Hvorfor valgte du å bli alenemor?

[Olaug Olsen]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I følge mammamafiaen kan kun mødre være aleneforeldre, da de på grunnlag av kjønn er mest egnet. Alenefedre er skjelden vare, dessverre.

Ville jeg vært alenemor? Av type, mannen stikker av under graviditet og jeg står igjen alene med fødesel og den "koselige" babytida? Nei. Det hadde ikke gått

 

Anonymkode: 959d5...10c

Hva mener du egentlig med dette? Ville du tatt abort? Enn etter tolvte uke da? Ville du tatt abort i Sverige da? Vet du hva en senabort innebærer? Eller tenkte du mer på muligheten for å adoptere bort avkommet?

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Olaug Olsen skrev:

Hva føler du etter dette? Er du glad for at det ble som det ble, eller føler du bitterhet mot far og den andre damen? Vurderte du noen gang seriøst å adoptere bort din datter?

Hehe, nei adopsjon var aldri et reelt alternativ. Den nye kvinnen var narkoman og lystløgner. Hun skapte mye uro i livet til barnet mitt som jeg  (og selvfølgelig hun) skulle vært uten, men det ble som det ble. Det er mange år siden og hun var så liten at hun ikke husker stort av det. 

Anonymkode: 228e0...fb9

[AnonymBruker]

Jeg holdt ut med barnefar i 15 år, uten å elske han. Jeg visste allerede da barnet var nyfødt at dette ikke var et forhold jeg ønsket å bli gammel i, men jeg holdt ut for barnets skyld, fordi jeg ville at barnet skulle vokse opp med begge foreldre under samme tak. Som mange andre kvinner "ofret" jeg meg for barnets skyld.

Jeg var aldri lykkelig, og jeg holdt ut med en mann jeg på mange måter synes var ufordragelig. Måten han var på. F.eks. mangel på hygiene. Han trodde jeg hadde lyst på sex med han når han ikke hadde dusjet på en uke f.eks.... grøss. Han gikk rundt og luktet gammel svette og dritt og trodde det var greit. Han gjorde ikke noe vasking i huset, alt det overlot han til meg. Han var en dritt som aldri hadde medfølelse eller empati med andre, det var egenskaper han helt mangler.

Jeg kunne nevne drøssevis med eksempler på hans ufordragelige personlighet, men lar være pga gjenkjennelsesfare.

Hvis han f.eks. kom borti meg og dyttet til meg eller noe, ba han aldri om unnskyldning. Det er noe de fleste gjør automatisk hvis man dytter borti noen ved et uhell, da sier man automatisk "Åh, sorry! Mente det ikke" e.l. Men aldri han. Han ga blaffen. Hvis jeg spurte hvorfor, så nektet han for å ha gjort noe i utgangspunktet. En gang sølte han kokende vann på meg og jeg hylte av smerte - han så bare dumt på meg og sa ikke unnskyld en gang. Da jeg spurte hvorfor, mente han at han ikke hadde sølt noe som helst på meg. Som om jeg innbilte meg at jeg kjente kokende vann!!!?? Han nektet, rett og slett og bare snudde seg vekk. Typisk han, veldig typisk.

Det som var aller verst egentlig, var hans mangel på orden i økonomien. Hans oppfatning av regnings-behandling, var å stappe dem uåpnet i en skuff i beste Luksusfellen-stil. Tenkte flere ganger på å melde han på Luksusfellen, faktisk, men våget ikke. Han hadde blitt rasende. Han tok opp det ene kredittkortet etter det andre, og det ene forbrukslånet etter det andre. Det rant inn med vinduskonvolutter i posten til han. Stadige inkassokrav og varsler. Sist jeg snek meg til en titt på gjeldsmengden på selvangivelsen hans, hadde han rundt 200.000 i forbruksgjeld med skyhøy rente.

Han hadde dratt meg med i dragsuget om han kunne. Han visste at jeg visste hvordan han behandlet regninger og at han ALDRI betalte en eneste regning til forfall. Han bare la dem vekk. Og likevel kom han til meg en gang og spurte om jeg kunne være kausjonist på et forbrukslån på 75.000 kroner for han....! Som om jeg ville drømme om å kausjonere for en fyr jeg visste ikke betaler regninger!? Jeg sa blankt nei, selv om vi var aldri så mye gift. Han endte opp med å overtale mora si til å stå som kausjonist, stakkars kvinnemenneske.

