Gå til innhold

Den store depresjonstråden


dillyduzit

Anbefalte innlegg

16 minutter siden, Rainstorm skrev:

(..)

Straks 2 uker! Det er helt fantastisk! Tillat deg å føle på at det er godt det du har gjort for deg selv. 

Freaky, du høres ut som psykologen min. hver gang hun ser et snev av følelse, eller vet at jeg har sensurert vekk følelser. Så havner vi en liten diskusjon ang det du skriver. Jeg sier jeg ikke får lov, hun sier jeg får lov. Jeg sier det har jo alltid vært sånn, vanskelig å bryte denne vanen". Da får jeg til svar "Ja også da, er jo bare å bryte den det, hvis eller snakk om følelser, kom igjen". :P Også går vi litt frem og tilbake, fordi jeg sitter bomfast i fortiden. 
Hun minner meg også ofte på at foreldrene mine har null makt i det rommet. De kan ikke storme inn der og ta meg på fersken i det jeg viser følelser. Samme med hjemme hos meg selv. Dette er noe hun terper mye på. Jeg er voksen og jeg har kontrollen. Selv om at det ikke alltid føles slik. Jeg får ofte panikk av å ha sterke følelser, fordi jeg får disse krise-tankene. 

Anonymkode: 02b68...f39

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Daryl Dixon

For noen dager siden ble jeg innlagt. Jeg har ikke vært til fare for meg selv, men etter en samtale med min far så ble han fryktelig bekymret og satte igang.. et lite helvete. Ble innlagt pga tanker om et "udiskutabelt tema", var ikke ille nok til å bli lagt inn på tvang, heldigvis. Gjorde det ufrivillig frivillig for å unngå problemer. Så, jeg kjenner jeg synes det er litt flaut, har ikke ville hatt besøk og kun de nærmeste som vet det. Viste ikke en gang om jeg ville skrive det. Jeg vil fryktelig gjerne hjem, jeg er utilpass og føler meg veldig bortkommen. Jeg har fått dratt ut på de faste avtalene jeg hadde hos psykolog og på sykehus, med følge. Jeg tror virkelig ikke at dette hjelper meg noe, men alle sier jeg må gi det tid og at å reise hjem er dumt, i allefall vente til over helgen. I dag har jeg en dag hvor alt er trist og tungt. Jeg er fryktelig lei meg for at en ansatt klarte å fortelle en pasient noe om meg, som jeg så på som personlig. Har en følelse av at jeg går med en blyklump i magen. Kroppen er tung og vond, mine faste smertestillende vil de ikke at jeg skal ta, så nå klarer jeg nesten ikke kneppe igjen skjorta om morgenen, å holde en penn og skrive eller bruke bestikk. Angsten river i alle nervene, har vært ille de siste dagene. Men for å ikke bare være negativ så var de to første dagene helt ok, de fleste som jobber her er veldig flinke. Spesielt en psykiatrisk sykepleier. Og jeg får være en del i fred, og som er viktigst er å få ha telefon og nettbrett, og lader. Tilsyn skjer ofte, det er ok. Men ingenting er som hjemme. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

For noen dager siden ble jeg innlagt. Jeg har ikke vært til fare for meg selv, men etter en samtale med min far så ble han fryktelig bekymret og satte igang.. et lite helvete. Ble innlagt pga tanker om et "udiskutabelt tema", var ikke ille nok til å bli lagt inn på tvang, heldigvis. Gjorde det ufrivillig frivillig for å unngå problemer. Så, jeg kjenner jeg synes det er litt flaut, har ikke ville hatt besøk og kun de nærmeste som vet det. Viste ikke en gang om jeg ville skrive det. Jeg vil fryktelig gjerne hjem, jeg er utilpass og føler meg veldig bortkommen. Jeg har fått dratt ut på de faste avtalene jeg hadde hos psykolog og på sykehus, med følge. Jeg tror virkelig ikke at dette hjelper meg noe, men alle sier jeg må gi det tid og at å reise hjem er dumt, i allefall vente til over helgen. I dag har jeg en dag hvor alt er trist og tungt. Jeg er fryktelig lei meg for at en ansatt klarte å fortelle en pasient noe om meg, som jeg så på som personlig. Har en følelse av at jeg går med en blyklump i magen. Kroppen er tung og vond, mine faste smertestillende vil de ikke at jeg skal ta, så nå klarer jeg nesten ikke kneppe igjen skjorta om morgenen, å holde en penn og skrive eller bruke bestikk. Angsten river i alle nervene, har vært ille de siste dagene. Men for å ikke bare være negativ så var de to første dagene helt ok, de fleste som jobber her er veldig flinke. Spesielt en psykiatrisk sykepleier. Og jeg får være en del i fred, og som er viktigst er å få ha telefon og nettbrett, og lader. Tilsyn skjer ofte, det er ok. Men ingenting er som hjemme. 

Det er ikke noe mer flaut å være innlagt på psykiatrisk enn å være innlagt i somatikken. Det bør i hvert fall ikke være det. Prøv å slapp av og ta til deg hjelpen som er der. Du kommer tidsnok hjem igjen. :hjerte:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

21 minutter siden, Daryl Dixon said:

For noen dager siden ble jeg innlagt. Jeg har ikke vært til fare for meg selv, men etter en samtale med min far så ble han fryktelig bekymret og satte igang.. et lite helvete. Ble innlagt pga tanker om et "udiskutabelt tema", var ikke ille nok til å bli lagt inn på tvang, heldigvis. Gjorde det ufrivillig frivillig for å unngå problemer. Så, jeg kjenner jeg synes det er litt flaut, har ikke ville hatt besøk og kun de nærmeste som vet det. Viste ikke en gang om jeg ville skrive det. Jeg vil fryktelig gjerne hjem, jeg er utilpass og føler meg veldig bortkommen. Jeg har fått dratt ut på de faste avtalene jeg hadde hos psykolog og på sykehus, med følge. Jeg tror virkelig ikke at dette hjelper meg noe, men alle sier jeg må gi det tid og at å reise hjem er dumt, i allefall vente til over helgen. I dag har jeg en dag hvor alt er trist og tungt. Jeg er fryktelig lei meg for at en ansatt klarte å fortelle en pasient noe om meg, som jeg så på som personlig. Har en følelse av at jeg går med en blyklump i magen. Kroppen er tung og vond, mine faste smertestillende vil de ikke at jeg skal ta, så nå klarer jeg nesten ikke kneppe igjen skjorta om morgenen, å holde en penn og skrive eller bruke bestikk. Angsten river i alle nervene, har vært ille de siste dagene. Men for å ikke bare være negativ så var de to første dagene helt ok, de fleste som jobber her er veldig flinke. Spesielt en psykiatrisk sykepleier. Og jeg får være en del i fred, og som er viktigst er å få ha telefon og nettbrett, og lader. Tilsyn skjer ofte, det er ok. Men ingenting er som hjemme. 

Skulle ønske jeg kunne ha gitt deg en klem eller skrevet noe som gjorde ting bedre men det kan jeg ikke. Jeg har fått med meg at du har gått gjennom mye dritt og du fortjener lysere tider. Jeg tror de lysere tidene kommer for deg, det gjør jeg virkelig.

Anonymkode: 3e081...aec

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, SesameStreet skrev:

DET BOBLER OVER AV RASERI I KROPPEN MIN NÅ!!!!! 

Hva er det som plager deg?

Anonymkode: 40eed...f81

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Daryl Dixon
29 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Det er ikke noe mer flaut å være innlagt på psykiatrisk enn å være innlagt i somatikken. Det bør i hvert fall ikke være det. Prøv å slapp av og ta til deg hjelpen som er der. Du kommer tidsnok hjem igjen. :hjerte:

Jeg vet, jeg er enig med deg i at det ikke bør være flaut. Kanskje det hadde gått over hvis jeg var veldig åpen om det, men jeg er ikke helt slik. 🥀

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skulle ønske jeg kunne ha gitt deg en klem eller skrevet noe som gjorde ting bedre men det kan jeg ikke. Jeg har fått med meg at du har gått gjennom mye dritt og du fortjener lysere tider. Jeg tror de lysere tidene kommer for deg, det gjør jeg virkelig.

Anonymkode: 3e081...aec

 Takk. Jeg håper det selv og. 🥀

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det som plager deg?

Anonymkode: 40eed...f81

MEST AV ALT... AT JEG LAR MEG OVERKJØRE GANG PÅ GANG PÅ GANG OG ER SÅ FORBANNET ENKEL Å MANIPULERE!!!!! 

