Jeg er ikke sykdommen min.

[Moonsun]

Hei. Det er meg igjen.En kvinne 43 år.Har fått diagnosen MS snart to år. Det var var ganske vanskelig for meg å bearbeide den nyheten.Men så bestemte jeg å leve livet videre.Har en fin jobb, en nydelig datter,mange gode venner som står for meg.Ensomheten som jeg var i mange år etter dødsfallet til min mann(kreft) var på vei til å bli ferdig. Jeg funnet meg en venn.Så ble det vanskelig selvfølgelig, for han, i forhold til  min sykdom.I første innlegget mitt har jeg skrevet om han og at han var ganske ustabil.Men jeg tror det er sykdommen. Folk gir meg klem når jeg sier at jeg har MS.Og den medfølelsen i øynene. Jeg er jo frisk. Jeg trener, jobber, passer på et barn , en hund.Bruker tid til venner.Kjæresten min pleide å si at han er verdens heldigste når vi var sammen.Og tenker jeg."Du er jo heldig,du lever et verdig liv"Som mange andre.Men det stemplet.MS.Den lar meg ikke gå videre

Aller nærmeste vil helst late som jeg har den ikke:

Nekte! Som min mor gjør.

Kjæresten blir plutselig usikker og vil være bare vennen min. Fordi"det er marerit for han, når han tenker på at han må forlate meg når den dagen kommer og jeg blir dårlig"

Jeg føler at det blir vanskelig for meg å trøste mammaen min, kjæresten min fordi jeg er syk.Jeg valgt ikke den sykdommen.Men velger å ikke la den påvirke livet mitt.Så lenge jeg er frisk nok til å tillate meg normale kvinnelivet.Når kommer den dagen jeg blir dårlig, blir jeg dårlig.Men hvorfor skal jeg leve i bekymringer og ødelegge den tiden som jeg kan leve litt til som et friskt menneske.Når kommer den dagen skal jeg gjøre mitt beste for å være meg selv i den nye situasjonen. Hvorfor kan ikke andre rundt meg også gjøre det?

[AnonymBruker]

6 timer siden, Moonsun skrev:

Hei. Det er meg igjen.En kvinne 43 år.Har fått diagnosen MS snart to år. Det var var ganske vanskelig for meg å bearbeide den nyheten.Men så bestemte jeg å leve livet videre.Har en fin jobb, en nydelig datter,mange gode venner som står for meg.Ensomheten som jeg var i mange år etter dødsfallet til min mann(kreft) var på vei til å bli ferdig. Jeg funnet meg en venn.Så ble det vanskelig selvfølgelig, for han, i forhold til  min sykdom.I første innlegget mitt har jeg skrevet om han og at han var ganske ustabil.Men jeg tror det er sykdommen. Folk gir meg klem når jeg sier at jeg har MS.Og den medfølelsen i øynene. Jeg er jo frisk. Jeg trener, jobber, passer på et barn , en hund.Bruker tid til venner.Kjæresten min pleide å si at han er verdens heldigste når vi var sammen.Og tenker jeg."Du er jo heldig,du lever et verdig liv"Som mange andre.Men det stemplet.MS.Den lar meg ikke gå videre

Aller nærmeste vil helst late som jeg har den ikke:

Nekte! Som min mor gjør.

Kjæresten blir plutselig usikker og vil være bare vennen min. Fordi"det er marerit for han, når han tenker på at han må forlate meg når den dagen kommer og jeg blir dårlig"

Jeg føler at det blir vanskelig for meg å trøste mammaen min, kjæresten min fordi jeg er syk.Jeg valgt ikke den sykdommen.Men velger å ikke la den påvirke livet mitt.Så lenge jeg er frisk nok til å tillate meg normale kvinnelivet.Når kommer den dagen jeg blir dårlig, blir jeg dårlig.Men hvorfor skal jeg leve i bekymringer og ødelegge den tiden som jeg kan leve litt til som et friskt menneske.Når kommer den dagen skal jeg gjøre mitt beste for å være meg selv i den nye situasjonen. Hvorfor kan ikke andre rundt meg også gjøre det?

Bare nyt livet nå mens du kan, morgendagen tar du når den tid kommer!

