Gå til innhold

Leve med noen andre enn den man elsker


Anne28

Anbefalte innlegg

Jeg må rett og slett bare se om det finnes noen andre der ute i min situasjon, jeg tror det å snakke med noen andre som opplever det samme vil hjelpe mer enn 100 psykologtimer. 

Jeg var sammen med min eks i 5 år. Møttes mens jeg studerte i utlandet, ble helt sinnsykt forelsket, ble sammen og jeg skulle bosette meg der sammen med han etter studiene. Jeg klarte ikke å trives, mye på grunn av kulturforskjeller (dette landet er nært Norge, men allikevel med store forskjeller), spesielt vanskelig var det å forholde seg til familien hans på grunn av enorme forskjeller og de hatet meg fra første stund, var nok redd for at den bortskjemte norske jenta skulle 'stjele han' fra dem. Jeg VET at jeg ikke kan bo i nærheten av familien hans, få barn med dem rundt meg osv. De er veldig utrivelige. De er ikke muslimer, dette er ikke et spørsmål om religion, mer om utdanningsnivå, intelligens og sunn fornuft. De har ingenting av dette og de spiser meg opp når jeg er i nærheten av dem. Jeg klarte heller ikke å få meg noen jobb jeg likte. Så jeg ble deprimert og måtte til slutt flytte hjem. Hjemme var det helt jævlig, kjærlighetssorgen spiste meg opp, men jeg fikk en jobb jeg likte, så det var det eneste som holdt meg oppe. Etter et år har gått og vi begge var i andre forhold som naturlig nok ikke fungerte, ga vi begge opp og møttes igjen. Den første gangen jeg så han var det som å puste ut for første gang på et år. Vi forlover oss, han skal flytte til Norge og jeg har aldri vært gladere i mitt liv. Han flytter hit, den første tiden er fantastisk, men etterhvert blir han også deprimert og apatisk. Jobben hans er en jobb man må bygge seg opp gradvis i, noe han har gjort til gangs i hjemlandet sitt, men som vil ta år å gjøre i et nytt land. Han sier nei til drømmejobben hjemme for å bo med meg, blir mer deprimert, og til slutt så gjør jeg det slutt - det er utholdelig å se han sånn og ikke minst føle at jeg tar fra han fantastiske muligheter. Så vi gråter i en uke, og så drar han. 

Så nå har det gått et halvt år og jeg har verre kjærlighetssorg enn noensinne, for denne gangen er det så utrolig over mellom oss. Jeg kan ikke bo der, han kan ikke bo her, så vi må livet vårt borte fra hverandre. Jeg vet jeg må leve hele livet mitt uten han og jeg lurer egentlig bare på om det er noen her som har vært i den samme situasjonen som meg og hvordan det har gått. På dårlige dager så tenker jeg at det går greit fordi jeg har 'bare' sikkert rundt 50 år igjen å leve uansett. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

3 timer siden, Anne28 skrev:

Jeg må rett og slett bare se om det finnes noen andre der ute i min situasjon, jeg tror det å snakke med noen andre som opplever det samme vil hjelpe mer enn 100 psykologtimer. 

Jeg var sammen med min eks i 5 år. Møttes mens jeg studerte i utlandet, ble helt sinnsykt forelsket, ble sammen og jeg skulle bosette meg der sammen med han etter studiene. Jeg klarte ikke å trives, mye på grunn av kulturforskjeller (dette landet er nært Norge, men allikevel med store forskjeller), spesielt vanskelig var det å forholde seg til familien hans på grunn av enorme forskjeller og de hatet meg fra første stund, var nok redd for at den bortskjemte norske jenta skulle 'stjele han' fra dem. Jeg VET at jeg ikke kan bo i nærheten av familien hans, få barn med dem rundt meg osv. De er veldig utrivelige. De er ikke muslimer, dette er ikke et spørsmål om religion, mer om utdanningsnivå, intelligens og sunn fornuft. De har ingenting av dette og de spiser meg opp når jeg er i nærheten av dem. Jeg klarte heller ikke å få meg noen jobb jeg likte. Så jeg ble deprimert og måtte til slutt flytte hjem. Hjemme var det helt jævlig, kjærlighetssorgen spiste meg opp, men jeg fikk en jobb jeg likte, så det var det eneste som holdt meg oppe. Etter et år har gått og vi begge var i andre forhold som naturlig nok ikke fungerte, ga vi begge opp og møttes igjen. Den første gangen jeg så han var det som å puste ut for første gang på et år. Vi forlover oss, han skal flytte til Norge og jeg har aldri vært gladere i mitt liv. Han flytter hit, den første tiden er fantastisk, men etterhvert blir han også deprimert og apatisk. Jobben hans er en jobb man må bygge seg opp gradvis i, noe han har gjort til gangs i hjemlandet sitt, men som vil ta år å gjøre i et nytt land. Han sier nei til drømmejobben hjemme for å bo med meg, blir mer deprimert, og til slutt så gjør jeg det slutt - det er utholdelig å se han sånn og ikke minst føle at jeg tar fra han fantastiske muligheter. Så vi gråter i en uke, og så drar han. 

