Den store depresjonstråden

[Elán]

Nå gir jeg opp...

[SesameStreet]

Hvis noen sender meg en tekstmelding til nå eller snakker til meg på facebook så kommer jeg til å skylle den helvetes mobilen ned i do... Hele dagen har vært pling, pling, pling, pling, pling, pling, pling. Og svarer jeg ikke på den ene så kommer det faen en eller annen som skriver noe. 

Endret 13. mars 2018 av SesameStreet

[Fantastica]

2 timer siden, Elán skrev:

Nå gir jeg opp...

Ikke gi opp, min venn. Det er tungt nå, men det varer ikke evig.

[Elán]

46 minutter siden, Fantastica skrev:

Ikke gi opp, min venn. Det er tungt nå, men det varer ikke evig.

Jeg takler ikke mer motgang nå 

[AnonymBruker]

Så godt å se at det er likesinnede i denne tråden..man føler ofte at man er helt alene i verden om å ha det tøft, og at det er en selv det er noe "i veien med". Selv har jeg slitt med en trøblete barndom med vold( mest psykisk men også fysisk), i tillegg til at jeg havnet i et destruktivt forhold der jeg ble manipulert i stykker.Har også blitt stygt mobbet i alle grunnskoleårene. Dette gjør til at jeg har store problemer idag, faller inn og ut av depresjoner og har drevet med selvskading tidligere. Jeg har gått litt til psykolog, men føler ikke jeg kom noe lenger der. Jeg har gode perioder der jeg tilsynelatende er "frisk", dette resulterer i stopp i behandling. Så kommer en ny periode gjerne 6 mnd etterpå, det kommer så snikende! Føler av og til at depresjonen er som en skygge, som saakte legger sløret over deg. Så forstår du ikke det før du står og griner for deg selv midt i middagshandling på rema 1000..det samme gjelder sosial angst, jeg har ikke venner og distanserer meg ofte fra sosiale sammenkomster pga. frykt for at jeg skal miste "masken". Den masken er for tung å bære av og til

Jeg blir alltid verre av å jobbe for mye, dette er et stort gjentagende problem. Har i desperasjon spurt både lege og nav om hjelp, men det fører ingen sted. Jeg har vel en arbeidskapasitet på max 30% nå, og de økonomiske bekymringene det fører med seg gjør jo hele situasjonen verre. Har hatt tilbakefall av selvskading nå, det er vel over 10 år siden sist.

Hvordan gjør dere det, er det noen som sliter med det samme ang langvarig redusert arbeidskapasitet..? Nav vil bare at jeg skal bli mirakuløst "frisk", de forstår ikke at jeg har permanent redusert kapasitet.  Vil så gjerne jobbe mye, men blir syk av det gang på gang. Jeg fungerer bedre og har det bedre med mindre press og forventninger på meg, men får ikke dette frem til nav. Blir så sliten og verre til sinns av å måtte slåss med alle instanser hele tiden

Anonymkode: f6a1f...c9c

[AnonymBruker]

Det er så tungt og vondt, å ikke kunne slippe noen inn. Psykologen sitter der med åpne armer og jeg trekker meg unna. Etterpå så føler jeg meg ensom og forlatt. Helt alene med de vonde tankene. Det er verst tror jeg. Det med å være deprimert. Jeg ønsker å ha noen som kan hjelpe meg med å bære på alt det vonde. Ikke som en hobby psykolog eller min private søppelbøtte.. mer.. en følelse av å ikke være alene. Vite at jeg har noen der. Noen som mentalt holder meg i hånden og er der igjennom det møkket jeg går igjennom nå. En stille støttespiller, bare ha noen der! I stedet kommer jeg hjem til en mørk leilighet. Sitter her dag inn og dag ut, mutters alene. Jeg skyver alle unna meg og det får meg til å føle meg så mislykket. Jeg vet det er min skyld, eller ikke min-min, det er "diagnosen" som vi kaller det. 

