Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Dette skoleåret har jeg egentlig innsett hvor stor makt mine foreldre sine ord har. Jeg har vært nervøs nå fordi at de har i flere år sagt at jeg skal mislykkes, at jeg vil feile og at jeg ikke er bra nok. Eller de tror at deres hard ord er støtte, at det er omsorg å kalle noen for en taper, en mislykket og patetisk person som ikke vil få til noe, kalle deres egen datter for en plage i livet deres eller gå løs på den mest dyrebare rollen jeg har. For det jeg trenger som voksen dame er å føle meg enda mer nervøs og mislykket. Jeg har prøvd å sagt det til dem, at de ler av meg og kaller det sannhetens ord, at alle fortjener det. Jeg prøver, prøver og prøver. Jeg har en sterk vilje har jeg fått høre, mange (behandlere) har sagt til meg at de ikke forstår hvordan jeg har klart å holde på så lenge som jeg har uten å gi opp og kaste inn håndkleet kanskje for en liten periode for å komme meg på beina igjen. Inn i meg kjenner jeg en stresset og en voldsom usikkerhet. Bare andre mennesker ser på meg, så kjenner jeg panikken som stiger opp i meg. Jeg klarer ikke å la være å tenke at jeg har stygge klær, at jeg ser stygg ut uten sminke, at jeg har stygge tenner, lukter vondt, snakker teit og formulerer teite setninger, at ingen er interessert i det jeg liker og at de vil bare kritisere det jeg gjør. Jeg tenker at de bare vil løpe fra praten, fra meg og stikke avgårde for å treffe noen hyggelig folk. Jeg tenker at når jeg har snakket med folk så går de bak ryggen min og diskuterer alt jeg sier og gjør fordi at jeg ikke klarer å få til noen ting korrekt. Den logiske slutningen er at jeg legger for mye i alt som jeg gjør og at det kanskje ikke betyr så mye fordi de andre, men det betyr mye for meg fordi at jeg vet at foreldrene mine hadde gjort narr av for akkurat det og jeg klarer ikke se at andre skal være annerledes, jeg kan ikke forstå at andre skal kunne finne noe og like noe ved meg. Jeg får angst, panikk av å slippe ned hele forsvaret og la noen bli kjent med meg på tross av feil og mangler. 

Om jeg ikke hadde hatt barn så hadde jeg låst meg inne og kastet nøklene for lenge siden. 

Og for første gang på lang tid så klarer jeg ikke børste den mørke følelsen av meg. Jeg klarer ikke å le litt av smerten eller den voldsomme følelsen av fiasko. Akkurat så føler jeg meg bare som en taper, som nederste søppelet på rangstigen. 

Anonymkode: 59880...185

[AnonymBruker]

Jeg ble sittende og tenke på den mørke følelsen som sitter som støpt i kroppen min nå og ikke vil gå sin vei. Hvor kommer den fra? Er det fordi at jeg har valgt å utfordre meg, presse på uten grenser, fordi at tankene om et normalt liv uten sykdom er så sterke? Hvis det er et tegn fra kroppen om at nå er det nok, så vil jeg mislike den enda mer enn jeg gjør. Jeg vil presse på, jeg vil ikke være lenket til sofaen i flere år og kjenne på at enda flere år løper avgårde. Ok, så er jeg usikker og stresset når det kommer til grenser. Men det er midlertidig, er det ikke? Jeg føler meg virkelig patetisk som eneste jeg kan fylle på CV'en er sofasliter de siste årene, mens andre rundt meg, de føles så store og sterke, så fantastiske og flotte. De har en CV å vise til, de har bare gode dager virket det som. De er hyggelig, høflige, alltid blide og gode..  Alt i alt så føler jeg meg så liten. Skam. Folk sør meg hva jeg driver med, og jeg klarer ikke å si hva jeg bedriver dagene med. Det er en panikkfølelse som kommer og ordene vil ikke ut, uansett hvor mye jeg iherdig prøver. Skam. Jeg er redd, livredd, for hva menneskene rundt meg skal mene og tenke om meg fordi at jeg er som jeg er og har vært gjennom det som jeg har vært gjennom. 

Anonymkode: 59880...185

[dillyduzit]

Nå har bunnen blitt nådd, på en kafé i Oslo. Jeg sparket meg selv i ræva forrige uke og fikk bestilt en legetime for acnen, men lurer på om jeg må kaste inn håndkleet der når han spør om psyken.

Alle rundt meg virker så gira for 17.mai, så lykkelige og det de sliter med som bilkjøring blir så overfladisk for meg at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Mannen er gått lei, og jeg vet han vurderer å bryte forholdet så fort huset er solgt. Jeg skylder ikke på han, dersom det er det han vil. 

Det er ikke lenger noen dødsangst for de nærmeste, men jeg har spilt en rolle ovenfor dem, hvor de tror det meste er i skjønneste orden, det at ting endelig går min vei. 

jeg kommer til å kaste inn håndkleet neste onsdag, tviler på at det kommer noe ut av det, men jeg håper på en innleggelse. Jeg kan ikke forsette slik jeg har det nå. 

Jeg vil bare være usynlig. 

Endret 20. mai 2017 av Kragebein

[AnonymBruker]

Lurer på om noen i tråden her har vært innlagt frivillig grunnet depresjon? Jeg har ordentlig deprimert siden vg2, og er nå 23 år. Hadde det kjipt før vg2, men anså meg ikke som deprimert. Har gått til psykolog siden jeg var 19, men ingenting har blitt bedre. Klarte utrolig nok å få gode karakterer tross min tilstand, men etter at jeg begynte å studere har funksjonsnivået og konsentrasjonen bare gått nedover. Har perioder der jeg ofte sitter på lesesalen i 8 timer uten å få lest noe som helst. 
Jeg kan lese i et halvt år til eksamen, men på selve eksamensdagen prestere en E. Er også så vidt jeg på eksamensdagen har konsentrasjon nok til å kunne skrive selve eksamen. Merker også at jeg på min deltidsjobb har mistet mye konsentrasjon. Klarer ikke gjøre de arbeidsoppgavene jeg blir bedt om. 

Jeg klarer ikke sove om nettene pga tankene. Legger meg ofte 23 og blir liggende til 0300. Uansett om jeg sover tilstrekkelig, blir jeg ofte liggende utover dagen. Ligger periodevis i sengen hele dagen. Ekkelt å si det, men jeg orker ofte ikke pusse tennene mine. 

Klarer heller ikke å spise normalt. Spiser omtrent ikke, og det jeg spiser er helt uten næring. 

I forbindelse med at jeg i flere år har vært depressiv, har jeg også fått antidepressiva flere ganger. Dessverre har jeg ikke klart å gå på noen av de mer enn 1 måned av gangen. Rett og slett fordi jeg er tiltaksløs og ikke klarer å se mye håp i å ta det. 

Lurer rett og slett på om ting kan bli bedre av at jeg legges inn for en periode og om folk her inne har erfaringer rundt nettopp det?

Anonymkode: 49d57...90f

[Skadeskutt]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lurer på om noen i tråden her har vært innlagt frivillig grunnet depresjon? Jeg har ordentlig deprimert siden vg2, og er nå 23 år. Hadde det kjipt før vg2, men anså meg ikke som deprimert. Har gått til psykolog siden jeg var 19, men ingenting har blitt bedre. Klarte utrolig nok å få gode karakterer tross min tilstand, men etter at jeg begynte å studere har funksjonsnivået og konsentrasjonen bare gått nedover. Har perioder der jeg ofte sitter på lesesalen i 8 timer uten å få lest noe som helst. 
Jeg kan lese i et halvt år til eksamen, men på selve eksamensdagen prestere en E. Er også så vidt jeg på eksamensdagen har konsentrasjon nok til å kunne skrive selve eksamen. Merker også at jeg på min deltidsjobb har mistet mye konsentrasjon. Klarer ikke gjøre de arbeidsoppgavene jeg blir bedt om. 

Jeg klarer ikke sove om nettene pga tankene. Legger meg ofte 23 og blir liggende til 0300. Uansett om jeg sover tilstrekkelig, blir jeg ofte liggende utover dagen. Ligger periodevis i sengen hele dagen. Ekkelt å si det, men jeg orker ofte ikke pusse tennene mine. 

