Min triste historie om abort

[AnonymBruker]

Min historie om abort.

Testen viste to streker, jeg ble veldig glad og viste at jeg skulle få et velskapt nydelig barn til. Min mann som viste jeg ikke brukte prevensjon ble plutselig veldig usikker, da han har to barn fra før, dette såret hardt. Da jeg fortalte at dette ikke var greit, siden han var godt viten om hva som kunne skje, ble jeg veldig usikker på han. Ukene gikk, så kom plagene som kan høre graviditeten med. Kvalme, besvimelse, hjertebank, vond rygg og beskymringer. Jeg var ansatt i midlertidig 100% stilling på dette tidspunktet. Hadde i utgangspunktet bare en liten fast stilling, men jeg har jobbet så den har toppet seg til 100%. Plagene fortsatte, jeg hadde legetime hver uke, der jeg fortalte legen hvordan jeg hadde det og beskymringene rundt min helse og arbeidssituasjon. Noe jeg følte han bagatelliserte, jeg måtte grine for å få meg sykemelding. Tilslutt klarte jeg ikke mer, da jeg følte det var motgang fra alle kanter, sa dette til legen i håp om å få noen å snakke med. Han lurte på om jeg vurderte abort, noe jeg gjorde siden situasjonen hadde blitt slik. Fikk henvisning på sykehuset til gynekolog der jeg fortalte hvordan jeg hadde det, ble henvist til psykriatisk poliklinikk for å få noen å prate med. Hadde ny time over helgen på å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre. Da jeg kom tilbake satt den en fantastisk gynekolog der, som var veldig omsorgsfull og stor forståelse over at jeg hadde hatt det kjempe tøft. Da var jeg satt opp til abort, klarte ikke å svelge den første tabeletten da jeg tenkte på det lille nydelige barnet i magen min, hun mente jeg skulle dra hjem tenke meg om en ekstra gang, så jeg gjorde det. Hjemme satt samboeren, jeg fortalte at det var vanskelig. Og med tanke på det økonomiske kanskje vi bare skulle tatt avdragsfrihet på huslånet dette året dersom økonomien ble trang, der ble jeg fort avslått. Da presterte han å ta opp at hans eldste datter ikke klarte å dele rom med lillesøsteren sin, disse er det 1,5 år mellom og de er hos oss annenhver helg. Da klarte jeg ikke mer, dro på sykehuset og gjennomførte å ta den første tabeletten for medisinsk abort. Jeg hadde det så ufattelig vondt, viste ikke hva jeg skulle gjøre med meg selv. To dager etter var det inn på sykehuset for å fullføre aborten. Samboeren var med, jeg angret så jeg krøp meg sammen i sykesengen, riene kom og flere tabeletter fikk jeg. Det hele tok 9 timer før fosteret kom ut. Fosteret satt fast, så jeg så selv hva jeg hadde gjort, med tommelen i munnen. Lille engelen min, jeg knakk totalt sammen da sykepleieren hjalp meg. Samvittigheten, redselen og smertene spiste meg opp. Jeg så tydelig at det var ett lite barn 14uker gammelt. Samboeren valgte å gå ut når det skjedde noe. Senere kom det inn en lege som fortalte om videre prossedyre og fortalte at dette var vondt for meg, samboeren valgte da å se fosteret for dette sto vi "sammen" om. Da klarte han å si, jeg trodde det var større. Jeg ble helt matt. 
En uke etter har jeg hatt mye smerter både fysisk og psykisk. Det hele toppet seg med en infeksjon med antibiotika kur og utskrapning. Jeg har aldri vært så kjørt fysisk og psykisk noen gang, gråter over engelen min daglig, det er det vondeste jeg noen gang har opplevd. Jeg klarer heller ikke å tilgi samboeren min. 

Anonymkode: 7eff7...a29

[AnonymBruker]

Uff, en klem til deg. Høres ut som en dårlig opplevelse. Vil du fortsette med samboeren din, tror jeg dere må ta en alvorlig prat slik at du kan klare å tilgi han. 

Anonymkode: 1db78...f02

[AnonymBruker]

Hadde kvittet meg med den samboeren der..kald fisk av en mann.

Anonymkode: eb1fe...d0a

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg hadde jeg dumpet samboeren og begynt i terapi. Er tydelig at du sliter fra før og dette har toppet det hele for deg.

Anonymkode: f36bf...2e0

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hadde jeg vært deg hadde jeg dumpet samboeren og begynt i terapi. Er tydelig at du sliter fra før og dette har toppet det hele for deg.

Anonymkode: f36bf...2e0

Det er mulig de rundt ikke har forstått hvordan det føltes for TS. Mulig de har tenkt at hun var litt ekstra stresset og at det ville roe seg. Det handler mer om manglende forståelse fra omgivelser på hvordan folk har det, noe som er ekstremt vanlig, enn at de nødvendigvis var kjipe.

