Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Mrs.Purdey skrev:

Åpenbart at man bryr seg om hva andre mener. Hele livet så hører man jo folk snakke om late navere og at folk med angst og depresjon bare burde « få ræva ut av sofaen». «Hvorfor skal jeg betale skatt før å fø late navere, spark dem ut i jobb» og denslags. Det høres overalt. I vennekrets, på arbeidsplasser, av familie. Ingen sier det når noen det gjelder er i rommet. Jeg har mange ganger utelatt å si noe i sånne diskusjoner. Kjenner blant annet en på fjesboka som avogtil har noen «faens navere» statuser. Og bedre blir det ikke av lars monsen som tar med seg handicappede på tur: «se hva de kan uten armer og bein, mens folk kaller seg psykisk syke og bare sitter i sofaen». Så nei, det er slett ikke lett å ikke bry seg om hva andre tror. Og hvor mange ganger hører man ikke «det er bare å ta seg sammen» eller «bare å trene», eller «har man en jobb å gå til så hadde man ikke vært syk». Sikkert sånn for noen men kjedelig at det skal være en mal for alle. 

Bare man nevner ordet selvmord så vil ingen ha noe mer med en å gjøre, på lik linje som om man skulle hatt svartedauen i hæla. Selv her inne så kan ikke en setning om temaet fullføres før tråden blir stengt. Så åpenbart ikke lurt å si særlig mye. Jeg tenker det hadde vært godt for noen å fjerne litt av skammen og få snakket om det. Å mette behovet uten å trenge å gjøre gjerningen kan kanskje redde noen. Samfunnet er smekkfullt av tabuer og fordommer som det er bortimot umulig å la seg påvirke av. 

Det tror jeg er det beste innlegget jeg noen gang har lest på KG! Tusen takk! 

Det er nemlig akkurat sånn det er for mange. Klart man bryr seg om hva andre tenker og sier om en. Og i disse internet tider så synes det veldig godt hva folk spyr ut. Vi kan ikke unngår å se hva alle andre mener. Og det går jo inn på de aller fleste, meg inkludert. 

Helt enig at selvmord og selvmordstanker er så tabulagt at det er flaut. Det føles nemlig som en skam å ha selvmorstanker og den skammen blir faktisk bare større når man ikke får "prate" med noen om det på nettet. De fleste begynner i det små, og nettet er et normalt sted å starte for veldig mange. Men da lærer man fort at dette er fyfy. 

Anonymkode: c7a42...ded

[Skadeskutt]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

@Skadeskutt drit i det AB'en sier. Du er høyst velkommen hit og du har lov til å si hva du enn måtte ønske. Tanker, følelser, meninger, du er like mye velkommen her som alle andre. bortsett fra denne AB som kun er her for å sparke de som ligger nede.
Så vær så snill, ikke forlat oss på grunn av en feig og ondskapsfull AB. Vi er flere her som støtter deg 100%.  

Sliter litt med å tenke klart i dag, så beklager litt rotete svar.  

Anonymkode: 02b68...f39

Takk for støtten.

Akkurat hatt et hyggelig samvær med barna mine. Vi har kost oss alle sammen. Nå ligger jeg på sofaen og prøver å unngå å synke i humøret, jeg har jo tross alt fått til noe skikkelig bra i dag. Arbeidspraksis! Blir nok veldig slitsomt, men tror det blir veldig bra også. 

Jeg gidder ikke gi denne AB noe mer oppmerksomhet for vedkommende tillegger meg masse ord, meninger og handlinger som ikke har rot i virkeligheten og jeg er pisse lei av å bli angrepet slik som om jeg var djevelen selv og et farlig og ondt menneske. Pisse lei! 

[dillyduzit]

Vi er farlig nærme en diagnose nå om fastlegen velger å følge det opp. Jeg fikk tatt en schirmers test i går hos øyelegen, han fant litt andre saker å slå kloa i mens vi var der, men det er helt klart noe galt og kan dermes ikke sees på som en "hypokonder" lenger. Ikke at jeg har trodd det, men i frykt for at fastlegen eventuelt ville ha tenkt tanken. Legen er litt usikker på hvorfor jeg har så lavt trykk på øynene og vil ha meg tilbake om to mnd for å se utviklingen. Det føles godt å endelig bli trodd. 

Ellers kjemper vi (jeg og mannen) en kamp mot selges forsikringselskap som tar fullstendig knekken på meg, selv med telefonangst har jeg stått på, ringt rundt og sendt mailer så en ugle i Harry Potter hadde blitt utslitt. Postet endelig på gruppen som en annen bruker anbefalte meg å gjøre, responsen var uvirkelig. Uvirkelig i den grad av at du har følt deg så usynelig så lenge, nå er det endelig noen som ser deg og sitter i, vil hjelpe og har kunnskapen om dette. Prosessen er tung og hard, men jeg merker det har tent en liten fyrstikk i meg, en kamp av gangen. Nå har jeg heldigvis folk i ryggen.

Jeg har lagt på meg en del kilo som jeg sliter å ta av igjen, det er så enkelt med kaloriunderskudd sier de fleste, men tråden er farlig kort mellom spis litt mindre til spis ingenting, jeg gruer meg til hvert måltid, loggfører og tenker på hvor jeg kan kutte uten å utvikle denne mangelsykdommen mer enn hva jeg allerede har gjort. 

Så med andre ord; prioliste - 1. huset og vinne kampen mot uærlig selger, 2. så bukt med sykdommen som fucker så innsides med kroppen 3. få kontroll over depresjonen, ikke bare skyv den vekk. Aggresjonen får fullt tilløp, og den er mer velkommen enn noen gang.  

[Skadeskutt]

6 minutter siden, dillyduzit skrev:

Vi er farlig nærme en diagnose nå om fastlegen velger å følge det opp. Jeg fikk tatt en schirmers test i går hos øyelegen, han fant litt andre saker å slå kloa i mens vi var der, men det er helt klart noe galt og kan dermes ikke sees på som en "hypokonder" lenger. Ikke at jeg har trodd det, men i frykt for at fastlegen eventuelt ville ha tenkt tanken. Legen er litt usikker på hvorfor jeg har så lavt trykk på øynene og vil ha meg tilbake om to mnd for å se utviklingen. Det føles godt å endelig bli trodd. 

Ellers kjemper vi (jeg og mannen) en kamp mot selges forsikringselskap som tar fullstendig knekken på meg, selv med telefonangst har jeg stått på, ringt rundt og sendt mailer så en ugle i Harry Potter hadde blitt utslitt. Postet endelig på gruppen som en annen bruker anbefalte meg å gjøre, responsen var uvirkelig. Uvirkelig i den grad av at du har følt deg så usynelig så lenge, nå er det endelig noen som ser deg og sitter i, vil hjelpe og har kunnskapen om dette. Prosessen er tung og hard, men jeg merker det har tent en liten fyrstikk i meg, en kamp av gangen. Nå har jeg heldigvis folk i ryggen.

Jeg har lagt på meg en del kilo som jeg sliter å ta av igjen, det er så enkelt med kaloriunderskudd sier de fleste, men tråden er farlig kort mellom spis litt mindre til spis ingenting, jeg gruer meg til hvert måltid, loggfører og tenker på hvor jeg kan kutte uten å utvikle denne mangelsykdommen mer enn hva jeg allerede har gjort. 

Så med andre ord; prioliste - 1. huset og vinne kampen mot uærlig selger, 2. så bukt med sykdommen som fucker så innsides med kroppen 3. få kontroll over depresjonen, ikke bare skyv den vekk. Aggresjonen får fullt tilløp, og den er mer velkommen enn noen gang.  

Så bra at du blir trodd og får den oppfølgingen du trenger. Det er fælt hvis man ikke blir trodd. Enten det gjelder fysiske eller psykiske problemer. Håper uansett det ikke er noe alvorlig. 

Stå på angående alt du har foran deg. Du klarer det.

[Kragebein]

Tråden er ryddet for personangrep, brukerdebatt, spekulasjoner og svar til dette.

Kragebein, mod

[AnonymBruker]

Om noen laget en tråd om misslykkede selvmordsforsøk, vil det da være til skrekk og advarsel for andre? 

Jeg tror det ettersom selvmordsforsøk som ikke er spontane; altså en planlagt og gjennomtenkt handling ofte har en tendens til å bli romantisert. Plutselig fremstår det som en rosenrød løsning. En slik tråd kan hindre det. Skrekk og advarsel. Vil en sånn tråd være innafor?

Anonymkode: 7d1e7...898

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Om noen laget en tråd om misslykkede selvmordsforsøk, vil det da være til skrekk og advarsel for andre? 

Jeg tror det ettersom selvmordsforsøk som ikke er spontane; altså en planlagt og gjennomtenkt handling ofte har en tendens til å bli romantisert. Plutselig fremstår det som en rosenrød løsning. En slik tråd kan hindre det. Skrekk og advarsel. Vil en sånn tråd være innafor?

Anonymkode: 7d1e7...898

Selvfølgelig ikke.

Det vil inspirere andre til å bruke mer effektive metoder. Hvordan i himmelens navn kan du tro at det er greit?

Anonymkode: e209b...b9f

[Gjest Daryl Dixon]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du burde ha litt mer help, før du gjør noe fryktelig dumt! 

Anonymkode: 678af...b79

Skal ikke motsi deg på det. Jeg gikk på en smell i går natt, og jeg får hjelp, god hjelp. Men detter alltid tilbake til å få episoder av at jeg ikke orker mer. Det går ofte hånd i hånd med når kroppen ellers ikke spiller på lag. Er lei smerter, hjertebank og kvalme. Lei leger og blodprøver, sykehus og å hele tiden være den svakeste som alle skal passe på. Det er over 8 år siden jeg følte meg frisk, og jeg husker ikke hvordan det var en gang. Og nå føler jeg at jeg mister vettet snart og. Da er det ikke mye igjen å rope hurra for. Så hva er liksom det dummeste jeg kan gjøre da, når alt er nytteløst...? Det er spørsmålet som stadig dukker opp. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig ikke.

Det vil inspirere andre til å bruke mer effektive metoder. Hvordan i himmelens navn kan du tro at det er greit?

Anonymkode: e209b...b9f

Tenker det kunne vært greit for å unngå at folk skader seg selv og heller tenker seg om en gang til. Det ville jeg gjort. Det var en i tråden her som skrev at hun hadde varige fysiske smerter og skader etter et misslykket selvmordsforsøk, og jeg tenkte med meg selv at det ønsker hvertfall ikke jeg å risikere.

Anonymkode: 7d1e7...898

[AnonymBruker]

 

33 minutter siden, AnonymBruker said:

Tenker det kunne vært greit for å unngå at folk skader seg selv og heller tenker seg om en gang til. Det ville jeg gjort. Det var en i tråden her som skrev at hun hadde varige fysiske smerter og skader etter et misslykket selvmordsforsøk, og jeg tenkte med meg selv at det ønsker hvertfall ikke jeg å risikere.

Anonymkode: 7d1e7...898

I noen tilfeller kan man være litt "borte" i gjerningsøyeblikket og tanker og farlig eller ikke farlig forsvinner i bakgrunnen. En slik tråd kan i verste fall gi flere ideer om hvordan man kan ta selvmord. For selv om en AB skriver hvordan han måtte amputere armen, så vil kanskje leseren tenke at han kan forsøke det samme, han må bare gjøre det enda mer ekstremt for å lykkes. 

Men generelt burde man være klar over at selvmordsforsøk veldig eltt kan føre til permanente skader i kroppen der man må leve med kronisk sykdom og plager i tillegg til å ha det vanskelig psykisk. 

10 hours ago, Daryl Dixon said:

Skal ikke motsi deg på det. Jeg gikk på en smell i går natt, og jeg får hjelp, god hjelp. Men detter alltid tilbake til å få episoder av at jeg ikke orker mer. Det går ofte hånd i hånd med når kroppen ellers ikke spiller på lag. Er lei smerter, hjertebank og kvalme. Lei leger og blodprøver, sykehus og å hele tiden være den svakeste som alle skal passe på. Det er over 8 år siden jeg følte meg frisk, og jeg husker ikke hvordan det var en gang. Og nå føler jeg at jeg mister vettet snart og. Da er det ikke mye igjen å rope hurra for. Så hva er liksom det dummeste jeg kan gjøre da, når alt er nytteløst...? Det er spørsmålet som stadig dukker opp. 

Har du en sykdom du kan bli friskere fra? Er det noe alternativ med behandling i utlandet som kunne hjulpet deg? Har du snakket med legen om der er andre medisiner du kan gå på som lindrer plagene mer enn slik det er nå?

Anonymkode: 0f42b...414

[Gjest Daryl Dixon]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

I noen tilfeller kan man være litt "borte" i gjerningsøyeblikket og tanker og farlig eller ikke farlig forsvinner i bakgrunnen. En slik tråd kan i verste fall gi flere ideer om hvordan man kan ta selvmord. For selv om en AB skriver hvordan han måtte amputere armen, så vil kanskje leseren tenke at han kan forsøke det samme, han må bare gjøre det enda mer ekstremt for å lykkes. 

Men generelt burde man være klar over at selvmordsforsøk veldig eltt kan føre til permanente skader i kroppen der man må leve med kronisk sykdom og plager i tillegg til å ha det vanskelig psykisk. 

Har du en sykdom du kan bli friskere fra? Er det noe alternativ med behandling i utlandet som kunne hjulpet deg? Har du snakket med legen om der er andre medisiner du kan gå på som lindrer plagene mer enn slik det er nå?

Anonymkode: 0f42b...414

Det meste er skader og senskader som gir plager, de blir jeg aldri kvitt. Står på noen medisiner det ikke er noe alternativer for, de gir mye bivirkninger. De må jeg ta, og tør ikke å prøve uten heller. Jeg håpet veldig på å få prøve ut medisiner for psyken, men ingen tør å gi meg noe, for medisinene går ikke overens. Jeg har jo gode perioder uten mye plager, hadde jeg klart å jobbe meg igjennom periodene med depresjonen på en systematisk måte hadde jeg kanskje taklet alt bedre. For angst har jeg fått valium, men den blir jeg veldig sløv og halvrusa, så tar den ikke så ofte. Jeg har et håp nå når jeg skal møte en ny psykolog. At hun klarer å holde seg til en behandlingsform, den forrige ville ikke følge noe struktur og tok ting som det kom. I tillegg var hun mer opptatt av legningen min, og mente det var et problem, drev med nesten gayshaming, så jeg følte meg ikke akkurat veldig bra etterpå. Jeg vil bli bedre og jeg vil fungere. Selv om det kanskje ikke virker sånn. Jeg prøver. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Daryl Dixon said:

Det meste er skader og senskader som gir plager, de blir jeg aldri kvitt. Står på noen medisiner det ikke er noe alternativer for, de gir mye bivirkninger. De må jeg ta, og tør ikke å prøve uten heller. Jeg håpet veldig på å få prøve ut medisiner for psyken, men ingen tør å gi meg noe, for medisinene går ikke overens. Jeg har jo gode perioder uten mye plager, hadde jeg klart å jobbe meg igjennom periodene med depresjonen på en systematisk måte hadde jeg kanskje taklet alt bedre. For angst har jeg fått valium, men den blir jeg veldig sløv og halvrusa, så tar den ikke så ofte. Jeg har et håp nå når jeg skal møte en ny psykolog. At hun klarer å holde seg til en behandlingsform, den forrige ville ikke følge noe struktur og tok ting som det kom. I tillegg var hun mer opptatt av legningen min, og mente det var et problem, drev med nesten gayshaming, så jeg følte meg ikke akkurat veldig bra etterpå. Jeg vil bli bedre og jeg vil fungere. Selv om det kanskje ikke virker sånn. Jeg prøver. 