Klarer heller ikke å spise normalt. Spiser omtrent ikke, og det jeg spiser er helt uten næring. 

I forbindelse med at jeg i flere år har vært depressiv, har jeg også fått antidepressiva flere ganger. Dessverre har jeg ikke klart å gå på noen av de mer enn 1 måned av gangen. Rett og slett fordi jeg er tiltaksløs og ikke klarer å se mye håp i å ta det. 

Lurer rett og slett på om ting kan bli bedre av at jeg legges inn for en periode og om folk her inne har erfaringer rundt nettopp det?

Anonymkode: 49d57...90f

Tror dessverre ikke du kvalifiserer til noen akuttinnleggelse på akuttavdeling, men du kan dra til fastlegen og fortelle hvordan du har det. Da kan han henvise deg til B-posten, distriktspsykiatrisk senter. Alle som er der legges inn frivillig. Det er opplegg fra ca 0830-1530 hver dag. Stengt i helligdager og helger. Det er dessverre litt ventetid, og ventetiden kommer an på alvorlighetsgrad blant annet. Oppholdet er alt fra en til åtte uker. De fleste som er der sliter med ting som langvarig depresjon. Så du slipper å havne på samme plass som folk som er akutt syke som feks psykotiske, bipolare som er skikkelig manisk osv. 

Jeg ble selv frivillig innlagt på akuttavdeling i desember i fjor, men det var etter å ha skadet meg så alvorlig at jeg ble hentet av ambulanse og lagt inn på akuttmottaket i somatikken før jeg neste dag ble henvist av akutt ambulant team på bakgrunn av tilstanden. Jeg har vært skikkelig syk, så jeg er fortsatt innlagt på akuttpost. Snart et halvår. Har for det meste vært på frivillig tvang, men har også i en periode vært på helt frivillig paragraf før jeg ble dårlig igjen. I alle fall, jeg skulle flytte fra akuttpost til B-post, men pga jeg ble så dårlig igjen så mistet jeg plassen. Ble i alle fall henvist i januar og fikk plass i mars. Da tror jeg nok at jeg ble prioritert over en god del da jeg har hørt om folk som venter i et halvår på plass. Men det kommer sikkert an på hvilket sykehus det er snakk om. 

Man må dessverre være veldig dårlig for å bli lagt inn akutt. Jeg husker jeg i september/oktober i fjor sa til noen venner at jeg hadde nok trengt å legges inn, men at jeg var ikke dårlig nok til at jeg kom til å få plass. Det var heller ikke et tema på VOP hos psykologen. Men så ble jeg jo bare mer og mer dårlig da. 

Men ja du kan bli bedre av en innleggelse. Er ingen mirakelkur, men mange blir bedre av det. Og antidepressivaen må du gi en sjanse i mer enn bare en mnd. De "lette" typene tar det 2/3-6 uker før man begynner å merke adekvat effekt. Jeg har gått i 4 uker på en ganske sterk type som de fleste ikke får da den er tatt av markedet i Norge. Den har 4-8 uker "ventetid" før man kan forvente effekt. Har akkurat begynt å kjenne på bedring, men går på annen medisin i tillegg så er nok en kombinasjon. Nytter i alle fall ikke å begynne og slutte mange ganger uten å gi det en sjanse. Også er jo samtaleterapi ved siden av viktig også. 

Endret 16. mai 2017 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

Bruk naturen!

Anonymkode: 904f8...bb2

[Manimal]

På 15.5.2017 den 22.55, AnonymBruker skrev:

Jeg ble sittende og tenke på den mørke følelsen som sitter som støpt i kroppen min nå og ikke vil gå sin vei. Hvor kommer den fra? Er det fordi at jeg har valgt å utfordre meg, presse på uten grenser, fordi at tankene om et normalt liv uten sykdom er så sterke? Hvis det er et tegn fra kroppen om at nå er det nok, så vil jeg mislike den enda mer enn jeg gjør. Jeg vil presse på, jeg vil ikke være lenket til sofaen i flere år og kjenne på at enda flere år løper avgårde. Ok, så er jeg usikker og stresset når det kommer til grenser. Men det er midlertidig, er det ikke? Jeg føler meg virkelig patetisk som eneste jeg kan fylle på CV'en er sofasliter de siste årene, mens andre rundt meg, de føles så store og sterke, så fantastiske og flotte. De har en CV å vise til, de har bare gode dager virket det som. De er hyggelig, høflige, alltid blide og gode..  Alt i alt så føler jeg meg så liten. Skam. Folk sør meg hva jeg driver med, og jeg klarer ikke å si hva jeg bedriver dagene med. Det er en panikkfølelse som kommer og ordene vil ikke ut, uansett hvor mye jeg iherdig prøver. Skam. Jeg er redd, livredd, for hva menneskene rundt meg skal mene og tenke om meg fordi at jeg er som jeg er og har vært gjennom det som jeg har vært gjennom. 

Anonymkode: 59880...185

Dette.

Du bryr deg alt for mye/er redd for hva andre mennesker tenker om deg. Andre mennesker tenker ikke så veldig mye om andre mennesker. Man tenker mest på sitt eget, og de fleste dømmer ikke andre for at de sliter. De som dømmer deg for at du sliter er ikke verdt å vie en eneste tanke til. Få de ut av livet ditt eller ikke ta dem inn. 

Nå når du ikke lenger bryr deg om hva andre tenker, så kan du komme deg opp på beina igjen. Start i det små. Bygg deg opp. Det kan ta år, men det er aldri for seint. Det viktigste er å komme inn i rutiner og ha ting å se fram i mot hver eneste dag. Har du ingen jobb så må du finne andre gleder. Poenget er at hjernen er programmerbar. Om alt du gir den er de samme dølle og deprimerende tingene så er det det den vil ha. Om du begynner å venne den til andre ting, så er det det den vil ha. Så enkelt er det heldigvis. 

(Eksempel) Begynn å gjør yoga hver kveld. Jogg 3 dager i uka. Venn deg til å lese litt i en bok på sengekanten hver kveld før du legger deg. Begynn å kjøpe/selge ting på finn for å tjene litt ekstra lommepenger. Se youtubevideoer som er utviklende. "How to get rid of depression" "How to make some money on the side" osv osv. Vi mennesker må ha mål og mening i livet for å trives. Målene og meningen trenger ikke være så utrolig høye, men de må være NOE. Kanskje målet kan være å tjene noe på si, eller komme seg tilbake i en deltidsjobb, eller klare seg selv uten NAV. Tidshorisenten kan være år unna, men tenk at du kan omprogrammere deg selv. Jeg har gjort det selv. Om du fyller hjernen med nye ting hver eneste dag, så forsvinner gradvis "den gamle deg". 

Ta gjerne kontakt på PM om du vil ha noen flere tips! 

[Skadeskutt]

3 timer siden, Manimal skrev:

Dette.

Du bryr deg alt for mye/er redd for hva andre mennesker tenker om deg. Andre mennesker tenker ikke så veldig mye om andre mennesker. Man tenker mest på sitt eget, og de fleste dømmer ikke andre for at de sliter. De som dømmer deg for at du sliter er ikke verdt å vie en eneste tanke til. Få de ut av livet ditt eller ikke ta dem inn. 

Nå når du ikke lenger bryr deg om hva andre tenker, så kan du komme deg opp på beina igjen. Start i det små. Bygg deg opp. Det kan ta år, men det er aldri for seint. Det viktigste er å komme inn i rutiner og ha ting å se fram i mot hver eneste dag. Har du ingen jobb så må du finne andre gleder. Poenget er at hjernen er programmerbar. Om alt du gir den er de samme dølle og deprimerende tingene så er det det den vil ha. Om du begynner å venne den til andre ting, så er det det den vil ha. Så enkelt er det heldigvis. 

(Eksempel) Begynn å gjør yoga hver kveld. Jogg 3 dager i uka. Venn deg til å lese litt i en bok på sengekanten hver kveld før du legger deg. Begynn å kjøpe/selge ting på finn for å tjene litt ekstra lommepenger. Se youtubevideoer som er utviklende. "How to get rid of depression" "How to make some money on the side" osv osv. Vi mennesker må ha mål og mening i livet for å trives. Målene og meningen trenger ikke være så utrolig høye, men de må være NOE. Kanskje målet kan være å tjene noe på si, eller komme seg tilbake i en deltidsjobb, eller klare seg selv uten NAV. Tidshorisenten kan være år unna, men tenk at du kan omprogrammere deg selv. Jeg har gjort det selv. Om du fyller hjernen med nye ting hver eneste dag, så forsvinner gradvis "den gamle deg". 

