Du som er fornøyd med kroppen din, selv om du "bare er ordinær", hvordan klarer du det?

[AnonymBruker]

Dere som klarer å stå støtt i perfeksjonsjaget, og akseptere deres stutt-tjukke ben, pistrete hår, slappe mager, krokete neser og blekrosa hud, hvordan klarer dere det?

Hvordan klarer dere å se dere i speilet, tenke "skitt au, det får duge!" og så bruke tid og krefter på andre gjøremål?

Selv er jeg en helt ordinær kvinne, på absolutt alle observerbare vis. Samtidig sliter jeg med bulimi, selvforakt, urealistiske forventninger til meg selv, og ja, jeg har det rett og slett temmelog jævlig det meste av tida.

Jeg går i terapi, men jeg klarer bare ikke helt å se for meg at det faktisk er mulig å akseptere seg selv, og elske seg selv, som et ufullkomment menneske? 

Er det mulig å oppnå denne aksepten for seg selv? Hva er hemmeligheten?

Anonymkode: 8b635...70a

[boblevann]

Jeg spiser det jeg vil, når jeg vil - lager mat jeg liker og spiser godteri på lørdager og går tur noen ganger i uken fordi jeg liker det. Når jeg holder denne tralten er vekten HELT stabil, og prøver jeg å slanke meg er det et mareritt og jeg klarer aldri å holde vekten nede. Men jeg går aldri opp heller. Derfor tenker jeg at det er slik jeg skal være. Det er ved denne vekten jeg trives best: sexlysten er på topp, jeg er blid og fornøyd og mage/tarm fungerer utmerket. Derfor har jeg konkludert med at det er meningen at jeg skal være slik  jeg er veldig fornøyd med kroppen min, og vet at om jeg går ned i vekt mister jeg puppene og rumpa mi. I tillegg til at jeg blir sur og gretten og magen tuller seg. Så det er absolutt mulig ja!

[AnonymBruker]

Jeg er lam i det ene benet. Det setter ting i perspektiv. 

Anonymkode: 7d211...b52

[AnonymBruker]

Jeg er feit, og liker det. Frigjørende å slippe å tenke mat og kroppspress. Har noen ekstra kilo men ville ikke vært foruten. 

Nøkkelen er å drite i hva andre tenker, for uansett hvor "perfekt" man blir så kan man aldri gjøre alle til lags. 

Noen liker lave mennesker, andre liker høye tynne, noen foretrekker blonde, andre liker mørkt hår. Noen mener tjukke mennesker ikke er pent, selv synes jeg overtrent og six pack er stygt og unaturlig. Poenget er at vi alle liker ulike ting, som vil si at det ikke finnes en type som er den perfekte kroppen. Så lær å gi litt f, så får folk synes det de vil om kroppen din på godt og vondt. 

Anonymkode: bdfc3...728

[skogsvandreren]

Hvorfor skal det være så vanskelig? Personligheten som alltid teller, ikke utseendet. Jeg bryr meg ikke om hvordan jeg ser ut, folk får mene akkurat det de vil om meg, det bryr jeg meg ikke om. 

[AnonymBruker]

Min innstilling er at så lenge jeg holder meg i form og er slank så er det ingenting mer jeg kan gjøre uten å ta plastisk kirurgi. Og det er jeg i mot av prinsipp, så da er det bare å akseptere at det er slik jeg ser ut. 

Jeg er fornøyd med kroppen fordi den er frisk, sunn og sterk. Har dager hvor jeg kan bli litt opphengt i det jeg ser i speilet, og da må jeg minne meg selv på at det er tullete å kaste bort verdifull tid på å være usikker og misfornøyd med noe jeg ikke kan gjøre noe med.

Anonymkode: 9be08...630

[SPOCA]

Det handler vel ikke om at jeg er veldig glad i kroppen min, men heller det at jeg har lært meg å akseptere den jeg er. Jeg har veid 166 kg, nå veier jeg 97 kg. Selv om jeg fremdeles regnes som overvektig er det klart at det å ha vært så mye større setter ting i perspektiv. Og i takt med at jeg har klart å gå ned på egenhånd har jeg også følt en stolthet over meg selv og den jeg er.

