AnonymBruker

Hvor mye skjuler du bak masken?

54 innlegg i emnet

- Ensomhet. Har venner og familie, men føler jeg sklir litt fra dem. 

- Selvforakt. Føler det er innafor å innrømme dårlig selvtillit og selvbilde, men å si høyt at man virkelig hater seg selv føles fortsatt tabu. 

- Depresjon. Og tiltaksløsheten og håpløsheten gir meg nesten angst (som jeg dessverre har slitt med tidligere). 

- Panikken over at jeg kjører meg selv rett til hel****. 

- Hvor sinnsykt mentalt sliten jeg er hele tiden. 

Dessverre er jeg visst altfor god til å holde fasaden min. Jeg lager den helt automatisk, til og med når jeg vil ha den vekk og være åpen. 

Anonymkode: 55343...231

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg får ikke den respekten jeg vil og bør ha. Det gjør meg forbanna.

Anonymkode: 6fc1c...73c

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg er veldig åpen, og skjuler ikke så mye. Det er verdig befriende og folk forteller meg ofte om sine egne utfordringer. Det ender gjerne med gode, dype samtaler. Det er sunt å få det ut, ikke sperre alt inne. :)

Mine problemer i livet:

Ektemann som sliter psykisk. Ingen sex på mange år. Få gode venner. Alltid rotete hus. Slitsomt å gjøre alt som kreves/forventes i hverdagen med hus/unger/trening osv. Dårlige familieforhold på mannens side. Veldig konfliktsky.

Anonymkode: 8e7a8...5ce

3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det er litt morsomt, for menneskene rundt meg tror jeg er en åpen bok, mens jeg egentlig er en ekspert på å bruke veldig mange ord på å si ingenting.

Tilliten min har blitt misbrukt, og åpenheten har blitt brukt i mot meg flere ganger enn jeg kan telle, så jeg har blitt veldig lukket om det meste.

Anonymkode: b1865...de1

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg skjuler: 

At jeg stadig lengter etter å få dø. Planlegger selvmord, men vet jeg ikke kommer til å gjennomføre det. Ikke før ungene er store, i alle fall. 

At jeg synes mannen min er uintelligent, og det gjør at jeg ikke respekterer han. Men jeg leker snill og god Kone, for at det skal være harmonisk hjemme for meg, mannen min og ungene. 

Alle sier jeg er så åpen og sosial, men  jeg er sjenert og blir sliten av å omgås folk. 

Anonymkode: 40516...ff4

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Trådstarter her: Så trist å lese at så mange har det vondt. Det er mange som er ensomme og føler seg mislykket. Det rare er at jeg føler meg helt alene om å ha problemer, for alle rundt meg ser så vellykket og glade ut. Det gjør alt enda verre. Men sannheten er jo tydeligvis en annen. Tenk om folk hadde vært mer ærlige? Kunne vi senket forventningspresset? Kunne det blitt lettere å skaffe seg ekte venner? Kunne vi gjort ting lettere for hverandre? Det tror jeg. En stor klem til alle sammen! Til alle som sliter: et tips jeg leste et sted; vær mot deg selv som du ville at din beste venn skulle vært! Vær mindre hard mot deg selv og tenk fine tanker. Du er et flott menneske som fortjener å ha det bra!

Anonymkode: e3975...01d

5

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

- at jeg er ensom og tilbringer hver eneste kveld alene hjemme

- at jeg gjemmer meg på do eller andre plasser i lunsjen på skolen 

- at jeg ikke har blitt invitert i bursdager, filmkveld o.l. på 3 år

Anonymkode: 8806d...f0c

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

- at jeg er ensom og tilbringer hver eneste kveld alene hjemme

- at jeg gjemmer meg på do eller andre plasser i lunsjen på skolen 

- at jeg ikke har blitt invitert i bursdager, filmkveld o.l. på 3 år

Anonymkode: 8806d...f0c

:klem:

Anonymkode: dae3c...36a

2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

-At jeg føler meg ensom hele tiden, selv 5 min etter at gjesten er gått. Jeg har et sinnsykt behov for å være sammen med andre og går rett i kjelleren når jeg er alene. 😞

-At jeg er og føler meg så feit og ekkel at jeg mister helt troen på meg selv. Var godt i gang med vektnedgang men har klart å spolere meg selv og gått opp mye. 

-At jeg savner nærhet og en kjæreste så mye at jeg føler meg syk.😜 At jeg stadig har intens lyst til å dra på byen og finne noen bare for litt nærhet... men gjør det aldri fordi jeg er feig og fordi jeg er så feit og ekkel at det ikke er noe å by på.

-At jeg er dårlig på økonomistyring og i perioder ikke betaler regninger men bare lar humla suse. Tar meg i nakken neste mnd men føler meg uansvarlig og mislykket. 

Anonymkode: 4ae87...1af

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

- At jeg er så ufattelig misunnelig på andre folk, enten det er venner, familie eller fremmede. 
- Prøver å skjule at jeg er så ekstremt opptatt av hvordan jeg fremstår, og hvordan andre folk oppfatter meg. 

Anonymkode: 9f8c0...d7c

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg skjuler vel egentlig ingenting. Er åpen av meg om trøbblete tider og glade tider. Men kanskje jeg skjuler litt hvor sliten jeg ofte er. 

For blant folk er det viktig for meg å virke som jeg alltid er på farta og at jeg elsker det. Jeg er alltid på farta og i blant elsker jeg det, men jeg er også mye trøtt og sliten. Tror ingen har sett meg sliten blant andre.

Anonymkode: 7b73b...bb6

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

- At jeg søker uføretrygd fra nav.

-Jeg skjuler hvor syk jeg egentlig er.

 

Det synes ikke på meg, og er ufattelig slitsomt. 

Ikke vits å prøve å forklare, for ingen skjønner uansett.  Sjelden tilstand, med meget bredt spekter.

En her inne sa en gang: " jeg later ikke som om jeg er syk, jeg later som om jeg er frisk!" Utmattende.

 

Anonymkode: 8d1aa...da1

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Har ingen venner, ingen. Er 3år siden noen kontaktet meg. Snakker aldri med noen andre enn nærmeste familie. Er utrolig ensom og deprimert over det for jeg ønsker så gjerne og prøvde så hardt.

mistet mitt nærmeste familimedlem etter en årevis lang kamp og isolert helvette, ingen som vet at h*n døde engang, ingen som bryr seg. Eller spurte, selv om jeg sa ifra flere ganger hvordan det stod til :(

Prøver så hardt å være en god og omsorgsfull person men ingen som setter pris på det.

Har en god samboer, men det er det eneste positive når det er positivt. Vi sliter sammen med tilværelsen, h*n med sitt og meg med mitt.. og vårt... Dagene går med til det samme, vi deler noen øl og går tur. men i lengden vil ikke det holde.

Tunge dager der jeg holder inne gråten for ingen ser meg. Fungerer godt i arbeidslivet med den kjente masken og de få jeg snakker med aner ikke hvor tungt jeg egentlig har det. Gråter ofte i bilen, men virker blid når jeg kommer frem.

Anonymkode: 08357...791

1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Skjuler at jeg føler meg dum og ikke kan noe,, 

Anonymkode: f2a62...0b7

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive