Elsker du deg selv?

[AnonymBruker]

Spørsmålet er enkelt; Elsker du deg selv? Hvis ja, hvordan klarte du å starte å elske deg selv for den du er?

Jeg er en jente på snart 19 år, og jeg sliter utrolig mye med meg selv. Hver gang jeg ser i speilet vil jeg krympe sammen av hvor stygg jeg er i forhold til andre på min alder. Hver eneste gang jeg er ute av huset, spesielt blant andre på min alder, så tenker jeg ''hva syns de om meg?'' Hver eneste bevegelse jeg gjør er nøye gjennomtenkt, og ofte er hvert eneste ord som kommer ut av munnen min nøye gjennomtenkt. Jeg gjør ingenting uten å tenke på hvordan jeg fremstår for andre. Selv hvis jeg svarer en kommentar på Facebook (når venner tagger meg), tenker jeg nøye gjennom hva og hvordan jeg svarer, slik at andre ikke dømmer meg. Jeg la ut et bilde på Instagram her om dagen, og bildet fikk over 50 visninger, men bare 13 likes. De siste dagene etter det har jeg vært svært deppa og følt meg som en forferdelig taper. Hvor patetisk er ikke det!? Hver dag, fra klokken 07.00 til 16.00 har jeg på meg en maske hvor jeg smiler og later som om alt er topp, mens jeg innerst inne tenker på alt jeg gjør slik at jeg ikke skal bli dømt... Jeg klarer ikke gå rundt på skolen og snakke med venninner uten å tenke på hva alle andre rundt meg tenker om meg. Jeg vet at hele verden ikke bryr seg om meg, jeg er en liten grå mus, likevel føler jeg alle stirrer og dømmer. Jeg blir alltid skikkelig tungustet når jeg går gjennom kantinen på skolen, og tenker at folk sikkert tenker det verste om meg. Enten det er høyden min, nesen min, håret mitt, klærne mine eller måten jeg går på... Jeg klarer ikke konsentrere meg og bearbeide informasjonen andrekommer med når jeg er i offentlighet, fordi jeg er så opptatt av hva andre tenker om meg. 

Jeg vet jo hvorfor jeg er slik... Jeg har hele barneskolen blitt mobbet og herset med psykisk... Utestenging, baksnakking, drittslenging, rykter, prankcalls... På ungdomsskolen ble jeg psykisk ødelagt av en i vennegjengen som kommenterte ALT jeg gjorde. Sa jeg ''folkens'' fikk hun alle vennene mine til å le av meg. Kom jeg for nærme henne dyttet hun mg unna og sa ''æsj''. Hvis jeg ikke ble med vennegjengen ut kunne hun ringe og le av meg og holde på lenge. Hun lo av personligheten min og dytta meg så langt ned som hun klarte... Og hun kalte jeg for venn, det er det som er det verste... Senere på vgs. mistet jeg alle vennene mine fra barne- og ungdomsskolen, og ei heller klarte jeg å skaffe nye venner... Eller jeg klarte det først, men jeg var vel så ødelagt at jeg ubevisst dyttet alle vennene mine bort, og plutselig var det for sent å bli venn med dem igjen. Jeg byttet skole vg2, men da var det allerede for sent. Jeg ble til denne jenta som jeg er nå, og jeg klarte bare å skaffe noen få venner. Èn veldig god venn, men selv hun får meg ofte til å føle meg dum og ubrukelig (Jeg har de siste årene slitt med stamming og at jeg ikke klarer å huske ord/uttale ord riktig, så hun mobber meg ofte for dette). 

Jeg orker ikke dette mer. Hele vinterferien har jeg vært skikkelig nede og ikke klart å ha det gøy, spesielt etter at jeg la ut det bildet på Instagram... Det eneste jeg klarer å tenke er at folk dømmer meg og at jeg er en skikkelig taper som prøver for hardt, tenker for hardt... Jeg vil bli bedre. Men hvordan? Jeg vil ikke leve slik mer. Livskvaliteten min blir ødelagt og før jeg starter på høyere utdanning og får en sjanse til å begynne på nytt er jeg nødt til forbedre meg, slik at jeg ikke havner i samme hølet igjen... Etter videregående nekter jeg å la meg bli tråkket på slik som dette! Jeg vil bli en jente som er selvsikker, og som har mange venner. Jeg vil elske meg selv og være et frembilde for mine yngre søsken. Jeg vil ikke at de skal vokse opp og se hvor dårlig selvtillit jeg har. JEG vil ikke lenger se i speilet og bli kvalm og flau...Jeg vil bli stolt og heve hodet når jeg ser meg selv i speilet... Greia er at jeg vil klare dette selv, uten hjelp av lege og psykolog. 

Hvilke bøker kan jeg lese? Hvilke videoer/filmer kan jeg se? Hvilke nye holdninger må jeg tenke på? Hver så snill, jeg vil ikke leve slik som dette lenger. 

Anonymkode: ed3c1...c32

[Gjest Athleisure]

For min del har det vært motsatt. Gikk fra å ha høy selvtillit, til å føle meg på samme måte som du. 

 

Det er en del selvhjelpsbøker, det kan jo kanskje hjelpe litt for enkelte. Har du noen hobbyer, noe du brenner for? Hvis du får deg en hobby (eller kanskje du allerede har en) og noe å ta opp tiden med, vil du gjerne få bedre selvtillit. Viktig er å omgås positive personer som gjør at du føler deg bra. Send meg gjerne en melding om du føler for det 

Endret 23. februar 2017 av Athleisure

[AnonymBruker]

5 minutter siden, marengsi skrev:

Det er en del selvhjelpsbøker, det kan jo kanskje hjelpe litt for enkelte. Har du noen hobbyer, noe du brenner for? Hvis du får deg en hobby (eller kanskje du allerede har en) og noe å ta opp tiden med, vil du gjerne få bedre selvtillit. Viktig er å omgås positive personer som gjør at du føler deg bra. Send meg gjerne en melding om du føler for det 

Tusen takk for svar. Vil gjerne se etter noen selvhjelpsbøker, men det er så mange, og jeg har prøvd å lese noen få, samt. se enkelte videoer om elske seg selv på Youtube, men jeg føler at bøkene og videoene bare lyver. Jeg klarer ikke godta det når bøker og videoer prøver å fremheve positive sider ved enkeltpersoner... Jeg syns det blir så overfladisk...

Har ingen hobbyer dessverre. Før drev jeg med hest, men det ble for dyrt. Er glad i dyr, men er ganske uaktuelt å skaffe seg det og har ikke tid til dyr uansett... Leste mye før også, men nåvil jeg egentlig bare sove når jeg tenker på å lese... Før leste jeg 3-4 bøker i måneden, har ikke lest 1 hel bok engang de siste 2 årene. Har i grunn ingen talent, det gjør at jeg føler meg enda dårligere. Sport er ikke min sterke side slik som hos mine søsken... Er ikke kunstnerisk så synge, danse og tegne er ikke noe å snakke om engang... Er ikke særlig smart heller... Iaf ikke i forhold til andre på min alder...

Jeg tar alt så sykt personlig... Overtenker alt alle sier til meg, skriver til meg etc. Sier du noe i et rart tonefall krymper jeg meg, skriver du noe uten emoji og jeg føler du ikke er engasjert trekker jeg meg tilbake... Den minste ting kan få meg til å tenke ''Nei faen hen hater meg, da var det vennskapet over. Bye bye''. 

Vil forresten beklage det ordet ''frembilde''. Jeg aner ikke hvorfor ejg skrev det, er ganske sikker på at det ikke er et ordentlig ord...

