Hvordan komme seg gjennom begravelse

[Sarya]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Velger å svare deg jeg, som svar på innleggene hittil, takk til dere som har bidratt forresten.

Ja, det er trist og sikkert patetisk å vurdere beroligende, og dessuten er argumentene imot akkurat de du nevner, det kan bli enda verre å kontrollere følelsene.

Men til dere som sier at det bare er sunt for barn å se sorg og tårer. Joda, innen rimelighetens grenser. Men jeg ønsker i størst mulig grad å være en støtte for datteren min. Og det som har skjedd er så for jævlig grusomt at jeg tar til tårene bare ved tanken. Har bildet av mamman på netthinnen dagen lang. Jeg har snakket med datteren min om hvordan begravelsen vil oppleves, og tårene sildrer på meg med en gang, så det er ikke det at hun ikke er vant til å se mamma gråte.

Det er bare det at jeg ønsker ikke at begravelsen skal handle om meg og min utmerkede evne til å kjenne i hjerterota hvor forferdelig de gjenlevende har det. Datteren min er typen som ikke greier å vise følelser på den måten, blant annet fordi hun ikke er tenåring en gang, bare et barn, og jeg ønsker ikke å ta så mye plass. Men det er vel ingen vei utenom.

ts

Anonymkode: e3150...6c4

Jeg skjønner litt hva du mener. Jeg griner uforholdsmessig mye av små ting (lese triste nyheter f.eks kan være nok) og i begravelser blir det myyye grining. Og det er jo helt naturlig nær man er i begravelse til "sine egne", men jeg hadde ikke hatt lyst til å grine så mye i den situasjonen du beskriver. Likevel synes jeg å medisinere blir et enda verre alternativ. Jeg synes rådene til dr. Kula var veldig bra og fine. 

 

 

[Million]

Er det ikke verre at du tropper opp i en begravelse, og folk begynner å kikke sjokkert på deg og hviske seg i mellom at "hun der borte ser ut til å være dopa på noe"?

Jeg synes du skal manne deg opp, tolerere at en barnebegravelse ER beintøft, og heller tillate at disse tårene og hulkene kommer. Du vil ikke være alene. Mange vil gråte. Så gå i den begravelsen med datteren din, og tål det slik det er, uten bruk av beroligende medisiner. Det er naturlig å sørge ekstra når et barn har gått bort. Ingen vil se rart på deg av den grunn!

Endret 13. mars 2017 av Million

[AnonymBruker]

Fortell om hvordan begravelser er. Men ikke ta noe medisiner, dette kan jo skremme barnet. Lett å merke forskjell på folk som tar medisiner eller ikke. Tror det er mer skremmende enn om du gråter. Gråt er veldig naturlig i en begravelse. Vil du ikke at barnet ditt skal lære om menneskers følelser? Hun skal vel ikke heller skamme seg om hun gråter?

Anonymkode: 96da2...6a1

[AnonymBruker]

Hva i all verden er det som gjør at folk i dag er så redde for egne følelser? Jeg kan ikke fatte det! Og det er da vel ingen som er opptatt av, og tenker over, om noen gråter for mye, evt for lite, i en begravelse? Folk har stort sett nok med seg selv, og de nærmeste pårørende. Du overvurderer din egen betydning i denne sammenhengen, ts.

Fraråder deg å ta Vival. Jeg er ikke vant til å ta sånt, men tok en i forbindelse med at jeg skulle være med på noe (for  meg) virkelig skremmende. Jeg var ikke helt meg selv, og mistet en del sperret, så og gjorde ting jeg ellers ikke ville gjort. Slikt tar seg langt verre ut i en begravelse enn å gråte, som er helt naturlig.

Anonymkode: d649c...59c

[AnonymBruker]

Ok, jeg sier takk til alle som har svart i denne tråden nå, og har bestemt meg for å kvinne meg opp og gå som den jeg er. Har også avtalt med mannen min at han skal være tilgjengelig slik at jeg kan snike meg ubemerket ut av forsamlingen hvis jeg skulle trenge å hente meg inn litt, så datteren slipper å bli igjen alene. Takk for meg.

ts

Anonymkode: e3150...6c4

[AnonymBruker]

Du kjenner deg selv best. Jeg er en som blir veldig emosjonell og gråter for mye. Da jeg skull begrave en nær slektning så fikk jeg beroligende fra legen. Det reddet meg fra ukontrollert gråt til "vanlig" gråt. Siden det var en nær slektning så kom jo også mange bort til meg for å vise sin medfølelse og da klarte jeg å holde meg oppe. Du skal være der for datteren din. Gjør det som er nødvendig for deg. 