Anonymkode: 36732...4dd

[Olaug Olsen]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, nei adopsjon var aldri et reelt alternativ. Den nye kvinnen var narkoman og lystløgner. Hun skapte mye uro i livet til barnet mitt som jeg  (og selvfølgelig hun) skulle vært uten, men det ble som det ble. Det er mange år siden og hun var så liten at hun ikke husker stort av det. 

Anonymkode: 228e0...fb9

Ja, hun som var narkoman skulle sikkert også vært det foruten. Slike styrer jo som kjent ikke helt over seg selv! Jammen godt dere kom helskinnet gjennom dette til slutt!

[Olaug Olsen]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg holdt ut med barnefar i 15 år, uten å elske han. Jeg visste allerede da barnet var nyfødt at dette ikke var et forhold jeg ønsket å bli gammel i, men jeg holdt ut for barnets skyld, fordi jeg ville at barnet skulle vokse opp med begge foreldre under samme tak. Som mange andre kvinner "ofret" jeg meg for barnets skyld.

Jeg var aldri lykkelig, og jeg holdt ut med en mann jeg på mange måter synes var ufordragelig. Måten han var på. F.eks. mangel på hygiene. Han trodde jeg hadde lyst på sex med han når han ikke hadde dusjet på en uke f.eks.... grøss. Han gikk rundt og luktet gammel svette og dritt og trodde det var greit. Han gjorde ikke noe vasking i huset, alt det overlot han til meg. Han var en dritt som aldri hadde medfølelse eller empati med andre, det var egenskaper han helt mangler.

Jeg kunne nevne drøssevis med eksempler på hans ufordragelige personlighet, men lar være pga gjenkjennelsesfare.

Hvis han f.eks. kom borti meg og dyttet til meg eller noe, ba han aldri om unnskyldning. Det er noe de fleste gjør automatisk hvis man dytter borti noen ved et uhell, da sier man automatisk "Åh, sorry! Mente det ikke" e.l. Men aldri han. Han ga blaffen. Hvis jeg spurte hvorfor, så nektet han for å ha gjort noe i utgangspunktet. En gang sølte han kokende vann på meg og jeg hylte av smerte - han så bare dumt på meg og sa ikke unnskyld en gang. Da jeg spurte hvorfor, mente han at han ikke hadde sølt noe som helst på meg. Som om jeg innbilte meg at jeg kjente kokende vann!!!?? Han nektet, rett og slett og bare snudde seg vekk. Typisk han, veldig typisk.

Det som var aller verst egentlig, var hans mangel på orden i økonomien. Hans oppfatning av regnings-behandling, var å stappe dem uåpnet i en skuff i beste Luksusfellen-stil. Tenkte flere ganger på å melde han på Luksusfellen, faktisk, men våget ikke. Han hadde blitt rasende. Han tok opp det ene kredittkortet etter det andre, og det ene forbrukslånet etter det andre. Det rant inn med vinduskonvolutter i posten til han. Stadige inkassokrav og varsler. Sist jeg snek meg til en titt på gjeldsmengden på selvangivelsen hans, hadde han rundt 200.000 i forbruksgjeld med skyhøy rente.

Han hadde dratt meg med i dragsuget om han kunne. Han visste at jeg visste hvordan han behandlet regninger og at han ALDRI betalte en eneste regning til forfall. Han bare la dem vekk. Og likevel kom han til meg en gang og spurte om jeg kunne være kausjonist på et forbrukslån på 75.000 kroner for han....! Som om jeg ville drømme om å kausjonere for en fyr jeg visste ikke betaler regninger!? Jeg sa blankt nei, selv om vi var aldri så mye gift. Han endte opp med å overtale mora si til å stå som kausjonist, stakkars kvinnemenneske.

Anonymkode: 36732...4dd

Huff. Det er leit at ikke dette er et unikt tilfelle. Når jeg leser denne historien, kjenner jeg igjen andre mennesker. Virker som enkelte er i et forhold bare for å snylte på økonomien og arbeidsinnsatsen til den andre. Du var jo standhaftig da, som slet deg gjennom sex med en stinkende huleboer i 15 år. Så slapp iallefall ungene å se deg som alenemor, og da var det sikkert verdt det!

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Olaug Olsen skrev:

Hva mener du egentlig med dette? Ville du tatt abort? Enn etter tolvte uke da? Ville du tatt abort i Sverige da? Vet du hva en senabort innebærer? Eller tenkte du mer på muligheten for å adoptere bort avkommet?

