Gå til innhold
tr.heimspia83

Alle gode ting er 4?

Anbefalte innlegg

Pjusk

Forstår godt at du trenger tid vekk fra KG :hjerte: Masse lykke til videre, håper på å se deg her inne igjen en gang i fremtiden :klem:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

tr.heimspia83

Huff. 

Sitter her med så utrolig mange tanker og følelser og må på en måte bare få de ut. 
Beklager på forhånd om rotete innlegg, men jeg føler et så stort behov for å få skrevet ned ting og sortere tankene. Slår meg til ro med at jeg til dels trenger å skrible ned tanker, og for at når dette er historie/et minne så kan det faktisk være "ok" å ha en plass å se tilbake til. En form for dag/minnebok. 

Var det noe JEG gjorde galt?
Fordi jeg drakk kaffe?
Noe galt med systemet mitt?
Noe galt med lille?

Kjenner på et sinne mot egen kropp. Helt ulogisk tanke, men den er der.
Et sinne om at jeg ikke har klart det. At jeg har ”ødelagt” enda et svangerskap.
Et hat om at kanskje kroppen min aldri blir bra nok.
En følelse om å ha feilet!

Samtidig som jeg elsker minien så utrolig høyt og finner alt med han fantastisk og undrende flott, så skulle jeg så gjerne gitt han søsken.
Jr har spurt om en ”egen baby” i et års tid. Det siste halvåret har det eskalert og han ønsker VIRKELIG et søsken.
Vi trodde at vi var i uke 10 i går og jeg forventet så å si 99% sikkert at alt stod bra til i går. MA er så sjeldent at skjer, og det er så rart at kroppen min ikke har klart å ordne opp selv.

Har nettopp lest i min gamle dagbok på KG og prøver å huske symptomer og tegn på når/om/hvor ting har endret seg.
Jeg hadde kjempevonde bryst i starten, de ble fort store og fulle. Måtte ha på BH for det var ømt om noe kom i nærheten av brystvortene. Den følelsen/ømheten har avtatt sakte og sikkert. Jeg er ikke noe øm i brystene i heletatt nå. Det tok litt tid før brystene sluttet å være ømme, men jeg gjetter for 1-2 uker siden kanskje? Da hadde lille allerede vært dødt i 2 uker… Så kroppen har brukt LANG tid på å roe ned hormonene!

Det er ikke noe rart at vi trodde at ting var greit!

Forrige uke hadde jeg litt stikkinger nedover lysken, men det skulle vistnok være normalt. De murringene i livmoren sluttet for ca 2 uker siden, men jeg kjenner noen små sammentrekninger i blant. Men ikke noe mye. Og de som er kjennes bare så vidt.

Jeg skjønner i teorien alt som skjer. Jeg vet at kroppen fortsatt tror at det er noe å ta vare på. Ingen spotting eller andre tegn enn avtagende symptomer, noe som også er vanlig når man nærmer seg ish uke 10-12.
Jeg har ikke hatt noe anstrengt luktesans, og ingen ”cravings” som ofte kommer rundt uke 9.

Så hvorfor vil ikke kroppen min slippe opp det som ikke skal være der?
Er det jeg (og kroppen min) sitt inderlige ønske om et lite barn som gjør at vi nekter å innse at det ikke er noe å ta vare på og det må ut?

Samtidig så vet jeg til dels hva jeg går til i morgen. Men det å sette opp et stålansikt og dra til øyelege med minl først må bare gjøres. En ting er at jeg, sambo foreldrene våre og 2 venninner vet om dette, men Jr kommer til å bli så lei seg om han får vite dette.
JA! Det er en del av livet, men jeg føler likevel at jeg skal skjerme han fra enkele ting enda.
Det å vite at han 2 ganger nesten ble storebror tror jeg vil være en tøff tanke dersom han aldri får søsken….