Kanskje du bør ta en prat med dine nærmeste, hvordan du ønsker å bli behandlet. Om du ønsker å snakke om sykdommen, eller helst glemme den til du blir verre... bare ha det i bakhodet liksom.
Jeg har selv en alvorlig diagnose jeg kommer til å bli verre av, men nå når jeg føler meg så frisk, ønsker jeg minst mulig fokus på sykdommen. Jeg vil ha fokus på den friske delen av meg.

Jeg vil gjøre normale ting nå når jeg kan, ikke bli behandlet som porselensdukke.

 

Anonymkode: d7889...15c

[Huldra-78]

Ville bare gi deg denne

Har selv levd med MS i snart 10 år, skjønner litt av hva du går igjennom. Håper typen din velger å være sammen med deg, selv om han er redd for fremtiden...

Lykke til og nyt livet

[Honnikorn]

Hvorfor må han forlate deg når den dag kommer og du blir dårlig? Hva slags uttalelse er dette! Mannen jeg bor med kom inn i livet mitt midt i en tilstand (som bedret seg) og rett over i operasjoner og alvorlige diagnoser. Han valgte å flytte til meg han, for å være der den dagen det trengtes og jeg ble dårlig. Man skal jo støtte hverandre!

Det til siden, så pleier jeg ikke si stort om ulike tilstander. Jeg vil ikke bli "hun med alle problemene" De som må vite får vite det, en gang, og så får det jaggu holde. Orker jeg ikke ting pga sykdom så utdyper jeg ikke det. Jeg bare sier at jeg ikke orker "tomt for Ork i dag" sier jeg da, det får folk bare klare seg med. Hvis jeg ikke identifiserer meg i forhold til sykdom så vil etterhvert ikke de rundt gjøre det heller. Jeg prater ikke sykdom på jobb, jeg prater ikke sykdom hjemme. Og jeg legger ikke dagsformen over på sykdommen (selv om det er den som gjør meg sliten) .folk fokuserer på det negative, så jeg har sluttet å gi de noe negativt å fokusere på, og spør de ( noen MÅ jo spørre hele tiden "hvordan går det med deg da?"  Uten å egentlig være så interessert i hvordan det går, men heller liker å uffe seg over elendighet. Så svarer jeg at enten så går det eller så går det over ) 

[AnonymBruker]

Han høres ut som en drittsekk. Kvitt deg med ham. Livet ditt blir mye bedre uten all den negativiteten han tilfører.

Snakk med en psykolog, eller likeperson i MS-forbundet. Be moren din lese seg opp på MS slik at hun forstår bedre. 

Anonymkode: 7f323...2e8

[AnonymBruker]

Jeg har ME, men mye annet med helsa. Og jeg er heller ikke min sykdommer. Selv om de av og til tar mye plass. Mannen min og jeg har vært sammen i 22 år. Ble syk for 19 år siden. Men vi støtter hverandre så godt vi kan. Jeg var hoveforsørger i 6 år mens han omskolert seg. Da det årene var over fikk han kreft. 4 uker etter at han ble frisk fikk jeg diagnosen nr 2 og nå i november diagnosen 3.... kan ikke mannen din støtte degentlig må du kvitte deg med han. Bruk kreftene og energien dine på deg selv

Anonymkode: f19a7...e01

[Moonsun]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare nyt livet nå mens du kan, morgendagen tar du når den tid kommer!

Kanskje du bør ta en prat med dine nærmeste, hvordan du ønsker å bli behandlet. Om du ønsker å snakke om sykdommen, eller helst glemme den til du blir verre... bare ha det i bakhodet liksom.
Jeg har selv en alvorlig diagnose jeg kommer til å bli verre av, men nå når jeg føler meg så frisk, ønsker jeg minst mulig fokus på sykdommen. Jeg vil ha fokus på den friske delen av meg.

Jeg vil gjøre normale ting nå når jeg kan, ikke bli behandlet som porselensdukke.

 

Anonymkode: d7889...15c

Takk jeg prøver i grunn å gjøre det:)

Bare at noen er kjempeflinke til å minne på.

