Du som er fornøyd med kroppen din, selv om du "bare er ordinær", hvordan klarer du det?

[AnonymBruker]

Jeg er glad kroppen fungerer, trener for at den skal være sterk, og klare det jeg vil. Jeg bryr meg ikke om den ser helt ordinær ut, den klarer de aktivitetene jeg vil.

Anonymkode: 533f3...1c3

[AnonymBruker]

En får væra som en er når'n itte vart som en sku', inni er vi like både je' og du......

Jeg kaster et blikk i speilet om morgenen, sier "bra nok", og det får være greit.  

Så er det på tide å rette fokuset på noe annet enn meg selv og min person. Det er så mange andre mer viktige ting å tenke på gjennom dagen, at jeg ikke har tid til å tenke på valker, flat rumpe og grått hår.

Anonymkode: f630b...cf3

[MammaMums]

Til Ts;

hemmeligheten er at du tilgir deg selv  -og andre- for alt du opplevde rundt deg som liten / ung - og gjennom det klarer å bli glad i deg selv. Se at du er absolutt god nok, og mer enn det 👩‍❤️‍👩👩‍❤️‍👩

Lykke til ❤

[AnonymBruker]

Jeg har vært aktiv hele livet, og var sammen med en som truet med å slå opp hvis jeg gikk over idealvekta han hadde satt opp for meg. Vi var sammen i 10år. Jeg ble syk og ble dvask i kroppen og ble selvsagt dumpet. Jeg hadde drømmekroppen og var likevel ulykkelig og hadde null selvtillit.

Nå veier jeg 15kg ekstra og kunne ikke vært lykkeligere. Jeg spiser det jeg vil og holder meg i aktivitet. For min del kan en kvinne være så tynn og "vakker" hun vil, men i mine øyne er de stygge så lenge de ser sure ut. Smil er det fineste ett menneske kan smykke seg med. 

Anonymkode: 1a65a...57c

[AnonymBruker]

At vi har andre verdier og  

Også prøver vi å fremheve det vi er fornøyd med. Man må ikke se ut som en modell for å være lykkelig.
Skjønnhet står for fall, personligheten varer evig. Bedre å jobbe med personligheten. Hjelper ikke å se ut som den primadonnaen om en oppfører seg deretter. En råtten personlighet kan ikke kompensere for et perfekt ytre.

Anonymkode: d6e1b...2cc

[AnonymBruker]

Jeg er fornøyd fordi mannen min er fornøyd med hvordan jeg ser ut. Samtidig så får jeg meg jo en virkelighetssjekk i blant, som f. eks. på treningssenter med vegger dekket av helfigurspeil og hvor den snertne instruktøren står rett foran meg. Da er det litt vanskelig å kjenne seg særlig heit  

Anonymkode: 3ffbc...110

[Vera]

8 timer siden, SPOCA skrev:

Det handler vel ikke om at jeg er veldig glad i kroppen min, men heller det at jeg har lært meg å akseptere den jeg er. Jeg har veid 166 kg, nå veier jeg 97 kg. Selv om jeg fremdeles regnes som overvektig er det klart at det å ha vært så mye større setter ting i perspektiv. Og i takt med at jeg har klart å gå ned på egenhånd har jeg også følt en stolthet over meg selv og den jeg er.

Så nei, jeg ser meg ikke selv i speilet og tenker: "hvilken pen dame jeg er", men heller: "oi, jeg er jammen flink". Og det i seg selv gjør at jeg får et mer positivt syn på meg selv, jeg føler meg stolt. Jeg har uansett aldri vært den gutta har flydd etter, selv ikke da jeg var tynn og trente flere ganger hver dag. Jeg vet at jeg objektivt aldri kan regnes som pen. Det jeg derimot vet er at jeg har mange andre kvaliteter som er viktigere både faglig og personlighetsmessig som gjør at det er greit. 

Det er bare det som er realiteten. Man kan ikke grave seg ned og synes synd på seg selv. Ja, jeg har vært gjennom et voldelig ekteskap. Mobbing da jeg var yngre. Jeg har fått høre at jeg er stygg og fæl. Og det har vært og er fremdeles tøft, men det handler om innstilling for min del. Og det er det som gjør at jeg ikke lenger preges i særlig grad av dameblader som skal fortelle meg hvor mye jeg bør og kan forandre meg. 

Herregud så flink du er @SPOCA! 

