Sliter med angst og "hallisunerer: vente med dating?

[AnonymBruker]

Bare hyggelig å dele 😀 Nå ut i livet og date! Kose deg 👍🏻

Anonymkode: 3dc36...7b1

[Gjest gsol9]

Ingen har ukurerbar kronisk angst, det som skjer her er at du lenge har kjørt deg fast i et gammelt spor/ond sirkel. Det første du kan gjøre er å innse sporenstreks at uansett hvor skremmende disse bildene og forestillingene er, så er det bare tull hjernen din finner på fordi det sympatiske nervesystemet har tatt helt over. Godta dem og for all del: IKKE BLI REDD DEM. Det er langt mellom tanke og handling, og dessverre er du ikke noe overmenneske som "vet" om noe skjer på forhånd - eller som overhode kan bekymre vekk en dårlig hendelse.

Kjære TS, du må tørre å miste kontrollen. Godta at livet kan gjøre deg og andre ille, men ikke la det ødelegge den tiden du har her på jorden. Jeg vet godt hva jeg snakker om, har hatt angst selv.

Nå må du starte å leve, noe som vil bety at du må slippe kontrollen og trå rett ut i det du frykter mest. Antidepressiva kan funke, men jeg anbefaler å la være, fordi det kan byde på problemer i lengden. Du skal godta angsten og ri med den, ikke gå rundt som en nervebunt og frykte neste angrep. Ta kontroll, i dag! Du kan og bør ha hjelp av en terapeut i første omgang.

Ønsker deg masse lykke til og en god klem  

[Gjest gsol9]

PS: Ta gjerne kontakt på PM om du ønsker å snakke, for jeg tror jeg kan hjelpe deg  

[Gjest Froning]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Wilhelmsen sa til meg. Han sa at jeg må våge å leve. Våge at for å leve kan man dø. Jeg er ikke så redd for meg selv lenger. Men angsten for at noe kan hende barna mine er helt jævlig vond å slite med. Og det Wilhelmsen sa : gjelder barna og. Jeg må våge å ikke engste meg for alt som jeg ikke kan ha kontroll over. 

Spurte du forresten Wilhelmsen om hvordan man våger å leve og hvordan man våger å ikke engste seg?

Fra mitt perspektiv blir det like praktisk som å be en person med angst om å slutte å ha angst. Mer eller mindre provoserende. Han har et poeng, men når man sitter i det så er det veldig verdiløst fordi han gir ikke deg noe konkret å jobbe med. 

Hør på AB'en du siterte. 

Endret 26. februar 2017 av Froning

[Gjest gsol9]

10 minutter siden, Froning skrev:

Spurte du forresten Wilhelmsen om hvordan man våger å leve og hvordan man våger å ikke engste seg?

Fra mitt perspektiv blir det like praktisk som å be en person med angst om å slutte å ha angst. Mer eller mindre provoserende. Han har et poeng, men når man sitter i det så er det veldig verdiløst fordi han gir ikke deg noe konkret å jobbe med. 

Hør på AB'en du siterte. 

Så hva mener du man skal gjøre? Grave seg videre ned? Nei, det er feil. Angsten kan bare komme til et punkt, og det er makspunktet. Det er en følelse som overtar kroppen din fordi du fortsetter å gå i det samme sporet i tankene. Løsningen er ikke å ta piller og grine, løsningen er å begynne og gjøre endringer, om man ikke vil sitte i smørja til evig tid. Ja, det er vanskelig og helt for jævlig, men den eneste måten er den harde! 

[AnonymBruker]

3 timer siden, gsol9 skrev:

Ingen har ukurerbar kronisk angst, det som skjer her er at du lenge har kjørt deg fast i et gammelt spor/ond sirkel. Det første du kan gjøre er å innse sporenstreks at uansett hvor skremmende disse bildene og forestillingene er, så er det bare tull hjernen din finner på fordi det sympatiske nervesystemet har tatt helt over. Godta dem og for all del: IKKE BLI REDD DEM. Det er langt mellom tanke og handling, og dessverre er du ikke noe overmenneske som "vet" om noe skjer på forhånd - eller som overhode kan bekymre vekk en dårlig hendelse.

Kjære TS, du må tørre å miste kontrollen. Godta at livet kan gjøre deg og andre ille, men ikke la det ødelegge den tiden du har her på jorden. Jeg vet godt hva jeg snakker om, har hatt angst selv.

Nå må du starte å leve, noe som vil bety at du må slippe kontrollen og trå rett ut i det du frykter mest. Antidepressiva kan funke, men jeg anbefaler å la være, fordi det kan byde på problemer i lengden. Du skal godta angsten og ri med den, ikke gå rundt som en nervebunt og frykte neste angrep. Ta kontroll, i dag! Du kan og bør ha hjelp av en terapeut i første omgang.

