Hvor lenge bør jeg "tørre" å vente å se om samboer ønsker seg barn?

[AnonymBruker]

Jeg er en snart 28 år gammel kvinne som har vært sammen med en mann jeg elsker i mange år. Han er litt yngre enn meg, 26. Han er stabil, rolig og genuin. Hjelpsom og god, sånne som han vokser ikke på trær.

Saken er den at jeg også elsker barn, jeg kan ikke se for meg et liv uten barn. Selvom jeg ikke trenger å få dem nå, er et liv uten dem. Lysten på barn kom for 3 år siden, da jeg ble 25år. Samboer derimot, vil absolutt ikke ha barn nå. Ikke det at han hater dem, han leker godt med tantebarna mine. Men han vet ikke når han vil ha barn, eller om lysta noensinne kommer. Jeg trodde kanskje han ville bli bedre med årene, men han har ikke endret meningen om barn ennå. 

Saken er litt værre i og med at jeg har noe som heter PCOS. Jeg vet ikke hva det vil bety for meg eller fertiliteten min. Jeg menstruerte normalt før jeg startet på p piller, men det er 4 år og 4 kg siden (jeg er forsatt normalvektig), så vet ikke hva som hadde skjedd hadde jeg ikke tatt pillene.

PCOS er et kjempe tankekors, det betyr jo at eggstokkene ikke oppfører seg normalt. Jeg vet ikke om jeg blir en av dem som må prøve i mange år før jeg lykkes, eller får dårlige egg tidlig. Gynekologen sa at PCOS er arvelig. Min mor var 43 når hun fikk meg, og jeg har 7 eldre brødre. Men siden jeg bare har brødre, har jeg ingen søstre å sammenligne med.

Jeg er livredd for å miste vinduet mitt for å få barn. Samtidig elsker jeg mann min. Jeg kan verken se for meg livet uten han, eller uten barn. Men tror barn og familieønsket trumfer alt. Så hvor lenge til er det "trygt" å vente på han? Det kan jo ta mange år å finne en ny mann, og det virker som at menn flest uansett ikke ønsker barn. Han har ikke endret syn på barn de siste to år. Jeg er redd for at ønsket aldri kommer til å ville ha barn. Jeg har fortalt han om bekymringene mine og at jeg elsker han, men ikke kan se for meg livet uten barn. Han sier at han ikke kan love noe.

Ei jeg kjenner sier menn "aldri" får lyst på barn, de får lyst på barn når de ser barnet sitt. Hun sier at jeg bare må ta saken i egne hender, og at han blir å elske både meg og barnet uansett. Men det føles uetisk og feil å gjøre. Noen som vet om hun er inne på noe? Jeg ønsker ikke lage meg falske forhåpninger heller.

Huff, livet er ikke lett alltid. Er vondt å være revet mellom to sider. Mannen man elsker, og ønsket om familie 

 

Anonymkode: ce757...cd2

[AnonymBruker]

Jeg tror du må begynne å handle nå med en gang. Du må bare fortelle han at dette er viktig for deg og at du ikke kan bli barnløs for han. Så må du se hva han sier. Er svaret nei, må du bare gå å finne noen som vil ha barn..

Men du bør ikke vente lenger en de tre årene du alt har kastet bort. 

Anonymkode: 955f0...df2

[AnonymBruker]

Jeg har samme sykdom som deg. Eller syndrom er vel det riktige ordet. Da jeg fikk vite jeg hadde den diagnosen startet vi prøving med en gang. Mannen var vel ikke helt klar men han også skjønte at dette kunne ta lang tid. Om det i det hele tatt ville gå. 

Det tok 10 mnd med prøving (var 23). Fikk barn og ble gravid igjen 7 mnd etter fødsel. Jeg har fått høre av leger og jordmødre at dette ikke er noe normalt for de med pcos. De fleste sliter mer over lengre tid og trenger ofte hjelp. Har to venninner som prøver og få barn. De har samme diagnose og begge har holdt på over ett år og med mye hjelp. Men det skjer ingenting. 

Du kan være heldig og slippe hjelp, men det kan også ta lang tid med pcos. Jeg ville ikke ventet lenger om ønske ditt for barn er stort. Vil mannen vente enda mange år så er det ikke sikkert du rekker og få barn. Hvis dere kun vil ha ett så har man litt bedre tid. Jeg hadde gått fra mannen faktisk om han ikke ville begynne å prøve snart. For meg har det å bli mamma vært mitt største ønske for livet. Kunne ikke latt noen mann gjøre så jeg ikke fikk det. Du må selvsagt kjenne på dette selv, hvis viktig det er. Jeg ville satt meg ned med mannen og blitt enig om en dato dere skulle starte og prøve. Også informert mannen om at dette kan ta tid. Svangerskapet er langt også, men prøvingen kan ta lang lang tid.