Ta gjerne kontakt på PM om du vil ha noen flere tips! 

Mye sant i det du sier her. Noe av det som, i tillegg til medisin og samtaleterapi har hjulpet meg ut av den aller tjukkeste gjørma er å legge planer for sommeren og resten av året. Enkle ting som en fjelltur her, en sykkeltur der, bestilt meg valp til november/desember osv. Jeg har fortsatt mange år foran meg med tøffe tak ettersom jeg har vært, og er så syk, men det har gitt meg litt nytt håp for framtiden. For et halvt år siden hadde jeg ikke noe som helst håp. Jeg var suicidal og planla nettopp det. Er allerede glad for at jeg ikke har lyktes i å gjøre det. Så håper jeg bare at jeg gradvis får livet mitt tilbake. Venner meg til å bo hjemme igjen, komme meg ut av sykehus og at jeg klarer å takle hverdagen. Kanskje jeg en gang i framtiden faktisk kan få det bra, selv om det er et for høyt mål å sette seg akkurat nå. 

Men det var nesten som om jeg ble avhengig av sykdommen min. Merket jeg noe som helst bedring så ble jeg redd i stedet for glad osv. Det er veldig rart hvordan hjernen fungerer, men i takt med at jeg fikk effekt av medisin så har jeg klart å ta litt mer tak i meg selv. For bare to-tre uker siden var situasjonen en helt annen og det var ikke langt unna at det gikk galt. 

Så jeg har tro på det du sier, men også i kombinasjon med medisinering hvis man er veldig dårlig da det kan gi akkurat det lille løftet som trengs for å klare å gjøre tiltak for videre bedring, og også samtaleterapi. I alle fall hvis man har mye man sliter med. Noen er jo litt uforklarlig deprimert og har ikke like god nytte av samtaler. Mens andre har store innvendige arr som de må jobbe med for å komme seg videre. 

Dette ble litt langt, men temaet engasjerer meg og jeg har litt mye fritid her på sykehuset med innetid kl 17.

[AnonymBruker]

På 16.5.2017 den 18.18, AnonymBruker skrev:

Lurer på om noen i tråden her har vært innlagt frivillig grunnet depresjon? Jeg har ordentlig deprimert siden vg2, og er nå 23 år. Hadde det kjipt før vg2, men anså meg ikke som deprimert. Har gått til psykolog siden jeg var 19, men ingenting har blitt bedre. Klarte utrolig nok å få gode karakterer tross min tilstand, men etter at jeg begynte å studere har funksjonsnivået og konsentrasjonen bare gått nedover. Har perioder der jeg ofte sitter på lesesalen i 8 timer uten å få lest noe som helst. 
Jeg kan lese i et halvt år til eksamen, men på selve eksamensdagen prestere en E. Er også så vidt jeg på eksamensdagen har konsentrasjon nok til å kunne skrive selve eksamen. Merker også at jeg på min deltidsjobb har mistet mye konsentrasjon. Klarer ikke gjøre de arbeidsoppgavene jeg blir bedt om. 

Jeg klarer ikke sove om nettene pga tankene. Legger meg ofte 23 og blir liggende til 0300. Uansett om jeg sover tilstrekkelig, blir jeg ofte liggende utover dagen. Ligger periodevis i sengen hele dagen. Ekkelt å si det, men jeg orker ofte ikke pusse tennene mine. 

Klarer heller ikke å spise normalt. Spiser omtrent ikke, og det jeg spiser er helt uten næring. 

I forbindelse med at jeg i flere år har vært depressiv, har jeg også fått antidepressiva flere ganger. Dessverre har jeg ikke klart å gå på noen av de mer enn 1 måned av gangen. Rett og slett fordi jeg er tiltaksløs og ikke klarer å se mye håp i å ta det. 

Lurer rett og slett på om ting kan bli bedre av at jeg legges inn for en periode og om folk her inne har erfaringer rundt nettopp det?

Anonymkode: 49d57...90f

Jeg har både vært innlagt på tvang og innlagt frivillig, og da jeg var så syk som jeg var var det helt nødvendig å være innlagt på sykehus, på samme måte som en som er alvorlig somatisk syk må være på sykehus. Men det beste er å takle ting utenfor døgnposter, for det finnes en del negative ting med dem også. For noen fører det til flere krenkelser (dette er kanskje spesielt aktuelt når det er snakk om tvang), og hele innleggelsen kan på noen områder gjøre deg dårligere. Ja, jeg var bedre da jeg ble utskrevet enn da jeg ble innlagt, men jeg satt også igjen med en god del krenkelser i bagasjen. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, at man kunne klage og bli tatt seriøst, men overtrampene som du sitter igjen med i årevis, er ikke ille nok til at de som gjorde det en gang får seg en smekk på lanken. Men man kan jo også være heldig å møte kun gode folk. 

Er det nødvendig, så er det nødvendig, og hvis du tror at dette må til ville jeg prøvd å fått søkt om en plass på DPS døgn, dette er i alle fall bedre (syns jeg) enn å tvangsinnlegges på en akuttpost, noe jeg i grunn ikke unner noen. 

Hvis du ikke føler at psykologen din hjelper deg, eller at den psykologen du har fungerer sammen med deg ville jeg spurt om å få bytte. Det er ikke vits i å kaste bort tid og energi på å gå i terapi med noen man ikke fungerer med. Det er muligheter for å få hjelp. Men man må prøve, man må være sterk, selv om man er svak. DU må ta ansvar for DEG selv om du føler deg for syk til å gjøre det. Bestem deg for å ta medisinene selv om du ikke orker, selv om du ikke vil, selv om du ikke har håp, gjør det, bare fordi du har bestemt deg for det. 

Begynn et sted og så gjør noe med det, ikke alt på en gang, men litt etter litt etter litt. Søvn er et godt sted å starte, etter at jeg begynte med søvnrestriksjon for et år siden har søvnen min blitt bedre, og de siste to månedene har jeg vært uten sovemedisin, og søvnen min er bedre enn den har vært siden jeg var et barn, og jeg merker at de depressive symptomene har blitt bedre etter at jeg begynte å sove om natten, jeg har et bedre "psykisk immunforsvar" og takler motgang bedre, selv om ting er kjipt og jeg har mange psykiske plager fremdeles. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

På 16.5.2017 den 12.20, dillyduzit skrev:

Nå har bunnen blitt nådd, på en kafé i Oslo. Jeg sparket meg selv i ræva forrige uke og fikk bestilt en legetime for acnen, men lurer på om jeg må kaste inn håndkleet der når han spør om psyken.

Alle rundt meg virker så gira for 17.mai, så lykkelige og det de sliter med som bilkjøring blir så overfladisk for meg at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Mannen er gått lei, og jeg vet han vurderer å bryte forholdet så fort huset er solgt. Jeg skylder ikke på han, dersom det er det han vil. 

Det er ikke lenger noen dødsangst for de nærmeste, men jeg har spilt en rolle ovenfor dem, hvor de tror det meste er i skjønneste orden, det at ting endelig går min vei. 

jeg kommer til å kaste inn håndkleet neste onsdag, tviler på at det kommer noe ut av det, men jeg håper på en innleggelse. Jeg kan ikke forsette slik jeg har det nå. 

Jeg vil bare være usynlig. 

Jeg håper du tør å være ærlig med legen din, helt ærlig. Du kan ikke gå med den maska overfor alle, for alltid. Og jeg håper at du våger å vise deg nå, vise hvor jævlig du har det, ikke med polstring og et påtatt rolig fjes, men med akkurat den smerten du faktisk føler, og jeg håper så inderlig at legen din tar deg på alvor, og hvis han ikke gjør det kan du sende han min vei så gir jeg han en på tygga! Neida. Men, altså, ja, jeg bare håper inderlig du blir tatt på alvor, og at hvis du tar på en maske at han klarer å se forbi den. Det er hjelp å få, og jeg håper du nå endelig får den litt mer, litt bedre enn du har fått før. Det er på tide. Det har gått mange nok år nå. Du har et liv fremfor deg, og for å leve det livet og ha det bra må du ha det bedre, og når du skal begynne på den jobben (ikke bare jobben med å holde ut og leve fordi du ikke vil belaste andre med ditt selvmord) så trenger du litt mer hjelp og støtte. Livet kan være verdt det, jeg lover deg, men det er en helvetes kamp, som man ikke tror man kan vinne. Som man må ta hver dag, men det kan være verdt det. Det er verdt det. 