[Honey Dew]

Mener du korte bein? Det er ikke så lett å endre på lengden som vi har fått. Er man kort i beina, så er man kort i beina. En kan ikke trene de lengre

[AnonymBruker]

Jeg har innsett at jeg ikke vil bli "perfekt" uansett. Det er selvfølgelig ting jeg kunne gjort for å se bedre ut, men jeg trives i kroppen min. 

 

Jeg har venner som ser på kroppen som et oppussingsobjekt. Uansett hvor mye de fikser på seg selv, er de aldri fornøyde, selv om de for mange har "drømmekroppen". De gir uttrykk for at det meste er et slit og at utseendejaget går utover humøret. Og det kjenner jeg at jeg ikke gidder.

Anonymkode: 7bcc4...ab4

[AnonymBruker]

Men hvem lever du livet ditt for? Deg selv eller alle andre? Du vet at andres tanker om deg får du rett og slett ikke gjort noe med og at det er bortkastet energi på å prøve. Bruk heller energien din på være takknemlig for det du har. At du får våkne opp og være frisk. Uansett hvor svart det er så er det alltid et lite lyspunkt. Kanskje har du ikke lange bein, men kanskje har du pene hender og negler? Kanskje har du ikke langt, tykt hår men du har lange pene øyevipper? Man har alltid noe. Spørsmålet er hvor man legger fokus. LIvet er altfor kort til å gå rundt å føle seg annenrangs. Som en her lengre oppe skriver, utseendet sitt får man ikke gjort så mye med men alle kan gjøre det beste ut av det man har og går man rundt og tenker stygt om seg selv så utstråler men det også..

Det er ingen hemmelighet man plutselig får tilgang til. Det starter i det små med små tankeendringer. Prøv å finn det lille lyspunktet som er fint og ikke alt man syns er feil så plutselig en dag har du oppdaget "hemmeligheten" også. Alt starter i ditt eget hode.

Anonymkode: cfa6e...c7a

[AnonymBruker]

Tusen takk for synspunktene deres!

Dere har rett i at jeg dømmer meg selv for de delene jeg er misfornøyd med. 

Jeg har fin øyenfarge, men alt jeg ser er de korte vippene. Jeg har hvite tenner, men liker ikke formen på fortennene mine. Og sånn går det... Alt det negative overskygger det positive. Er det virkelig så enkelt som å begynne å fokusere på det positive istedet?

Jeg skal i allefall prøve!

Anonymkode: 8b635...70a

[AnonymBruker]

Jeg fokuserer rett og slett ikke så mye på utseendet mitt, men andre ting i livet. Jeg tror ikke løsningen nødvendigvis er å stå i speilet og tvinge seg selv til å finne fine ting ved utseendet. Det er heller at man kaster ut speilet, badevekten og damebladene og fokuserer på hva man betyr for familie og venner og gjør de aktivitetene du trives med å gjøre som ikke er relatert til kropp i det hele tatt.

Anonymkode: 0d867...825

[AnonymBruker]

Enkelt er det ikke. For min del er det en prosess som tok mange år og som jeg fortsatt jobber med. Men jeg har innsett at andres tanker om meg er noe jeg ikke kan kontrollere og at ved å bare gå å tenke på alt som er feil så blir det meste feil.

Det er ikke sånn at man får en magisk endring over natt heller bare fordi man fokuserer på en ting som er bra, men over tid hjelper det. Heia deg!

 

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for synspunktene deres!

Dere har rett i at jeg dømmer meg selv for de delene jeg er misfornøyd med. 

Jeg har fin øyenfarge, men alt jeg ser er de korte vippene. Jeg har hvite tenner, men liker ikke formen på fortennene mine. Og sånn går det... Alt det negative overskygger det positive. Er det virkelig så enkelt som å begynne å fokusere på det positive istedet?

Jeg skal i allefall prøve!

Anonymkode: 8b635...70a

 

Anonymkode: cfa6e...c7a

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere som klarer å stå støtt i perfeksjonsjaget, og akseptere deres stutt-tjukke ben, pistrete hår, slappe mager, krokete neser og blekrosa hud, hvordan klarer dere det?

Hvordan klarer dere å se dere i speilet, tenke "skitt au, det får duge!" og så bruke tid og krefter på andre gjøremål?