 

Lykke til! 

Anonymkode: 5b6f6...587

[AnonymBruker]

Hva er greia med menn som "aldri kan love noe". Jeg hører dette fra alle kanter om dagen. Synes det er skikkelig dårlig gjort når de vet at kjæresten har lyst på barn å ikke kunne gi et avklarende svar, iallefall når de har fått tenketid på over et år. Tør de ikke si at de ikke vil, men vil beholde oss på gress til biologien tar valget for oss i deres favør? Eller er det slik at menn rett og slett ikke har det ønsket om barn som kvinner ofte har, men først tar stilling når graviditeten er et faktum? 

Blir så opgitt. Skjønner frustrasjonen din veldig godt, TS. 

Anonymkode: 33900...3cb

[Ruccula]

Jeg hadde gitt det 3-4 år til, da må ting begynne å skje. 

Du skal selvfølgelig ikke lure samboeren din til å få barn, det er så feil og motbydelig som det går ann å få blitt!

[AnonymBruker]

På 27.2.2017 den 21.34, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du må begynne å handle nå med en gang. Du må bare fortelle han at dette er viktig for deg og at du ikke kan bli barnløs for han. Så må du se hva han sier. Er svaret nei, må du bare gå å finne noen som vil ha barn..

Men du bør ikke vente lenger en de tre årene du alt har kastet bort. 

Anonymkode: 955f0...df2

Tre årene hun har kastet bort?

Synes du dama skal starte babypressa dagen etter de møttes du eller?

Anonymkode: 0f274...6e8

[AnonymBruker]

På 1.3.2017 den 23.13, AnonymBruker skrev:

Hva er greia med menn som "aldri kan love noe". Jeg hører dette fra alle kanter om dagen. Synes det er skikkelig dårlig gjort når de vet at kjæresten har lyst på barn å ikke kunne gi et avklarende svar, iallefall når de har fått tenketid på over et år. Tør de ikke si at de ikke vil, men vil beholde oss på gress til biologien tar valget for oss i deres favør? Eller er det slik at menn rett og slett ikke har det ønsket om barn som kvinner ofte har, men først tar stilling når graviditeten er et faktum? 

Blir så opgitt. Skjønner frustrasjonen din veldig godt, TS. 

Anonymkode: 33900...3cb

Det betyr vel det det betyr - at de ikke kan love noe. Om du ser for deg at du vil ha barn, men ikke føler deg klar og ikke vet når du evt. blir det, hva skal du da si til partner? La oss si at årene går og du finner ut at du ikke vil ha dem. Da har du jo kastet bort partnerens tid og er offisielt en "drittsekk" (selv om du ikke mente å såre noen). Faktum er at dersom du er usikker på om du vil ha barn og du er sammen med et menneske som definitivt vil ha dem, så er det ikke noe "riktig" å si. Alt annet enn "la oss starte prøvingen" blir feil. 

De fleste (menn) har mye de vil ha gjort før de etablerer seg med familie (snittalderen for menns etablering her i Oslo er og over 30). TS har valgt en mann som er yngre enn seg selv, og hun har valgt å bli i forholdet i flere år, til tross for at mannen ikke har noe ønske om barn i nærmeste fremtid. Jeg har all sympati for hennes situasjon, men hennes mann har ikke gjort noe galt her. Han har sagt hva han føler og ikke endret ståsted. 

TS -  jeg ville tatt en time hos gynekolog og luftet dette så du har litt tidsperspektiv.

Anonymkode: 00400...2a1

[AnonymBruker]

På 27.2.2017 den 18.51, AnonymBruker skrev:

Ei jeg kjenner sier menn "aldri" får lyst på barn, de får lyst på barn når de ser barnet sitt. Hun sier at jeg bare må ta saken i egne hender, og at han blir å elske både meg og barnet uansett. Men det føles uetisk og feil å gjøre. Noen som vet om hun er inne på noe? Jeg ønsker ikke lage meg falske forhåpninger heller.

 

Anonymkode: ce757...cd2

Nei, venninnen din er helt fjern. 

Mange menn når et punkt der de vil slå seg til ro, og vil ha barn. Det er kanskje noe senere enn kvinner, men det er helt vanlig. 