Jeg heier på deg. Du er ikke usynlig, og du blir ikke usynlig, og du er verdifull, du er verdt livet. Et godt, strålende liv, der man ler og undrer for seg selv at "jeg hadde aldri trodd livet kunne føles så bra". En dag. En dag. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Endret 20. mai 2017 av Kragebein

[AnonymBruker]

5 timer siden, Manimal skrev:

Dette.

Du bryr deg alt for mye/er redd for hva andre mennesker tenker om deg. Andre mennesker tenker ikke så veldig mye om andre mennesker. Man tenker mest på sitt eget, og de fleste dømmer ikke andre for at de sliter. De som dømmer deg for at du sliter er ikke verdt å vie en eneste tanke til. Få de ut av livet ditt eller ikke ta dem inn. 

Nå når du ikke lenger bryr deg om hva andre tenker, så kan du komme deg opp på beina igjen. Start i det små. Bygg deg opp. Det kan ta år, men det er aldri for seint. Det viktigste er å komme inn i rutiner og ha ting å se fram i mot hver eneste dag. Har du ingen jobb så må du finne andre gleder. Poenget er at hjernen er programmerbar. Om alt du gir den er de samme dølle og deprimerende tingene så er det det den vil ha. Om du begynner å venne den til andre ting, så er det det den vil ha. Så enkelt er det heldigvis. 

(Eksempel) Begynn å gjør yoga hver kveld. Jogg 3 dager i uka. Venn deg til å lese litt i en bok på sengekanten hver kveld før du legger deg. Begynn å kjøpe/selge ting på finn for å tjene litt ekstra lommepenger. Se youtubevideoer som er utviklende. "How to get rid of depression" "How to make some money on the side" osv osv. Vi mennesker må ha mål og mening i livet for å trives. Målene og meningen trenger ikke være så utrolig høye, men de må være NOE. Kanskje målet kan være å tjene noe på si, eller komme seg tilbake i en deltidsjobb, eller klare seg selv uten NAV. Tidshorisenten kan være år unna, men tenk at du kan omprogrammere deg selv. Jeg har gjort det selv. Om du fyller hjernen med nye ting hver eneste dag, så forsvinner gradvis "den gamle deg". 

Ta gjerne kontakt på PM om du vil ha noen flere tips! 

Fornuften min sier jo det, den er veldig negativt innstilt til alle disse voldsomme følelsene om at alle har så stor interesse for livet mitt. Problemet er jo bare når de to ikke henger sammen. Jeg forsøker å tenke at jeg ikke skal bry meg, jeg forsøker å bygge meg opp, men så kommer foreldrene mine og river meg ned igjen fra alt jeg har bygd opp. Seneste i går fikk jeg en tirade over noe, som jeg i min verden, syns oppfatter som et skrudd syn på verden, men som likevel gjorde at jeg ble sittende oppe halve natten og gråte på grunn av alle de stygge ordene når jeg nektet. De skal ha viljen sin, de skal ha det som de har bestemt, de skal ha det som de vil og det spiller ingen rolle hva slags midler de må bruke for å komme i mål. Jeg vet jo at jeg er naiv som tro at de skal bry seg, at de en eller annen dag skal bli glad i meg, men dette var det her med fornuft og følelser som ikke alltid hang sammen. Og derfor har du svaret på hvorfor jeg er redd for andre mennesker. Jeg har fått plantet i hodet fra jeg var liten av at jeg er feit, at jeg er lat, at jeg er stygg, at jeg bruker grusomme klær, at jeg er en taper som vil dø alene, at jeg fortjener å dø, at jeg aldri skulle være født. Når jeg har prøvd å si noe om hva jeg mener og føler, så har jeg blitt ledd av og latterliggjort. Her snakker vi om to mennesker som mener psykisk syke mennesker er late og mennesker som går på NAV er den verste sorten som finnes. Så forestill deg stoltheten over å ha et barn som går på NAV og er psykisk syk. Og de mener at jeg fortjener alt de har sagt, alt, fordi alt de har sagt er sant og sannheten må alle få si. Nå nevner jeg bare noen ting for deg her. Fra en som har prøvd å lese mange psykologbøker for å forstå seg selv bedre og kanskje komme seg ut av dette, så har jeg måtte bare legge bøkene vekk fordi at det bringer frem så mange følelser. Alle begynner på et eller annet tidspunkt å snakke om hvilken barndom som vi har hatt. Så når du sier at vi alle trenger mål og mening. Mitt mål, som jeg lengter etter, er at som voksen endelig skal ta skrittet og kutte ut mennesker (dvs. foreldrene mine) som påvirker meg negativt. Jeg ser hvilken makt det har på meg, jeg ser hvilken påvirkning det har på meg som person. Jo mindre jeg ser dem, jo bedre. Det er så enkelt å stte seg det som mål, men ikke enkelt å fullføre. 

Og jeg har mange ting som jeg bruker tiden min. En grunn til at jeg synker litt inn i mørket er at jeg prøver å utfordre meg selv og jeg nekter å gi etter for alt det gale som foregår i hodet mitt. Og bøker leser jeg, mange.

Anonymkode: 59880...185

[AnonymBruker]

Jeg må bare legge til at i dag så har jeg gått rundt og vært rimelig forbannet over situasjonen min. Jeg jobber litt med å finne noen rømningsveier og det skal jeg klare. Jeg skal være sterk. Tankene har fylt hodet mitt i hele dag om hvordan jeg skal klare det. Det kommer til å bli et helvete når jeg gjør det, bråk kommer til å oppstå og tanken på akkurat det gjør meg så vanvittig redd, men det er to følelser som slåss om å komme først frem. Er jeg klar har jeg spurt meg, er jeg klar for kampen. Jeg har så lyst til å rope nei, men jeg kjenner en ukjent og bestemt kraft i meg sier at ja, nå er det på tide å slåss bestemt. Jeg har ikke tenkt til å si noe på det, jeg har ikke tenkt til å inkludere noe, jeg har tenkt å sette meg ned å bestemme at sånn er det og når sånn er det så er det på en sånn måte at ingen kan nekte. 

Anonymkode: 59880...185

[Manimal]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fornuften min sier jo det, den er veldig negativt innstilt til alle disse voldsomme følelsene om at alle har så stor interesse for livet mitt. Problemet er jo bare når de to ikke henger sammen. Jeg forsøker å tenke at jeg ikke skal bry meg, jeg forsøker å bygge meg opp, men så kommer foreldrene mine og river meg ned igjen fra alt jeg har bygd opp. Seneste i går fikk jeg en tirade over noe, som jeg i min verden, syns oppfatter som et skrudd syn på verden, men som likevel gjorde at jeg ble sittende oppe halve natten og gråte på grunn av alle de stygge ordene når jeg nektet. De skal ha viljen sin, de skal ha det som de har bestemt, de skal ha det som de vil og det spiller ingen rolle hva slags midler de må bruke for å komme i mål. Jeg vet jo at jeg er naiv som tro at de skal bry seg, at de en eller annen dag skal bli glad i meg, men dette var det her med fornuft og følelser som ikke alltid hang sammen. Og derfor har du svaret på hvorfor jeg er redd for andre mennesker. Jeg har fått plantet i hodet fra jeg var liten av at jeg er feit, at jeg er lat, at jeg er stygg, at jeg bruker grusomme klær, at jeg er en taper som vil dø alene, at jeg fortjener å dø, at jeg aldri skulle være født. Når jeg har prøvd å si noe om hva jeg mener og føler, så har jeg blitt ledd av og latterliggjort. Her snakker vi om to mennesker som mener psykisk syke mennesker er late og mennesker som går på NAV er den verste sorten som finnes. Så forestill deg stoltheten over å ha et barn som går på NAV og er psykisk syk. Og de mener at jeg fortjener alt de har sagt, alt, fordi alt de har sagt er sant og sannheten må alle få si. Nå nevner jeg bare noen ting for deg her. Fra en som har prøvd å lese mange psykologbøker for å forstå seg selv bedre og kanskje komme seg ut av dette, så har jeg måtte bare legge bøkene vekk fordi at det bringer frem så mange følelser. Alle begynner på et eller annet tidspunkt å snakke om hvilken barndom som vi har hatt. Så når du sier at vi alle trenger mål og mening. Mitt mål, som jeg lengter etter, er at som voksen endelig skal ta skrittet og kutte ut mennesker (dvs. foreldrene mine) som påvirker meg negativt. Jeg ser hvilken makt det har på meg, jeg ser hvilken påvirkning det har på meg som person. Jo mindre jeg ser dem, jo bedre. Det er så enkelt å stte seg det som mål, men ikke enkelt å fullføre. 