Noen ganger tenker jeg at mennesker ser hverandre mer på som dyr enn andre individer. De tenker at "ja, en abort er litt vondt, så går det over". Akkurat som når man steriliserer katten sin. Det er manglende forståelse for hvordan mennesker kan ta inn ting og bygge ganske store virkelighetsforståelser rundt noen element

Anonymkode: 72d3b...0d4

[AnonymBruker]

14 uker gammelt foster? Trodde bare det var selvbestemt abort til uke 12?

Anonymkode: ce0c2...af2

[AnonymBruker]

Hvorfor litt de deg se fosteret :/ ?

Anonymkode: 92de9...4b8

[AnonymBruker]

Takk for alle gode svar. Jeg skriver ikke dette for å bli kritisert. Skriver dette for å vise hvor sårbar en gravid kvinne kan være i en slik situasjon. Jeg synes det er forferdelig trist, gråter over min lille engel hver hver kveld. Jeg så fosteret fordi det hang fast. 😢 

Anonymkode: 7eff7...a29

[lokmeister2016]

Dump mannen for en drittsekk

[Mynona]

Tråden er ryddet for brudd på retningslinjene og avsporing. 

Mynona, mod. 

[AnonymBruker]

Uff dette var bare trist . Uhyre viktig at man ikke blir presset til abort men at valger er fult og helt ens eget. Hadde aldri klart å være sammen med den fyren igjen. 

Anonymkode: d938c...70e

[AnonymBruker]

Trodde fristen var 8 uker? Dette ble jo traumatisk for deg. Mange kvinner må gjennom dette pga onde menn. Ja menn er onde som tvinger frem dette. Du skulle beholdt å blitt alene. Den dritten fortjener deg ikke!

Anonymkode: 54437...358

[AnonymBruker]

Får nesten tårer i øynene av dette, opplevde spontanabort selv hjemme en gang! Visste ikke at jeg var gravid heller, men antageligvis var jeg rundt 11 uker med tanke på smertene og størrelsen. Jeg har lagt det bak meg og tenker ikke så mye på det, annet at kroppen min kvittet seg med det fordi jeg faktisk røkte sigaretter på denne tiden, kanskje festet ikke bare levedyktig nok.

Håper du finner ut av dette følelsesmessig, siden du gikk bevisst inn i denne situasjonen. Kanskje du kan snakke med kjæresten og forklare at du sliter med dette! En annen ting som er greit å huske på nå, er at man kan bli lett gravid etter en abort. God klem til deg❤

Anonymkode: e44be...272

[AnonymBruker]

Etter 12 uker må man søke en nemd om å ta abort. Så her er det ting som ikke stemmer i historien. 

Anonymkode: b41b2...c5a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etter 12 uker må man søke en nemd om å ta abort. Så her er det ting som ikke stemmer i historien. 

Anonymkode: b41b2...c5a

Det ble søkt! Etter uke tolv kan du få abort av de samme grunnene som før, men du må gjennom en søknadsprosess. 

Følelsesmessig er jeg knust og hadde ikke klart det alene med tanke på økonomi og helsetilstand under graviditet. Det var en grunn til at det ble innvilget 

Anonymkode: 7eff7...a29

[AnonymBruker]

Klem til deg. Dette var vondt å lese. Er så trist når folk føler seg presset til abort, dette skal ikke skje, og er rett og slett råttent av mannen din, hadde gått. Skal igjennom en abort om noen dager, da p pillene sviktet, det er vondt nok det. Kan ikke forestille meg hvor vondt det må være når du i utgangspuntet ville bli garvid. Sender varme tanker. 

Anonymkode: c98f3...6da

[AnonymBruker]

Du hadde et valg og du tok det.. det var et trist valg men ditt valg..

Anonymkode: f075a...c90

[AnonymBruker]

Hei TS!  Syns det er stygt at folk kaller tråden din for trolling. 

Utrolig trist å lese historien din.  Jeg var gjennom noe lignende for noen år siden, når jeg bare var 17 år. Jeg ble uplanlagt gravid, men siden jeg hadde samboer så ville jeg beholde barnet. Jeg var moden for alderen og flink på skolen og hadde et stabilt samboerskap. Jeg begynte å planlegge hvordan vi skulle ha det, og gledet meg veldig! Dro til lege(gyn)  med engang og fikk se det bankende hjertet allerede i uke 6, og fortalte det til foreldrene mine som tok det veldig fint og støttet meg. I uke 8 kom samboeren min hjem og sa at han kom til å gjøre det slutt dersom jeg beholdt barnet, han sa også at han ikke ville ha noe kontakt med det barnet. Min pappa var til stor hjelp, og sa at jeg kunne flytte hjem igjen til han dersom jeg ønket det. Dessverre så var det kjæresten min som til slutt overtalte meg til å ta abort, og jeg var så utrolig dum at jeg gjorde det. Jeg angret og slet med depresjon, tok ca et par år før jeg klarte å tenke på det uten å gråte.  Jeg flyttet ut fra han litt over et halvt år senere, fordi han ikke hadde empati for hva jeg hadde gått gjennom, og ble rett og slett forbannet fordi jeg gråt over det. 

