Invitert i bryllup til min bror men..

[Gjest hysj]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hver gang vi er på familiemiddag gråter jeg fordi han og dama minner meg på hvor grusom taper jeg er.

 

Hei Ts, den setningen jeg har sitert ovenfor, er den du har skrevet selv. Hva mener du når du skriver at broren din og dama hans minner deg på hvilken grusom taper du er? Sier de det i rene ord, eller er det bare deres lykke som  "minner"  deg på at du er alene mens de begge har hverandre?  Jeg skjønte ikke helt dette. 

Hvordan går det, forresten? 

 

[Antoinette]

Med den innstillingen TS har til livet, psykologer og verden rundt seg der single mennesker er "tapere" skal hun være glad hun i det hele tatt er invitert i dette bryllupet. Hun virker som den typen som suger energi, glede og livslyst ut av de rundt seg, griner, sutrer og viser NULL vilje til å omstille seg.

Slike mennesker fortjener ikke sympati, la de ligge og velte seg rundt i sin egen møkk. De vil ikke hjelpes. 

Endret 19. mars 2017 av Antoinette

[JulieA]

Forstår ar det føles sårt og trist, men du er nødt til å ta deg sammen. Dette blir jo veldig trist for broren din og resten av familien. Jeg har vært i en lignende situasjon selv, men var nødt til å ta meg sammen. Synes det virker ganske spesielt at du ender med å grine hver gang du er sammen med broren din og hans kjæreste. Høres ut som om du må ta tak i livet ditt. For å være ærlig så høres du ikke særlig attraktiv ut for en mann slik du oppfører deg. Vis raushet og prøv å gled deg på din brors vegne. Få deg en interesse, treff folk uten nødvendigvis å tenke hele tiden på at du må få deg en kjæreste.  Skal se at du får deg kjæreste når nå klarer å se litt lysere på livet og ikke er så bitter og surmulende lengre. Lykke til!

[AnonymBruker]

På 17.3.2017 den 23.50, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er du så slem? Jeg kan ikke noe for at jeg føler som jeg gjør.

Nei, men du kan noe for at ikke du prøver å overstyre følelsene dine for andres skyld uansett hvor viktig det er. Når alt alltid må handle om hvordan du føler så orker ingen være sammen med deg.

Anonymkode: d17ea...7db

[Gjest Newroz]

Jeg kjenner følelsen! Men, det her klarer du! Det betyr mye for broren din at du faktisk kommer, og som i alle andre situasjoner hvor du ville stilt opp for din bror så gjør du det nå også  

Du har ikke noe å skamme deg over, og du er ikke mislykket. Det finnes mange single mennesker over 30, og noen finner seg aldri en partner - det betyr ikke at det er noe feil med deg! Selv om jeg veit at man kan føle det sånn... 

[JaVel]

Det blir jo vanskelig å finne seg en partner selv når en er så tydelig selvmedlidende. Det høres også veldig rart ut at et voksent menneske på 35 år gråter åpenlyst foran andre folk fordi hun er misunnelig på at broren har kjæreste og skal gifte seg? Det er absolutt ikke noe jeg forbinder med en 35-åring. Det beste rådet jeg kan gi er at du oppsøker psykolog, for en slik selvmedlidenhet er svært lite sjarmerende og vil ikke gjøre deg populær verken hos venninner eller det motsatte kjønn. Jeg selv er kvinne, men jeg personlig ville rygget hvis en voksen mann hadde oppført seg slik, selv om han hadde sett ut som en gresk Gud ville det overhodet ikke hjulpet. Offerrolle og selvmedlidenhet er ikke attraktivt hos noen.

[AnonymBruker]

Kanskje du skal finne noen nye motivasjoner i livet utenom å skaffe deg partner? Du kan reise, få barn alene, div hobbyer, gå på fjellet, hva som helst! Hvis du begynner å finne noen produktive ting å gjøre i livet, kan det faktisk hende du blir mer attraktiv som partner også. 

Anonymkode: e1c4a...71c

[FluffyJuggernaut]

Ja, jeg syns du er egoistisk. 