Ønsker deg masse lykke til og en god klem  

Jeg har ikke lyst å ta piller igjen. Tok det for 20 år siden. Legene måtte å stoppe å gi meg de for jeg ble susidal av pillene. Psykologen sa at det som de mener hjelper for meg er å skrive ned det jeg føler og drive å tenke på hvilke svar som er fornuftig. Forsøke å finne fornuft. Psykologen sa at de mener at jeg er utrolig flink til å finne taktikker selv for å mestre de fordi jeg innser problemene. Og det gjør jeg fortsatt. Jeg innser der men jeg har ikke klart å løst angsten i hodet mitt når det gjelder helseangsten for mine barn. Den må jeg forsøke å løse. Hvordan tenker andre som har barn? Tenker dere : jepp alt går bra... og er dere mer optimist? Jeg håper at jeg kan bli mer optimist. 

Men enig med dere i at jeg må få kontroll på dette for da blir både kjærlighetssorg og andre problemer lettere å takle. Angsten gjør at jeg takler andre ting dårligere. Så viktig å våge å leve men forsøke å få kontroll på angsten. Bare av å skrive denne tråden var godt. Takk takk dere for bidrag. Og takker så mye til dem som bidrar å fortelle om sin angst. Vi har vel alle angst mer eller mindre. Men godt å prate om det. 

Min er så og si kronisk. Evig redd. Men har bedre perioder. Jeg må forsøke å våge å miste kontrollen som dere sier selv om jeg er livredd for å ikke ha kontroll . Men man kan ikke kontrollere alt. Livet er sånn.

 

Anonymkode: b2909...97e

[AnonymBruker]

2 timer siden, gsol9 skrev:

Så hva mener du man skal gjøre? Grave seg videre ned? Nei, det er feil. Angsten kan bare komme til et punkt, og det er makspunktet. Det er en følelse som overtar kroppen din fordi du fortsetter å gå i det samme sporet i tankene. Løsningen er ikke å ta piller og grine, løsningen er å begynne og gjøre endringer, om man ikke vil sitte i smørja til evig tid. Ja, det er vanskelig og helt for jævlig, men den eneste måten er den harde! 

Jeg fikk beskjed av psykologen at jeg aldri kom til å ha så stor helseangst for meg selv lenger etter hendelsen for 20 år siden. Jeg var så langt nede.. Men kom til hektene igjen etter 3 måneder med intens angst. Helseangsten for meg selv ble ganske borte. Men ikke for barna. Så helseangsten for at jeg kan ha kreft... være syk osv uten at jeg er det ble faktisk kurert. 

Anonymkode: b2909...97e

[Gjest Froning]

3 timer siden, gsol9 skrev:

Så hva mener du man skal gjøre? Grave seg videre ned? Nei, det er feil. Angsten kan bare komme til et punkt, og det er makspunktet. Det er en følelse som overtar kroppen din fordi du fortsetter å gå i det samme sporet i tankene. Løsningen er ikke å ta piller og grine, løsningen er å begynne og gjøre endringer, om man ikke vil sitte i smørja til evig tid. Ja, det er vanskelig og helt for jævlig, men den eneste måten er den harde! 

Hæ?

Jeg er enig med det meste du skriver, men jeg skjønner virkelig ikke hvordan du konkluderte med dette?

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Froning skrev:

Hæ?

Jeg er enig med det meste du skriver, men jeg skjønner virkelig ikke hvordan du konkluderte med dette?

Jeg forstår tankene om det. Å ta piller er ikke alltid en løsning. For noen kan det være løsning. Jeg forsøkte piller tidligere som sagt. 20 år siden. Jeg har aldri vært susidal før. Men da ble jeg det. Jeg ble så dopet av de pillene at jeg gikk til et vindu og var klar for å hoppe ut. Dette skjedde faktisk på psykriatrisk sykehus som jeg ble innlagt på pga angsten min var så sterk. Jeg var sikker på at jeg skulle dø av en sykdom i kroppen min, og pillene gjorde meg susidal i tillegg, og da bestemte jeg meg for at jeg kommer jo til å dø allikevel og forsøkte å åpne vinduet og planen var å hoppe ut: 5-6 etasjer ned i asfalten med hode først. Men jeg klarte ikke å få opp vinduet  Vinduet var med flaks låst. Det er jeg kjempeglad for i dag!!!!!!!! . Legene sa at jeg hadde blitt susidal av pillene og at de måtte trappes ned og kuttes. De ble kuttet, og jeg fikk hjelp til å drive egenterapi, samt råd fra Wilhelmsen. Jeg ble frisk fra den sterke angsten, og har vært bra siden når det gjelder egen helseangst anngående meg selv. 

Anonymkode: b2909...97e

[AnonymBruker]

3 timer siden, gsol9 skrev:

PS: Ta gjerne kontakt på PM om du ønsker å snakke, for jeg tror jeg kan hjelpe deg  

Takk for det  . Jeg skal nok klare det. Det gjelder å få riktig tankekjør og våge å miste kontrollen..., våge å leve..., våge... Det er lettere sagt enn gjort: hehe jeg er som en katt... en forskremt pusekatt føler jeg ofte  .