Medisinkunnskapen går fremover, så der er alltids en liten sjanse for at der vil komme noe som vil lindre plagene dine bedre i fremtiden. Kanskje ikke gjøre deg frisk, men noe som du fungerer bedre på

Gayshaming i 2018, yikes. Håper den nye psykologen er flink 

Anonymkode: 0f42b...414

[Skadeskutt]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om noen laget en tråd om misslykkede selvmordsforsøk, vil det da være til skrekk og advarsel for andre? 

Jeg tror det ettersom selvmordsforsøk som ikke er spontane; altså en planlagt og gjennomtenkt handling ofte har en tendens til å bli romantisert. Plutselig fremstår det som en rosenrød løsning. En slik tråd kan hindre det. Skrekk og advarsel. Vil en sånn tråd være innafor?

Anonymkode: 7d1e7...898

Nei det vil absolutt ikke fungere. Jeg har mange forsøk bak meg og de ble gradvis mer alvorlig hvor det bare er flaks at jeg overlevde de siste forsøkene. Det blir som å tipse om hva som fungerer og hva som ikke fungerer. 

Jeg vet nøyaktig hvordan jeg selv kan gjøre det så lenge jeg ikke blir forstyrret og "reddet". Men nå er jeg ikke suicidal lenger så jeg er vel egentlig glad flaksen slo til og at jeg sitter her enda. Selv om jeg fortsatt sliter veldig så er det noe som har endret seg og jeg håper jeg er på vei oppover. 

Litt kjipt hvis jeg hadde blitt "tipset" om de letteste metodene på et annet tidspunkt også hadde jeg mistet livet og sjansen til å leve og ikke bare eksistere. 

[dillyduzit]

Vi hadde besøk i dag for å takstere skade i heimen. Mannen spurte meg om hvordan jeg hadde det, vanskelig å svare på sa jeg. Det har gått over fra aggresjon til noe jeg ikke har kjent før. 

Hat. 

Jeg føler for første gang hat. 

[SesameStreet]

Kroppen min skjelver. Beina mine skjelver. Armene mine skjelver. Alt skjelver. Det er for mye. Det skjer for mye. Jeg trenger en pause, virkelig. Ok. Jeg trenger en pause! Jeg sjonglerer tusen oppgaver om dagen og det er alt for mye for det forbanna hodet mitt. Jeg trenger en ny påske. Bare låse meg inne noen dager og ikke gjøre en dritt. Ikke handle, ikke gå ut, ikke gjøre noen ting. Jeg sier til meg selv: Det går fint, det går fint, det går fint. Du klarer det. Du klarer det. Du overlever. Jada, du overlever. Dette går bra. Overstimulert. Jada. Jada. Det går fint. Det er ikke for evig.

[Snop]

På 17.4.2018 den 23.04, AnonymBruker skrev:

Om noen laget en tråd om misslykkede selvmordsforsøk, vil det da være til skrekk og advarsel for andre? 

Jeg tror det ettersom selvmordsforsøk som ikke er spontane; altså en planlagt og gjennomtenkt handling ofte har en tendens til å bli romantisert. Plutselig fremstår det som en rosenrød løsning. En slik tråd kan hindre det. Skrekk og advarsel. Vil en sånn tråd være innafor?