Tankene har kvernet rundt i hele går og i hele natt. Hadde psykologtime på mandag. Gikk ikke så bra. Igjen løp jeg i motsatt retning, holdt igjen tårene, kollapset da jeg kom hjem, falt ned i kjelleren og der er jeg fortsatt. 
"Kjøpt og betalt omsorg" går om og om igjen hodet mitt. Hun bryr seg, om hun får en telefon om at jeg er dø eller ligger i koma etter en ulykke, så vil hun ikke blunke en gang. "Jaja, var ikke noe håp allikevel, så får gi plassen til noen som fortjener det mer enn henne" vil hun tenke, det er min realitet. Hun sier det motsatte, min fakta, min realitet sier noe helt annet. 

Mislykket, er så mislykket i livet at jeg kan tatovere det i pannen eller skifte mellomnavn til mislykket. Så jævlig mislykket at det er til å spy av! Slå ned en vegg, kaste pc'en i do! Gud jeg blir så forbannet på meg selv fordi jeg er så mislykket!! 

Anonymkode: 02b68...f39

[Fantastica]

AB ...f39. Send meg en melding.

[AnonymBruker]

8 timer siden, Fantastica skrev:

AB ...f39. Send meg en melding.

Tørr nok ikke det, men takk for tilbudet. 
Kommer til å prøve å være AB så lenge jeg kan. Vet at en dag så kan jeg glemme å huke av, eller at den hukes av ved en feil. Noe som har skjedd før. Og da får det bare være sånn, men vil prøve å være AB så lenge jeg kan. For med nick så sensurerer jeg meg selv for mye. Også vil jeg ikke at denne negative tankegangen skal knyttes til brukeren min. For brukeren blir sett på noe som er positivt, tror jeg. Jeg krangler sjeldent, er som oftest positiv og blid. Er litt som livet når jeg tenker meg om. 
Utad så var jeg alltid positiv. Inni meg var det mørkt. Så møtte jeg veggen og ble tom utad, mørkt inni. 
Har alltid slitt med å åpne meg, fordi jeg ble avvist og fikk inntrykk av at det var galt. Galt å si at jeg har vondt i magen, galt å si at jeg har en dårlig dag, galt å si at jeg ble lei meg da mormor døde. Galt å vise alt annet enn positivitet. Så jeg stengte meg selv inne og sluttet å slippe folk inn.. og nå jobber psykologen med at jeg må åpne meg. Denne tråden er en prøvearena for meg. Ett skritt ut av mørket. Enkelt, det er det absolutt ikke. Men verdt det tror jeg. Fint å få luftet tankene og ikke snakke til veggen. 

Hvor lang tid har jeg brukt på å skrive dette innlegget? Nesten 3 timer. Sensurert, klippet, limt, lagt til også fjernet. Langt, kort, frem og tilbake. Skal, skal ikke. Lettere å bare holde kjeft og hold alt inni meg. 
Derfor det er så vanskelig å svare folk her inne. Jeg kan bruke to timer på å skrive et svar, men så sletter jeg det og går utav tråden. Synes det er vanskelig å si min mening om psykisk helse. Fordi jeg følger ikke mine egne råd, det er jeg for svak til, for syk, for feig.  

Anonymkode: 02b68...f39

[SesameStreet]

Jeg hater den helvetes telefonen. Pling, pling, pling, pling, pling, pling, pling, pling. 

[AnonymBruker]

Har bare en slik dag.. på gråten fra morgen til kveld. Føles ut som at jeg er 5 sekunder unna å falle sammen. Vært slik i hele dag. Gruer meg til å legge meg. For ofte så bryter jeg da sammen. Fordi tankene får gå fritt. Nå så distraherer jeg meg selv med filmen 13 going on 30.  Er så psykisk utmattet at jeg har ikke ord. Hele ryggen verker på grunn av anspenthet. Øynene mine er røde og huden svir etter å ha felt så mange tårer de siste dagene/ukene. Har aldri vært så langt nede så lenge før. Eller ikke på mange år. 
Psykologen ringte i dag. Hun blir sykmeldt ut neste uke også har hun ferie. Så vi møtes ikke før etter påske. Og dette er første gangen jeg får panikk av slikt. Før så ville jeg ha så mye fri som overhode mulig! Jublet når psykologen sa "Ser ut som at jeg er fullbooket neste uke, så det må bli uken etter det. Så 16 dager til neste gang vi ses". 
Nå.. panikk. Er veldig vanskelig å forklare. For jeg sliter jo med å slippe psykologen inn. Samtidig så føler jeg en fremgang. Ikke noe hun ser, men inni meg er det fremgang. Som sagt tidligere. Denne reaksjonen, det å være så langt nede. Tror jeg er et tegn på at noe skjer i behandlingen, noe positivt. Men akkurat nå så er det mye som har ballet på seg og jeg er nær på å falle utfor stupet. Så er redd for å knekke fullstendig sammen.. også sitter jeg her helt alene. 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