Anonymkode: ed3c1...c32

[Gjest Athleisure]

Kjenner meg igjen på mye av det du skriver. Jeg leste mye før også, men er helt sluttet med det pga. alle tankene i hodet mitt. Jeg har heller ikke noe spesielt talenter eller noe jeg er god til, og da er det lett å føle seg dårlig sammenlignet med andre. Men det er nok garantert noe du er bedre i enn andre, hvis du tenker deg om. I dag er det så vanlig å sammenligne seg med andre, men det ødelegger jo en. Utifra det du har skrevet, fikk jeg inntrykk av at du er god til å skrive. Kanskje det er noe du kan holde litt på med? Jeg er på samme alder som deg, og jeg ser du er flinkere å skrive enn mange på samme alder. Det med å ta ting personlig gjør jeg også. Kan være av akkurat samme grunner som du nevner; at noen ikke virker engasjert, ikke sender smilefjes (de virker sur). Overanalyserer ting og lignende. Det er utrolig slitsomt å ha det sånn! Viktig å huske på at veldig mange liker å fremstille seg selv på en mest fordelaktig måte. Lyger og slenger på litt, for å virke mer interessant. 

Jeg tror det er viktig å holde seg opptatt med ting - da slipper de negative tankene å komme. Jeg kan ha en dårlig dag med bare negative tanker, for å så bli skikkelig interessert i noe, og da ikke lenger ofre negative ting en tanke. Det som har hjulpet mye for meg er å gå turer i skog og på fjell. Gjerne alene. Får tenkt litt for meg selv og føler meg bedre. Kanskje du kan begynne med yoga eller annen trening? 

Jeg hadde som sagt god selvtillit før, og mange venner. Brydde meg ikke om hva andre mente, følte meg god nok, og sammenlignet meg aldri med andre. I dag er det helt motsatt. Det er et vanvittig stort press i dag dessverre.

[ajarRun]

Selvsagt elsker jeg meg selv.

Jeg skal skrive en lang forklaring, men først må jeg drikke litt portvin.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, marengsi skrev:

Kjenner meg igjen på mye av det du skriver. Jeg leste mye før også, men er helt sluttet med det pga. alle tankene i hodet mitt. Jeg har heller ikke noe spesielt talenter eller noe jeg er god til, og da er det lett å føle seg dårlig sammenlignet med andre. Men det er nok garantert noe du er bedre i enn andre, hvis du tenker deg om. I dag er det så vanlig å sammenligne seg med andre, men det ødelegger jo en. Utifra det du har skrevet, fikk jeg inntrykk av at du er god til å skrive. Kanskje det er noe du kan holde litt på med? Jeg er på samme alder som deg, og jeg ser du er flinkere å skrive enn mange på samme alder. Det med å ta ting personlig gjør jeg også. Kan være av akkurat samme grunner som du nevner; at noen ikke virker engasjert, ikke sender smilefjes (de virker sur). Overanalyserer ting og lignende. Det er utrolig slitsomt å ha det sånn! Viktig å huske på at veldig mange liker å fremstille seg selv på en mest fordelaktig måte. Lyger og slenger på litt, for å virke mer interessant. 

Jeg tror det er viktig å holde seg opptatt med ting - da slipper de negative tankene å komme. Jeg kan ha en dårlig dag med bare negative tanker, for å så bli skikkelig interessert i noe, og da ikke lenger ofre negative ting en tanke. Det som har hjulpet mye for meg er å gå turer i skog og på fjell. Gjerne alene. Får tenkt litt for meg selv og føler meg bedre. Kanskje du kan begynne med yoga eller annen trening? 

Jeg hadde som sagt god selvtillit før, og mange venner. Brydde meg ikke om hva andre mente, følte meg god nok, og sammenlignet meg aldri med andre. I dag er det helt motsatt. Det er et vanvittig stort press i dag dessverre.

Åh, det er så trist at du kjenner deg igjen! Ingen fortjener å gå gjennom disse følelsene jeg går  gjennom!

Veldig hyggelig å høre at du syns jeg er flink til å skrive. Jeg har tidligere fått høre det på KG og det gjør meg alltid skikkelig glad, spesielt siden jeg før ønsket å bli forfatter. Dessverre klarer jeg aldri bli fornøyd med tekster jeg skriver. I norsk har jeg liksom 2, så jeg er nok ikke så flink som jeg skulle ønske... Det at jeg får 2 i norsk og ikke klarer å få bedre er den største grunnen til at jeg har sluttet å skrive (Skrev før små noveller og tekster som jeg la ut på nett). 