Anonymkode: 7d1e7...898

Kanskje ikke for noen, men for andre. Det har reddet meg, i den grad jeg ser på det som en positiv ting å fortsatt leve. Det finnes slike tråder på andre forum som tillater det. Jeg fant en liste en gang over sannsynligheten for å overleve i prosent (og da gjerne med livsvarige skader og/eller et voldsomt stress med å forholde seg til familie og behandlere), og den var overraskende stor for selv de mest effektive metodene. Ettersom det ikke er "lov" å snakke om selvmord i samfunnet, er det heller ikke mange som snakker om eller vet hvor ineffektivt det ofte er og hvor store ringvirkninger det kan få.

Dessuten liker jeg å lese om de som har gjort et mislykket forsøk og som i dag er glad for å leve. Det gir meg håp. 

Skulle ønske det var mer åpenhet rundt det her på forumet, men forstår og respekterer hvorfor det ikke kan være det. Håper likevel dette innlegget mitt får stå.

[Gjest -Willow]

Jeg klarte meg til torsdag før alt raknet sammen denne uken. Tre dager. Jeg som hadde så mye motivasjon plutselig. Når det vonde sniker seg innpå, da er alt ødelagt. Ingenting kan redde dagen og jeg blir helt ubrukelig. Jeg er ubrukelig. Får ikke til noe av det jeg fikk til før. Kjenner ikke den personen lenger. Hun er ikke her mer. Jeg savner og sørger over henne. Visnet bort. Jeg har ikke bestilt time hos legen ennå. Får ikke til å ringe. Redd jeg ikke har krav på hjelp. Redd det tar for lang tid. 

Jeg har så lyst til å ha det bra. Glede meg over ting. Hva som helst... men alt jeg kan tenke er hvor lite mening det er i det.

 

[AnonymBruker]

Nei fy faen, disse her følelsene har jeg ikke kjent på på flere måneder.

Jeg stresser meg i hjel. Jeg stresser over alt. Litt stress kan jeg takle, men ikke stress som setter hele framtiden på spill. Det skjer så mye at jeg vet faktisk ikke hva jeg skal ta tak i eller hvor jeg skal begynne, og ingen klarer å gi meg svar, lede meg i riktig retning eller fortelle meg hva jeg skal gjøre. Ingen hjelper på situasjonen, heller tvert i mot. Alle har så mange forventninger til meg at jeg vil spy.

Jeg har hatt så mye energi de siste månedene, og nå er det slutt. I tre dager i strekk har jeg ligget i senga og gjort ingenting. Jeg har lyst til å bare reise avgårde og bare komme meg bort, men jeg har verken råd, tid eller mulighet.

Anonymkode: f47ab...e63

[Elán]

Eksen ville ha ungen 60%, jeg skulle ha henne 40%. Likevel har jeg vært sammen med barnet hver eneste dag siden samværet begynte på mandag. Jeg har tatt henne med på turer, lekt med henne. Nå skal jeg ha samvær med henne etter barnehagen på tirsdag og han sier allerede at jeg skal være alene med henne hele samværsuken min. Helt greit på ett vis siden det er slik det "skal" være, men jeg føler innsatsen min for å være en god mor er utrolig bra. Samtidig frykter jeg at han vil bruke det i mot meg.

Neste uke er det nytt møte med barnevernet. Jeg gråter av tanken, har hørt noe fra de som har sendt opplysninger dit at jeg har gjort mye dårlig. Jeg er så redd. Fryktelig redd. Og alene i det hele. Jeg er så ensom...

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en uke nå fylt med stress pga jeg har gjort en del utenfor mine trygge rammer. Hele denne uken har jeg slitt med en utrolig rar og ekkel følelse som er vanskelig å forklare. Jeg føler det som om jeg lever i et mareritt. Følelsen er omtrent fysisk sterk. Jeg klarer ikke finne ro, trygghet eller glede mer enn et par timer av gangen. Jeg har vært moderat deprimert i mange år, men har aldri hatt denne ekle følelsen før. Noen som kan kjenne seg igjen? 

Ting føles utrolig trist og "rart". Som i et ekkelt mareritt. 

Skal trene i dag og får se om det hjelper noe. 

Anonymkode: 23251...b94