Klarer ennå ikke høre navnet hennes.... sliter på jobb

[AnonymBruker]

For to år siden mistet jeg min beste venninne, brått og brutalt i en bilulykke. Vi har vært bestevenner siden studietiden, giftet oss med to kompiser, flyttet til samme sted og fikk barn samtidig. Barna hennes kaller meg tante og omvent. Vi var svært nære. Datteren hennes (8 år) kommer ofte hjem til meg og gråter og savner mamma - så ser vi på bilder og jeg forteller historier og så gråter vi litt sammen. Jentas mormor og familie bor langt borte, og faren sliter dessverre veldig med følelser og klarer ikke å snakke om henne - så det er veldig viktig for meg å holde minnene om moren levende for jenta og jeg tror hun setter pris på det. Men utenom disse stundene sliter jeg også med å snakke om henne uten å gråte - det er nesten umulig, selv om det er fine minner. 

Nå har jeg fått en ny kollega med samme navn som venninnen min. I tillegg ligner de veldig i oppførsel og språk, og dette tærer noe enormt på meg. Hver gang jeg hører dette navnet kommer tårene på. Jeg jobber i helsevesenet så jeg kan ikke bare "gjemme meg" på kontoret heller. Når jeg kjenner at jeg virkelig holder på å sprekke, pleier jeg å lage meg et langvarig ærend på medisinrommet, men hvor lenge kan dette pågå? Jeg kan ikke bytte jobb...... alle sier tidene leger alle sår, og jeg venter spent på at det skal bli litt bedre. Nå føles det like sårt som i starten! Hva skal jeg gjøre? 

Anonymkode: f7032...1b1

[AnonymBruker]

Hva med å få hjelp til å bearbeide sorgen med noen som kan det?

Anonymkode: 6cd85...6ca

[AnonymBruker]

Tiden leger bare sår om man aktivt bearbeider følelser. Å "vente" på at man skal komme over det nytter ikke, man må aktivt jobbe med tankene sine. Om du ikke vet hvordan man jobber seg gjennom sorg, så er det kanskje en ide å snakke med psykolog e.l?

Anonymkode: c1dbd...dec

[AnonymBruker]

 god klem til deg TS..tenker din veninne virkelig hadde satt pris på det du gjør for hennes datter. <3 du er en god person. vær sterk. Det blir lettere med tiden.

Anonymkode: ff119...971

[AnonymBruker]

Siden dere jobber i helsevesenet kan du kanskje fortelle din kollega hvordan det er for deg? Ikke fordi hun kan hjelpe men fordi det kan ta bort noe av det vanskelige rundt henne.... Hun som jobber i helsevesenet vil nok ha faglige forutsetninger til å forstå hvorfor det er vanskelig for deg... 

For meg virker det som at du har en stor sorg- men håndterer det på en god måte, spes mtp datteren hennes. Men kanskje du kan si det høyt til noen hvordan du har det rundt dette. Sorg er veldig individuelt og aldri samme fra person til person, ingen feil måte å sørge på. 

Klem ❤

Anonymkode: f949a...3e8

[Nerine_]

Kanskje du bør søke hjelp for å bearbeide sorgen din? Må bare si at du høres ut som en utrolig flott person som stiller opp sånn for datteren hennes

[AnonymBruker]

Jeg tror du bør fortelle til den aktuelle kollegaen din hvordan du har det, slik at hun forstår det ikke er henne personlig du trekker deg bort fra. Om det virkelig ikke er mulig for deg å bytte jobb, så bør du gjøre som jeg foreslår. Tror det kan være med på å fremme arbeidsmiljøet i jobben din.

 

Veldig flott at du støtter oppunder dattera til din avdøde venninne. 

Anonymkode: 6ea52...54a

[Gjest Sugemerke]

Du må oppsøke hjelp slik at du får bearbeidet sorgen.

[AnonymBruker]

På Monday, March 20, 2017 den 16.57, AnonymBruker skrev:

For to år siden mistet jeg min beste venninne, brått og brutalt i en bilulykke. Vi har vært bestevenner siden studietiden, giftet oss med to kompiser, flyttet til samme sted og fikk barn samtidig. Barna hennes kaller meg tante og omvent. Vi var svært nære. Datteren hennes (8 år) kommer ofte hjem til meg og gråter og savner mamma - så ser vi på bilder og jeg forteller historier og så gråter vi litt sammen. Jentas mormor og familie bor langt borte, og faren sliter dessverre veldig med følelser og klarer ikke å snakke om henne - så det er veldig viktig for meg å holde minnene om moren levende for jenta og jeg tror hun setter pris på det. Men utenom disse stundene sliter jeg også med å snakke om henne uten å gråte - det er nesten umulig, selv om det er fine minner. 