Denne dagen handler om broren din og hans fremtidige kone. Jeg skjønner at du ønsker hva de to har og at du kanskje er litt misunnelig. Men du sier at dere sto hverandre nært før, men at du trekker deg unna for at han er lykkelig. Om du er glad i han bør du jo unne han denne lykken, ikke straffe han for at har funnet noen. Syns det er helt bort i natten at du oppfører deg slik, og jeg tror du kommer til å angre om du ikke drar.

Du er ikke mislykket for at du er 35 år og singel. Jeg har forståelse for at det er noen du savner å ønsker å oppleve selv, det er menneskelig natur. Men jeg tror også tanker og ord man sier til seg selv kan ha makt. Og om du sier alle disse stygge tingene til deg selv, og dyrker det negative. Ville du i det hele tatt  kjent igjen en sjanse til noe positivt sånn som du har det nå? Jeg skjønner også det er slitsomt om folk spør om du har kjæreste og lignende. Jeg får det hele tiden når det kommer til barn, og selv om det er vennlig nysgjerrighet, så blir det irriterende etterhvert. Og skjønner ut i fra det du skriver, at for deg er det ikke enkelt og bare gi en høflighetsfrase å skifte tema eller gå unna. Men prøv å minn deg selv på at de stiller ikle disse spørsmålene for å være ekkel eller slem.

Jeg tror kanskje du hadde hatt gått av å oppsøke en psykolog, for det virker som du er fanget i en veldig negativ spiral, å trenger hjelp til å bryte ut av den. For fortsetter du å dyrke denne selvmedlidenheten som du gjør nå, så tror jeg du kommer til å brenne noen broer. Istedetfor å fokusere bare på dine følelser, så kunne det vært greit å sette deg i andre sine sko også. For det kommer nok til å bli trist for broren din om du ikke drar i bryllupet hans, det er jo en viktig dag som de ønsker å feire med mennesker de er glade i. Og om det blir for tøft for deg å være der, så kan du jo heller finne en unnskyldning til å dra tidligere. Da vet familien at du iallefall brydde deg nok til å prøve.

Lykke til.

[Mollie]

Men Ts, hvis du er ensom og ulykkelig, hva godt vil det gjøre deg å støte fra deg dine nærmeste familiemedlemmer ved å ikke gå i din brors bryllup..? 

[Lattea]

Når jeg leser dine svar så forsvarer du deg selv hele tiden med ting som ikke kommer deg tilgode. Det er din bror som skal gifte seg ja, det er hans dag. Og det skal være en hele helg på fjellet, så flott - her får du en tur også. Og har han ingen spennende kamerater som passer for deg så er det likevel hans store dag.

 

Jeg forstår at du synes egen situasjon er trist - men dette bør du tross alt gi i form av å stille opp. Hva om drømmemannen dukker opp og det blir din tur? Tror du ikke din bror ville stilt opp da.

 

Håper du stiller opp for din bror og er der for han uten å komme med annet enn gledestårer på hans dag :-)

[AnonymBruker]

TS, har du mulighet til å dra hjem tidligere? Få med deg vielsen og feiringen etterpå, så synes jeg det holder i massevis.

Anonymkode: f1e9c...f86

[AnonymBruker]

Ut fra startinnlegget lurer jeg på om du tidligere også har skrevet innlegg om hvordan alle menn hater deg? Som mange brukere har forsøkt å forklare er umulig. Uansett så tror jeg du må fortsette å få hjelp, om dagens psykolog ikke hjelper deg kan det bli helt annerledes hos en annen! Kan være lurt med et psykologbytte.

Anonymkode: 2eeb1...2af

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ut fra startinnlegget lurer jeg på om du tidligere også har skrevet innlegg om hvordan alle menn hater deg? Som mange brukere har forsøkt å forklare er umulig. Uansett så tror jeg du må fortsette å få hjelp, om dagens psykolog ikke hjelper deg kan det bli helt annerledes hos en annen! Kan være lurt med et psykologbytte.