Sambo viser sjeldent noe sorg/tøffe følelser, men han var helt rar i går.
Under UL satt han å holdt pusten med store øyne og jeg så at han anstrengte seg masse for å holde tårene tilbake.
I bilen fikk vi pratet i noen timer og han gråt og hadde virkelig gledet seg han også. Når man er så langt på vei som 10 uker så er det helt naturlig at man tror at det skal gå bra.
Samtidig tror jeg at han ”kommer over det” raskere enn meg, i den forstand at det er ikke han som går å kjenner på kroppen.
Kjenner på hatet, skuffelsen, smertene og alle tankene om å være en ”dårlig mor/bærer” som ikke engang klarer å ta vare på en liten spire…
I går morrest lå vi lenge å koste, men ble ikke noe mer med det.
Han tok en dupp på ettermiddagen og når jeg vekte han ville han kose igjen.
Og jeg følte et så ubehag ved å bli berørt på kroppen. Det kjentes bare feil ut.
Som om kroppen min ikke ”fortjener” noe før jeg er ferdig med dette her!
JA, helt feil. Jeg VET, men det ligger der. Tanken og følelsen ligger der.

Jeg så filmen Nemo (endelig funnet med norsk tale) med Jr i går. Han satt i armkroken hele filmen.
Han så film, mens jeg strøk han over håret og gråt strie strømmer.
Tårene trillet i hele går og i hele dag også.

På kvelden måtte jeg bare ha litt alenetid, tok med hunden og gikk ut i marka. Yogamusikk på ørene og strie strømmer med tårer. Deilig å være ute, bare oss.
Gikk opp og nøt utsikten til hjemme.
Føles deilig å se ting litt på avstand.

Jeg vet så godt at tiden vil lege alle sår, men nå er det så ferskt.
Føler et behov for å prate ut om dette, men på en måte er det et så tabubelagt og vondt tema at jeg vet ikke.
Fikk en lang og deilig mail av min mor som er på ferie i går.
Tror hun lett klarer å sette seg inn i sorgen min og samtidig har sin egen oppe i det.
Vet at de ønsket også et til barnebarn og hadde håpet på dette. Jeg har pratet med henne om SA i høst så hun har vært en del av min sorgprosess tidligere. 

Tenkte å spørre legen om en sykemelding fra tirsdag til fredag. Føler så utrolig på at jeg må ha litt alenetid. I marka eller bare i senga i fosterstilling.
Har så dårlig samvittighet ang jobb siden jeg har vært sykemeldt 2 ganger siste halvåret allerede. Antar at teamlederen forstår det om jeg snakker med han, men det er jo ikke noe gøy å måtte fortelle folk om dette…..

Gruer meg masse til i morgen. De tablettene setter liksom et siste punktum på ting.
Jeg VET at jeg får mye vondt. Smertene vil gå greit, men det psykiske litt verre…
Så det blir en lang dag i morgen!
Håper at smertene har gitt seg litt i løpet av onsdagen slik at jeg kan være i marka eller ta et besøk på torsdag og/eller fredagen.

Vet ikke noe akkurat nå.
Føler meg tom, likevel om jeg slettes ikke ER tom.

Den 4bente sluttet å ”være så interresert” i meg rundt uke 8 også…
Han viste dette han !
Og her har vi et dels lunkent forhold til hverandre, men samtidig setter vi så pris på hverandre. Han dilter etter, håper på kontakt/mat/oppmerksomhet. Men ikke kos eller berøring. Snodig skrue…
Men han viste det. Ingen tvil engang….

Hadde forresten mye rare drømmer helt i starten, men har sluttet å drømme de siste ukene også. Jeg har tenkt tanken om at det var/er rart, men på en måte bare skyvd det i fra meg.
Jeg var veldig varm og urolig i kroppen de første ukene,  men ble frossen igjen for noen uker siden. Er nå tilbake til varmetepper og varmeflasker.
Enda et tegn jeg ikke har tatt alvorlig… 

ANER ikke hvor jeg vil med dette innlegget, så om noen leser får du/dere eventuelt bare skrolle videre. 
Tankerot fra en trist liten sjel her som føler jeg går i et lite vakum i dag! :cry3:

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
FruN

:hjerte: 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ruccula

Jeg kjenner meg veldig igjen i dine følelser mår det gjelder å føle seg mislykket og klandre sin egen kropp. Men selv om det ikke er lett må du prøve å fortelle deg selv at dette er selvfølgelig ikke din skyld, det har ingenting å gjøre med kaffedrikking osv.