Selv er jeg en helt ordinær kvinne, på absolutt alle observerbare vis. Samtidig sliter jeg med bulimi, selvforakt, urealistiske forventninger til meg selv, og ja, jeg har det rett og slett temmelog jævlig det meste av tida.

Jeg går i terapi, men jeg klarer bare ikke helt å se for meg at det faktisk er mulig å akseptere seg selv, og elske seg selv, som et ufullkomment menneske? 

Er det mulig å oppnå denne aksepten for seg selv? Hva er hemmeligheten?

Anonymkode: 8b635...70a

Jeg vet ikke om noen hemmelighet, men jeg er litt lubben, har muffintop, cellulitter, en masse strekkmerker, litt slappe pupper og litt arr etter akne. Jeg har fire gjenstridige hår som vokser ut på haka og litt rare tånegler. 

Men jeg har en kropp som har gitt med et snart 35 år gammelt liv uten alvorlig sykdom, uten kronisk smerte, uten større plager. Jeg har knær og hofter som tar meg på fjelltopper og sykkelturer. Jeg har mageskinn som har gitt meg to unger og noen slappe pupper som har gitt disse to mat. 

Jeg har et sterkt hjerte, godt syn, pent hår, og jeg ser ikke så verst ut med litt sminke. Jeg tror jeg har et klokt hode og jeg har flest dager hvor jeg føler meg bare meg, noen dager hvor jeg føler meg fin og noen dager hvor jeg føler meg som en dass. 

Men jeg har hverken ønske eller tid til å være opphengt i speilbildet mitt, jeg bruker mer tid på selvbildet mitt, og det kjennes. Det sees ikke. Jeg får et godt selvbilde av å samarbeide godt med mannen min, av glade barn, av å le høyt, av å mestre ting (enten det er å legge perfekt mascsrastrek, legge om til sommerdekk, dyrke frem pene roser eller sy ny vest til sønnen min), oppnå små og store mål i karriere og privatliv. 

Jeg blir glad av en sjokoladebit, av god kaffe tidlig om morgenen, av lukten av nyfødte gress, varmen fra sola på kroppen. 

Jeg føler og synes det er så utrolig mye å være glad for og glad i, at jeg ikke vil kaste bort tiden med å være trist fordi lårene mine er klumpete av cellulitter, eller at rynkene har begynt å vises rundt øynene. Jeg vil ikke ha en tung klump i magen pga at jeg ikke har perfekt mage. Jeg vil heller nyte noe godt i den magen og de to barna som kom derfra. Også får jeg dekke den til og leve med at bar mage ikke er min mote. 

Døgnet mitt har bare 24 timer. Jeg vil være glad, ikke trist. At kroppen min ikke er fin, at jeg ikke føler meg vel i korte skjorts eller at jeg foretrekker badedrakt over bikini.. Det er ting jeg bare aksepterer. Jeg kunne kanskje gjort noe med det, men det ville krevd ressurser og tid jeg ønsker å ha til andre ting... 

Jeg håper du innser TS, at du har en sykdom. Og da bør du ikke måle deg mot andre som ikke har noen sykdom. Ikke tro jeg eller noen andre er sterkere enn deg. Vi er forskjellige. Jeg bør ikke måle meg mot en syttenåring, ei heller mot meg selv som sytten år. Eller måle meg mot meg selv i går. Jeg må leve med meg selv i dag. For livet er i dag. 

Det samme gjelder for de som slanker seg (av helsemessige årsaker) og de som er syke, enten det er bulimi eller diabetes. Ikke lev i fortiden, og ikke lev i fremtiden ("bare jeg går ned en kilo til så blir jeg lykkelig").. Lev i dag. Finn noe godt og hyggelig med akkurat NÅ. Og nyt det. Bruk energi på å kose deg med solskinn, varme bad, myk dyrepels fra et kjæledyr, fin sang på radioen.. Det som er fint NÅ. Det vil ikke gjøre deg frisk, men det å leve litt i nuet tror jeg alle og enhver kan nyte godt av å bli påminnet. 

Anonymkode: 5f9b8...6b5

[AnonymBruker]

Tror ikke hemmeligheten ligger i å tenke mer positivt om seg selv, men å tenke mindre på seg selv i det hele tatt, fordi man har fokus på andre ting eller andre mennesker i livet sitt. Så trikset er heller å gi seg litt faen i seg selv. Har du en positiv relasjon med din ektemann? Er disse traumene gamle? Forsterker han dem aktivt/passivt? 

