Er lei av alt.. Trenger tips til hva jeg skal gjøre videre!

[AnonymBruker]

Jente 18 her.

Er bare drittlei av alt! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer. Har prøvd å begynne på vgs 2 år på rad nå men har alltid falt ut av skolen pågrunn av høyt fravær. Jeg hadde problemer med å komme meg opp om morgenen og jeg gikk rundt med en dårlig følelse inni meg hele tiden og ville bare grine hele tiden. Lærerne klagde og skjelte meg ut foran klassen. Jeg prøvde å få meg venner der men endte bare med at jeg ble holdt utenfor fordi jeg eier ikke sosiale antenner, noe jeg ikke kan gjøre noe med (har en psykisk sykdom som ikke kan helbredes) Samme skjedde på den andre vgs jeg begynte på året etter. SÅ, jeg prøvde å fokusere på skolearbeidet men ikke snakk om at jeg skulle mestre det heller.. har adhd og fikk bare 1-2 i karakterer uansett hvor mye jeg øvde, så jeg ga opp.

Hver eneste dag det siste året har jeg sittet hjemme med Pc-en i fanget og grått for hvilket elendig liv jeg fikk utdelt, er tungt deprimert, og vet ikke helt hva jeg lever for egentlig..  Har ingen venner og sitter bare hjemmet. Jeg bor hos mamma (mamma og pappa skilte deg for 3 år siden, noe som gjorde depresjonen min enda verre). Mamma klager over at når jeg blir 19 (om 6 måneder ca) så må jeg få gjort noe med livet mitt, og hun sa rett ut at hun var drittlei av at jeg ikke gjør noe fornuftig i hverdagen, og jeg er helt enig med henne men hva f*** skal jeg gjøre da?? Skolen er ikke noe for meg, jeg er ikke klar for å flytte på egenhånd helt enda, og venner kan vel jeg egentlig bare glemme siden hodet mitt fikk en alvorlig feil fra jeg ble født.

Tenkte at jeg kanskje, med min depresjon og de andre psykiske vanskene mine, bare burde bli uføretrygdet eller noe.. Jeg ser egentlig ingen håp i fremtiden for meg. Går til psykolog men han snakker bare til meg som en liten unge. Jeg føler at det ikke funker å gå i samtaleterapi, men skal høre med han om jeg kan få nye medisiner.. Men er jo ikke medisinene som kan fikse hele problemet her.. Problemet er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre videre med livet mitt  

Jeg har vært innlagt flere ganger. Ene gangen stakk jeg av hjemmefra etter at meg og mamma hadde kranglet. Hun ringte politiet og ambulansen fordi hun var redd for at jeg skulle skade meg selv (sleit med det før). Kom hjem igjen en time etterpå og det var fullt kaos i huset med politi og ambulanse. Ble tvangsinnlagt og var der i 2 dager..

Folk på min alder koser seg med venner og er på fest i helgen og jeg sitter hver helg alene og gråter over den dagen jeg ble født  Har aldri vært på fest før faktisk. Har en sorg over at jeg aldri fikk det livet jeg ønsket.

Vær så snill og svar. Om det så bare er noen trøstende ord så er det bedre enn ingenting.. Hilsen fortvilt jente som aldri fikk et fullverdig liv 

 

Anonymkode: 502d7...ab7

[AnonymBruker]

Hva med å begynne å fokusere på jobb i stedet? Hva om du skifter over til yrkesfaglig videregående så du får et yrke samtidig?

Anonymkode: 9d308...e8b

[Lycra]

Så forferdelig vondt det var å lese dette, det må være frustrerende og leit når man føler at ingenting blir slik man vil. Har du vurdert å se deg om etter jobb? Det trenger ikke nødvendigvis å være store greiene slik i begynnelsen, men bare følelsen av å ha noe å gå til og drive med kan hjelpe. Det hjalp i allefall for meg når jeg gikk gjennom en tung depresjon, og det er en fin måte å møte folk på uten at det stilles for høye krav til den sosiale biten av det om du skjønner hva jeg mener  For meg hjalp også frisk luft når jeg følte meg som dritt, en kjapp tur med god musikk eller en artig podcast på øret kan gjøre underverker  Håper du finner ut av det og at du føler deg bedre snart 

Endret 13. mars 2017 av Lycra
Skrivefeil

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Lycra skrev:

Så forferdelig vondt det var å lese dette, det må være frustrerende og leit når man føler at ingenting blir slik man vil. Har du vurdert å se deg om etter jobb? Det trenger ikke nødvendigvis å være store greiene slik i begynnelsen, men bare følelsen av å ha noe å gå til og drive med kan hjelpe. Det hjalp i allefall for meg når jeg gikk gjennom en tung depresjon, og det er en fin måte å møte folk på uten at det stilles for høye krav til den sosiale biten av det om du skjønner hva jeg mener  For meg hjalp også frisk luft når jeg følte meg som dritt, en kjapp tur med god musikk eller en artig podcast på øret kan gjøre underverker  Håper du finner ut av det og at du føler deg bedre snart 

Takk for svar. Ja jeg har tenkt å finne meg en form for jobb. Må bare ikke være en fulltidsjobb for det klarer jeg ikke med den psykiske tilstanden jeg har nå, men kanskje 2-3 ganger i uka. Skal prøve å få hjelp av NAV med det. Da går det kanskje litt lettere.