Endret av SesameStreet
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvem er jeg? Joda, jeg er Elán. Men hva identifiserer meg? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg liker og misliker lengre. Jeg trives ikke med noe. Etter jeg ble mamma føler jeg at jeg kun er mamma. Nå vet jeg ikke hvem jeg var før heller, da ga jeg bare faen. Men nå... nå som det er slutt mellom meg og min kjæreste gjennom 7 år, trenger jeg å vite hvem jeg er. Hvordan finner man seg selv? Jeg har knapt nok penger til mat på bordet (har forøvrig ikke penger til mat på bordet hver dag heller...). Jeg skjønner ingenting. Jeg er forvirret. Fortvilet. Tankene virrer. Før i dag hadde jeg nesten ikke sovet på to uker. I natt sov jeg 12 timer og var ennå utslitt da jeg våknet.

Jeg er forøvrig utrolig sliten nå. Har gjort husarbeid hele dagen. Eksen er jevnlig på besøk og jeg føler jeg virkelig må vise at jeg klarer meg selv, selv om jeg er så sliten at jeg bare vil ligge i senga...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Elán skrev:

Hvem er jeg? Joda, jeg er Elán. Men hva identifiserer meg? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg liker og misliker lengre. Jeg trives ikke med noe. Etter jeg ble mamma føler jeg at jeg kun er mamma. Nå vet jeg ikke hvem jeg var før heller, da ga jeg bare faen. Men nå... nå som det er slutt mellom meg og min kjæreste gjennom 7 år, trenger jeg å vite hvem jeg er. Hvordan finner man seg selv? Jeg har knapt nok penger til mat på bordet (har forøvrig ikke penger til mat på bordet hver dag heller...). Jeg skjønner ingenting. Jeg er forvirret. Fortvilet. Tankene virrer. Før i dag hadde jeg nesten ikke sovet på to uker. I natt sov jeg 12 timer og var ennå utslitt da jeg våknet.

Jeg er forøvrig utrolig sliten nå. Har gjort husarbeid hele dagen. Eksen er jevnlig på besøk og jeg føler jeg virkelig må vise at jeg klarer meg selv, selv om jeg er så sliten at jeg bare vil ligge i senga...

Kjenner igjen følelsen og føler med deg. Årene går og livet tar nye retninger. Når man blir mamma, det blir brudd etc så skjer det store omveltninger i livet. Det er tøft å stå i. Jeg tror mye kommer an på hvilket nettverk man har. Om man får den støtten og oppbackingen man trenger i en slik omveltning. Man kan være så sterk man bare vil, men har man ikke noen å støtte seg til så er man ganske fucked. Det kan jeg skrive under på..kjenner meg så igjen i følelsen av å ha mistet megselv.

Jeg tenker det ikke er en unormal følelse når man blir deprimert. Man begynner å lure på alt. Jeg har mistet alt av venner i denne perioden. Jeg har alltid vært «den sterke» som alle kommer å får råd hos etc etc, men når jeg gikk ned for telling og det går fint med de andre så er jeg ikke verdt noe lenger i deres øyne, det har vist seg over tid. Jeg begynner å lure på megselv også, om hele min eksistens. Huff hva den depresjonen kan gjøre med tankene altså..

Uansett, beklager litt avsporing. Du vet du har rettigheter på stønader når du er alenomor ikke sant? Så ville tatt kontakt med nav og fått time hos en saksbehandler der. Du har sikkert rett på bostøtte også (dette må du søke gjennom kommunen. Du kan søke på husbanken.no. Vet ikke hvor gammelt barnet ditt er, regner med det er en baby siden eksen kommer jevnlig på besøk? Det blir litt lettere da i såfall når barnet kommer i barnehage og du får mer tid til å prioritere degselv. 

Hold ut, det blir bedre. Alt er bare for en periode <3

Anonymkode: cf28a...49e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner igjen følelsen og føler med deg. Årene går og livet tar nye retninger. Når man blir mamma, det blir brudd etc så skjer det store omveltninger i livet. Det er tøft å stå i. Jeg tror mye kommer an på hvilket nettverk man har. Om man får den støtten og oppbackingen man trenger i en slik omveltning. Man kan være så sterk man bare vil, men har man ikke noen å støtte seg til så er man ganske fucked. Det kan jeg skrive under på..kjenner meg så igjen i følelsen av å ha mistet megselv.

Jeg tenker det ikke er en unormal følelse når man blir deprimert. Man begynner å lure på alt. Jeg har mistet alt av venner i denne perioden. Jeg har alltid vært «den sterke» som alle kommer å får råd hos etc etc, men når jeg gikk ned for telling og det går fint med de andre så er jeg ikke verdt noe lenger i deres øyne, det har vist seg over tid. Jeg begynner å lure på megselv også, om hele min eksistens. Huff hva den depresjonen kan gjøre med tankene altså..