Jeg anbefaler at du tenker grundig over forholdet til mannen din - vil du virkelig være med en som har fått deg til å gjøre noe som gjør deg så trist, og som ikke klarer å se hvordan du egentlig har det? Det er viktig dere kommuniserer godt nå. Jeg fikk det bedre med engang jeg flyttet ut, og begynte å fokusere på meg selv. Prøv å omgås med personer som gjør deg glad og som får deg til å tenke på andre ting. Jeg vet at det er utrolig vondt, og i begynnelsen vil dagene variere veldig. Men jeg kan trøste deg med at i det lange løp vil det bli bedre, man må rett og slett bare lære seg å leve med det. Akseptere at man gjorde det valget, og at man var svak som lot seg overtale. Prøv å gjør det beste ut av livet ditt slik det er nå! Jeg flyttet til en annen by etter videregående, og begynte å studere. Det gjør at jeg føler at jeg i det minste har fått mye ut av "tiden min" som ung, noe jeg ikke ville fått dersom jeg beholdt barnet.  Jeg håper du får det bedre med tiden , og at du gjør det som er best for deg nå. klem! 

 

Anonymkode: 04f3d...c92

[Gjest Chroma]

Dessverre er det veldig vanlig å slite med anger og sorg etter abort, jeg håper du får noen å snakke med slik at du kommer deg videre.

Husk at du tok det valget og må stå for det (og i det!) selv om det er grusomt vondt. 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei TS!  Syns det er stygt at folk kaller tråden din for trolling. 

Utrolig trist å lese historien din.  Jeg var gjennom noe lignende for noen år siden, når jeg bare var 17 år. Jeg ble uplanlagt gravid, men siden jeg hadde samboer så ville jeg beholde barnet. Jeg var moden for alderen og flink på skolen og hadde et stabilt samboerskap. Jeg begynte å planlegge hvordan vi skulle ha det, og gledet meg veldig! Dro til lege(gyn)  med engang og fikk se det bankende hjertet allerede i uke 6, og fortalte det til foreldrene mine som tok det veldig fint og støttet meg. I uke 8 kom samboeren min hjem og sa at han kom til å gjøre det slutt dersom jeg beholdt barnet, han sa også at han ikke ville ha noe kontakt med det barnet. Min pappa var til stor hjelp, og sa at jeg kunne flytte hjem igjen til han dersom jeg ønket det. Dessverre så var det kjæresten min som til slutt overtalte meg til å ta abort, og jeg var så utrolig dum at jeg gjorde det. Jeg angret og slet med depresjon, tok ca et par år før jeg klarte å tenke på det uten å gråte.  Jeg flyttet ut fra han litt over et halvt år senere, fordi han ikke hadde empati for hva jeg hadde gått gjennom, og ble rett og slett forbannet fordi jeg gråt over det. 

Jeg anbefaler at du tenker grundig over forholdet til mannen din - vil du virkelig være med en som har fått deg til å gjøre noe som gjør deg så trist, og som ikke klarer å se hvordan du egentlig har det? Det er viktig dere kommuniserer godt nå. Jeg fikk det bedre med engang jeg flyttet ut, og begynte å fokusere på meg selv. Prøv å omgås med personer som gjør deg glad og som får deg til å tenke på andre ting. Jeg vet at det er utrolig vondt, og i begynnelsen vil dagene variere veldig. Men jeg kan trøste deg med at i det lange løp vil det bli bedre, man må rett og slett bare lære seg å leve med det. Akseptere at man gjorde det valget, og at man var svak som lot seg overtale. Prøv å gjør det beste ut av livet ditt slik det er nå! Jeg flyttet til en annen by etter videregående, og begynte å studere. Det gjør at jeg føler at jeg i det minste har fått mye ut av "tiden min" som ung, noe jeg ikke ville fått dersom jeg beholdt barnet.  Jeg håper du får det bedre med tiden , og at du gjør det som er best for deg nå. klem! 

 

Anonymkode: 04f3d...c92

Takk for gode ord! Det er tøft når man føler seg sviktet av den som står en "nærmest". Det vil nok ta tid, lang tid.. Jeg har nå dratt hjem til min familie for å få ting litt på avstand. 

 

Anonymkode: 7eff7...a29