Velger du beroligende så anbefaler jeg deg å teste ut på forhånd. Jeg måtte halvere forskreven dose. Vær obs på at da kan du ikke kjøre bil.

Anonymkode: a1b31...c39

[Vera Vinge]

Hvis du ts, er redd for å skulle hulke høyt uten evne til å stoppe, kan jeg forsåvidt forstå at du vurderer noe beroligende. Men ellers må jeg si som de andre i tråden, at jeg kan undres over hvor det skal ende når man må medisinere bort følelser.

I min svigerfars begravelse gråt alle, og det ene barnet mitt, som da var nesten fire år, så at vi voksne gråt. En av mine venninner som var der gråt også mye, og jeg husker gutten min spurte hvorfor, siden hun ikke kjente svigerfar så godt. Men hun ble nok ekstra preget fordi hun også hadde mistet sin far, og det virket helt naturlig. Min stemor, som også var perifer for svigerfamilien gråt, ja det virket som alle gråt. Og det var helt naturlig, siden dødsfallet var så brått og mange var glade i svigerfaren min, og jeg tror svigerfamilien følte det som et sterkt nærvær og samhold at alle var så grepet. Så det å ikke klare å stoppe krana trenger over hodet ikke være negativt, eller noe dumt for barnet. Selv om vi voksne har grått når vi har snakket om svigerfar, har det aldri vært noen tvil om at det er vi som er de voksne og de som trøster i situasjonen. Jeg tror virkelig aldri sønnen min har tenkt at han har måttet trøste oss når vi har snakket om dette, da vi selv gjennom tårer har klart å vise at vi fokuserer på barnet (som etter over et år senere fortsatt kan bli lei seg og gråte når han tenker på bestefaren).

[Ferny]

Om du gråter i medfølelse for de etterlatte, og ikke fordi du kjente barnet - vel, gråt. Du trenger ikke medisiner. Sorg er ingen sykdom, og begravelser er ikke stedet å skjule følelsene sine.

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lille jenta mi vil gå i begravelsen til noen vi kjenner som har tatt livet sitt, bare barnet. Jeg må selvfølgelig stille opp og føler også for min egen del at jeg må være der. Jeg har enda ikke snakket med foreldrene og de skal vite at vi deler sorgen. Men jeg aner ikke hvordan man skal greie å håndtere noe sånt uten å rakne helt, og det vil være datteren min sin første begravelse. Jeg vurderer seriøst om jeg kan gå til legen og få noe å roe meg ned på, men det hjelper kanskje ikke på krana som jeg ikke greier å stenge?

Anonymkode: e3150...6c4

Du burde styrke dine tanker omkring verden og livet og døden.

Prøv å akseptere det. Omfavn hva som har skjedd. Vær tilstede.

Lær din datter at løsningen IKKE er medisin/tablett. Lær henne at hunn å tørre å møte det som er trist og leir også. Og at det er greit.

Anonymkode: cba91...c94

[Norbertine]

Tråden er ryddet for medisintips og krenkende innlegg, og flyttes til Vi som sørger.

Alice i Eventyrland, mod

[jabx]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Datteren min er typen som ikke greier å vise følelser på den måten, blant annet fordi hun ikke er tenåring en gang, bare et barn, og jeg ønsker ikke å ta så mye plass. Men det er vel ingen vei utenom.

ts

Anonymkode: e3150...6c4

Hvorfor mener du at du tar mye plass ved å ha en slik reaksjon? Vil du være den eneste som gråter?

[Nordvesta]

Tråden ryddet for brudd på følgende regel: Det er ikke tillatt å signere som helsepersonell/yrkestitler innenfor helsesektoren i tråder som omhandler sykdom, medisinering, dosering og lignende. Dette gjelder sykepleiere, leger, psykologer, farmasøyter eller annet helsepersonell, samt personer som er under utdanning i disse yrkene. Det er ikke tillatt å diskutere dosering av medisiner.

Nordvesta, mod.