[Moonsun]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ME, men mye annet med helsa. Og jeg er heller ikke min sykdommer. Selv om de av og til tar mye plass. Mannen min og jeg har vært sammen i 22 år. Ble syk for 19 år siden. Men vi støtter hverandre så godt vi kan. Jeg var hoveforsørger i 6 år mens han omskolert seg. Da det årene var over fikk han kreft. 4 uker etter at han ble frisk fikk jeg diagnosen nr 2 og nå i november diagnosen 3.... kan ikke mannen din støtte degentlig må du kvitte deg med han. Bruk kreftene og energien dine på deg selv

Anonymkode: f19a7...e01

Takk. Kvitte meg med han trenger jeg ikke å gjøre, han har alerede gjort det:)

[Moonsun]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han høres ut som en drittsekk. Kvitt deg med ham. Livet ditt blir mye bedre uten all den negativiteten han tilfører.

Snakk med en psykolog, eller likeperson i MS-forbundet. Be moren din lese seg opp på MS slik at hun forstår bedre. 

Anonymkode: 7f323...2e8

Takk:) Noen ganger lurer jeg veldig på om det finnes en som vil ha meg slik. Takk for tipset om psykologen, funnet meg en, skal snakke med neste uke:) 

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ME, men mye annet med helsa. Og jeg er heller ikke min sykdommer. Selv om de av og til tar mye plass. Mannen min og jeg har vært sammen i 22 år. Ble syk for 19 år siden. Men vi støtter hverandre så godt vi kan. Jeg var hoveforsørger i 6 år mens han omskolert seg. Da det årene var over fikk han kreft. 4 uker etter at han ble frisk fikk jeg diagnosen nr 2 og nå i november diagnosen 3.... kan ikke mannen din støtte degentlig må du kvitte deg med han. Bruk kreftene og energien dine på deg selv

Anonymkode: f19a7...e01

 

[AnonymBruker]

Dette er:

Vi som sørger tråden

Tråden for personer som har mistet noen.

Anonymkode: fbe77...421

[Moonsun]

4 timer siden, Honnikorn skrev:

Hvorfor må han forlate deg når den dag kommer og du blir dårlig? Hva slags uttalelse er dette! Mannen jeg bor med kom inn i livet mitt midt i en tilstand (som bedret seg) og rett over i operasjoner og alvorlige diagnoser. Han valgte å flytte til meg han, for å være der den dagen det trengtes og jeg ble dårlig. Man skal jo støtte hverandre!

Det til siden, så pleier jeg ikke si stort om ulike tilstander. Jeg vil ikke bli "hun med alle problemene" De som må vite får vite det, en gang, og så får det jaggu holde. Orker jeg ikke ting pga sykdom så utdyper jeg ikke det. Jeg bare sier at jeg ikke orker "tomt for Ork i dag" sier jeg da, det får folk bare klare seg med. Hvis jeg ikke identifiserer meg i forhold til sykdom så vil etterhvert ikke de rundt gjøre det heller. Jeg prater ikke sykdom på jobb, jeg prater ikke sykdom hjemme. Og jeg legger ikke dagsformen over på sykdommen (selv om det er den som gjør meg sliten) .folk fokuserer på det negative, så jeg har sluttet å gi de noe negativt å fokusere på, og spør de ( noen MÅ jo spørre hele tiden "hvordan går det med deg da?"  Uten å egentlig være så interessert i hvordan det går, men heller liker å uffe seg over elendighet. Så svarer jeg at enten så går det eller så går det over ) takk

[Moonsun]

Takk:) Kanskje man trenger å øve på det. Det er ganske nytt og ukjent for meg. Selv om det er to år snart.Det er like nytt med kjærestelivet og. Føler jeg er ganske usikker  selvtilliten er ikke så høy etter alt det som skjer.

[Moonsun]

4 timer siden, Huldra-78 skrev:

Ville bare gi deg denne

Har selv levd med MS i snart 10 år, skjønner litt av hva du går igjennom. Håper typen din velger å være sammen med deg, selv om han er redd for fremtiden...

Lykke til og nyt livet

Takk:) Mine gode ønsker til deg og. Typen min ser ikke ut som han øsnker det. Han sier han er for svak for slik, og jeg sliter med å frostå at folk kan ødelegge alt som er vakkert nå, for noe man ikke vet skjer i framtiden:(

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er:

Vi som sørger tråden

Tråden for personer som har mistet noen.

Anonymkode: fbe77...421

Ikke bare for de som har mistet noen:

Vi som sørger

 

Gi trøst til livsproblemer som spontanabort, å miste et barn, dødsfall, skilsmisse osv.

Anonymkode: 5dc4f...717