Så nei, jeg ser meg ikke selv i speilet og tenker: "hvilken pen dame jeg er", men heller: "oi, jeg er jammen flink". Og det i seg selv gjør at jeg får et mer positivt syn på meg selv, jeg føler meg stolt. Jeg har uansett aldri vært den gutta har flydd etter, selv ikke da jeg var tynn og trente flere ganger hver dag. Jeg vet at jeg objektivt aldri kan regnes som pen. Det jeg derimot vet er at jeg har mange andre kvaliteter som er viktigere både faglig og personlighetsmessig som gjør at det er greit. 

Det er bare det som er realiteten. Man kan ikke grave seg ned og synes synd på seg selv. Ja, jeg har vært gjennom et voldelig ekteskap. Mobbing da jeg var yngre. Jeg har fått høre at jeg er stygg og fæl. Og det har vært og er fremdeles tøft, men det handler om innstilling for min del. Og det er det som gjør at jeg ikke lenger preges i særlig grad av dameblader som skal fortelle meg hvor mye jeg bør og kan forandre meg. 

[AnonymBruker]

Jeg ser ingen grunn til at det skulle plage meg. Hvorfor skal man ha som mål å se perfekt ut? Hva vil det gi meg? Om jeg leter etter å være fornøyd med meg selv kan jeg få det ved å akseptere meg selv, jeg trenger ikke løpe etter operasjoner. Det vil heller ikke gi meg livskvalitet å stresse med utseende, tvert imot. Det virker ikke som om jakten på det perfekte ytre hjelper din livskvalitet heller. Så hva er da vitsen? Tror du folk vil like deg mer? At du vil bli magisk lykkelig bare ved å endre utseende? Niks, den type privilegium kommer innenfra. Du kan være verdens peneste og samtidig mest ulykkelig om du ikke vet hvordan du skal trives i eget liv.

Anonymkode: ab971...522

[Gjest noe tilfeldig]

Jeg har alt foe mye annet bra i livet mitt til å bruke energi på å sutre over at kroppen min ikke er fin nok. Om jeg er vakrere utseendemessig så gjør det heller ikke livet mitt automatisk enda bedre. Lykke er ikke i automatisk korrelasjon til utseendet mitt. Jeg har så mange som elsker meg akkurat slik jeg er, og møter jeg nye mennesker er det meg som person de skal like, først og fremst. Ikke kroppen min. Jeg synes det er viktig å være fysisk aktiv og forsøke å spise Sundt, men det er minst like mye relatert (om ikke mer) - til indre velvære enn ytre. God bedring 💛

[AnonymBruker]

Hvorfor må spesielt du være så perfekt? Hvorfor er det så viktig? 

Anonymkode: 582b2...d26

[AnonymBruker]

Jeg lurer på en ting. Har du gode venner? Er du selv en god venn? Jeg lurer på om du mangler ytre ting å fokusere på, siden så mye av fokuset ditt er på deg selv... 

Anonymkode: 582b2...d26

[Mari Y]

Enkelt og greit: Jeg sluttet å se TV for mange år siden. 

[AnonymBruker]

Hva er perfekt? Ingenting er perfekt uansett hvor mye en opererer seg. Rike og bortskjemte vestenfolk burde bodd 1 år i Sudan, Syria eller Ukraina. Da skal vi snakke om skjønner og valker på magen etterpå. 

Anonymkode: e6d23...db0

[AnonymBruker]

Jeg fokuserer på de tingene jeg faktisk liker ved meg selv og kroppen min, og blåser i det andre. 

Jeg hadde elendig selvtillit før, og har fortsatt noen dager da alt føles feil, men jeg har endelig lært meg at feilen sitter i hjernen min, ikke i kroppen, og at jeg faktisk er god nok som jeg er. 

Anonymkode: a9c68...523

[AnonymBruker]

For min del har det kommet med alderen. Jeg brukte store deler av tenårene og 20-årene på å hate kroppen min. Når jeg ser tilbake på bilder skjønner jeg jo hvor meningsløst og ubegrunnet det var.