Uansett, beklager litt avsporing. Du vet du har rettigheter på stønader når du er alenomor ikke sant? Så ville tatt kontakt med nav og fått time hos en saksbehandler der. Du har sikkert rett på bostøtte også (dette må du søke gjennom kommunen. Du kan søke på husbanken.no. Vet ikke hvor gammelt barnet ditt er, regner med det er en baby siden eksen kommer jevnlig på besøk? Det blir litt lettere da i såfall når barnet kommer i barnehage og du får mer tid til å prioritere degselv. 

Hold ut, det blir bedre. Alt er bare for en periode <3

Anonymkode: cf28a...49e

Takk. Jeg har egentlig ingen nettverk. Jeg er alene og det er det som er så tungt. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal klare å finne meg selv heller.

Jeg er ikke alenemor. Far til barnet har henne 60%, jeg 40%. Hun er 2 år og går i barnehage. Vi besøker hverandre ofte for barnet sin del slik at hun har en trygghet i at vi har god kommunikasjon. Har søkt på nav på alt jeg har rettighet på. Får ikke time med saksbehandler heller fordi ingen her vet mine rettigheter. Har også søkt bostøtte, men ting tar tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er så trist nå på morgenen. Jeg sto og pusset tenner, for å se meg i speilet og se på tennene mine. De er ødelagt, de er helt gule og har begynt å råtne, og det er kun på grunn av den psykiske sykdommen. Jeg har spist feil og ikke klart å ta vare på meg selv. Jeg begynte å titte gjennom på HELFO sine sider, for å håpe at det var noe jeg kunne gjøre noe med, men nei. :( Det koster penger og med tanke på skaden som jeg har så kommer det til å koste helt vanvittig med penger. Det er pinlig å smile. Nå begynner fortennene å få merker også. :( 

Før jeg ble syk så hadde jeg helt hvite og fine tenner. De var vakre, nydelige, pene! Dette er en stor overgang. :( 

Endret av SesameStreet
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, SesameStreet skrev:

Jeg er så trist nå på morgenen. Jeg sto og pusset tenner, for å se meg i speilet og se på tennene mine. De er ødelagt, de er helt gule og har begynt å råtne, og det er kun på grunn av den psykiske sykdommen. Jeg har spist feil og ikke klart å ta vare på meg selv. Jeg begynte å titte gjennom på HELFO sine sider, for å håpe at det var noe jeg kunne gjøre noe med, men nei. :( Det koster penger og med tanke på skaden som jeg har så kommer det til å koste helt vanvittig med penger. Det er pinlig å smile. Nå begynner fortennene å få merker også. :( 

Før jeg ble syk så hadde jeg helt hvite og fine tenner. De var vakre, nydelige, pene! Dette er en stor overgang. :( 

Sliter med det samme. Men kan ikke tenke på det, for da vil jeg bare dø. Jeg klarer ikke å tenke på det, så jeg er i benektelse. Veldig vanskelig og forklare. Det er liksom så stort og for jævlig, at jeg klarer ikke å tenke, gruble, grine etc over det. Det er for mye for meg og jeg er redd for at jeg skal gi opp på grunn av det. Jo mer jeg tenker på det, jo mer for jævlig blir det! Økonomi, kan ikke smile, hva tenker folk om meg?, ser de det? Står de å stirrer?... kan ikke tenke mer nå. Det gjør for vondt og det drar meg ned i kjelleren.

Jeg benekter så ufattelig mye. Følelser, meninger, problemer. Det er roten til alle problemene mine, og jeg vet det så inderlig godt nå. Men om jeg slipper alt frem, så er jeg redd for å få vonde tanker også faktisk handle etter dem! Og det skremmer livskiten utav meg. Det som skjedde tidligere i uken, var nettopp dette. Alt kom ramlende over meg. En ting dyttet meg over stupet og da var det gjort. Så tennene mine er noe jeg ignorerer så godt jeg kan. Fordi det gjør for vondt å tenke på. 