Og jeg har mange ting som jeg bruker tiden min. En grunn til at jeg synker litt inn i mørket er at jeg prøver å utfordre meg selv og jeg nekter å gi etter for alt det gale som foregår i hodet mitt. Og bøker leser jeg, mange.

Anonymkode: 59880...185

Hvor gammel er du?

Jeg tenker at foreldrene dine høres såpass farlige ut for deg at du burde kutte dem ut fullstendig. Jeg forstår at det IKKE er en lett avgjørelse. Tro meg. Men i ditt tilfelle høres det jo nesten ut som det mest fornuftige. Har du gått til psykolog og sagt det samme til vedkommende? Hva synes hen om å kutte ut foreldrene? 

Det jeg tenker er positivt for deg er at du har psykisk sykdom som kan "kureres". Dette er jo min personlige mening, så det er lov å være uenig såklart. Men det finnes jo psykisk syke (schizofrene og personlighetsforsstyrrede) som ikke har innsikt i egne problemer, som ikke "er med" i det hele tatt. Å ha negativt selvbilde, angst og depresjon er i mine øyne - og igjen, dette er min personlig mening (og jeg har vært vitne til spesielt en person som har klart å komme seg ut av dette ved å dele dette synspunktet) ikke en SYKDOM, men en SKADE. Man har psykisk skade. Du er oppegående og fornuftig virker det som. Som med et brukket bein så trenger man hvile og riktig opptrening. Men det er ikke som at man har en dødlig uhelbredelig sykdom. Man kan bli frisk, og ikke bare det, man har en enorm kunnskap om seg selv og andre mennesker - en enorm evne til å være observant på andre mennesker (menneskekjenner) som man kan bruke til å bli et bedre menneske enn om man ikke hadde vært igjennom alt dette. Det handler om å bli sterk, og når man er på bunn og er svak så må man bygge seg opp igjen skritt for skritt. 

Men først må man jo bestemme seg for å gjøre det. Jeg sier ikke at det er lett, eller at du ikke har prøvd/prøver - men hvilket annet alternativ har man egentlig? Ja, du har blitt utsatt for tortur (høres absolutt slik ut) i åresvis, kanskje hele livet. Det er jo ikke din feil -men du har likevel blitt utsatt for den urettferdigheten. Desverre er det ingen som kan hjelpe deg. Man kan få hjelp og råd i riktig retning, men det er du som må bestemme at du skal starte på nytt. Jeg forstår hvor vanskelig det er å få bort tankene, og kanskje blir man aldri helt kvitt det. Vi har jo alle negative tanker om oss selv, og dager hvor vi sliter og ikke har det bra. Men tenk om du kunne hatt det kjempebra 80-90% av tiden? 

Jeg tenker at du bare må stå opp for deg selv mot foreldrene dine først og fremst. (Litt avhengig av alderen din selvsagt) Det forholdet til dem virker bare så giftig. 

[AnonymBruker]

Uff. 

... Uff, uff, uff. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, for det jeg egentlig skulle si tror jeg ikke jeg klarer, men jeg vil skrive her likevel. Jeg trenger det. 

Jeg kom igjen fra en hard og vanskelig terapitime litt tidligere i morges, og på veien hjem tenkte jeg at jeg ville skrive til dere. Jeg vet at mange her inne sliter med selvmordstanker og suicidal ideation, og jeg tenkte jeg ville dele en liten historie fra mitt eget liv som kanskje kunne gi litt nyttig perspektiv. Sånn at min smerte kanskje kunne gi no lærerikt til noen andre, uten at dere trengte å oppleve akkurat den smerten knyttet til det jeg ville fortelle (og noen av dere har nok allerede opplevd den også). Men selv om jeg mens jeg gikk hjem tenkte ut hva jeg kunne si, så kjenner jeg nå at jeg bare klarer ikke. Jeg vil flykte! Jeg vil rømme fra min egen kropp slik at jeg slipper å kjenne det jeg kjenner nå, og tanken på å konfrontere enda mer det jeg kjenner på for å dele denne historien det orker jeg ikke. Men jeg ville likevel skrive noe, som sagt, fordi jeg nå føler jeg trenger det. 

Det er flere grunner til at jeg ikke klarer å skrive den lille greia, det er delvis fordi jeg er redd det skal trakke noen på tærne, jeg er redd det skal virke "harsh" og som om jeg ikke forstår (selv om det er nettopp det jeg gjør), jeg er til og med redd for at noen i empati med meg skal føle seg lei seg. Jeg er også redd for å ikke bli hørt, for hvis man forteller noe av det mørkeste i livet sitt, så vil man ikke at det bare skal bli forbigått, eller ikke lagt merke til. Så selv om jeg tror at dette kunne vært nyttig perspektiv å høre, så blir det for skremmende å dele det. Man kan jo aldri vite hvordan folk tar noe, og selv om jeg vet at jeg vil si det for å hjelpe, så hva om det ikke hjelper? liksom. Og enda verre, hva om dere ikke SER meg når jeg forteller det, det er jo i varierende grad man leser alle innlegg som er i denne tråden, og at mitt ble forbigått i stillhet er jo en helt reell mulighet. I tillegg skammer jeg meg jo. 

Uff. Uff, uff, uff. 
Jeg skulle ønske noen var her, jeg skulle ønske noen så meg akkurat nå, og kunne gi meg den støtten jeg trengte, tilgivelsen jeg ikke klarer å gi meg selv. Jeg tenker at som deprimert og en med tilknytningsproblemer er det mange ting jeg rett og slett mangler, evnen til å ta godt vare på meg selv på en konstruktiv måte når jeg er trist og lei. Det blir en så utrolig intens smerte og man vil bare komme unna, og det er jo nettopp mangelen på konstruktive mestringsstrategier og en følelse av "self-soothing" og trygghet i seg selv som gjør at man vender seg til selvskading (på diverse måter). Men all denne innsikten i meg selv hjelper meg jo ikke. Ja, jeg vet at å skade meg ikke hjelper, jeg vet at det er dårlige mestringsstrategier, jeg vet hvorfor jeg mangler dem, og jeg prøver å gjøre riktige ting, men jeg føler meg ikke trygg likevel, jeg føler meg ikke nok ivaretatt likevel, alt gjør jo likevel vondt. 

Terapi er hardt, og jeg kjenner at jeg ikke klarer/orker/mestrer å gjøre noe annet enn å la være å være destruktiv nå. Å jobbe er bare umulig når du føler deg så utmattet av terapitimen og den påfølgende smerten grunnet ting man roter borti. Men jeg prøver å tenke at det er greit, at jeg tar vare på meg selv ved å akseptere at nå er jeg for sliten til å få gjort unna noe jobb. Det er å ta vare på meg selv å bare nå holde ut dette, uten å presse meg til å klare mer i formiddag. Terapi er hard jobbing. Men som jeg har sagt til andre før, prøver jeg å minne meg på at "the only way is through". 