Å gå turer i naturen høres koselig ut og veldig smart, men jeg har nok ikke energien til det. Jeg orker som regel ikke gjøre annet enn å sove fordi jeg er så utslitt etter skolen. Dessuten er jeg ganske pysete så jeg liker ikke være alene i skog og på fjell (dritflaut jeg vet). 

Yoga var en god idet. Jeg begynte å trene på senter i januar, men sluttet nå i februar. Jeg dro kanskje bare 5 ganger og klarte ikke trene ordentlig fordi jeg hele tiden tenkte at alle som var det dømte meg... Når det kom kjente folk inn på senteret stakk jeg av med en gang... 

Håper ting bedrer seg for deg forresten. Ikke godt å ha det slik!

Anonymkode: ed3c1...c32

[Gjest Froning]

Selv har jeg til slutt klart å få et helt greit forhold til meg selv. 

Hvis jeg skulle gitt deg et personlig råd vil sjekket opp "awareness meditation" (mindfulness). Vi starter med en liten klisjje

Vi er ikke det vi tenker. Sannheten er at mange av tankene våre er ikke engang våre egne. I dagens samfunn er det veldig typisk at vi lar sosiale medier og TV dikterer hvordan vi tenker om oss selv. Standardene vi får for oss selv blir utrolig høye og vi lar faktorer som kroppideal, likes og hvor flinke vi er i ulike situasjoner definere hvordan vi føler om oss selv. Som for eksempel når man ser en undertøysreklame av en photoshopet modell så smetter tanken inn om at vi ikke er perfekt fordi vi ikke ser ut som henne og at livene våre er bedre med mykt undertøy fra den produsenten. Når mange av oss får bekreftet at vi ikke er perfekte får vi en dårlig følelse og vi legger automatisk en mening om at denne følelsen betyr at vi ikke er verdt en dritt. Og herfra kommer snøballeffekten hvor negative tanker popper opp i tide og utide og livet blir surt. Kan tenke meg at det at det ikke er noe lettere for deg med tanke på at du ble mobbet og ble påvirket av de som gjorde det.

Greia med mindfullness som verktøy er at du kan trene deg selv til å bli mer objektiv i forhold til det du føler og tenker. Av og til dukker tilfeldige ting opp i hodet ditt. Alle opplever at tanker som gjør at vi tviler på om vi er gode nok dukker opp. Personer med god selvfølelse har som vane å ikke legge like mye i denne tvilen som de med dårlig. Bruker man litt tid på å være oppmerksom på det vi tenker vil man oppdage at veldig mye er repeterende og at noe av dette er selvdestruktivt. Det at du overtenker og trekker konklusjoner om deg selv er et eksempel på dette. Er du egentlig tjent med dette eller er dette noe som stresser deg enda mer?

Når man forholder seg til tankene objektiv er det faktisk enklere og stoppe/ korrigere dem fra å utvikle seg til noe som ødelegger for deg. Du vil forholde deg til tankene dine på en sunnere og mer realistisk måte.

Mener ikke å høre helt hippie/fuck the society ut. Har selv fått veldig mye igjen for å bruke litt tid på dette  

Er trøtt nå så sliter med å konsentrere meg, men kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver.

Bare ta kontakt på PM hvis du trenger å snakke eller vil høre personlige erfaringer. Deler ikke sånt åpent.

[Gjest Athleisure]

Jeg synes du burde fortsette med skrivingen. Fortsett med å utvikle skriveferdighetene dine - det kan hjelpe veldig på selvtilliten. Det er en god følelse å føle man mestrer noe!  Kan ikke forstå at du får 2 i norsk skriftlig, utifra skrivingen din her.

Etter innlegget ditt bestemte jeg meg forresten for å melde meg på et tegnekurs. 

