mulige bakenforliggende faktorer.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vel, jeg ga deg også teskje men du overser dette her. Vel, om det daglige kaloribehovet ligger på 1100 kcal så legger man faktisk på seg om man spiser 10 kg gulrøtter Men, du er bare ute etter å hetse overvektige, så du kan rett og slett kose deg med det du, om det er det som gir deg glede. I pity you.

Anonymkode: e3651...e7d

Du forstod at om man trenger 1100 kcal, så legger man på seg om man spiser 1700? Gratulerer, da har du skjønt det veldig mange ikke har.

Anonymkode: b192b...d35

[tussi680]

Og hva så? Det er ikke du som blir plaget av dette, det tviler jeg på. Jeg har det sånn!

Og om du tror at jeg elsker det, så må du tro om igjen gitt. OG slanking har en gjort og gjør fortsatt, spiser sundt, men tabl.gjør at en står stand still. Klag så mye du vil du, deg om det. Helt i orden, ville bare opplyse om at vi som er oppi den gjørma ikke liker det overhodet.

Endret 25. mars 2017 av tussi680

[Leo]

Noen tjukkaser, deriblant meg, er så heldige at de bare kan seg sammen og spise mindre og sunnere. For andre derimot er det ikke like enkelt. Jeg har PCOS så jeg har kjent litt på det også. For å gå ned en kilo i uken må jeg spise så få kalorier at jeg blir moderert hvis jeg skriver det på KG. Og det er selvfølgelig vanskelig. Spesielt hvis man samtidig skal få i seg alle de næringsstoffene kroppen trenger og unngå å gå konstant sulten. Det er rett og slett krevende både fysisk og psykisk. Hvis jeg hadde slitt psykisk med noe vil jeg påstå at det ville ha vært nærmest umulig.

Jeg har vært normalvektig mesteparten av mitt voksne liv, men på grunn av min diagnose så skal det lite til før jeg går opp i vekt. Noe jeg fikk merke da jeg gikk på en psykisk smell for noen år tilbake. Når fokuset i livet havner på andre områder enn mat og vekt, går det fort den gale veien.

Det jeg vil frem til er at det er lett å sitte på sin høye hest og si at det er jo bare å slanke seg. Ja, det er det. Men det er en krevende prosess og mange har fysiske og psykiske problemer som gjør at det likevel er vanskelig. Det skal også mye til før man får hjelp i helsevesenet til tross for at overvekt betegnes som vår tids største helseproblem. Noe jeg tenkte på da jeg handlet før i dag er også at butikkene flommer over av dårlig mat. Mat skal helst koste så lite som mulig og den skal ikke ta noe tid å lage. Da sier det seg selv at det blir mye dritt som serveres rundt om i de tusen hjem.

[brownbrown]

3 timer siden, Coolaid skrev:

Jeg leste i en annen tråd om alvorlig overvekt. En anonym bruker skrev: 

"Mangel på viljestyrke og ingenting annet. 

Blir du så overvektig, har du inntatt langt flere kalorier enn det du har forbrent. Det er sannheten, men istedenfor virker det som om de fleste overvektige stikker hodet i sanden og skylder på sykdom, tung benbygning og what not."

Jeg er en sånn person som mener at det er mere enn det vi ser med det blotte øye eller det vi først antar når vi treffer mennesker. Det kan hende jeg blir provosert av fordommer. Et lass med fett er ikke bare ett lass med fett. Og så syns jeg vi skal høre på de fagpersoner som er spesialister på ting, som for eksempel overvekt. Vi skal ikke legge legge noe særlig vekt på popualister som en god del personlige trenere, bloggere, avishus eller ukebladskribenter som har helt andre motiv enn å informere og hjelpe mennesker ned i vekt. Å behandle overvekt krever faglig forståelse og handler ikke om latskap, mangel på viljestyrke eller pågangsmot. 

Her er et innspill: Kan dei ikkje berre ta seg saman?

Hva mener du? Er det bare til å ta seg sammen?

du må sette deg i deres posisjon også, er ikke like lett for dem som det høres ut. kan godt hende de ikke har snøring på hvordan hverken trening eller kosthold fungerer  og rett og slett ikke vet hvordan man skal gå ned i vekt. har hatt mange overvektige kunder som PT som ikke har hatt peiling på hvordan de skal gå ned i vekt og prøvde i flere år før de kom til meg

ja mange er late og mange bryr seg ikke eller har gitt opp. spyr av slike mennesker, de tar ekstra plass og behov i samfunnet . men mange trenger hjelp også. man kan ikke bare bruke den der "de er lat og gidder ikke " holdningen. er sikkert mange rusmisbrukere som virkelig prøver å slutte, men ikke klarer det. tenk på det

[brownbrown]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ga deg det med teskje så du kunne forstå at grønnsaker er kalorifattige og at man kan spise mye av det for å oppnå metthetsfølelse.

Jeg har heller ikke sagt at 10 kg gulrøtter er 900 kcal. Men du kan spise mye av det uten å legge på deg av det.