Anonymkode: b2909...97e

[Gjest Froning]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår tankene om det. Å ta piller er ikke alltid en løsning. For noen kan det være løsning. Jeg forsøkte piller tidligere som sagt. 20 år siden.

Tenkte mer på konklusjonen om at jeg hadde oppfordret noen til å la angsten ligge eller oppfordret noen om å bruke piller. Faktisk har en utrolig nok et veldig likt tankesett som meg når det kommer til dette.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for det  . Jeg skal nok klare det. Det gjelder å få riktig tankekjør og våge å miste kontrollen..., våge å leve..., våge... Det er lettere sagt enn gjort: hehe jeg er som en katt... en forskremt pusekatt føler jeg ofte  .

Det handler ikke om å våge her.

Det handler hovedsakelig om å jobbe med tankene sine og snu trenden hvor tankene kommer inn, skaper kontrollbehovet ditt og at du instinktivt lar disse tankene stresse deg. Det er ikke slik at du er redd for å leve utifra det du skriver. For hva er egentlig definisjonen av "å leve" uansett? Lever vi ikke hver dag og når er det vi ikke lever? Som et konkret råd er dette mer eller mindre verdiløst. Hvordan tenker du at du skal tørre å våge å leve? ( Mener ikke å være altfor konfronterende her)

Menneskers tanker er repeterene. Vi tenker i de samme banene hver dag og vi tenker ekstremt subjektivt og av og til irrasjonelt. Både mennesker med og uten angst tenker på denne måten. Det er ikke mulig å hindre en tanke fra å komme, men det er mulig å se den for hva den er (en irrasjonell tanke), endre fokus og la den passere. Så vil disse tankene svinne med tiden sammen med reaksjonsmønsteret og til slutt angsten. 

De fleste som har hatt angst eller depresjon og blitt friske kan se tilbake og se at tankesettet ikke er de samme som det var.

Når vi har en uvane og ønsker og bryte ut av den må man bruke tid på å være oppmerksom og korrigere den AKKURAT når den kommer. Det samme prinsippet gjelder når det kommer til alt fra å endre uvaner som neglebiting til destruktive tankemønstre. For vi er sjelden klar over uvanen før vi f.eks sitter med fingern i munnen. Oppmerksomhet er nøkkelen. Man kan tenke seg hvorfor mindfulness blir så mye brukt i moderne psykologi.

 Av og til kan vi bli så opphengt i eller påvirket av noe at tankene snur automatisk og andre ganger må man jobbe med dem selv. 

Vis gjerne dette til Wilhelmsen.

Ønsker deg uansett alt godt og håper det ordner seg for deg uansett hva du gjør  Lykke til!

Endret 27. februar 2017 av Froning

[AnonymBruker]

Jeg tror at det er folk som klarer å talke det å være sammen med en person med angst, og det er folk som ikke talker det, så det kommer helt an på hva slags person som du møter. 

 

Anonymkode: ad458...95a

[Gjest noe tilfeldig]

Tvangstanker..? 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at det er folk som klarer å talke det å være sammen med en person med angst, og det er folk som ikke talker det, så det kommer helt an på hva slags person som du møter. 

 

Anonymkode: ad458...95a

Jeg skjuler problemet. Pappa til barna mine vet om det. Men ingen andre av kjærestene jeg har hatt var klar over det. De få som vet det sier at angsten ikke merkes på meg. Jeg skjuler den. Men når den er som verst så låser jeg meg inne på et rom eller ligger meg i sengen og lukker øynene for å forsøke å finne fornuften over den forferdelige angsten. Jeg er god på å holde det for meg selv. 

Hadde kollegaer fått høre hva jeg sliter med så hadde de nok ikke forstått at jeg pratet sant. Og de hadde nok ikke forstått at jeg klarer å skjule det så godt. Jeg skjuler det utad men det er en hard jobb :). 

Anonymkode: b2909...97e

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Tvangstanker..? 

Jepp må være noe slik .... jeg har vært innlagt for 20 år siden for angst som var så sterk at psykologen sa at den nærmet seg psykose og minnet om schizofreni. Men etter utredninger på sykehuset kom de frem til at det er ikke schizofreni men en ekstrem sterk angst som minner om en psykotisk tilstand . Medisiner hjelper ikke. Men å skrive og forsøke å finne fornuft skulle hjelpe sa psykologen. Ja det hjelper å skrive om det. Dette påvirker ikke mitt daglige liv annet enn at det er tøfft å gå rundt å være redd inni seg hele tiden. Men ellers klarer jeg å fungere i samfunnet og tror det er bra å gjøre. Tvinge seg selv til å fungere tross hjernen som jobber på spinn konstant !. Men må bli slutt på det. Jeg kjefter på meg selv hver gang hodet spinner med frykt nå. Og sier : Stopp! Våg å lev! . Og tenker på de gode tipsene deres og at flere sliter med det. Dette er ikke så unormalt som man kan tro. 

Anonymkode: b2909...97e