 

Ja, jeg ville tatt abort, også etter tolvte uke, hvis jeg fikk det innvilget av abortnemda. Hvis abort ikke hadde vært mulig (for langt i svangerskapet) hadde dette vært en stor sorg for meg, og jeg ville gitt avkommet til barnefar eller adoptert det vekk.

Jeg skjønner at det å bli alenemor når barn(a) er større blir anerledes, men det å stå der helt alene omtrent fra unnfangelsen, nei, det skal ikke jeg. Hvis jeg var f. eks 7 måneder gravid og barnefar forlot meg eller var utro ville jeg heller ikke beholdt barnet etter fødsel

Jeg forstår ikke hvordan man kan være alenemor helt fra starten av, det er jeg ikke i stand til, og jeg har heller ingen planer om å prøve det

Anonymkode: 959d5...10c

[Nappetass1]

Jeg er ikke alenemor, ei heller mor. Synes bare jeg måtte nevne at jeg synes det var et skikkelig ondskapsfullt spørsmål, men du var kanskje bare uheldig med formuleringen? Jeg synes alenemødre og -fedre er skikkelig tøffe! Og jeg tror de aller færreste har valgt det fordi de synes det virket forlokkende 

[AnonymBruker]

Jeg valgte det ikke første gang, jeg måtte pga mishandling. 

Nå har jeg tenkt å velge det selv på barn nummer to, ved å bruke donor. Jeg vet at jeg helt fint klarer å ta vare på et barn alene. Synes faktisk ikke det er en "jobb" på noe vis, det er et sånt liv jeg trives med, og det å ha omsorgen alene har aldri gjort meg sliten eller lignende.

Grunnen er at jeg orker ikke styret med en far som skal kreve ditten og datten (jeg har ikke tro på forhold som varer) av samvær og styr. Jeg mener at det er bedre med ingen far, enn en dårlig far. Og det å finne en god far, som i tillegg vil ha meg og vil ha barn, det er så urealistisk at det er bare tåpelig å håpe på. 

Anonymkode: ae5b2...836

[Olaug Olsen]

16 minutter siden, Nappetass1 skrev:

Jeg er ikke alenemor, ei heller mor. Synes bare jeg måtte nevne at jeg synes det var et skikkelig ondskapsfullt spørsmål, men du var kanskje bare uheldig med formuleringen? Jeg synes alenemødre og -fedre er skikkelig tøffe! Og jeg tror de aller færreste har valgt det fordi de synes det virket forlokkende 

Jeg er helt enig i at det er en rar formulering. Men, jeg gjør dette for å røske opp i fordommene her inne på KG. Jeg har lest litt rundt, og synes ofte jeg ser endel grums. Akkurat som du, undrer jeg meg litt over slike hatske holdninger, og jeg ønsker trollene fram i lyset.

[AnonymBruker]

Barnefar gikk fra meg, etter 12 år sammen. Giftet seg raskt med en annen, og ville ikke se barna mer. Så det var virkelig ikke mitt valg, og bli enslig mor. Og det har vært tøft, da det var han som ønsket barn, og ikke jeg. Avtalen var og, at hvis vi noensinne skulle gå fra hverandre skulle han ha barna, jeg skulle ha de annenhver langhelg, og ellers stille opp på treninger, arrangementer osv. Men nå har jeg de 100%. Jeg er kronisk syk, derfor hadde vi den avtalen.

Anonymkode: 17560...7e8

[Listen]

Toskete valg av retorikk... Det er da laaaangt fra alle som valgte livet som alenemor! 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg valgte det ikke første gang, jeg måtte pga mishandling. 

Nå har jeg tenkt å velge det selv på barn nummer to, ved å bruke donor. Jeg vet at jeg helt fint klarer å ta vare på et barn alene. Synes faktisk ikke det er en "jobb" på noe vis, det er et sånt liv jeg trives med, og det å ha omsorgen alene har aldri gjort meg sliten eller lignende.

Grunnen er at jeg orker ikke styret med en far som skal kreve ditten og datten (jeg har ikke tro på forhold som varer) av samvær og styr. Jeg mener at det er bedre med ingen far, enn en dårlig far. Og det å finne en god far, som i tillegg vil ha meg og vil ha barn, det er så urealistisk at det er bare tåpelig å håpe på. 

Anonymkode: ae5b2...836

Å få barn uten en far høres bare ondskapsfullt ut! Stakkars barn...