Vi kommer oss igjennom dette, dere. Psykiske problemer er jævlig, men jeg nekter å akseptere at vi alle er knekt og ødelagt, selv om det føles sånn. Vi er bare gått litt i stykker og så må vi jobbe hardt for å reparere, men det går! Det går. Det må gå. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[Manimal]

16 timer siden, Skadeskutt skrev:

Mye sant i det du sier her. Noe av det som, i tillegg til medisin og samtaleterapi har hjulpet meg ut av den aller tjukkeste gjørma er å legge planer for sommeren og resten av året. Enkle ting som en fjelltur her, en sykkeltur der, bestilt meg valp til november/desember osv. Jeg har fortsatt mange år foran meg med tøffe tak ettersom jeg har vært, og er så syk, men det har gitt meg litt nytt håp for framtiden. For et halvt år siden hadde jeg ikke noe som helst håp. Jeg var suicidal og planla nettopp det. Er allerede glad for at jeg ikke har lyktes i å gjøre det. Så håper jeg bare at jeg gradvis får livet mitt tilbake. Venner meg til å bo hjemme igjen, komme meg ut av sykehus og at jeg klarer å takle hverdagen. Kanskje jeg en gang i framtiden faktisk kan få det bra, selv om det er et for høyt mål å sette seg akkurat nå. 

Men det var nesten som om jeg ble avhengig av sykdommen min. Merket jeg noe som helst bedring så ble jeg redd i stedet for glad osv. Det er veldig rart hvordan hjernen fungerer, men i takt med at jeg fikk effekt av medisin så har jeg klart å ta litt mer tak i meg selv. For bare to-tre uker siden var situasjonen en helt annen og det var ikke langt unna at det gikk galt. 

Så jeg har tro på det du sier, men også i kombinasjon med medisinering hvis man er veldig dårlig da det kan gi akkurat det lille løftet som trengs for å klare å gjøre tiltak for videre bedring, og også samtaleterapi. I alle fall hvis man har mye man sliter med. Noen er jo litt uforklarlig deprimert og har ikke like god nytte av samtaler. Mens andre har store innvendige arr som de må jobbe med for å komme seg videre. 

Dette ble litt langt, men temaet engasjerer meg og jeg har litt mye fritid her på sykehuset med innetid kl 17.

Kjempebra

Enig i at medisiner kan fungere for enkelte. Tenk hvor mange mennesker som bruker medisiner mot angst, depresjon og panikkanfall. Mennesker i alle samfunnslag. Fra CEO´s i store internasjonale selskaper til legen din. Mange klarer seg dog uten også, men man kan ha det som en backup-løsning om man ikke klarer det uten. 

Jeg tror det handler så mye om å ikke stille så strenge ultimatum til seg selv. Man tenker ofte at man er A) frisk eller B) syk. Folk flest er hverken eller. "Normale friske folk" har det ikke alltid bra de heller. Forskjellen er bare at de ikke er like sårbare og "svake" og legger så mye i det. Med svak så mener jeg ikke at man er direkte svak. Man er jo enormt sterk som har klart å bære rundt på alt dette kanskje hele livet. Det tar enormt mye styrke..men nettop de kreftene man bruker på angsten og depresjonen gjør at man blir svak når man møter motstand. Det blir som å skulle ta en hangup etter å ha hengt med armene i 90grader hele livet. Det blir ikke så lett  Andre folk henger kanskje vertikalt og da klarer man en hangup når man trenger å ta en. 

Jeg tror det handler mye om å "come to terms" med seg selv og sin historie. Tilgi seg selv og annerkjenne at det ikke er din feil at du hadde dårlige foreldre, ble mobbet, hadde kviser e.l. Men selv om det ikke er din feil så er det ingen som (på godt og vondt) bryr seg om det. Ingen andre bryr seg så veldig mye. Man har kanskje en eller to personer i livet sitt som virkelig bryr seg - om man er heldig. Så man er nødt til å bry seg om seg selv. Fy søren hvilke lettelse i livet det er når man innser det, og slutter bry seg så mye om alle andre og deres følelser. Om noe, så resulterer det bare i at man får mer respekt. Ingen bryr seg om at du ikke bryr deg så mye   Man føler en enorm frihet. 

Du har jo bare EN eneste person å svare for, og det er deg selv. Det er forferdelig om man ikke skal gjøre det som er best for en selv, sant? Du har kun ansvar for deg selv og dine egne følelser. (Man har jo ansvar for f.eks sitt eget barn, men det er ingen motsetning  - for å være god mot sitt barn gir deg selv en god følelse) Men man har ikke noe ansvar eller plikt til å gjøre andre til lags. Om moren din blir sur fordi du ikke kommer på besøk "ofte nok", så trenger ikke det påvirke deg. Du har en grunn til å ikke komme så ofte. Enten du ikke liker å være der, eller er opptatt med jobb eller familie. Hun kan ikke forvente noe av deg dersom du ikke forventer noe av henne. Og det er et annet viktig momemt mener jeg - slutt å forvent noe av andre. Da kan heller ikke de forvente noe av deg. Man burde være betingelsesløs. Jeg kjøper en gave til deg fordi jeg vil. Det spiller ingen rolle om jeg får en gave tilbake. Jeg får en gave av deg. Ikke forvent å få en gave tilbake. 

 

[Manimal]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff. 

... Uff, uff, uff. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, for det jeg egentlig skulle si tror jeg ikke jeg klarer, men jeg vil skrive her likevel. Jeg trenger det. 

Jeg kom igjen fra en hard og vanskelig terapitime litt tidligere i morges, og på veien hjem tenkte jeg at jeg ville skrive til dere. Jeg vet at mange her inne sliter med selvmordstanker og suicidal ideation, og jeg tenkte jeg ville dele en liten historie fra mitt eget liv som kanskje kunne gi litt nyttig perspektiv. Sånn at min smerte kanskje kunne gi no lærerikt til noen andre, uten at dere trengte å oppleve akkurat den smerten knyttet til det jeg ville fortelle (og noen av dere har nok allerede opplevd den også). Men selv om jeg mens jeg gikk hjem tenkte ut hva jeg kunne si, så kjenner jeg nå at jeg bare klarer ikke. Jeg vil flykte! Jeg vil rømme fra min egen kropp slik at jeg slipper å kjenne det jeg kjenner nå, og tanken på å konfrontere enda mer det jeg kjenner på for å dele denne historien det orker jeg ikke. Men jeg ville likevel skrive noe, som sagt, fordi jeg nå føler jeg trenger det. 

Det er flere grunner til at jeg ikke klarer å skrive den lille greia, det er delvis fordi jeg er redd det skal trakke noen på tærne, jeg er redd det skal virke "harsh" og som om jeg ikke forstår (selv om det er nettopp det jeg gjør), jeg er til og med redd for at noen i empati med meg skal føle seg lei seg. Jeg er også redd for å ikke bli hørt, for hvis man forteller noe av det mørkeste i livet sitt, så vil man ikke at det bare skal bli forbigått, eller ikke lagt merke til. Så selv om jeg tror at dette kunne vært nyttig perspektiv å høre, så blir det for skremmende å dele det. Man kan jo aldri vite hvordan folk tar noe, og selv om jeg vet at jeg vil si det for å hjelpe, så hva om det ikke hjelper? liksom. Og enda verre, hva om dere ikke SER meg når jeg forteller det, det er jo i varierende grad man leser alle innlegg som er i denne tråden, og at mitt ble forbigått i stillhet er jo en helt reell mulighet. I tillegg skammer jeg meg jo. 

Uff. Uff, uff, uff. 
Jeg skulle ønske noen var her, jeg skulle ønske noen så meg akkurat nå, og kunne gi meg den støtten jeg trengte, tilgivelsen jeg ikke klarer å gi meg selv. Jeg tenker at som deprimert og en med tilknytningsproblemer er det mange ting jeg rett og slett mangler, evnen til å ta godt vare på meg selv på en konstruktiv måte når jeg er trist og lei. Det blir en så utrolig intens smerte og man vil bare komme unna, og det er jo nettopp mangelen på konstruktive mestringsstrategier og en følelse av "self-soothing" og trygghet i seg selv som gjør at man vender seg til selvskading (på diverse måter). Men all denne innsikten i meg selv hjelper meg jo ikke. Ja, jeg vet at å skade meg ikke hjelper, jeg vet at det er dårlige mestringsstrategier, jeg vet hvorfor jeg mangler dem, og jeg prøver å gjøre riktige ting, men jeg føler meg ikke trygg likevel, jeg føler meg ikke nok ivaretatt likevel, alt gjør jo likevel vondt. 