Anonymkode: b192b...d35

trenger overhodet ikke grønnsaker for å gå ned i vekt, selv om det er en god ting. jeg har ikke spist grønnskaer på 10 år ca. jeg har vært slank og sterk i alle år og samtidig har jeg perfekt balanse med vitaminer og mineraler i kroppen

[tussi84]

Til alle dere som sier det handler kun om viljestyrke. Sier dere det samme til en med bulimi eller anorxsia og? Det er bare å spise mer,. Du kan spise litt mindre,. Du trenger jo ikke å kaste opp.. for alt det der kan du styre selv..

 

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, brownbrown skrev:

du må sette deg i deres posisjon også, er ikke like lett for dem som det høres ut. kan godt hende de ikke har snøring på hvordan hverken trening eller kosthold fungerer  og rett og slett ikke vet hvordan man skal gå ned i vekt. har hatt mange overvektige kunder som PT som ikke har hatt peiling på hvordan de skal gå ned i vekt og prøvde i flere år før de kom til meg

ja mange er late og mange bryr seg ikke eller har gitt opp. spyr av slike mennesker, de tar ekstra plass og behov i samfunnet . men mange trenger hjelp også. man kan ikke bare bruke den der "de er lat og gidder ikke " holdningen. er sikkert mange rusmisbrukere som virkelig prøver å slutte, men ikke klarer det. tenk på det

Jeg tror de aller fleste skjønner at:

 

- Om man spiser en skive mindre til hvert måltid

- Om en ikke tar en middagsporsjon til

- Om en bytter ut en kjøttkake med en gulrot eller brokkoli

- Om en ikke drikker en helflaske Cola hver dag

- Å kanskje lå være å kjøpe den kaken

- Å kanskje ikke kjøpe den chipsposen

- Å kanskje la være å kjøpe den sjokoladen

 

Så vil dette føre til vektnedgang.

Som sagt, en trenger ikke finne opp kruttet. Små skritt er løsningen. Dermed kan en også lettere stanse i tide når en ser vekten øker eller buksa ikke passer lengre. Ingen våkner en morgen og har gått opp 25 kg over natta.

Anonymkode: b192b...d35

[AnonymBruker]

Jeg har gått ned litt under 60 kg, syns egentlig ikke det var så vanskelig jeg. Går ikke på medisiner som gjorde meg stor. Fikk pcos etter jeg ble kjempe overvektig, vet ikke om det er relatert eller om jeg ville fått det påvist uansett da.

Anonymkode: 2864c...e37

[AnonymBruker]

4 minutter siden, brownbrown skrev:

trenger overhodet ikke grønnsaker for å gå ned i vekt, selv om det er en god ting. jeg har ikke spist grønnskaer på 10 år ca. jeg har vært slank og sterk i alle år og samtidig har jeg perfekt balanse med vitaminer og mineraler i kroppen

Så sant. Men om en klager over at en ikke blir mett når en slanker seg, er løsningen grønnsaker. Har aldri hørt om noen som legger på seg fordi de spiser for mye grønnsaker.

Så da er metthetsproblemet ved slanking 100% løst.

Så er det bare å vente på at noen kommer med "ikke alle liker grønnsaker" osv osv.

Anonymkode: b192b...d35

[Gjest supernova_87]

1 minutt siden, Pringle skrev:

Jeg anerkjenner absolutt at vektmestring er en jobb, og det er en tildels kjedelig jobb. Men overkommelig. Min observasjon er at mange gjør vektmestring veldig vanskelig, unødvendig vanskelig. Man hopper på sultekurer og hippe kjendiskurer og tror at vekten vil rase av, opplever at den faktisk ikke gjør det, eller tror den ikke engang rikker seg, fordi de er for utålmodige, blir skuffet og oppgitt og klandrer seg selv, og straffer seg selv for ikke å lykkes, eller om man faktisk går ned, belønner man innsatsen eller tar igjen alt man har forsaket, ved å spise enda mer enn man gjorde før man startet slankekuren. Så må man til igjen, og gjør det samme, men går hardere til verks. Dette blir raskt til en spiral av restriksjon - resignasjon - overspising, og man ender på høyere vekt for hver gang. 

Jeg tenker at det er et godt utgangspunkt å vite noe om hvordan vekt opp/ned fungerer, og at det fungerer sånn for alle, uavhengig av om man opplever det man må gjøre, som vanskelig eller ikke vanskelig. Det tror jeg vil fjerne en del av stresset og handlingslammelsen som gjerne følger med følelsen av at overvekt er en slags moralsk defekt og noe man fortjener (man er grådig, lat, viljeløs, osv).

Så er det det at man slett ikke trenger å slutte å spise sukkerholdig mat. Kunnskapen om at det er naturlig forekommende sukker i mange matvarer som frukt og melkeprodukter, og at fabrikkfremstilt sukker er kjemisk identisk med naturlig forekommende sukker, fordi det er fremstilt fra planter, og derfor oppfører seg på samme måte i kroppen - synes jeg var befriende. Det betyr at man ikke behøver å stresse sånn for å unngå sukker. Med lavere stressnivå kan man ta tak i kostholdet sitt på en mer effektiv måte. 