Nå er jeg i midten av 30-årene, litt overvektig, men trives veldig godt i min egen kropp. Bleikfeit og alt.

Anonymkode: 8a237...cb0

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på en ting. Har du gode venner? Er du selv en god venn? Jeg lurer på om du mangler ytre ting å fokusere på, siden så mye av fokuset ditt er på deg selv... 

Anonymkode: 582b2...d26

Ts her. Jeg er ikke særlig sosial, så jeg har ikke så mange venner nei. Men livet er på stell, er gift og har barn og en grei jobb.

Det er innvendig det er kaos, svart og tungt. Jeg blir så kvalm av mitt eget speilbilde, kvalm av å føle min egen nakne hud, kvalm av å få komplimenter, fordi jeg automatisk fyller hodet med motargumenter som veier tyngre enn komplimentet jeg fikk.

Jeg er så utrolig lei av å ha det sånn, men det funker jo ikke bare å droppe denne tankegangen, begynne å føle meg lykkelig og heldig istedet.

Jeg går som sagt til behandling hos psykolog, men jeg har vanskeligheter for å tro at jeg kan få det bedre med meg selv.

Anonymkode: 8b635...70a

[AnonymBruker]

Jeg er 28 og har sliti mye med selvbildet osv opp igjennom årene. Så fikk jeg store fysiske problemer i en lengre periode, kroppen min var ubrukelig. Så ble jeg heldigvis god igjen. Deretter ble jeg gravid og fødte en sønn for litt under et år siden. Og det var det som måtte til for meg. Og aldern tipper jeg.

Etter å ha hatt en ubrukelig kropp så har jeg begynt å sette mer pris på å faktisk ha en kropp som fungerer slik den skal. Utseendet kom liksom litt på andre plass.

Også ble jeg ganske stolt av at den taklet fødsel så bra, tenkte liksom bare "fy faen, godt jobba kroppen".

Jeg vet ikke helt om jeg har noen konkrete råd, det har vært en årelang modningsprosess for min del.

Av rent overfladiske endringer jeg har gjort så er det å kutte sminking hver dag. Sminker meg kanskje 1 gang i uka. Bruker heller pengene på gode hudprodukter.

Og 1 avokado om dagen, så veit jeg at jeg har fått i meg noe sunt den dagen ihvertfall 

 

Anonymkode: da675...193

[liljene]

TS.

Du nedsnakker enkelte kroppsdeler og ser  ikke helheten. 

Jeg ser helheten og plukker ut de delene jeg liker ved meg selv og fokuserer på det.   Det beste som fins er å få komplimenter av andre kvinner. 

Hva jeg liker ved meg selv? 

Jeg kler meg etter kroppstypen min og fremhever det jeg skal og skjuler det andre.

Kjøper kvalitetsundertløy på salg slik at brystene løftes dit de hører hjemme. 

Drikker mye vann og lager mye mat fra bunnen. Har fin hud. 

Liker fargen på øynene mine. 

Gjør yoga så jeg føler meg sterk og stram.  

Liker hjernen min. 

[tirben]

Jeg er slank, men er i midten av 50 årene, så jeg er ikke like fast og stram som jeg var da jeg var yngre. Men det er noe jeg aksepterer. Jeg har alltid tenkt at utseendet sitt får man ikke gjort så mye med, men man kan gjøre det beste utav det man har.  Så hvis man passer på at man er velstelt på håret,  har en klesstil som er tilpasset den kroppen man har og ellers bruker en dag make - up som fremhever ens beste sider, så  er jeg fornøyd.  Det viktigste er faktisk helse og at man har en kropp som fungerer. Hvis man tenker på hvor mange som strever pga sykdommer eller skader i ulykker, er det egentlig ganske lett å være takknemlig for at man er frisk! 

 

Endret 19. mars 2017 av tirben

[Mona123]

Jeg tenker på hvor utrolig slitsomt jeg synes det er å være rundt mennesker som klager og sutrer over sin kropp. De blir automatisk i øynene mine mindre attraktive. 

Tenker jeg på det greier jeg fort å snu over fokuset på det som er positivt med meg. Har ikke lyst til å være en som sprer usikkerhet og negativ energi.