Anonymkode: 502d7...ab7

[Lycra]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Ja jeg har tenkt å finne meg en form for jobb. Må bare ikke være en fulltidsjobb for det klarer jeg ikke med den psykiske tilstanden jeg har nå, men kanskje 2-3 ganger i uka. Skal prøve å få hjelp av NAV med det. Da går det kanskje litt lettere.

Anonymkode: 502d7...ab7

Det synes jeg høres veldig fornuftig ut. Lykke til! 

[AnonymBruker]

Hei, kjære deg, dette var trist lesning. Jeg håper virkelig ting blir lettere for deg i fremtiden

Det er et par ting jeg tenkte på med én gang:
1. Hvis du ønsker å fullføre skolen, men sliter med å gå på skole, kanskje du kunne tatt fag som privatist? Da trenger du ikke ta et helt skoleår på én gang, men kan ta ett og ett fag som du konsentrerer deg om. Tror du det kunne være en mulighet?
2. Hvis du ikke vil fullføre skolen støtter jeg deg i å få deg en jobb. Jeg så det var snakket om over her, og å få en deltidsjobb høres ut som en veldig god idé. Det kan hjelpe mye på både humøret og motivasjonen å komme seg litt ut og ha noe å gjøre.
3. Ikke gi helt opp med tanke på andre mennesker. Sosiale antenner gror ikke så godt, men sosiale normer og regler kan læres. Det krever en del, og det er tøft, men det er mulig å lære seg såpass at man kan fungere godt i samfunnet og føle seg mer tilpass blant andre mennesker. Jeg har tro på at du kan klare det! 

Som sagt, jeg håper du finner veien din, ikke gi opp

Anonymkode: 99d27...ed3

[AnonymBruker]

Du skriver at du aldri fikk det livet du ønsket, men det er ikke for seint kjære deg. Og så tenker du kanskje "det er bare sånn gamlinger sier", men det er sant. Jeg er 26 år og var syk fra jeg var 16 til jeg var 25, og jeg har riktignok mistet 8-9 år av de årene som noen sier skulle være de beste, og om ikke de beste, uansett de årene som skulle være full fart, fest, moro og forme meg til et spennende, velreist og kunnskapsrikt menneske. Så ble jeg stort sett venneløs, ensom, isolert og fikk ikke oppleve en tiendedel av vennene mine på videregående gjorde. Så livet mitt ble ikke det jeg så for meg tenåra eller 20-åra skulle være. Men jeg kan fremdeles gjøre livet mitt til noe jeg ønsker meg. Jeg kan fremdeles få noe ut av det. Jeg kan fremdeles bli lykkelig, ha venner, gå på fest, og få en familie, en god jobb eller noe av de andre tingene jeg drømmer om. Og det samme gjelder deg. Sjansen har ikke gått fra deg til å få et fullverdig liv! På ingen måte. Men det er dessverre DU som må gjøre jobben, men så lenge du fortsetter å jobbe, fortsetter å prøve, litt mer og litt mer og bittelitt mer, så vil du plutselig befinne deg et sted som er langt fra der du er nå. 

Vær så snill å bytt terapeut, det er ikke vits å gå til en psykolog som ikke hjelper deg, og som behandler deg som et barn. Du må gjøre ditt for å få den hjelpen du trenger. Be om oppfølging fra kommunen, individuell plan, ansvarsgruppe og koordinator. På den måten slipper du å bli uføretrygdet. Du har mer potensiale enn det, det er jeg overbevist om, selv om alt jeg vet om deg er den korte teksten du skrev her. 

Du skriver også at du har en psykisk sykdom som ikke kan helbredes, jeg lurer på om du sikter til Aspergers? 

Anonymkode: 83906...9f1

[Gjest Froning]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vær så snill og svar. Om det så bare er noen trøstende ord så er det bedre enn ingenting.. Hilsen fortvilt jente som aldri fikk et fullverdig liv 

Anonymkode: 502d7...ab7

Trist å lese om situasjonen din. Husk at du fortsatt er veldig ung og at livet er så langt at det i realiteten ikke er noen krise om du føler deg utenfor eller om du tror du er fortapt fordi du henger LITT etter.

Anbefaler deg virkelig til å ta noen av dine egne konklusjoner med en klype salt når du føler på håpløsheten. Ingen er det de tenker og i din situasjon er det ekstremt lett å se alt i svart/ hvitt. Tenk hvordan alt forandrer seg om du har en dag hvor alt ikke er like ille.

Det ordner seg for deg. Du har god tid

[AnonymBruker]

Har du vurdert ett år på folkehøyskole? Det er noe helt annet enn videregående skole, og kan gi deg så mye læring, utvikling og mestringsfølelse. Det kan være døren for å komme seg ut og bli sosial og finne ut hva man vil gjøre med livet. Man møter venner for livet og lærere som virkelig bryr seg om deg.