Anonymkode: 2eeb1...2af

TS her. Nei jeg har ikke skrevet noe om det her tidligere. Jeg har prøvd virkelig hardt å akseptere dette med broren min men det er vanskelig. Jeg har også snakket med han om at jeg virkelig unner han godt, men at jeg sliter med dette. Så jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 1f93e...dec

[AnonymBruker]

Jeg blir trist på dine vegne når jeg leser det du skriver. Men det er ike det at du er 35 år og singel som gjør meg trist, det er det at du er 35 år og bruker livet ditt til å vente, i steden for å leve det. Slipp alle tankene om bryllupp, menn og singeltilværelsen et øyeblikk. Spørr deg selv hva du liker å bruke tid på, uavhengig av hvem som er eller ikke er tilstede sammen med deg. Liker du å lage mat? Tegne? Gå tur? Synge? Danse? Skyte leirduer? Sy? Gå på ski? Sykle? Hvkilken/hvilke aktiviteter trives du med? Prøv å fyll dagene dine med lystbetonte aktiviteter. Bruk livet ditt til noe du har lyst til, i stede for å bare vente. Legg fra deg tanken om at livet begynner når du treffer en mann. Livet skulle begynt for lenge siden, men du har satt det på vent. Du er ikke avhengig av en mann for å leve.Bestem deg for å la livet begynne nå! Forhåpentligvis dukker det opp en mann på ett eller annet tidspunkt, hvorfor ikke gjøre mest mulig ut av tiden fram til da? Hvis det aldri skulle dukke opp noen mannm, er det ikke da også bedre om du faktisk lever og nyter det livet du har, i stede for å bruke tiden din på å vente?

Ja vell, så er du singel. Det er realiteten i livet ditt. Men selv om du ikke har noen mann finnes det mennesker i livet ditt som du er glad i, f.eks. din bror. Når du ikke har en partner blir relasjonene til andre mennesker, familie og venner, desto viktigere å opprettholde! Som singel trenger man virkelig omgangskretsen sin for å unngå å være ensom (Ja, jeg vet at du føler deg ensom allerede, men jeg er sikker på at du ville føle deg enda mer ensom om du ikke hadde hatt familien din!). Et brylupp er en sosial begivenhet. Jeg kan til en viss grad forstå at det føles litt sårt, men du vil bli enda mer ensom dersom du lar ensomheten hindre deg i å delta i sosiale begivenheter i omgangskretsen din! Det er heller ikke sånn at du blir mer singel av at din bror gifter seg, eller at du hadde blitt mindre singel om han ikke gjorde det. 

Jeg tror du kommer til å bli mye mer ensom hvis du trekker deg vekk fra alle sosiale tilstellninger som minner deg på hvor singel du er. Jo mer du trekker deg vekk, jo mindre kontakt vil du ha med andre mennesker, og jo vanskeligere blir det å bryte ut av ensomheten. Gå i bryluppet du, og prøv å se på det som en anledning til å kose seg, treffe andre og være sosial (Hvis du ikke klarer å se på det som noe positivt for din del enda, så ta det som en øvelse, og sett deg som mål at i fremtiden skal lignende ting vre lystbetont).  

Selv om det kan virke håplst å være 35 år og evig singel, så er ikke alt håp ute. Det går ann å finne kjærligheten sent i livet også! Selv var jeg 38 år da jeg traff mannen i mitt liv. Før det hadde jeg ikke hat noen seriøse forhold, og jeg var i bunn og grunn forberedt på å leve livet alene. Det er ikke utenkelig at du også finner den rette, men fram til det eventuelt skjer er du nødt til å skape et liv for deg selv. Selvom det tidvis kan være tungt, nytter det ikke å rulle seg i selvmedlidenhet.Selvmedlidenheten blir liggende utenpå, så potensielle partnere aldri får mulighet til å se hvem du faktisk er.For under den selvmedlidenheten så gjemmer det seg et menneske med håp og drømmer og mange gode egenskaper. Når du dekker deg til med selvmedlidenhet gir du ikke potensielle partnere mulighet til å se mennesket under. Hvis de ikke får se deg, kan de heller ikkevelge deg... 

Anonymkode: a0552...224

[AnonymBruker]

Jeg er 41 og har alltid vært singel. Mer enn noe ønsker jeg å møte noen, bli samboer, og se om gresset er så himla mye grønnere på andre siden. Men vet du hva, jeg unner alle mine folk det beste i verden, og vet at ting ikke alltid har vært lett, ei heller bare er en dans på roser!