Personlig synes jeg venninnen din høres litt bitter og skadeskutt ut, ettersom hun selv ikke har vært borti menn som oppriktig er ute etter å få en familie, i hvert fall ikke med henne. Det rettferdiggjør ingenting. Å "ta saken i egne hender" er en elendig ide, og det er ofte disse parene som ikke varer.

Anonymkode: 00400...2a1

[AnonymBruker]

Ikke få barn uten godkjennelse ihvertfall! Det er et enormt tillitsbrudd. Jeg syns det er like ille som å være utro. Å skape liv er et ekstremt stort ansvar og det er ikke noe man gjør med mindre begge er enig.

Anonymkode: 5e73f...544

[AnonymBruker]

Vet samboeren din at du har pcos? Jeg synes at du skal være ærlig med ham. Si at du har pcos, og at det dermed kan ta lang tid for deg å bli gravid, og at du har lyst å starte rimelig kjapt. Eventuelt kan dere komme frem til et kompromiss: Vente i 1 maks 2 år før prøving, OM han sier klart og tydelig ja til det. Jeg har selv pcos, er 27 men singel så kjenner også på tidspresset. Hvis han nøler eller sier nei så kanskje du bør revurdere forholdet?

Anonymkode: 5d23e...949

[AnonymBruker]

Fremfor å lure ham til noe han ikke vil (ikke sats på at han blir kjempelykkelig for å bli far når han faktisk sier til deg at han ikke vil) kan du stille et ultimatum. Enten blir dere enige om et tidspunkt for å prøve å bli gravid, eller du vil gjøre det slutt. Hvis barn er viktigere for deg enn ham, er det sånn du må tenke. 

Jeg håper det ordner seg for deg med både forholdet og barn.  Det finnes fertlitetshjelp for deg med PCOS også, så ikke krisemaksimer uten grunn. Om du er veldig urolig for at tiden renner ut, ville jeg heller snakke med en gynekolog. Eventuelt kan du bestille time hos http://www.fertilitetssenteret.no/fertilitetsradgivning/ for en fertilitetssjekk.

Anonymkode: 1719b...977

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tre årene hun har kastet bort?

Synes du dama skal starte babypressa dagen etter de møttes du eller?

Anonymkode: 0f274...6e8

Det er ikke bare bortkasta, det er også veldig dumt å kaste bort år av livet sitt på menn som én dag/ eller aldri vil ha barn når man selv vil ha en familie ja.

 

Anonymkode: 955f0...df2

[AnonymBruker]

Den der "dropp han og finn en fyr som vil ha barn" - tenker folk at det virkelig er så enkelt? Man skal jo gjerne finne en som man har kjemi med, som man elsker og vil dele resten av livet sitt med og som også er på et stadie hvor han ønsker barn. For det første vokser jo ikke kjærligheten på trær, for det andre må man starte på nytt og helst bo sammen en stund før man prøver å få barn (og her er det heller ingen garantier for at det klaffer). 

TS jeg ville prøvd å snakke med mannen igjen om dette og se om dere kan komme frem til en avtale 

Anonymkode: 052dd...703

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke bare bortkasta, det er også veldig dumt å kaste bort år av livet sitt på menn som én dag/ eller aldri vil ha barn når man selv vil ha en familie ja.

 

Anonymkode: 955f0...df2

Nå er ikke menn bare spermdonorer uten annen verdi da, ser man på tiden som bortkastet så har man antagelig ikke hatt et særlig bra forhold. 

Anonymkode: 052dd...703

[AnonymBruker]

Jeg hadde samme dilemma med min samboer. Jeg var klar for barn, og han var ikke. Vi gikk flere runder sammen, det var en ordentlig tøff tid og det var faktisk like før vi gikk fra hverandre. Vi lot det ligge en periode, uten å snakke noe særlig om det. Det var også vanskelig, for jeg tenkte på barn hver eneste dag. Han sa at han var usikker på når han ville og om han i det hele tatt ville ha barn. Dette var selvfølgelig også veldig vanskelig for han. Han var livredd for å ikke kunne love meg noe, og han var livredd for å gå med på en "dato". Å gi en "dato" på når du skal bli klar for barn, det er ikke så lett det heller.

Plutselig en dag, ut av intet, satt samboeren min seg ned med meg og fortalte at han hadde tenkt masse, fått tid til å se for seg livet med barn. Han var endelig klar, han trengte bare tid på seg. Jeg var selvfølgelig overlykkelig. 

Så begynte vi med prøvingen da. Måned etter måned, men aldri en positiv test. Vi gikk så til utredning og fikk vite at jeg ikke kunne bli gravid uten behandling. Nå, 2 år senere er vi i gang med vårt første prøverørsforsøk.