Terapi er hardt, og jeg kjenner at jeg ikke klarer/orker/mestrer å gjøre noe annet enn å la være å være destruktiv nå. Å jobbe er bare umulig når du føler deg så utmattet av terapitimen og den påfølgende smerten grunnet ting man roter borti. Men jeg prøver å tenke at det er greit, at jeg tar vare på meg selv ved å akseptere at nå er jeg for sliten til å få gjort unna noe jobb. Det er å ta vare på meg selv å bare nå holde ut dette, uten å presse meg til å klare mer i formiddag. Terapi er hard jobbing. Men som jeg har sagt til andre før, prøver jeg å minne meg på at "the only way is through". 

Vi kommer oss igjennom dette, dere. Psykiske problemer er jævlig, men jeg nekter å akseptere at vi alle er knekt og ødelagt, selv om det føles sånn. Vi er bare gått litt i stykker og så må vi jobbe hardt for å reparere, men det går! Det går. Det må gå. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Jeg leser og ser

Tilgi deg selv. Det er ingen annen løsning kjære deg. 

Hva har du gjort som ikke fortjener tilgivelse fra deg selv? Din viktigste og eneste oppgave i livet er å ha det så bra som mulig. Det er helt riktig at du er gått litt i stykker. Det er helt riktig holdning mener jeg! Det må repareres, bit for bit. Men først må man akseptere og tilgi. 

Går tankene i ett? Tankespinn alltid? Hvor fort klarer du å identifisere de negative tankene dine? Start med det. Prøv å bli oppmerksom på tankespinnet ditt. Si til deg selv; "nå tenker jeg for mye, nå surrer jeg, nå er det mørke tanker". Så tar du de tankene og skyver ut til høyre ut av hodet ditt. Så prøver du å tenke på ingenting. Fokuser på pusten, bruk magen. Dette klarer du antakelig å gjøre i cirka 3 sekunder før det kommer nye tanker. WELL DONE! Du har nettop meditert. Folk misforstår ofte meditasjon. Men det er dette det handler om. 

Buddistmonker som har prøvd å forklare hvor "mindfulle" de er har sagt at de klarer det 20-25% av dagen. Og da snakker vi om mennesker som lever og ånder for meditasjon og mindfulness. Om du klarer det 1% av dagen, så vil det skje utrolige ting. Det viktige er å gi hjernen små avbrekk. Du har, som mange andre, kanskje hatt et konstant tankekjør i åresvis, kanskje hele livet. De 3 sekundene kommer til å gjøre en enorm forskjell for hjernen. Heldigvis kan hjernen trenes og omprogrammeres, akuratt som kroppen. Og det begynner i det helt små. 
 

Ta deg en tur i skogen når du får krefter til det, og prøv å vær bevisst på naturen rundt deg. Hver gang tankene kommer så gjør du deg oppmerksom på det. Si til deg selv ;"nå tenker du" skyv det bort. Gjenta det hele turen. Og når du kommer hjem kan du la tankene kjøre som de vil...dog..vil jeg nok tro at du veldig snart blir vant til å skyve dem bort. Til slutt blir det en vane å skyve bort de negative tankene. Hjernen får mer og mer fri, og du vil få mer og mer krefter. 

 

Ønsker deg god bedring.

[Manimal]

På 30.4.2017 den 13.56, AnonymBruker skrev:

Har gått på en smell nå.... 

Har slitt med depresjon store deler av livet, men for det meste har jeg klart å holde meg flytende på ren viljestyrke. Nå er jeg helt tom, jeg har ingenting igjen. 

Jeg vil ikke gå inn på hva, men jeg har alt for mye ansvar og ting jeg må ta vare på i tillegg til full jobb. Det er ikke ting jeg kan slippe, andre er fullt avhengige av meg. Det har blitt for mye for meg. Jeg har sittet her i mange timer og prøvd å finne kreftene til å gå i dusjen eller lage meg frokost. Jeg ender bare opp med å sitte og grine for alt jeg ikke klarer. Det er så mye jeg skulle ha gjort, men jeg orker ikke. I lang tid har jeg nedprioritert meg selv for å klare å få hverdagen til å gå opp. Jeg husker ikke sist jeg gjorde noe fordi jeg hadde lyst til det, når pliktene er gjort er kreftene borte. De siste månedene har jeg trukket meg inn i meg selv i et forsøk på å holde meg samlet. Jeg orker ikke le lenger, smilene er falske. Bit for bit har jeg mistet kreftene. Matlysten er borte, jeg spiser når jeg kjenner at kroppen svikter, men mat smaker ingenting. 

Jeg klarer ikke å opprettholde alt lenger, men det er vanskelig å akseptere. Alle ber meg om å gå til legen og be om en sykmelding. Men jeg tenker: Kanskje jeg kan klare det likevel, bare jeg prøver hardt nok. Jeg vil ikke at det skal gå utover arbeidsgiver at jeg har mer enn jeg klarer. Når vet en at nok er nok? Jeg krever alltid av meg selv at jeg skal klare alt livet kaster min vei. Jeg føler at det er mitt ansvar å klare det. Jeg bruker veldig mye krefter på å komme meg gjennom arbeidsdagen. Hukommelsen er svekket, jeg må stadig kontrollere det jeg gjør. Når jeg er ferdig på jobb er jeg helt skjelven. 

Det har blitt for mye for meg, men jeg klarer ikke å akseptere det..... Kan noen gi meg et råd? Jeg må klare mer enn jeg evner....er så fortvilet....

Anonymkode: a16a3...fca

Hvem hjelper du ved å la deg selv gå til grunne? Ingen?

Om man ikke har det bra med seg selv, så har man heller ingen overskudd til andre. Det eneste moralske riktige er å ha det godt med seg selv. Gå til legen, få sykemelding. Ta tak i problemene dine bit for bit. Det er ikke verdt å leve et liv man ikke trives med. Hva er poenget? Man har én fantastisk sjanse til å delta i dette absurde rare opplegget vi kaller virkeligheten. På en liten planet i et uforståelig og uendelig stort univers. Det er ikke så gravalvorlig. Blunk så er det over! Ha det gøy, sett pris på de rundt deg som gir deg glede. Unngå eller kvitt deg med de som ikke gir deg glede. Du har bare en plikt i livet, og det er å ha det så bra som mulig. Å ha det bra har ingen objektive mål. Man kan ha 100 millioner og en stor villa og likevel ha det dårlig. Man kan bo i en leilighet med en vanlig jobb og ha det dårlig. Man kan leie en kjellerleilighet og jobbe deltid og ha det fantastisk. 

Man MÅ slutte å gi etter for andres forventninger. Slutt å forvent noe av de, så kan de heller ikke forvente noe av deg. 

[AnonymBruker]

37 minutter siden, Manimal skrev:

Hvor gammel er du?

Jeg tenker at foreldrene dine høres såpass farlige ut for deg at du burde kutte dem ut fullstendig. Jeg forstår at det IKKE er en lett avgjørelse. Tro meg. Men i ditt tilfelle høres det jo nesten ut som det mest fornuftige. Har du gått til psykolog og sagt det samme til vedkommende? Hva synes hen om å kutte ut foreldrene? 

Det jeg tenker er positivt for deg er at du har psykisk sykdom som kan "kureres". Dette er jo min personlige mening, så det er lov å være uenig såklart. Men det finnes jo psykisk syke (schizofrene og personlighetsforsstyrrede) som ikke har innsikt i egne problemer, som ikke "er med" i det hele tatt. Å ha negativt selvbilde, angst og depresjon er i mine øyne - og igjen, dette er min personlig mening (og jeg har vært vitne til spesielt en person som har klart å komme seg ut av dette ved å dele dette synspunktet) ikke en SYKDOM, men en SKADE. Man har psykisk skade. Du er oppegående og fornuftig virker det som. Som med et brukket bein så trenger man hvile og riktig opptrening. Men det er ikke som at man har en dødlig uhelbredelig sykdom. Man kan bli frisk, og ikke bare det, man har en enorm kunnskap om seg selv og andre mennesker - en enorm evne til å være observant på andre mennesker (menneskekjenner) som man kan bruke til å bli et bedre menneske enn om man ikke hadde vært igjennom alt dette. Det handler om å bli sterk, og når man er på bunn og er svak så må man bygge seg opp igjen skritt for skritt. 