[AnonymBruker]

Det er vondt å ha det sånn. Jeg har også sittet med mange av de samme følelsene etter mobbing. Har opplevd ting som jeg ser på som verre, som å miste nære familimedlemmer, men mobbingen er det jeg har slitt mest med. Den ødela selvbildet mitt og gjorde meg ekstremt innadvendt. I dag har jeg det bra, men tror jeg hadde hatt det enda bedre om jeg ikke hadde vært gjennom det. Kjenner meg ikke igjen i at det skal gjøre deg sterkere. 

Ser du skriver at du ikke vil til psykolog, hvorfor ikke? Det er det første jeg ville anbefalt. Hjalp meg masse. Jeg gikk til kognitiv terapi, minner om mindfulness som det er skrevet om over. Det handlet om at jeg skulle sette spørsmål ved de negative tankene om meg selv når de dukket opp. Fikk også beskjed om å late som om jeg tenkte de om noen andre. Og det ville jeg jo aldri gjort! Skjønte også at folk som oftest kun er opptatt av seg selv, så det er ingen som går rundt og legger merke til hvordan du oppfører deg. Jeg husker ingen av de jeg var på samme buss som i dag, så sannsynligheten for at de har lagt spesielt merke til meg er lik null. For meg var det i hvert fall et fint verktøy for å få kontroll over tankene mine.

Anbefaler også at du utfordrer deg selv. Oppsøk situasjoner som du synes er ubehagelig. Det gir deg mestringsfølelse og du oppdager at det du gruer deg til ikke er så farlig allikevel. Men vær også snill mot deg selv. Det viktigste er at du prøver og ikke gå i kjelleren om du ikke klarer det. 

Jeg tror ikke du trenger å bli bedre på noen som helst måte. Det eneste du trenger er å bli glad i deg selv. Og jeg tror høyere utdanning kommer til å bli kjempebra!

 

 

Anonymkode: 9b873...7dd

[AnonymBruker]

 

Kjenner meg også litt i historien din. Har vært veldig usikker på meg selv så lenge jeg kan huske, og føler meg aldri "ovenpå"  i noen situasjoner jeg befinner meg i uansett hvor hardt jeg forsøker. Alle andre rundt meg ser ut til å takle livet så mye bedre enn meg, og jeg blir alltid gående rundt og føle meg som den "underlegne".  

Nå skal jeg uansett gjøre som det du spør om på slutten av innlegget ditt, og lese noen selvhjelpsbøker. Har blitt anbefalt å lese "Silvametoden" av Jose Silva..?, og "På den andre siden"?, tror jeg den heter, også av samme forfatter. Noen nevnte en forfatter som heter Louise L. Hay. Noen som kjenner til henne? Og en Tony Bunza...? Eller noe med en Tony/Anthony til fornavn. 

 

Hadde også noen rundt meg som jeg så på som en venn, men i virkeligheten så gikk hun skikkelig inn for å mobbe meg, ta meg, og ødelegge livet mitt, men jeg fortsatte å være dum og tro på henne når hun spilte snill og uskyldig. Hun ødela alle mine forhold til dem rundt meg, til og med til en gutt jeg likte veldig, veldig godt, så nå er jeg egentlig alene for det meste, og prøver å komme meg ut av ensomheten min ved å finne en vei ut. Vet ikke hvordan, og jeg vet ikke hvem jeg skal spørre om hjelp fra for det er slitsomt å være så langt nede som det jeg er, slik som deg, men jeg håper å få det til. Er også litt som deg, og vet ikke om jeg vil oppsøke en psykolog, men kommer sikkert til å ta kontakt med fastlegen min først, og håper at han kan hjelpe meg.

 

 

Anonymkode: 78ac3...b14

[KaDust]

Ja, men det tok mye tid og jobbing for å nå dette punktet. Jeg måtte starte å gjøre ting som støtter de verdiene jeg har (f.eks. er jeg miljøentusiast, men jeg var horribel på å f.eks. kildesortere, skru av lys etter meg, forsøpling på gatene osv), endret kostholdet mitt til å bli mye sunnere, startet å trene, startet å jobbe meg mot mål jeg vil oppnå (måtte først identifisere hva jeg egentlig vil oppnå i livet først, deretter laget jeg delmål og mange av de delmålene er nå nådd), jeg måtte jobbe aktivt for å lære meg noe nytt (helst hver dag), men jeg måtte også bruke energi på ting jeg interesserer meg for og la meg selv være meg selv 100 %.