Jeg vet bare så utrolig godt hvordan du har det. jeg vet at det ikke er lett! Men, plutselig kan det snu for han, det var hvertfall det jeg erfarte. Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke dro fra samboeren min. Er det noen jeg vil ha barn med, så er det selvfølgelig han og ingen andre. Jeg er 31, han er 29.

Masse lykke til!

Anonymkode: db602...e72

[AnonymBruker]

På 3.3.2017 den 15.36, AnonymBruker skrev:

Det betyr vel det det betyr - at de ikke kan love noe. Om du ser for deg at du vil ha barn, men ikke føler deg klar og ikke vet når du evt. blir det, hva skal du da si til partner? La oss si at årene går og du finner ut at du ikke vil ha dem. Da har du jo kastet bort partnerens tid og er offisielt en "drittsekk" (selv om du ikke mente å såre noen). Faktum er at dersom du er usikker på om du vil ha barn og du er sammen med et menneske som definitivt vil ha dem, så er det ikke noe "riktig" å si. Alt annet enn "la oss starte prøvingen" blir feil. 

De fleste (menn) har mye de vil ha gjort før de etablerer seg med familie (snittalderen for menns etablering her i Oslo er og over 30). TS har valgt en mann som er yngre enn seg selv, og hun har valgt å bli i forholdet i flere år, til tross for at mannen ikke har noe ønske om barn i nærmeste fremtid. Jeg har all sympati for hennes situasjon, men hennes mann har ikke gjort noe galt her. Han har sagt hva han føler og ikke endret ståsted. 

TS -  jeg ville tatt en time hos gynekolog og luftet dette så du har litt tidsperspektiv.

Anonymkode: 00400...2a1

Jeg har vært hos gynekolog flere ganger i 20-årene. I 2013 nevnte ikke gynekolog noe som helst om PCOS, helt fine eggstokker. Men så raste verden når jeg dro til celleprøve vår og så cyster. Det pluss behåring ga diagnosen. Jeg tok blodprøver også, men pga p piller er ikke de resultatene gyldige. Siden da har jeg hatt en kontroll til, forsatt pcos. Men denne gynekologen mente jeg hadde en mild variant. Han sa derimot at karbohydrater er gift for eggstokker og ba meg kutte ut alt av leve nullkarbo.

jeg har fortalt gynekologene mine om situasjon min med samboer og at jeg er livredd for å miste vinduet. Ingen gir meg noe tidsperspektiv, fordi man vet ikke før man prøver sier dem. Så jeg er fanger med våkenetter av engstelse

jeg sier ikke at det er noe galt med min elskede mann. Er bare så uforståelig når liver er stabilt, vi har et trygt og godt og langt forhold at han ikke begynner å bli litt mer på gli med barneønsket. Ingen tegn på bedring, selv etter diagnosen. Jeg kan ikke tvinge han til noe, det vet jeg

Anonymkode: ce757...cd2

[AnonymBruker]

På 3.3.2017 den 19.41, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde samme dilemma med min samboer. Jeg var klar for barn, og han var ikke. Vi gikk flere runder sammen, det var en ordentlig tøff tid og det var faktisk like før vi gikk fra hverandre. Vi lot det ligge en periode, uten å snakke noe særlig om det. Det var også vanskelig, for jeg tenkte på barn hver eneste dag. Han sa at han var usikker på når han ville og om han i det hele tatt ville ha barn. Dette var selvfølgelig også veldig vanskelig for han. Han var livredd for å ikke kunne love meg noe, og han var livredd for å gå med på en "dato". Å gi en "dato" på når du skal bli klar for barn, det er ikke så lett det heller.

Plutselig en dag, ut av intet, satt samboeren min seg ned med meg og fortalte at han hadde tenkt masse, fått tid til å se for seg livet med barn. Han var endelig klar, han trengte bare tid på seg. Jeg var selvfølgelig overlykkelig. 

Så begynte vi med prøvingen da. Måned etter måned, men aldri en positiv test. Vi gikk så til utredning og fikk vite at jeg ikke kunne bli gravid uten behandling. Nå, 2 år senere er vi i gang med vårt første prøverørsforsøk.

Jeg vet bare så utrolig godt hvordan du har det. jeg vet at det ikke er lett! Men, plutselig kan det snu for han, det var hvertfall det jeg erfarte. Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke dro fra samboeren min. Er det noen jeg vil ha barn med, så er det selvfølgelig han og ingen andre. Jeg er 31, han er 29.