Anonymkode: 4cb43...eee

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver at du aldri fikk det livet du ønsket, men det er ikke for seint kjære deg. Og så tenker du kanskje "det er bare sånn gamlinger sier", men det er sant. Jeg er 26 år og var syk fra jeg var 16 til jeg var 25, og jeg har riktignok mistet 8-9 år av de årene som noen sier skulle være de beste, og om ikke de beste, uansett de årene som skulle være full fart, fest, moro og forme meg til et spennende, velreist og kunnskapsrikt menneske. Så ble jeg stort sett venneløs, ensom, isolert og fikk ikke oppleve en tiendedel av vennene mine på videregående gjorde. Så livet mitt ble ikke det jeg så for meg tenåra eller 20-åra skulle være. Men jeg kan fremdeles gjøre livet mitt til noe jeg ønsker meg. Jeg kan fremdeles få noe ut av det. Jeg kan fremdeles bli lykkelig, ha venner, gå på fest, og få en familie, en god jobb eller noe av de andre tingene jeg drømmer om. Og det samme gjelder deg. Sjansen har ikke gått fra deg til å få et fullverdig liv! På ingen måte. Men det er dessverre DU som må gjøre jobben, men så lenge du fortsetter å jobbe, fortsetter å prøve, litt mer og litt mer og bittelitt mer, så vil du plutselig befinne deg et sted som er langt fra der du er nå. 

Vær så snill å bytt terapeut, det er ikke vits å gå til en psykolog som ikke hjelper deg, og som behandler deg som et barn. Du må gjøre ditt for å få den hjelpen du trenger. Be om oppfølging fra kommunen, individuell plan, ansvarsgruppe og koordinator. På den måten slipper du å bli uføretrygdet. Du har mer potensiale enn det, det er jeg overbevist om, selv om alt jeg vet om deg er den korte teksten du skrev her. 

Du skriver også at du har en psykisk sykdom som ikke kan helbredes, jeg lurer på om du sikter til Aspergers? 

Anonymkode: 83906...9f1

Takk for svar alle sammen :) Hei Høres jo ut som du ikke har hatt det så bra du heller. Det er tøft å være deprimert. Jeg har begynt å ta en dag av gangen. Skal høre med NAV om de kan hjelpe meg med å få en deltidsjobb eller noe. Du har rett i mye av det du skriver og jeg må få gjort noe med denne onde sirkelen. Jeg har bestemt meg for å aldri gi opp og det har jeg lovet meg selv.

Ja det er aspergers jeg sliter med.. Får prøve å lære meg noen sosiale koder. Håper det funker i hvert fall, eller gjøre ting i det minste litt bedre.

TS

Anonymkode: 502d7...ab7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har du vurdert ett år på folkehøyskole? Det er noe helt annet enn videregående skole, og kan gi deg så mye læring, utvikling og mestringsfølelse. Det kan være døren for å komme seg ut og bli sosial og finne ut hva man vil gjøre med livet. Man møter venner for livet og lærere som virkelig bryr seg om deg.

Anonymkode: 4cb43...eee

Jeg har tenkt på det, men har alltid slått fra meg tanken.. Men nå som du sier det høres jo det veldig interessant ut. Skal sjekke det ut  

Anonymkode: 502d7...ab7

[FrøkenC]

Du er snart  bare 19 år vennen. Klisje, ja, men here it goes; du har faktisk hele livet foran deg.

Det første du må gjøre er å slutte å sørge over livet du ikke fikk. Det er bokstavelig talt step 1. Step 2 er at du må fokusere på hverdagsgleden i seg selv; prøv å se gleden i enkelte hendelser, inntrykk osv som skjer i løpet av en dag. Ikke minst- kjenn på følelsene dine i løpet av dagen! Det kan bare være "småting" som å våkne til knallsol ute med blå himmel; kjenn gleden inne i deg og la smilet smile så bredt du kan og bare strekk ut armene dine.

Og som flere her nevner, en jobb vil gjøre deg godt. 2-3 dager i uka er nok, og du vil føle på å mestre livet på andre måter enn før. Du får lønning, du blir sakte men sikkert mer komfertabel i sosiale situasjoner.

❤ You can't rewrite your history but you can change the story your future tells...

Endret 13. mars 2017 av FrøkenC
skriveleif

[lokmeister2016]

Folke høgskole er greit og bli kjent me nye og bo for seg selv . JEg kjenner meg igjen Ts er tidligere barnevernsbarn og har slitt hele livet sliter enda men .. er 23 idag men har samboer da og han gjør meg lykkelig . Men ellers hva er drømme livet ditt ? Kansje du bør prøve fokusere mer på det en elendigheten? Law of attraction . Folk tenker ofte på det de ikke vil ha og får det og lurer på hvorfor . Kansje fokuset er formye på ting de ikke vil ha.. tenker jeg da