Anonymkode: ff8f2...473

[AnonymBruker]

http://www.dagbladet.no/nyheter/2000/02/07/191536.html

 

Anonymkode: ff8f2...473

[AnonymBruker]

39 minutter siden, Olaug Olsen skrev:

 Du var jo standhaftig da, som slet deg gjennom sex med en stinkende huleboer i 15 år.

Jeg gjorde ikke det ;-) Orket ikke det. Jeg sa nei til sex i årevis, han var så uappetittelig. Egentlig et mirakel at ikke HAN valgte å be om skilsmisse pga alle årene uten sex, men han gjorde altså aldri det. Det ble jeg som ba om skilsmisse da barnet (vi hadde bare ett) ble 15, og vi ble separert og deretter offisielt skilt når barnet var 16.

Vi hadde ikke sex mer enn èn enkelt gang på de siste åtte årene av ekteskapet, faktisk...!

Anonymkode: 36732...4dd

[liljene]

Min eks taklet ikke at jeg stort sett ble sjekket opp da jeg er på fest eller pratet med ukjente mennesker. Jeg er en helt vanlig dame, men kler meg pent og er selvstendig. 

Min eks taklet heller ikke at jeg tok en utdanning, og holdt aldri avtaler. Rotete økonomisk og fortalte meg gang på gang hvor fæl person jeg var og at jeg var heldig siden han var sammen med meg. Mine egen mor mente at jeg skapte alt dette selv. 

I dag er jeg gift med en som takler at jeg forsøkes sjekkes opp og at jeg tjener en 170 000 mer enn mannen i året. 

Det rare? Eksen er samboer med en som er så lik meg utseendemessig at folk tar feil. Hun har også veldig lik personlighet. 

Hadde jeg visst det jeg vet i dag hadde jeg gått tidligere. 

[Perle]

16 timer siden, brownbrown skrev:

lurer på om mange her hadde gått fra exen om vi ikke hadde hatt vårt gode velferdssystem....nei vet du, da hadde det ikke vært så mange som hadde blitt alenemødre i det hele tatt

Ja, ikke sant!!

Var så mye bedre før, da en måtte være sammen med et rævhøl av en mann for evig og alltid for . 

[Gjest antbug]

Jeg ble lei av å være den eneste voksne som gjorde noe hjemme. Hvis jeg likevel skal gjøre alt vil jeg heller være singel og fri når jeg gjør det enn i et forhold. Hva skal man egentlig med menn som ikke bidrar med noe? Som alenemor kan jeg bruke fritiden min og pengene jeg tjener på akkurat det jeg vil. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Olaug Olsen skrev:

Gratulerer for dette. Jeg er selv alene med mer enn en, og vi har det bra økonomisk. Utdanning er nøkkelen vet du, og lykke til videre!

Å jeg har så jeg klarer meg . Men det var trange kår i starten siden jeg gikk med null verdier og kanskje 10 esker med eiendeler ,, Hus og møbler måtte  jeg skaffe på nytt. Hvorfor  jo fordi han  hadde veldig kontroll over meg og jeg måtte bare ut ,, Fikk en del  dritt gjeld  som nå sakte forsvinner . Og jeg har bedre liv nå en det eks har . 100 prosent omsorg siden han ikke klarer å skjønne hva unger trenger. Siden jeg  dro har jeg betalt   alt av  klær  leker og aktivitet  til ungene . og som sakt ikke noe bidrag.  Men  jeg klarer  meg   - Ps  full jobb har jeg  og  fagbrev har jeg tatt. 

Anonymkode: 0e758...bea

[Olaug Olsen]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2000/02/07/191536.html

 

Anonymkode: ff8f2...473

Her var det mange skjulte antakelser gitt! Takk for at du deler!

[Olaug Olsen]

1 time siden, antbug skrev:

Jeg ble lei av å være den eneste voksne som gjorde noe hjemme. Hvis jeg likevel skal gjøre alt vil jeg heller være singel og fri når jeg gjør det enn i et forhold. Hva skal man egentlig med menn som ikke bidrar med noe? Som alenemor kan jeg bruke fritiden min og pengene jeg tjener på akkurat det jeg vil. 

Her har vi nok vært i lignende situasjoner. Jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt. Exen min skulle ikke tjene penger, ikke betale husleie, og heller ikke lage mat eller gjøre husarbeid, for da ville han følt seg som "en tjener". Han laget middag en enkelt gang, og det var et spetakkel av dimensjoner. Han gikk rundt med forkle på, og kjeftet på alle som kom i nærheten. Værre kjerring har jeg aldri sett