Masse lykke til!

Anonymkode: db602...e72

Åhh varmer hjertet mitt å lese solskinnshistorier som dette. Det er det jeg dagdrømmer om skal skje, at han også skal også ønske seg en familie og en mini oss. Det er han jeg vil ha, å se for meg noen andre er uvirkelig og smerrfult. Han er stabil og god og er mannen i mitt liv.  I andre enden av skalaen blir jeg kvelt av PCOS dommen som jeg vet henger over meg og tikker, syke rare eggstokker som kan gjøre at jeg ikke har mange år igjen hypotetisk. 

dette er ingen lett situasjon og ingen rundt meg kan hjelpe. Forsetter jeg med mann min, kan det hende jeg aldri får familien jeg drømmer om. Går jeg fra han er det ikke sikkert jeg finner noen som vil ha barn uansett, ihverfall ikke før de gode fertile årene er forbi. Jeg kan heller ikke se for meg livet uten mannen min. Bare vonder overalt, uansett hva jeg velger er det ikke bra

ts

Anonymkode: ce757...cd2

[AnonymBruker]

Takk for innspill alle sammen. Jeg forstår jo at jeg ikke kan tvinge han til noe. Jeg er helt i fra meg og føler meg i krise, fordi uansett hva jeg velger er det bare smerter og vondt.  Jeg elsker han og vil ha barn med han, men han kan ikke love noe eller gi noe tidsperspektiv. Tar jeg sjangser å venter på han, kan jeg forbli barnløs for alltid. Går jeg fra han er det ikke sikkert jeg finner noe ny mann. Virker som at menn flest synes barn er det værste som kan skje, ihverfall om man leser på kvinneguiden.

  Ingen løsning vil bli noe solskinn historie.

Er så urettferdig at jeg måtte få PCOS når morssiden av slekta får opptil 10barn (mors eneggede tvilling) . Skulle ønske jeg hadd normale eggstokker og 10gode år og kunne vente til. Men nei. Klokka tikker kjempehardt og jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det. 

Men hjelper å dele tanker med noen i det minste 

ts

Anonymkode: ce757...cd2

[AnonymBruker]

Det er ikkje sant at menn ikje vil ha barn, eg har mann og to brødre som alle var meir klar for barn enn meg og svigerinnene mine. No er dei supre fedre og onklar. MEN ingen var klar før dei passerte 30 med god margin... ein mann på 26 er veldig ung... 

Mitt forslag: ta kontakt med gynekolog, få rettleiing av gyn på PCOS og ein grundig sjekk. Ikkje ta beslutning før du har snakka med profesjonelle. Og får du beskjed om at dette vert vanskeleg set du deg ned med kjæresten, og så snakkast de om dette, alternativa og kva konsekvensar det får for dokke begge.

Refleksjonsoppgåve: om du ventar i 7 år, og når de begynner viser det seg at det vert veldig vanskeleg; vil du klare å "tilgje" han? Altså, om du ikkje får barn fordi det er for seint, kan du gå vidare saman med han? 

Anonymkode: c0d56...6db

[AnonymBruker]

Hei, jeg ville bare gi deg et perspektiv på hvordan det kan gå.

En vennine av meg er akkurat fylt 45 år. Hun har vært sammen med en mann som hadde 2 barn fra før av, paret skilte lag og hun gikk ut av forholdet knust. Saken er nå at disse hadde vært sammen i nesten 13 år, og rett før hun fylte 40, hadde hun ikke fått barn ennå fordi hun/han hadde vært så opptatt med ungene til mannen, det ble aldri mulighet for henne å få barn,, hun dro til gynekolog og fikk beskjed om at det er forsent å få barn.

Hun er nå singel, og er veldig lei seg for at livet hennes endte opp slik, hun hadde heller ikke noen sykdommer som pcos etc, så om hun hadde vært sammen med en annen mann ville hun kanskje ha fått kjenne på hvordan det er å ha barn, og selfølgelig stifte familie selv. Hun lider av depresjon og er kan vise tegn til sjalusi når noen i venneflokken kommer med nyheten om at de er gravid.

Jeg ville anbefalt deg og gi dette forholdet max ett år, viss du lider av pcos i tillegg må du nesten prøve å gjøre det du ønsker selv her i livet! Om du ikke finner en ny partner, kan du omså få barn alene. Husk at selv om du får barn alene, betyr ikke det at du skal være kjæreste løs resten av livet. Ønsker deg masse lykke til, jeg føler med deg og håper du finner ut av dette snarest.

Anonymkode: 77407...65e