 

Du må skjerpe deg, suck it up, tankegangen din lyser lang veg, og har du ikke evnen til å ta deg sammen og glede deg på andres vegne denne ene dagen, så må du bruke det som en øvelse! Bit tenna sammen, det er sikkert et sjokk, men verden sirkulerer ikke rundt deg, kun ditt liv, og det er det bare du som kan endre! Les The Art of Hapiness av Dalai Lama, den handler om å endre tankemønster og du kommer fort til å merke hvordan livet endres om du mestrer det.

 

just do it!

Anonymkode: d0e33...5ca

[AnonymBruker]

På 18.3.2017 den 5.41, AnonymBruker skrev:

har ikke lyst å gå i bryllupet til broren min. Å sitte der og bli påminnet om hvilken taper jeg er som er 35 år og singel. Nei takk. Jeg og min bror har alltid vært close, men nå er han lei seg for at jeg ikke vil ha noe med han å gjøre. Jeg orker bare ikke lykkelige mennesker og spesielt ikke innen familien. Og JA jeg har prøvd å være sammen med han og samboeren men hver gang ender det med at jeg griner og føler meg mislykket og taper. For ingen menn vil ha meg og det livet der kommer aldri jeg til å få.

Hadde dere likevel gått i dette bryllupet selv om det hadde innebært sure miner og mye gråting? Pappa og resten av familien mener jeg er slem og egoistisk. Men jeg blir veldig utmattet av å gråte så mye. 

Anonymkode: 1f93e...dec

Ja, jeg hadde bitt tennene sammen og dratt. Jeg har gjort det selv flere ganger. Det er din brors store dag og da lar du din smerte og ditt savn være sekundært. På sikt er det det beste for deg og dine nære relasjoner, selv om det er kjipt å sitte der og svelge gråten noen ganger. 

Anonymkode: 255c1...c5b

[Puny]

På 17.3.2017 den 23.50, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er du så slem? Jeg kan ikke noe for at jeg føler som jeg gjør. 

Anonymkode: 1f93e...dec

Enig at det var kanskje litt slemt, men du er ingen slave for dine egne følelser. DU kan endre tankesettet ditt, og det ville jeg gjort om jeg var deg. 

 

Endret 25. mars 2017 av Puny

[Puny]

På 18.3.2017 den 0.02, AnonymBruker skrev:

Alle dere som angriper TS, har dere vært single i 35 år? Hvis ikke, hold kjeft.

Anonymkode: 866e0...dad

Og det kan hun dedikere tiden sin til å grave seg ned i alle andre dager enn hennes brors bryllupsdag. Da tar man seg sammen denne ene dagen for sin brors skyld. 

[AnonymBruker]

Ta det sammen, skikkelig smålig av deg, snakk om å være egoistisk og ikke eie selvinnsikt. Det er ingen menneskerett å ha partner, vil ingen ha deg så må du enten endre deg/forbedre deg, eller godta livet ditt som det er. Skjerpings

Anonymkode: ed93c...0f9

[AnonymBruker]

På 17.3.2017 den 23.41, AnonymBruker skrev:

har ikke lyst å gå i bryllupet til broren min. Å sitte der og bli påminnet om hvilken taper jeg er som er 35 år og singel. Nei takk. Jeg og min bror har alltid vært close, men nå er han lei seg for at jeg ikke vil ha noe med han å gjøre. Jeg orker bare ikke lykkelige mennesker og spesielt ikke innen familien. Og JA jeg har prøvd å være sammen med han og samboeren men hver gang ender det med at jeg griner og føler meg mislykket og taper. For ingen menn vil ha meg og det livet der kommer aldri jeg til å få.

Hadde dere likevel gått i dette bryllupet selv om det hadde innebært sure miner og mye gråting? Pappa og resten av familien mener jeg er slem og egoistisk. Men jeg blir veldig utmattet av å gråte så mye. 

Anonymkode: 1f93e...dec

Enig med familien din. At du i det hele tatt vurderer å gjøre dette viser hvilke verdier du har i livet og hvem du er som person. Når du har sånne verdier så vil menn trekke seg unna deg, negativitet og egoisme er ikke positive egenskaper. 

Anonymkode: 1353f...769