Det er for de fleste mulig å redusere mengden fristelse. Det er selvfølgelig vanskelig hvis man jobber i kiosk, men hvis man skal ha med noe til en klassefest, trenger man vel ikke bake kake hvis man har problemer med å moderere inntaket av kake. 

Matavhengighet, tja. Vi trenger jo mat. Så vi skal ikke slutte å spise. Vi må bare slutte å overspise.

Siste setning her er jo lettere sagt enn gjort. 

Jeg tror som deg at det er overkommelig. Men jeg tror det er det motsatte av konstruktivt å peke på at det er så lett, for innlærte spisevaner kan sitte godt fast og dermed være vanskelig og tungt å jobbe vekk, eller endre. Og for de menneskene som har brukt mat for å regulere følelser, det er ikke som at man automatisk får regulert følelsene på andre måter hvis man slutter å bruke mat til det formålet. I de tilfellene det handler om at man mangler naturlige (og sunne og konstruktive) mestringsstrategier for å håndtere følelser, både positive og negative, kan det være svært vanskelig å ta vekk den ene tingen som man har brukt på dette området. Selv om mat er en utrolig dårlig strategi for å regulere følelser, så er det mange som sliter med overvekt som bruker nettopp denne. Og selv om det er en utrolig dårlig substitutt for fornuftige strategier, så er det kanskje bare den man har. 

At det for deg kun har vært en kjedelig jobb (og ikke noe mer enn det) betyr ikke at det er sånn for alle. For noen handler det om å rive opp spisevaner med dype røtter, og omkalfatre hele landskapet av holdninger, vaner og handlinger knyttet til mat og aktivitet. De kan være knyttet opp mot følelsesregulering, identitet og generelle følelser av meningsløshet. For hvis man f.eks sliter med depresjon så vil det være ekstra vanskelig å ta tak i vektproblemet "for hva er egentlig poenget med å gå ned i vekt og ha en sunn helse hvis jeg bare vil dø/hvis livet kun er meningsløst uansett". 

Det jeg sier er at det er et sammensatt problem og det peker også forskere og spesialister på. Selve teorien er enkel nok. Ta til seg gode spisevaner som i en periode (vektnedgang) baserer seg på mer ut enn inn, og deretter en livsstil med spisevaner der man har ca. like mye inn som ut. Selv der man ser på at dette bunner i hva man har lært i oppveksten er teorien enkel nok, man erstatter destruktive spisevaner med fornuftige og sunne spisevaner. Men det er ikke lett i praksis, og for alle er det ikke overkommelig. I alle fall ikke uten profesjonell hjelp. Med dette mener jeg ikke at det er så vanskelig at man ikke skal ta tak i det, for det er absolutt MULIG å gjøre noe med det. Men jeg tror på at å anerkjenne at det er vanskelig gjør at folk kjenner seg mindre idioter for at de enda ikke har klart å få det til. Overvekt er et legitimt helseproblem og å oppsøke hjelp for å få hjelp til dette helseproblemet burde være like OK som å få hjelp med andre helseproblem. Og jeg stiller meg kritisk til dem som sier at "hvorfor skal de få hjelp fra kommunehelsetjenesten når det er et problem de har skapt selv", ville du sagt det samme om et barn? For hvis roten til problemet har oppstått i barndommen så burde man vel likevel få hjelp selv om den voksne versjonen av dette barnet er den som eier problemet nå. Jeg tror også at det samfunnsøkonomisk beste (for ikke å snakke om hvor mye problemer man sparer den enkelte for) er å være mer åpen for at mennesker som sliter med vekt, mat, kosthold, helse og aktivitet kan få profesjonell hjelp til dette, der de ikke klarer å gjøre det helt på egenhånd. 

Enig med deg i at kunnskap om kosthold og vekt er gode utgangspunkt! Jo, før man lærer at raske løsninger som sultedietter og detoxer ikke fungerer for mennesker med mye overvekt (og fedme), og til og med har større sjanse for å føre til at du legger på deg, jo bedre er det. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror de aller fleste skjønner at:

 

- Om man spiser en skive mindre til hvert måltid

- Om en ikke tar en middagsporsjon til

- Om en bytter ut en kjøttkake med en gulrot eller brokkoli

- Om en ikke drikker en helflaske Cola hver dag

- Å kanskje lå være å kjøpe den kaken

- Å kanskje ikke kjøpe den chipsposen

- Å kanskje la være å kjøpe den sjokoladen

 

Så vil dette føre til vektnedgang.

Anonymkode: b192b...d35

Men hva hvis man allerede spiser bare en skive til hvert måltid?

Hva hvis man allerede spiser bare en middagsporsjon?

Hva hvis man allerede har byttet ut alle kjøttkakene med gulrot eller brokkoli? 

Hva hvis man aldri drikker cola? 

Eller aldri kjøper kake? Eller chips? Eller sjokolade? 

 

Da er det straks litt mer komplisert, er det ikke? 

Anonymkode: 713eb...8cb