Så nå har det gått et halvt år og jeg har verre kjærlighetssorg enn noensinne, for denne gangen er det så utrolig over mellom oss. Jeg kan ikke bo der, han kan ikke bo her, så vi må livet vårt borte fra hverandre. Jeg vet jeg må leve hele livet mitt uten han og jeg lurer egentlig bare på om det er noen her som har vært i den samme situasjonen som meg og hvordan det har gått. På dårlige dager så tenker jeg at det går greit fordi jeg har 'bare' sikkert rundt 50 år igjen å leve uansett. 

 

Kan dere ikke finne et 3. land som begge trives i?

Anonymkode: f72a1...8be

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke erfaringer selv, men jeg kjenner noen som er gift og bor i 2 land. En bor i Norge en annen i et annet nordisk land (1,5 time fly). Og de helgependler. Er det noe dere kunne vurdert? 

Anonymkode: c0339...db4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...
På 8.3.2017 den 20.21, Anne28 skrev:

Jeg må rett og slett bare se om det finnes noen andre der ute i min situasjon, jeg tror det å snakke med noen andre som opplever det samme vil hjelpe mer enn 100 psykologtimer. 

Jeg var sammen med min eks i 5 år. Møttes mens jeg studerte i utlandet, ble helt sinnsykt forelsket, ble sammen og jeg skulle bosette meg der sammen med han etter studiene. Jeg klarte ikke å trives, mye på grunn av kulturforskjeller (dette landet er nært Norge, men allikevel med store forskjeller), spesielt vanskelig var det å forholde seg til familien hans på grunn av enorme forskjeller og de hatet meg fra første stund, var nok redd for at den bortskjemte norske jenta skulle 'stjele han' fra dem. Jeg VET at jeg ikke kan bo i nærheten av familien hans, få barn med dem rundt meg osv. De er veldig utrivelige. De er ikke muslimer, dette er ikke et spørsmål om religion, mer om utdanningsnivå, intelligens og sunn fornuft. De har ingenting av dette og de spiser meg opp når jeg er i nærheten av dem. Jeg klarte heller ikke å få meg noen jobb jeg likte. Så jeg ble deprimert og måtte til slutt flytte hjem. Hjemme var det helt jævlig, kjærlighetssorgen spiste meg opp, men jeg fikk en jobb jeg likte, så det var det eneste som holdt meg oppe. Etter et år har gått og vi begge var i andre forhold som naturlig nok ikke fungerte, ga vi begge opp og møttes igjen. Den første gangen jeg så han var det som å puste ut for første gang på et år. Vi forlover oss, han skal flytte til Norge og jeg har aldri vært gladere i mitt liv. Han flytter hit, den første tiden er fantastisk, men etterhvert blir han også deprimert og apatisk. Jobben hans er en jobb man må bygge seg opp gradvis i, noe han har gjort til gangs i hjemlandet sitt, men som vil ta år å gjøre i et nytt land. Han sier nei til drømmejobben hjemme for å bo med meg, blir mer deprimert, og til slutt så gjør jeg det slutt - det er utholdelig å se han sånn og ikke minst føle at jeg tar fra han fantastiske muligheter. Så vi gråter i en uke, og så drar han. 

Så nå har det gått et halvt år og jeg har verre kjærlighetssorg enn noensinne, for denne gangen er det så utrolig over mellom oss. Jeg kan ikke bo der, han kan ikke bo her, så vi må livet vårt borte fra hverandre. Jeg vet jeg må leve hele livet mitt uten han og jeg lurer egentlig bare på om det er noen her som har vært i den samme situasjonen som meg og hvordan det har gått. På dårlige dager så tenker jeg at det går greit fordi jeg har 'bare' sikkert rundt 50 år igjen å leve uansett. 

 

Hvordan går det med deg, TS? 