Anonymkode: 02b68...f39

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

4 timer siden, SesameStreet skrev:

Jeg er så trist nå på morgenen. Jeg sto og pusset tenner, for å se meg i speilet og se på tennene mine. De er ødelagt, de er helt gule og har begynt å råtne, og det er kun på grunn av den psykiske sykdommen. Jeg har spist feil og ikke klart å ta vare på meg selv. Jeg begynte å titte gjennom på HELFO sine sider, for å håpe at det var noe jeg kunne gjøre noe med, men nei. :( Det koster penger og med tanke på skaden som jeg har så kommer det til å koste helt vanvittig med penger. Det er pinlig å smile. Nå begynner fortennene å få merker også. :( 

Før jeg ble syk så hadde jeg helt hvite og fine tenner. De var vakre, nydelige, pene! Dette er en stor overgang. :( 

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sliter med det samme. Men kan ikke tenke på det, for da vil jeg bare dø. Jeg klarer ikke å tenke på det, så jeg er i benektelse. Veldig vanskelig og forklare. Det er liksom så stort og for jævlig, at jeg klarer ikke å tenke, gruble, grine etc over det. Det er for mye for meg og jeg er redd for at jeg skal gi opp på grunn av det. Jo mer jeg tenker på det, jo mer for jævlig blir det! Økonomi, kan ikke smile, hva tenker folk om meg?, ser de det? Står de å stirrer?... kan ikke tenke mer nå. Det gjør for vondt og det drar meg ned i kjelleren.

Jeg benekter så ufattelig mye. Følelser, meninger, problemer. Det er roten til alle problemene mine, og jeg vet det så inderlig godt nå. Men om jeg slipper alt frem, så er jeg redd for å få vonde tanker også faktisk handle etter dem! Og det skremmer livskiten utav meg. Det som skjedde tidligere i uken, var nettopp dette. Alt kom ramlende over meg. En ting dyttet meg over stupet og da var det gjort. Så tennene mine er noe jeg ignorerer så godt jeg kan. Fordi det gjør for vondt å tenke på. 

Anonymkode: 02b68...f39

Jeg ville bare tipse dere om at i min kommune er det hvertfall slik at dersom man er under psykiatrien (den kommunale psykiatritjenesten) så får man gratis tannlege hos kommunale tannleger. Kunne dere undersøkt om det er slikt tilbud der dere bor?

Så fant jeg dette etter litt googling:

https://www.regjeringen.no/contentassets/f10cff11945f4f7bbd024499a4b72834/rundsrkiv_i-8-2015.pdf

"Sterkt nedsatt evne til egenomsorg hos personer som har varig sykdom eller varig nedsatt funksjonsevne 

Det ytes stønad til dekning av utgifter til tannbehandling til personer som på undersøkelsestidspunktet hos tannlege/tannpleier har varig somatisk eller psykisk sykdom eller varig nedsatt funksjonsevne. Stønad gis i de tilfeller sykdommen eller tilstanden har ført til sterkt nedsatt evne til å ivareta sin tannhelse over tid, minimum ett år. Det er en forutsetning at pasienten fortsatt har sykdommen/nedsatt funksjonsevne på tidspunktet for undersøkelse og behandling hos tannlege/tannpleier. Relevant lege eller psykolog må ha gitt en skriftlig erklæring som dokumenterer at pasienten har varig sykdom eller varig nedsatt funksjonsevne på tidspunktet for undersøkelse og behandlingen."

Anonymkode: f47ab...e63

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg prøvde å ta med et skriv fra fastlegen min som så at jeg stadig gjemte tennene mine. Tok det med til tannlege i slutten av januar, de sa det unntaket ikke lenger gjelder men at tannlegene kjemper for å få den tilbake. Timen måtte jeg betale selv, og de kunne ikke sende søknad til HELFO. Det eneste de kunne gjøre var å pusse, ikke noe mer uten at jeg betalte selv.  :icon_frown:

Anonymkode: a07c6...727

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er så sur i dag. Har ingen grunn til å egentlig være sur, kanskje bare for mange inntrykk i dag. I går holdt jeg på med husarbeid HELE dagen, samme i dag. Nå faller jeg sammen som en pannekake. Jeg er så sliten at jeg ikke vet hva jeg skal ta meg til. Burde køye, men får ikke sove uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg ville bare tipse dere om at i min kommune er det hvertfall slik at dersom man er under psykiatrien (den kommunale psykiatritjenesten) så får man gratis tannlege hos kommunale tannleger. Kunne dere undersøkt om det er slikt tilbud der dere bor?