Er så frustrert og lei. Føler jeg har en forbannelse over meg siden alt går til helvete. Og folk skyr meg som pesten. Er aldri noen som er der og elsker en. Umulig å få venner og en ny kjæreste og umulig jobbmessig også. De eneste jobbene jeg har fått er sånne drittjobber og jeg har alltid jobbet så mye med CVen og søknadene og meg selv og har en bra CV. Alt var bare vanskelig og ordnet seg aldri uansett hva en gjorde og forholdet til eksen gikk i dass. Vi var jo skreddersydd sammen både personlig og følelsesmessig. Hadde det så fælt på skolen at jeg ikke fikk studiekompetansen og valgte uansett feil fag og må ta alt på nytt. Vet ikke om jeg får siden jeg har brukt opp rettighetene og har ikke råd til å ta opp fag... Nav er på vei til å svikte meg også. Det har de gjort før. Henger i en tynn tråd og livet mitt er ikke på vei i en god retning for å si det sånn. Hvorfor er det så himla vanskelig å få en plass her i verden ? Er snart 26 og har ikke det samfunnet krever av meg. Alle skryter av hvor mye man har oppnådd til 25. Får ikke ny kjæreste en gang, holder ikke med å være pen og snill og personlighet når man ikke er bra nok uansett og de ikke klarer å bry seg eller ha følelser for en. Venner har også alltid vært helt umulig. Får dra til Danmark og bli alenemor så har jeg noe og noen i livet mitt å elske. Fordi ingen vil ha noe med meg å gjøre eller føler noe felles eller kjærlig mot meg. Aldri. Har hatt lyst på barn og familie de siste årene men det ble slutt med min sjelevenn. Da får man bli alenemor. Bedre det enn å være sammen med en falsk og ekkel fyr. Og falske og ekle venner. Skulle ønske det var mer ren kjærlighet og respekt rundt om kring. Håper det ordner seg og jeg lykkes karrieremessig eller med noe snart. Tenker også på det økonomiske. Alt krasjet helt forrige helg.

Anonymkode: b2ac4...b9f

[AnonymBruker]

Hvordan går det med dere @dillyduzit og @Rainstorm ?

Denne tråden er god for oss som ikke har så lett for å sette ord på følelsene også. bare å se at det er mange som har opp og nedturer. Men så blir jeg engasjert og kanskje litt engstelig når jeg ikke "hører" noe på en stund

Anonymkode: e209b...b9f

[SesameStreet]

Ok. Så skal gjøre ting, gjøre ting, gjøre ting. Jeg har meldt til ting. Ok, så var det i gang. Jeg var klar, full av selvtillit. Nå så sitter jeg med dårlig samvittighet og føler at jeg har tråkket over noen grenser. Jeg var så gira, så klar for det og at jeg skulle få det til, at jeg ikke tenkte på hvordan det måtte være å stå på den andre siden. Jeg håper ingen klager på meg. Ikke at det får noen konsekvenser for meg om noen klager, det er andre som kanskje må lide litt og prøve å snakke det litt ned.  Jeg må bare prøve å være litt høflig, vise litt respekt. Jeg måtte tilpasse meg etter de første gangene, men jeg tror det gikk litt bedre etterhvert? Er det nå jeg skal sitte og tenke at jeg er en idiot som melder meg til ting fordi jeg mangler erfaring med å omgås andre mennesker? Eller så skal jeg tenke at jeg faktisk melder meg til ting og at det nå handler om å fullføre? At jeg tilpasser meg, noen klager nå og da, er jo ikke noe bryderi? Det er en vei å gå. Jeg lærer mens jeg går på den, som med alt annet, så vokser vi med ansvaret. Eller? 