Jeg er i en veldig lik situasjon - dvs jeg er nå på det stadiet at jeg flytter hjem - uten ham. Det er helt forjævlig, men jeg klarer ikke være her lenger, vil hjem til nettverket mitt. Og han tør ikke si opp den gode jobben han har strevd med å få, for å gå som jobbsøker i Norge uten språk osv. Er så fortvilet, men lurer på om det beste er å sette strek en gang for alle og slukke håpet om at det skal gå en gang. Jeg hadde håpet at han kunne komme etter meg til Norge, men det er kanskje urealistisk.. veldig vondt! 

Hvor lenge var dere sammen?

Anonymkode: 95af2...027

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du vil finne kjærlighet igjen, det føles ikke sånn nå, men du kommer til , meld deg på sukker.no og tinder

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjæresten min og jeg er fra to forskjellige land, møttes og bor i et tredje. Vi har snakket om å flytte enten til hans hjemland eller til Norge, men flere av våre venner som er i lignende situasjoner sier at det definitivt beste er å bli boende i et tredje land. Da er man på nøytral grunn, begge føler seg "like utenfor", ingen føler seg som barnevakt for den andre.

Her har dere begge gått så langt at dere forsøkte å flytte til hverandres hjemland for kjærligheten. Det må jo være verdt å kjempe litt for, tenker jeg. Er det aktuelt i det hele tatt å forsøke å bo i et tredje land?

Anonymkode: 24fda...79d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

På 11.5.2017 den 18.57, AnonymBruker skrev:

Hvordan går det med deg, TS? 

Jeg er i en veldig lik situasjon - dvs jeg er nå på det stadiet at jeg flytter hjem - uten ham. Det er helt forjævlig, men jeg klarer ikke være her lenger, vil hjem til nettverket mitt. Og han tør ikke si opp den gode jobben han har strevd med å få, for å gå som jobbsøker i Norge uten språk osv. Er så fortvilet, men lurer på om det beste er å sette strek en gang for alle og slukke håpet om at det skal gå en gang. Jeg hadde håpet at han kunne komme etter meg til Norge, men det er kanskje urealistisk.. veldig vondt! 

Hvor lenge var dere sammen?

Anonymkode: 95af2...027

Heisann :) Jeg har ikke vært 

 

På 11.5.2017 den 18.57, AnonymBruker skrev:

Hvordan går det med deg, TS? 

Jeg er i en veldig lik situasjon - dvs jeg er nå på det stadiet at jeg flytter hjem - uten ham. Det er helt forjævlig, men jeg klarer ikke være her lenger, vil hjem til nettverket mitt. Og han tør ikke si opp den gode jobben han har strevd med å få, for å gå som jobbsøker i Norge uten språk osv. Er så fortvilet, men lurer på om det beste er å sette strek en gang for alle og slukke håpet om at det skal gå en gang. Jeg hadde håpet at han kunne komme etter meg til Norge, men det er kanskje urealistisk.. veldig vondt! 

Hvor lenge var dere sammen?

Anonymkode: 95af2...027

Heisann :) Jeg har ikke vært på her på en stund. Hvordan går det med deg? Har du reist hjem nå? Jeg føler virkelig med deg, det er faktisk grusomt det her. Hvor lenge var dere sammen? Vi var sammen i fem år. Jeg har ikke sett min eks siden november nå, den siste gangen vi så hverandre var vi som om vi var sammen. Jeg gråter ikke hver dag lengre, prøver vel å sette en fot foran den andre. Jeg gjør alt for å ikke se bilder av han, det er et problem, han er en litt offentlig person og jeg kommer av og til over bilder og videoer av han. Da blir jeg forferdelig kvalm og har det ganske dårlig resten av dagen. Han ser jo ut som den jeg kjente så godt, men han er jo ikke den personen for meg lengre. Håper å høre fra deg og håper du klarer deg greit :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis dere flytter sammen til ett nytt land så kan dere være deprimerte sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 24.5.2017 den 3.57, matters2matter skrev:

 

Hvis dere flytter sammen til ett nytt land så kan dere være deprimerte sammen

 

Ja sikkert en god løsning? Not. Det vedkommende bør gjøre er å alvorlig sitte seg ned å snakke med mannen sin ! Legge frem sine følelser som hun skriver om her inne, og forklare det dårlige forholdet med hans familie. Stemmer det at forholdet er så dårlig som TS beskriver det, ja så ville jeg som mann ha sagt til far og mor at jeg flyttet til Norge med den jeg elsker, og vi snakkes når dere har fått vett i skallen. Ærlig talt noen grenser finnes,selv med kulturforskjeller som ikke kan forklare rene drittsekkoppførsler. Er vedkommende oppriktig glad i deg da TS ofrer han mye for å bli med deg til Norge, dere trenger ikke bo under skjørtene på familiene deres her heller, hold litt avstand om det er dette som skal til. Ta dette opp med han i stedet for å bare gråte, si hva du føler, løsninger du kan tenke deg, og sett deg litt inn i hans sko. Da kan det løse seg, hva har du å tape på å kjøre en slik innfallsvinkel? Ingenting. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 timer siden, Duftavsommerregn skrev:

Ja sikkert en god løsning? Not. Det vedkommende bør gjøre er å alvorlig sitte seg ned å snakke med mannen sin ! Legge frem sine følelser som hun skriver om her inne, og forklare det dårlige forholdet med hans familie. Stemmer det at forholdet er så dårlig som TS beskriver det, ja så ville jeg som mann ha sagt til far og mor at jeg flyttet til Norge med den jeg elsker, og vi snakkes når dere har fått vett i skallen. Ærlig talt noen grenser finnes,selv med kulturforskjeller som ikke kan forklare rene drittsekkoppførsler. Er vedkommende oppriktig glad i deg da TS ofrer han mye for å bli med deg til Norge, dere trenger ikke bo under skjørtene på familiene deres her heller, hold litt avstand om det er dette som skal til. Ta dette opp med han i stedet for å bare gråte, si hva du føler, løsninger du kan tenke deg, og sett deg litt inn i hans sko. Da kan det løse seg, hva har du å tape på å kjøre en slik innfallsvinkel? Ingenting. 

 

Dude.. Leste du hele innlegget? Han har prøvd å bo i Norge. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 11.5.2017 den 18.57, AnonymBruker skrev:

Hvordan går det med deg, TS? 

Jeg er i en veldig lik situasjon - dvs jeg er nå på det stadiet at jeg flytter hjem - uten ham. Det er helt forjævlig, men jeg klarer ikke være her lenger, vil hjem til nettverket mitt. Og han tør ikke si opp den gode jobben han har strevd med å få, for å gå som jobbsøker i Norge uten språk osv. Er så fortvilet, men lurer på om det beste er å sette strek en gang for alle og slukke håpet om at det skal gå en gang. Jeg hadde håpet at han kunne komme etter meg til Norge, men det er kanskje urealistisk.. veldig vondt! 

Hvor lenge var dere sammen?

Anonymkode: 95af2...027

Hei igjen :) Sikkert litt merkelig å skrive til deg igjen, men du er den eneste som har skrevet som er i samme situasjon som meg og det hadde vært fint å prate litt med deg! :) Jeg håper det går ok med deg. TS 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Hei,

jeg vet ikke hvordan dere "er" med dette nå, men jeg kjenner en del som bor i to land, eller pendler mellom landene, og som til og med er gift og får barn og av ulike grunner fortsatt bor slik. Det hjelper selvfølgelig om begge kan den andres språk på ihvertfall grunnleggende nivå, sånn at man kan snakke med familie, venner etc av den andre og klarer seg fint i samfunnet ellers. 

Men også om begge bor i samme land blir det vanskelig om en ikke kommer overens med den andres familie. Det er jo vanskelig å skulle ta avstand fra familien for å være sammen. Men jeg tenker at å bo med/nær familie tross alt er noe annet enn å bare reise dit på besøk, så det kan være verdt å prøve en gang til om en ikke kom overens første gang. Hvis de mangler utdanning, så kan de kanskje andre ting som du ikke kan, noe praktisk kanskje? En må ta på seg støvler og gå ut i fjøsen hvis svigers har fjøs, tenker jeg. Samtidig er det opp til kjæresten også, å hjelpe til med at kjæreste og mor kommer overens, eller ta avstand hvis alt er prøvd og ting ikke går mer. Kjæresten må ta litt mer parti for kjæresten enn mor, tross alt.

En annen ting jeg la merke til, var at dere bodde sammen i to land uten å ha giftet dere først. Man må jo ikke det, men jeg tenker at dere kanskje prøvde ut mye før dere var helt sikre på forholdet og hvordan dere ville gjøre det.

Hvis man er usikker på hvor man vil bo, tenker jeg det er best å inntil videre bo i hvert sitt land og jobbe med sin karriere der, legge seg opp penger osv, kanskje lære språk og ikke minst lære hverandre å kjenne, så finner man ut av bosted osv etterhvert. Har man en lengre arbeidserfaring bak seg i ett land er det kanskje lettere å få overgang til et annet land når man har papirer på mye erfaring. Og ikke minst språk er nesten alltid nyttig. 

Det er ikke lett, dette, og det trengs mot og håp for å finne måtene å gjøre det på. Og ikke minst mot for å la det gå. Uansett lykke til med tingene videre. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...