Anonymkode: 582b2...d26

[AnonymBruker]

Jeg droppet å lese typiske kvinne blader. Hjalp veldig. Er 35 kg pluss. Vet og ser jeg er overvektig. Tidligere sleit jeg med bullemi. Etter alvorlig sykdom er jeg takknemlig for det livet jeg har. Dukker stadig opp noe nytt i form av nye utfordringer. Må bare ta de, finnes jo ikke noe alternativ. 

Anonymkode: 97970...ea7

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for synspunktene deres!

Dere har rett i at jeg dømmer meg selv for de delene jeg er misfornøyd med. 

Jeg har fin øyenfarge, men alt jeg ser er de korte vippene. Jeg har hvite tenner, men liker ikke formen på fortennene mine. Og sånn går det... Alt det negative overskygger det positive. Er det virkelig så enkelt som å begynne å fokusere på det positive istedet?

Jeg skal i allefall prøve!

Anonymkode: 8b635...70a

Eller du kan akseptere eget utseende. Når du tenker "jeg har for korte øyevipper", så kan du også tenke "og det er helt ok" eller "kanskje det ikke er så farlig som jeg tenker?"

Anonymkode: ab971...522

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for synspunktene deres!

Dere har rett i at jeg dømmer meg selv for de delene jeg er misfornøyd med. 

Jeg har fin øyenfarge, men alt jeg ser er de korte vippene. Jeg har hvite tenner, men liker ikke formen på fortennene mine. Og sånn går det... Alt det negative overskygger det positive. Er det virkelig så enkelt som å begynne å fokusere på det positive istedet?

Jeg skal i allefall prøve!

Anonymkode: 8b635...70a

Når du får disse tankene, snu de. Legger du merke til om andre har korte øyevipper? Eller litt korte tenner? Og om du gjør det, betyr det mindre for deg? 

Og den harde realiteten er at folk ikke legger merket til om du har korte øyevipper......folk er ofte for opptatte med sine egne greier.....

Anonymkode: 97970...ea7

[Hjertefisk]

Jeg er stort sett fornøyd, men har jo enkelte dager der jeg ikke syns noe særlig om meg selv. Det tror jeg alle har. Det er nesten umulig å unngå i det samfunnet vi lever i for tida.
Men hvis jeg skal begynne å fiksere over utseendet mitt, så kan jeg liksågodt bare gå å begrave meg selv med en gang For jeg kommer aldri til å bli dritfin, uansett. Selv ikke om jeg opererer alt jeg har av skavanker, kommer det ALLTID til å være vakrere kvinner enn meg.
Så hvorfor drive å bruke masse tankevirksomhet på noe jeg ikke kan gjøre noe med?
Og hvorfor skal jeg egentlig være nødt til å være så jævla fin?
Jeg har hatt perioder i livet mitt der jeg har vært veldig fokusert på utseendet og vært usikker på meg selv. Men ser i ettertid hvor voldsomt "innover-syn" jeg hadde. Kunne ha en samtale med et flott menneske, men fordi jeg satt og fokuserte så mye på meg selv og hvordan jeg ev. så ut, så ble ikke samtalen noe særlig... eller vennskapet. For jeg glemte at jeg hadde andre verdier og trekk som gjorde meg interessant.
Så fuck that. Jeg har masse folk rundt meg som elsker meg og syns jeg er fantastisk, selv om jeg bare er helt alminnelig.
Tviler sterkt på om livet mitt hadde blitt annerledes eller bedre om jeg så ut som Kim Kardashian.

Endret 19. mars 2017 av Hypnosee

[ViljaH]

Fordi man trenger ikke å være den peneste for å ha et godt liv! Å bruke så enormt med krefter og fokus på å forbedre seg selv bittelitt, utgjør veldig lite. Da snakker jeg om å veie 2 kg mer eller mindre.

Bulimi handler vel ofte om mangel på kontroll på andre arenaer. Er det andre områder du føler deg litt fortapt i, som du heller burde jobbe med?

Slik jeg ser det har du to valg:

1: Gå rundt og være misfornøyd med deg selv.

2: Velg å være fornøyd og sett pris på deg selv som du er. Fokuser på det positive du har. 

Du har ett liv. Vil du virkelig benytte det til å være misfornøyd med småting ved ditt utseende??