Nå har jeg fått en ny kollega med samme navn som venninnen min. I tillegg ligner de veldig i oppførsel og språk, og dette tærer noe enormt på meg. Hver gang jeg hører dette navnet kommer tårene på. Jeg jobber i helsevesenet så jeg kan ikke bare "gjemme meg" på kontoret heller. Når jeg kjenner at jeg virkelig holder på å sprekke, pleier jeg å lage meg et langvarig ærend på medisinrommet, men hvor lenge kan dette pågå? Jeg kan ikke bytte jobb...... alle sier tidene leger alle sår, og jeg venter spent på at det skal bli litt bedre. Nå føles det like sårt som i starten! Hva skal jeg gjøre? 

Anonymkode: f7032...1b1

Er du helsepersonell med adgang til medisinromsnøkler? Da vet du virkelig hva dette handler om uten å måtte gå på nettet og opprette denne typen tråd. 

For dere andre sorgfaser går i fire faser. Setter den sørgende seg fast i en av forgfasene uten å klare å komme seg videre, så er psykolog eller annen behandling nødvendig for å komme seg videre. 

Før noen kommer og påstår at jeg er steinhard og iskald, ja, kanskje man blir det etter å brått å ha mistet to små barn og bli alvorlig skadet selv på grunn av en grovt uaskom billist? 

 

Anonymkode: 02c7e...6e6

[Knocks]

På 1.4.2017 den 21.31, AnonymBruker skrev:

Er du helsepersonell med adgang til medisinromsnøkler? Da vet du virkelig hva dette handler om uten å måtte gå på nettet og opprette denne typen tråd. 

For dere andre sorgfaser går i fire faser. Setter den sørgende seg fast i en av forgfasene uten å klare å komme seg videre, så er psykolog eller annen behandling nødvendig for å komme seg videre. 

Før noen kommer og påstår at jeg er steinhard og iskald, ja, kanskje man blir det etter å brått å ha mistet to små barn og bli alvorlig skadet selv på grunn av en grovt uaskom billist? 

 

Anonymkode: 02c7e...6e6

Selv om man er helsepersonell går man ikke rundt med hele pensum i hodet hva gjelder f.eks sorgreaksjoner med mindre man jobber aktivt med dette i jobbben.

Trist å høre om det du har opplevd. Ord blir fattige .

[cmd]

Hvorfor kan du IKKE tenke på positiv side da?

At nå møter du en med din venninnes navn, og ikke minst med hennes personlighet. At du endelig føler at du har fått kjenne igjen din bestevenninne? 
Det er bare prate med henne.

[AnonymBruker]

På 20.3.2017 den 16.57, AnonymBruker skrev:

For to år siden mistet jeg min beste venninne, brått og brutalt i en bilulykke. Vi har vært bestevenner siden studietiden, giftet oss med to kompiser, flyttet til samme sted og fikk barn samtidig. Barna hennes kaller meg tante og omvent. Vi var svært nære. Datteren hennes (8 år) kommer ofte hjem til meg og gråter og savner mamma - så ser vi på bilder og jeg forteller historier og så gråter vi litt sammen. Jentas mormor og familie bor langt borte, og faren sliter dessverre veldig med følelser og klarer ikke å snakke om henne - så det er veldig viktig for meg å holde minnene om moren levende for jenta og jeg tror hun setter pris på det. Men utenom disse stundene sliter jeg også med å snakke om henne uten å gråte - det er nesten umulig, selv om det er fine minner. 

Nå har jeg fått en ny kollega med samme navn som venninnen min. I tillegg ligner de veldig i oppførsel og språk, og dette tærer noe enormt på meg. Hver gang jeg hører dette navnet kommer tårene på. Jeg jobber i helsevesenet så jeg kan ikke bare "gjemme meg" på kontoret heller. Når jeg kjenner at jeg virkelig holder på å sprekke, pleier jeg å lage meg et langvarig ærend på medisinrommet, men hvor lenge kan dette pågå? Jeg kan ikke bytte jobb...... alle sier tidene leger alle sår, og jeg venter spent på at det skal bli litt bedre. Nå føles det like sårt som i starten! Hva skal jeg gjøre? 

Anonymkode: f7032...1b1

Du bearbeider sorgen, det er derfor tårene kommer. Denne nye damen skader deg ikke, men hun minner deg om din besteveninne, slik sorgen kommer frem og slik at du får gråte. Dermed bearbeider du. <3

Anonymkode: ff119...971