Dette er helt nytt for meg. Det er som en ny verden som jeg føler og kjenner på. Jeg gjør dette, dette som jeg har meldt meg til, fordi jeg har et barn og dette barnet går på fritidsaktiviteter som medfører en del dugnader. Noe er frivillig, noe er tvang. Samtidig så vil jeg ikke bli kjent som den teite moren. Jeg er nok allerede kjent som den rare moren, så jeg vil helst begrense skadene. 

Jeg fortjener ikke å ha barn. Det er jeg helt og holdent sikker på. Jeg fortjener ikke dette. Jeg vet ikke saksbehandleren i barnevernet tenkte på når hun begynte å krangle med meg, om at mitt barn skulle ikke i fosterhjem og mitt barn skulle være hos meg. Mitt barn. Hos meg. Jeg ga meg etter noen møter. Greit, sa jeg, tilslutt. Jeg lover å prøve. Ok? 

Alt dette foregår parallelt. Jeg henter og leverer på skolen. Jeg henter og leverer på fritidsaktivitetene. Jeg tar dugnadene. Jeg tar legetimene (og dem er det mange av), jeg tar tannlegetimene, jeg går på foreldremøtene, jeg tar avslutningene. Jeg setter meg ned og gjøre leksene med barnet mitt, jeg oppfordrer til lesing og læring på skolen. Jeg tørker spy og holder i hånden ved feberen, jeg holder i hånden på legevakten, jeg synger bursdagssangen. 

Dette gjorde jeg mange år med jobb. Hva gjør faren? Jo, han jobber og jobber og jobber, også jobber han litt mer. Han bygger seg karrière, mens barndommen til barnet vårt forsvinner foran øynene på han. Hvor ble det av den mannen jeg var glad i? Den mannen jeg forelsket meg i. Han bare forsvant på noen sekunder, ble borte, når han så barnet vårt. Snudde ryggen og gikk sin vei. Barn? Nei. Ombestemt meg. Ha det bra. Også sånn ble det. Heldige barnet mitt får litt samvær nå og da, men far er også glad i å benytte seg av barnevakten.

Denne uken har vært hardt. På torsdag så knakk jeg sammen i gråt flere ganger, bare gråt, gråt og gråt. Så gråt jeg mer, enda mer, også enda mer. Alt føltes bare som et stort sort hull. Føler meg som en sånn dansende jojo, blid, lei, blid, lei, blid, lei, stresset, glad, stresset, glad, stresset. Men æsj, hva kan jeg si? Jeg fullfører jo, jeg gjør jo det. Men resultatet er ikke akkurat så mye å skryte av om dagen, med tanke på humøret og hele greia. Samtidig så føler jeg en vanvittig tørst etter å gjøre mer, jeg vil gjøre mer, mer, mer. Føler jeg får bare biter, småbiter av ting.  

Alt er egentlig så forvirrende, så utrolig forvirrende. Jeg har bare lyst til å gi opp hele opplegget nå. Gi langt faen i det og slutte. Angre på hele opplegget, gi faen. Drite i det. Låse meg inne, gi opp, legge meg ned og gjemme meg, være alene, slutte. Krabbe under sofaen og ikke komme ut før i morgen. Jeg, er, ingen flott person. Jeg vet det. Jeg har så mange rare plager, så mange diagnoser som henger over meg, men jeg vil ha et normalt liv i den forstand at jeg kan klare sånne forbannede ting som dette. Jeg vil og skal være der for barnet mitt. Jeg må bare. Jeg kan ikke gi opp. Jeg kan ikke gi opp. Barnet mitt ELSKER alle fritidsaktivitetene sine og jeg ELSKER barnet mitt. Ergo, så må jeg bare grine fra meg nå, ta meg sammen og gå ut igjen! Fordelen er at det er en sånn aktivitet der jeg kan styre det litt selv.