Det er jo en milliard ting som skal på plass når et menneske skal skapes, bare tenk på alle organene og funksjonene som skal fungere,  jeg synes det er et mirakel at det blir født barn i det hele tatt. Aborter er jo gjerne kroppens måte å hindre at syke barn blir født.

Det at du ikke har merket noe unormalt skal du heller ikke klandre deg for. Jeg har hatt 3 svangerskap og der hvor det ikke gikk bra og der hvor det gikk bra (foreløpig)  har utartet seg helt likt i begynnelsen . I alle 3 mistet jeg alle symptomer.  Puppene sluttet å være ømme osv. Det var ikke mulig å skille symptomene.  

Jeg ønsker deg lykke til i morgen, off... Det høres ikke mye morro ut. Håper det går bedre enn du frykter og at det går fort og uten kompliksjoner. 

:klem:

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Pjusk

Tenker masse på deg tr.heimspia:hjerte::hjerte::klem:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
malicious

Nei, det er ikke sant? :(  Leste igjennom dagboken din nå, da jeg fant ut at jeg ikke har vært innom før. Så utrolig leit. :( Mange gode tanker og klemmer i din retning. <3 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

tweet

Nei, fy faen så urettferdig! Nå er jeg ordentlig sint og lei meg på dine vegne... 
Skjønner godt du trenger litt pause nå. Stor klem til deg :hug:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
tr.heimspia83

Tja... 

Jeg aner rett og slett ikke om jeg har "fått ut alt jeg.... 
Fikk 4 tabletter jeg skulle sette vaginalt, ligge en time og opp å gå. Fikk også med en haug smertestillende, kvalmenedsettende og 4 eksta vaginal-tabletter tilfelle jeg trengte en "ekstra runde". Ble forespeilet mye smerter og heftige blødninger. 

Kjøpte dermed med meg TenaLady hjem og fulgte prosedyren. Lå i 2 timer (sovnet!) og var oppe å gikk hele tiden etter det. Tur med hunden, ute å lekte med jr osv osv. Kun noen svake murringer i livmoren og ingen større blødninger. Begynte å blø litt etter 4/5 timer, men kun som en mens. 
Når kvelden kom og vi skulle se tv stod jeg oppreis å hoppet/gynget/knebøy for å være i bevegelse. Fikk litt ekstra do-trang og gikk på do. Kom ut en ganske stor klump med seigt blodklump/slim/rart som var ca 3-5 cm langt og som en "pose" med en pitteliten "pose" inni den igjen. Thats it. 
Etter det sluttet det så å si å blø også... 
Snakket med sykehuset i dag og skulle prøve en til runde i dag. Kunne forvente ganske dårlig form siden jeg hadde en runde i går også. Som sagt som gjort. Stålsatte meg. Sofaen i en time og rydde/vaske hus/gå tur med bikkja etterpå. Er nå 7 timer siden jeg satte dem og ikke merket noe. Ble litt akutt kvalm når jeg skulle hente jr i bh, men drakk noen slurker Litago fra butikken og det forsvant. Enda ikke blødd noe særlig ei heller hatt noe spesielt vondt. 

Synes det er rart.... 

Men igjen så sluttet utviklingen i uke 6, og gynekologen kunne ikke si for sikkert at hun så noe fosterannlegg i posen. Altså om det bare var en tom blære eller et lite foster der inne. Var for smått for å se... Så det skulle kanskje ikke ut så masse heller? 

 

Nei vet ikke jeg. Er ingen oppfølging såfremt man ikke blir kjempedårlig som tyder på betennelser. 

Skal prøve å "feike" på meg noen symptomer neste uke kanskje for å få en UL for å se at alt er ute.... 

 

 

Bah :frkk:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ruccula
2 timer siden, tr.heimspia83 skrev:

Tja... 