Så fant jeg dette etter litt googling:

https://www.regjeringen.no/contentassets/f10cff11945f4f7bbd024499a4b72834/rundsrkiv_i-8-2015.pdf

"Sterkt nedsatt evne til egenomsorg hos personer som har varig sykdom eller varig nedsatt funksjonsevne 

Det ytes stønad til dekning av utgifter til tannbehandling til personer som på undersøkelsestidspunktet hos tannlege/tannpleier har varig somatisk eller psykisk sykdom eller varig nedsatt funksjonsevne. Stønad gis i de tilfeller sykdommen eller tilstanden har ført til sterkt nedsatt evne til å ivareta sin tannhelse over tid, minimum ett år. Det er en forutsetning at pasienten fortsatt har sykdommen/nedsatt funksjonsevne på tidspunktet for undersøkelse og behandling hos tannlege/tannpleier. Relevant lege eller psykolog må ha gitt en skriftlig erklæring som dokumenterer at pasienten har varig sykdom eller varig nedsatt funksjonsevne på tidspunktet for undersøkelse og behandlingen."

Anonymkode: f47ab...e63

Undersøkelsestidspunktet. På undersøkelsestidspunktet så er jeg bedre og kan ivareta min egen tannhelse. Så siden jeg ikke har gått til tannlegen når jeg har vært dårlig så er det ikke noe å gjøre med saken. I følge tannlegen sist vi snakket om dette. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sliter med det samme. Men kan ikke tenke på det, for da vil jeg bare dø. Jeg klarer ikke å tenke på det, så jeg er i benektelse. Veldig vanskelig og forklare. Det er liksom så stort og for jævlig, at jeg klarer ikke å tenke, gruble, grine etc over det. Det er for mye for meg og jeg er redd for at jeg skal gi opp på grunn av det. Jo mer jeg tenker på det, jo mer for jævlig blir det! Økonomi, kan ikke smile, hva tenker folk om meg?, ser de det? Står de å stirrer?... kan ikke tenke mer nå. Det gjør for vondt og det drar meg ned i kjelleren.

Jeg benekter så ufattelig mye. Følelser, meninger, problemer. Det er roten til alle problemene mine, og jeg vet det så inderlig godt nå. Men om jeg slipper alt frem, så er jeg redd for å få vonde tanker også faktisk handle etter dem! Og det skremmer livskiten utav meg. Det som skjedde tidligere i uken, var nettopp dette. Alt kom ramlende over meg. En ting dyttet meg over stupet og da var det gjort. Så tennene mine er noe jeg ignorerer så godt jeg kan. Fordi det gjør for vondt å tenke på. 

Anonymkode: 02b68...f39

Jeg prøver også å ignorere det etter beste evne, men når jeg oppdager det så blir jeg veldig trist. Spesielt når du blir gjort oppmerksom på at tennene er gule, men også begynner å få merker etter at de begynner å råtne. Heldigvis ikke så synlig ennå, men de kommer til å bli det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

On ‎22‎.‎04‎.‎2018 at 9:31 AM, SesameStreet said:

Jeg er så trist nå på morgenen. Jeg sto og pusset tenner, for å se meg i speilet og se på tennene mine. De er ødelagt, de er helt gule og har begynt å råtne, og det er kun på grunn av den psykiske sykdommen. Jeg har spist feil og ikke klart å ta vare på meg selv. Jeg begynte å titte gjennom på HELFO sine sider, for å håpe at det var noe jeg kunne gjøre noe med, men nei. :( Det koster penger og med tanke på skaden som jeg har så kommer det til å koste helt vanvittig med penger. Det er pinlig å smile. Nå begynner fortennene å få merker også. :( 

Før jeg ble syk så hadde jeg helt hvite og fine tenner. De var vakre, nydelige, pene! Dette er en stor overgang. :( 

 

16 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg prøvde å ta med et skriv fra fastlegen min som så at jeg stadig gjemte tennene mine. Tok det med til tannlege i slutten av januar, de sa det unntaket ikke lenger gjelder men at tannlegene kjemper for å få den tilbake. Timen måtte jeg betale selv, og de kunne ikke sende søknad til HELFO. Det eneste de kunne gjøre var å pusse, ikke noe mer uten at jeg betalte selv.  :icon_frown:

Anonymkode: a07c6...727

Noen medisiner gir munntørrhet og da kan man få tannlege dekket av Helfo. 

Anonymkode: 7a426...f40

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Noen medisiner gir munntørrhet og da kan man få tannlege dekket av Helfo. 

Anonymkode: 7a426...f40

Aldri brukt noen :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...