Så, skjerp deg, ta deg sammen og få rumpa ut igjen! 

Endret 17. mars 2018 av SesameStreet

[dillyduzit]

På 17.3.2018 den 15.52, AnonymBruker skrev:

Hvordan går det med dere @dillyduzit og @Rainstorm ?

Denne tråden er god for oss som ikke har så lett for å sette ord på følelsene også. bare å se at det er mange som har opp og nedturer. Men så blir jeg engasjert og kanskje litt engstelig når jeg ikke "hører" noe på en stund

Anonymkode: e209b...b9f

"In order to learn the most important lesson in life, one must each day surmount a fear" - Ralph Waldo Emerson 

Endret 18. mars 2018 av dillyduzit

[Elán]

Okei da, jeg fikk leilighet til slutt. Så å si drømmeleiligheta. Stor, rimelig, perfekt for meg og datteren min. Gleder meg intenst til å komme meg vekk. Samtidig er magesmertene intense og jeg begynner å slite med det å finne glede i å være sammen med datteren min. Jeg skammer meg over følelsene mine og en del av meg vil bare gi henne til far så jeg kan drunke meg selv i sorgene mine...

[AnonymBruker]

Er deprimert fordi jeg er uten ungene mine. Selv om jeg var enig med barnevernet at de skulle over i fosterhjem har jeg det så vondt så jeg nesten ikke holder ut. Men det var for det beste en periode. Jeg sliter veldig og er fullstendig utmattet. Har ligget i senga mi en mnd. Vært ute i blandt og oppe for å spise mat. Men det ordner seg vel. Takk.

Anonymkode: 4ae9d...10e

[SesameStreet]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er deprimert fordi jeg er uten ungene mine. Selv om jeg var enig med barnevernet at de skulle over i fosterhjem har jeg det så vondt så jeg nesten ikke holder ut. Men det var for det beste en periode. Jeg sliter veldig og er fullstendig utmattet. Har ligget i senga mi en mnd. Vært ute i blandt og oppe for å spise mat. Men det ordner seg vel. Takk.

Anonymkode: 4ae9d...10e

Det kommer til å høres så teit ut, men jeg føler med deg.

Jeg har gjort det samme som deg, og jeg var også enig i at det var for det beste. Det var bare det at det gjorde så vondt, som om sjelen min var borte, som om jeg ikke var meg lengre og bare eksisterte. Det var helt grusomt, så utrolig grusomt. 

[Elán]

Jeg føler meg sviktet og såret. I morgen skulle jeg hatt siste time med psykologen min før hun skulle bytte jobb. I dag fikk jeg avbestilling og hun kommer ikke tilbake. Jeg vil da få en ny psykolog, men jeg sliter med tillit. Hva er vitsen i å gå 4 måneder i behandling for så å starte på nytt? Jeg bare gråter. Orker ikke. Er så lei.

[AnonymBruker]

12 timer siden, Elán skrev:

Jeg føler meg sviktet og såret. I morgen skulle jeg hatt siste time med psykologen min før hun skulle bytte jobb. I dag fikk jeg avbestilling og hun kommer ikke tilbake. Jeg vil da få en ny psykolog, men jeg sliter med tillit. Hva er vitsen i å gå 4 måneder i behandling for så å starte på nytt? Jeg bare gråter. Orker ikke. Er så lei.

Føler med deg, opplevd det samme 4 ganger selv. Går bare å venter på at nr 5 skal slutte. 
Bare ikke gi opp.

------
Har så høy angst at jeg har ikke ord. Det dunker i hele kroppen. Hjertet går i 1000. Får ikke til å roe ned kroppen. Psykolog i morgen. Gruer meg! 

Anonymkode: 02b68...f39

[Elán]

Jeg klarer ikke. Orker ikke bo sammen med eksen. Krangler daglig. Vil gi opp omsorgen for barnet. Vil ikke leve. Vil ikke dø. Vil ingenting. Klarer ikke komme meg på legevakta...