Jeg aner rett og slett ikke om jeg har "fått ut alt jeg.... 
Fikk 4 tabletter jeg skulle sette vaginalt, ligge en time og opp å gå. Fikk også med en haug smertestillende, kvalmenedsettende og 4 eksta vaginal-tabletter tilfelle jeg trengte en "ekstra runde". Ble forespeilet mye smerter og heftige blødninger. 

Kjøpte dermed med meg TenaLady hjem og fulgte prosedyren. Lå i 2 timer (sovnet!) og var oppe å gikk hele tiden etter det. Tur med hunden, ute å lekte med jr osv osv. Kun noen svake murringer i livmoren og ingen større blødninger. Begynte å blø litt etter 4/5 timer, men kun som en mens. 
Når kvelden kom og vi skulle se tv stod jeg oppreis å hoppet/gynget/knebøy for å være i bevegelse. Fikk litt ekstra do-trang og gikk på do. Kom ut en ganske stor klump med seigt blodklump/slim/rart som var ca 3-5 cm langt og som en "pose" med en pitteliten "pose" inni den igjen. Thats it. 
Etter det sluttet det så å si å blø også... 
Snakket med sykehuset i dag og skulle prøve en til runde i dag. Kunne forvente ganske dårlig form siden jeg hadde en runde i går også. Som sagt som gjort. Stålsatte meg. Sofaen i en time og rydde/vaske hus/gå tur med bikkja etterpå. Er nå 7 timer siden jeg satte dem og ikke merket noe. Ble litt akutt kvalm når jeg skulle hente jr i bh, men drakk noen slurker Litago fra butikken og det forsvant. Enda ikke blødd noe særlig ei heller hatt noe spesielt vondt. 

Synes det er rart.... 

Men igjen så sluttet utviklingen i uke 6, og gynekologen kunne ikke si for sikkert at hun så noe fosterannlegg i posen. Altså om det bare var en tom blære eller et lite foster der inne. Var for smått for å se... Så det skulle kanskje ikke ut så masse heller? 

 

Nei vet ikke jeg. Er ingen oppfølging såfremt man ikke blir kjempedårlig som tyder på betennelser. 

Skal prøve å "feike" på meg noen symptomer neste uke kanskje for å få en UL for å se at alt er ute.... 

 

 

Bah :frkk:

Håper at det nå er overstått og at du slapp unna sterke smerter! :klem:

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
miore

:klem: Føler så utrolig med deg, @tr.heimspia83.

For what it's worth "verpet" jeg foruroligende mange svære klumper da jeg mistet 7+2. Vi snakket knyttenevestore, og jeg har større hender enn de fleste menn! I tillegg hadde jeg "rier" etter at jeg var ferdig med å få ut de aller største klumpene. Det var ikke snakk om å forlate huset de første dagene, for all bevegelse førte til flere "egg" mellom beina :sjokkbla: Mulig du bør be om en UL for sikkerhets skyld, for å sjekke om alt er ute? Nå kan det jo hende jeg hadde ekstra tykk slimhinne pga ivf-medisinene altså, så kanskje du bare har vært heldig. Forrige gangen jeg mistet (5+0) var det bare som en litt heavy mens, kvalme men null smerter.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ruccula

De gangene jeg mistet, men det var nok enda tidligere enn deg. Jeg tror fosteret var dødt i uke 5, så var det ingen store klumper. Bare lange remser med koagulert blod og mye blod. Men ingen pressfølelse. 

Jeg vet ikke hvordan rier kjennes ut men hadde sterke mens smerter i magen og korsrygg. Men jeg dopa meg på paragin forte.

Blødde i ca 11-12 dager begge gangene. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Tina_O

å, nei.... uff så trist! 💜

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
OffTheBlock

Tenkte jeg skulle ta en runde innom de forskjellige dagbøkene i dag og se hvordan alt sto til.. dette var utrolig trist! :tristbla: 

Jeg håper du har det bra etter forholdene, og at kroppen begynner å komme noenlunde i gjenge igjen..

Klem fra meg :hjerte:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Artikler fra forsiden

×