Ang verdier så lagde jeg først en liste over verdiene mine, i den rekkefølgen av hvor viktig det er for meg (Miljø/klima, dyrevern, ærlighet osv). Deretter lagde jeg underlister på verdiene for hva jeg kunne endre av oppførselen min for at jeg selv støtter under disse verdiene.

Med kostholdet så jeg på hva som var dårlig med det jeg hadde, og hva som var bra med det jeg hadde, deretter satt jeg opp punktliste med hvilke endringer jeg kunne gjøre og laget stikkordliste for hvordan jeg skulle klare dette. I starten var det veldig viktig å handle inn for en uke av gangen, var jeg på butikken for ofte ble det fort mye usunn mat igjen. Jeg startet også å spise mer økologisk siden det er mer miljøvennlig, og det alene er jo ofte mye sunnere enn ikke-økologiske matvarer.

Ang trening så prøvde jeg å se hva jeg ville oppnå med treningen, og hvilken treningsform jeg kunne like. Yoga var det beste for meg, pga den effekten den også har på det mentale.

Ang ny lærdom så listet jeg rett og slett ned ting jeg lurte på og som jeg var naturlig nysgjerrig på (f.eks. hva det er som gjør at vi ser farger, ting ang verdensrommet eller bare hvordan en eller annen ting fungerer eller hvorfor noe er som det er), deretter listet jeg opp ting jeg hadde lyst til å lære (f.eks. et nytt språk). Hver gang det var en ny ting jeg brått lurte på, så skrev jeg det ned på listen, og hver dag tok jeg opp listen og undersøkte en av tingene som var på listen.

Når det gjaldt interesser så følte jeg på den tiden at jeg ikke hadde noen, så her måtte jeg bare bestemme meg for å prøve diverse ting for å se om jeg syntes noe var interessant. Jeg fant jo fort ut at det ikke var sant at jeg ikke hadde noen interesser, fordi jeg likte å spille bl.a., og hadde stor interesse for mange tv-serier. Fant ut at det var noe som het fandom og ble med i disse i form av fora og tumblr for å snakke med andre i samme fandom som de jeg var i. Det var en morsom måte å gjøre tv-serie, film og spill-interessen min mer sosial og aktiv på. Prøvde også en del ting (både ting jeg hadde prøvd før og ikke likte, men også ting jeg aldri hadde prøvd før) for å finne ut av hva jeg likte. Det viste seg at jeg interesserte meg for mye mer på dette tidspunktet enn når jeg hadde prøvd tidligere, så brått hadde jeg veldig mange interesser (noe som har ført til at jeg aldri kjeder meg lengre). 

Uansett, når jeg drev med dette ble jeg bare gradvis bedre og bedre, og de siste årene har jeg vært fantastisk tilfreds med meg selv. Såklart har jeg fortsatt dårlige dager, men de er få og påvirker meg ikke like mye som før. Så ta tak i deg selv, la deg være deg selv til det fulle, støtt dine egne verdier og bare EMBRACE den du er. Så vil det gå den rette veien.

 

[Gjest Cartman]

Nei

[2nje]

Nei, men liker meg bedre enn det jeg gjorde før. 

[AnonymBruker]

Nei. Har aldri elsket meg selv. Liker meg ikke så veldig godt heller...

Anonymkode: ff4b9...b20

[Blikkboks]

Det er fryktelig trist å lese korleis du har det. Det høyres veldig slitsomt ut! 

Eg heng meg litt opp i dette med at du skal "greie det sjølv". Kvifor er det så viktig? Hadde du meint det samme om du hadde fått lungebetennelse eller broten fot? Den psykiske helsa vår er likke viktig som den fysiske, og av og til treng vi hjelp! Det er ikkje eit nederlag. Vi kan ikkje klare alt aleine! 