Men først må man jo bestemme seg for å gjøre det. Jeg sier ikke at det er lett, eller at du ikke har prøvd/prøver - men hvilket annet alternativ har man egentlig? Ja, du har blitt utsatt for tortur (høres absolutt slik ut) i åresvis, kanskje hele livet. Det er jo ikke din feil -men du har likevel blitt utsatt for den urettferdigheten. Desverre er det ingen som kan hjelpe deg. Man kan få hjelp og råd i riktig retning, men det er du som må bestemme at du skal starte på nytt. Jeg forstår hvor vanskelig det er å få bort tankene, og kanskje blir man aldri helt kvitt det. Vi har jo alle negative tanker om oss selv, og dager hvor vi sliter og ikke har det bra. Men tenk om du kunne hatt det kjempebra 80-90% av tiden? 

Jeg tenker at du bare må stå opp for deg selv mot foreldrene dine først og fremst. (Litt avhengig av alderen din selvsagt) Det forholdet til dem virker bare så giftig. 

Jeg er levd i mørket så lenge, men i de siste ukene så har jeg lekt med å tanken om å kutte dem ut for å bli fri. Det er nok en lang vei ditt må jeg innrømme. Jeg er snart tredve, så jeg begynner å dra på årene og likevel så går jeg rundt som en naiv unge som håper på kjærligheten og anerkjennelse om at man er god nok som man er. Likevel så vil jeg se på året som noe positivt fordi at i år så har jeg endelig anerkjent at det ikke kommer til å skje. De kommer aldri til å bli glad i meg for meg, de kommer aldri til å se meg for meg. Som voksen så er jeg bare nødt til å leve med det, og jeg har begynt å akseptere er at mine foreldre er mine foreldre. Jeg har ikke nevnt det i en så stor grad, nettopp fordi at det er... tja, jeg tror litt at det er skammen og frykten for at andre mennesker skal mene det samme som dem og bekrefte at jeg ikke er verdt noe. Jeg lekte litt med tanken i begynnelsen av året om å åpne meg for en, men jeg stoppet meg fordi at for det første så var vi ikke så godt kjent og for det andre så ble så viktig at de ikke skulle tenke negativt om. Jeg trakk meg unna alle arrangementer, alt som kan medføre drikke og medføre at jeg forteller noen om frykten, om redselen. En annen ting som jeg innså at jeg vil ikke at de skal se på meg som patetisk, som stakkarslig, som en som bare går rundt og har det vondt når løsningen er så enkel som å kutte dem ut, bare dra fra dem og aldri komme tilbake. På nettet spiller det ingen rolle fordi at det er ingen ansikt som vet hvem jeg er, og da er ikke skammen like stor, frykten for ikke å bli akseptert av de nær meg.

En annen grunn til at jeg klarer å skrive det er fordi at jeg føler en lykke ved å skrive. Det føles ikke farlig å skrive, det føles veldig farlig å prate. På min datamaskin, i tekstprogrammet så skriver jeg ned drømmer, fantasier og gjør dem om til hele historier. Det er en av tingene som jeg har begynt med nylig og det gir en sånn fantastisk følelse. Jeg er ikke noe dyktig, ikke ennå og kanskje vil jeg aldri bli dyktig, men jeg føler meg så tilfreds når jeg gjør det og får ned akkurat det som er oppi hodet mitt. 

Men det er nettopp det som jeg tenker på. Hva om jeg kunne hatt det bra mesteparten av tiden. Hvorfor er det sånn at det begynner å gå bra, så skal de rive det igjen og jeg skal sitte og ha vondt. Det er sikkert noen hyggelig minner et eller annet sted, men det er ikke det jeg klarer å minnes noe av det. Og, jeg er enig med deg. Det er giftig. Jeg har begynt å innse det. Jeg har innsett at jeg aldri vil være fri med mindre jeg reduserer kontakten til det minimale. 

Anonymkode: 59880...185

[AnonymBruker]

I dag har jeg stupt inn i en mørk dal. Tårene har trillet. Det er ikke mange uker siden jeg var her sist. Det var dette med bølgedaler, lyse og mørke stunder som har vart et år. Solen går ned og natten kommer. Eller så kan en prøve å tenke på det på den måten: Even the darkest night will end and the sun will rise. Jeg prøver å trøste meg med, her i fortvilelsen, at jeg har i det minste gode stunder nå. 

Anonymkode: 59880...185

[Manimal]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er levd i mørket så lenge, men i de siste ukene så har jeg lekt med å tanken om å kutte dem ut for å bli fri. Det er nok en lang vei ditt må jeg innrømme. Jeg er snart tredve, så jeg begynner å dra på årene og likevel så går jeg rundt som en naiv unge som håper på kjærligheten og anerkjennelse om at man er god nok som man er. Likevel så vil jeg se på året som noe positivt fordi at i år så har jeg endelig anerkjent at det ikke kommer til å skje. De kommer aldri til å bli glad i meg for meg, de kommer aldri til å se meg for meg. Som voksen så er jeg bare nødt til å leve med det, og jeg har begynt å akseptere er at mine foreldre er mine foreldre. Jeg har ikke nevnt det i en så stor grad, nettopp fordi at det er... tja, jeg tror litt at det er skammen og frykten for at andre mennesker skal mene det samme som dem og bekrefte at jeg ikke er verdt noe. Jeg lekte litt med tanken i begynnelsen av året om å åpne meg for en, men jeg stoppet meg fordi at for det første så var vi ikke så godt kjent og for det andre så ble så viktig at de ikke skulle tenke negativt om. Jeg trakk meg unna alle arrangementer, alt som kan medføre drikke og medføre at jeg forteller noen om frykten, om redselen. En annen ting som jeg innså at jeg vil ikke at de skal se på meg som patetisk, som stakkarslig, som en som bare går rundt og har det vondt når løsningen er så enkel som å kutte dem ut, bare dra fra dem og aldri komme tilbake. På nettet spiller det ingen rolle fordi at det er ingen ansikt som vet hvem jeg er, og da er ikke skammen like stor, frykten for ikke å bli akseptert av de nær meg.

En annen grunn til at jeg klarer å skrive det er fordi at jeg føler en lykke ved å skrive. Det føles ikke farlig å skrive, det føles veldig farlig å prate. På min datamaskin, i tekstprogrammet så skriver jeg ned drømmer, fantasier og gjør dem om til hele historier. Det er en av tingene som jeg har begynt med nylig og det gir en sånn fantastisk følelse. Jeg er ikke noe dyktig, ikke ennå og kanskje vil jeg aldri bli dyktig, men jeg føler meg så tilfreds når jeg gjør det og får ned akkurat det som er oppi hodet mitt. 

Men det er nettopp det som jeg tenker på. Hva om jeg kunne hatt det bra mesteparten av tiden. Hvorfor er det sånn at det begynner å gå bra, så skal de rive det igjen og jeg skal sitte og ha vondt. Det er sikkert noen hyggelig minner et eller annet sted, men det er ikke det jeg klarer å minnes noe av det. Og, jeg er enig med deg. Det er giftig. Jeg har begynt å innse det. Jeg har innsett at jeg aldri vil være fri med mindre jeg reduserer kontakten til det minimale. 

Anonymkode: 59880...185

Bor du alene eller med foreldrene dine? 

Det høres veldig ut som om du trenger noen å snakke med.. Det er vel og bra å få ut ting på nett, men det er noe helt annet å åpne seg til et annet fysisk menneske som viser deg aksept og annerkjennelse. Det er fint når noen lar deg si alt du vil, lar deg gråte ut alt du trenger, og så sier at det ikke er så farlig. Du må jo ha kommet inn i en vanvittig dårlig sirkel, og jeg tror den eneste måten å komme seg ut av den på er ved å gjøre rent praktiske ting. Begynne å gjøre helt andre ting. Begynne på nytt så og si. 

Er du økonomisk avhengig av foreldrene dine? Klarer du deg greit selv?  Er de noen ganger hyggelige mot deg? Hvilke grunner kan du liste opp som gjør det verdt for deg å fortsatt ha kontakt med dem? Tar de kontakt med deg for å treffes, eller er det du som tar kontakt med dem?