Du er viktig! Sei det til deg sjølv innimellom 😊

Også vil eg berre oppmuntre deg til å fortsette med å skrive. Ikkje bry deg om dårlege norskkarakterar-på dette nivået handlar det mykje om fagleg innhald. Kreativitet er, etter mi meining, undervurdert på vgs. Det er heller ikkje så rart at du ikkje greier å prestere på skulen når hjerna di jobbar med "holde maska". 

Eg oppmodar deg sterkt til å stikke innom rådgjevar eller helsesøster på skulen din i morgon. Det er hjelp å få! 

 

[AnonymBruker]

Du er absolutt ikke alene om å ga det sånn. Dagens press fra alle kanter er ekstremt, og vi må bare finne en måte å takle det på. Jeg er eldre enn deg, men sliter også med usikkerhet, aldri bra nok liksom. Gjør meg ekstremt sjalu og kontrollerende overfor typen også da selvtilliten er så lav. Merker at å starte med trening alltid gir meg noe positivt, og det anbefaler jeg 😊 

Anonymkode: 17069...bf0

[WubWub]

Jo er stort sett fornøyd med meg selv - hender dog en sjelden gang at jeg går i kjelleren men kommer meg raskt opp igjen. 

Ellers så er det påvist at selvhjelpsbøker ikke har så mye for seg og at de sjeldent fører til varige endringer men om jeg absolutt skal anbefale en bok så vil det være en av disse bøkene som blir anbefalt i denne artikkelen ;

http://forskning.no/arbeid-psykologi-utviklingspsykologi/2016/08/bare-en-av-ti-selvhjelpsboker-er-forskningsbasert

 

[Sallie]

Jeg ble mobbet fra jeg var 8 år gammel og gjennom mye av barndomsårene. Det var veldig tøfft. Jeg sliter mest med angsten for ensomhet etter det. Jeg følte mye ensomhet pga utstøttelsen på skolen. 

Det er lurt å forsøke å trene, finne noen interesser som du liker, og forsøke å gjøre det beste du kan i livet. Lytte til musikk hjelper. Skrive osv. 

Huff, jeg vet hvordan du har det. Det er ikke lett. Kan være noen bøker du kan lese. Eller søke på youtube om slike situasjoner, og da finner man av og til en dokumentar om hvordan du kan mestre det . 

Føler med deg. 

Varme klemmer fra en som har vært i tøffe situasjoner i livet og. . 

"Da jeg var lite barn sa jeg til meg selv at jeg aldri skulle ha barn,, fordi det var så vondt å bli mobbet og utstøtt på skolen.. Jeg ble faktisk mamma... og barna mine har heldigvis ikke måtte gå gjennom det samme". 

En låt som er herlig å høre når du føler deg litt nede: 

 

Endret 1. mars 2017 av Sallie

[AnonymBruker]

Aldri elsket meg selv, men vært glad i meg selv. Så gjorde jeg en tabbe, og nå klarer jeg ikke se meg i speilet en gang, føler bare avsky og hat mot meg selv. Dere som elsker dere selv er heldige  

Anonymkode: dab55...197

[AnonymBruker]

Du må bare gi faen i hva andre tenker om deg. Jeg har selv vært helt i kjelleren når det gjelder selvtillit, men nå elsker jeg meg selv. Det handler mye om at man bare må se seg i speilet og tenke "jeg er faktisk en morsom, interessant person" og "jeg ser bra ut" og sånn, for til slutt så begynner man å tenke det.  Også begynn å tren! Det hjalp meg helt sykt masse, følte det ga dagene mine mye mer mening, ga meg energi osv. Også anbefaler jeg deg å kjøpe litt nye klær, fikse håret slik du vil ha det osv, rett og slett plei deg selv litt, det hjelper også på selvtilliten. Men først og fremst handler det om å få en positiv innstilling til deg selv!

Anonymkode: 4513b...0c5