Den store depresjonstråden

[Gjest supernova_87]

2 timer siden, Elán skrev:

Jeg har meldt i fra til barnevernet, så meldingen er inne alt. Skal i møte med barnevernet neste uke. Mine foreldre har ikke mulighet da jeg ikke klarer å være åpen om nøyaktig hvor ille min depresjon er.

 

Jeg tenker ikke rasjonelt nå, det er jeg klar over. Jeg vet dette er et tidspunkt jeg ikke bør handle i det hele tatt, men jeg er så utrolig sliten fra før og så kommer alt på en gang, tillitsbrudd fra min daværende kjæreste, nå et brudd, dårlig økonomi og må flytte. Trenger ny bil da bilen jeg har står i eksens navn, så den er ikke min... og her jeg bor, MÅ jeg ha bil om jeg har barn. Jeg føler meg låst i en håpløs situasjon.

Jeg har ikke prøvd innleggelse før, ingen har nevnt det til meg før. Sist jeg hørte om innleggelse (det er MANGE år siden, så gikk alt i tvang, hadde tre venner en gang i tiden som ble tvangsinnlagt). Ønsker hyppigere samtaler med psykologen min, men hun har ikke kapasitet til å ta meg inn oftere enn en gang i uken. Det kommunale psykiatriske teamet har ikke tatt kontakt ennå og jeg er for feig til å ringe. Psykologen min har sagt hun har purret på, men hva hjelper det når ingenting blir gjort?

Grrr... nå kommer tårene igjen...

Det er lov å gråte. Det er greit å gråte når du har det så vondt. Skjønner om du blir litt lei da om du føler det bare er gråting.

Du skal få oppfølging med psykiatriteamet i kommunen, men det har ikke startet enda? Det er jo skikkelig dårlig. Jeg vet dette er feil tid kanskje å tenke på alt som skal i orden, men det er kanskje noe håpefullt i det også? At det er faktisk flere hjelpetiltak, det er mer som kan gjøres. Det kan hjelpe. Har du individuell plan. Utifra sånn du beskriver problemene dine høres det ut som det kunne passet for deg. Det søker man kommunen om. En ansvarsgruppe med en koordinator,  et sikkerhetsnett som er der når/om du faller sammen igjen. Slik at man ikke begynner på nytt men har en plan sammen med hjelpeapparatet for bedring. 

Nå vet jeg ikke hvordan forholdet ditt er til foreldrene dine, men med mindre det er dårlig synes jeg at dette er tidspunktet å rekke ut hånden for hjelp. De vil mye heller støtte deg og hjelpe deg enn å få telefonen om at du er død. Og så tenker du kanskje "neida, men jeg skal ikke gjøre det", og det er bra! Men du kan likevel trenge den støtten akkurat nå. Gi dem sjansen til å støtte deg. (Hvis dere har et OK forhold da, og du ikke kommer til å bli møtt med dritt og avvisning. De fleste vanlige foreldre med en vanlig (ikke spesielt nær en gang) relasjon til barna sine støtter opp når livet er så tungt.) 

Spør psykologen din igjen om mer støtte. Vær ærlig på at ting føles så håpløst at du hver dag føler du står på kanten til å ikke klare mer og miste kontrollen og ta livet ditt. Forteller du henne sånt?  

[Elán]

10 timer siden, Rainstorm skrev:

Det er lov å gråte. Det er greit å gråte når du har det så vondt. Skjønner om du blir litt lei da om du føler det bare er gråting.

Du skal få oppfølging med psykiatriteamet i kommunen, men det har ikke startet enda? Det er jo skikkelig dårlig. Jeg vet dette er feil tid kanskje å tenke på alt som skal i orden, men det er kanskje noe håpefullt i det også? At det er faktisk flere hjelpetiltak, det er mer som kan gjøres. Det kan hjelpe. Har du individuell plan. Utifra sånn du beskriver problemene dine høres det ut som det kunne passet for deg. Det søker man kommunen om. En ansvarsgruppe med en koordinator,  et sikkerhetsnett som er der når/om du faller sammen igjen. Slik at man ikke begynner på nytt men har en plan sammen med hjelpeapparatet for bedring. 

Nå vet jeg ikke hvordan forholdet ditt er til foreldrene dine, men med mindre det er dårlig synes jeg at dette er tidspunktet å rekke ut hånden for hjelp. De vil mye heller støtte deg og hjelpe deg enn å få telefonen om at du er død. Og så tenker du kanskje "neida, men jeg skal ikke gjøre det", og det er bra! Men du kan likevel trenge den støtten akkurat nå. Gi dem sjansen til å støtte deg. (Hvis dere har et OK forhold da, og du ikke kommer til å bli møtt med dritt og avvisning. De fleste vanlige foreldre med en vanlig (ikke spesielt nær en gang) relasjon til barna sine støtter opp når livet er så tungt.) 

Spør psykologen din igjen om mer støtte. Vær ærlig på at ting føles så håpløst at du hver dag føler du står på kanten til å ikke klare mer og miste kontrollen og ta livet ditt. Forteller du henne sånt?  

Gråter for mye for tiden. Vanskelig å holde meg når lille frøken er hjemme også.

Nei, fikk vedtaksbrev i posten for en måned siden (to uker etter jeg hadde vært på møte hos dem) at jeg skal få oppfølging, men har ikke hørt noe... det er nettopp derfor jeg trenger dem. Jeg trenger et større støtteapparat rundt meg. Men når jeg ikke hører noe, føler jeg at jeg ikke er viktig nok og da er det like greit å slutte å plage kommunen og alt. Har ikke hørt om noe individuell plan, så har nok ikke det. Mulug teamet hadde hjulpet med det også...

Mitt forhold til foreldrene mine er tungt. Moren min vil jeg helst ikke ha kontakt med. Faren min mener jeg bare må manne meg opp og tåle ting bedre. Han ringte her om dagen og jeg gråt på telefonen. Han ber meg skjerpe meg og bli voksen. Ikke være så svak. Det gjelder også nå når jeg må kjempe for omsorgen til datteren min. Kan ikke fortelle han alt.

Jeg forteller psykologen min alt, men kanskje ikke nøyaktig hvor nær jeg er å gi opp... hun er jo super og prøver alt, hun prøver å få meg til å komme meg på legevakten de gangene ting er for ille siden jeg ikke greier å ringe. Men ofte skjer det etter jeg har tatt en del medisiner som gjør at jeg ikke kan kjøre bil og har ikke råd til taxi.

[AnonymBruker]

On 2/20/2018 at 6:58 PM, AnonymBruker said:

Depresjon har mange ansikter. Du beskriver fortsatt en depresjon. Ta i mot all den hjelpen du kan få.

Anonymkode: 96cb4...077

Jeg har absolutt tenkt å fortsette å gå til behandling nå som jeg endelig har fått det, men først må jeg jo gjennom utredning. Jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom hverdagen i mellomtiden. Jeg føler jeg har vinglet på kanten så lenge nå at jeg er redd for å stupe utfor. Er redd det skal ende med at det ikke er noen vei tilbake da.

Anonymkode: ee271...ac1

[WubWub]

jeg har ingen venner, familie skyr meg som pesten, det er ingen å prate med. 

[AnonymBruker]

Har gått å ventet på tårene. I dag kom de. Midt under matlagingen. Som en foss. Ukontrollerbart, så vondt men også så godt. Få det ut. Har litt mer igjen tror jeg. Men er litt ør i hodet. 
Fikk sagt en del til psykologen i dag... men jeg vet ikke, husker ikke. For mye angst. Hodet koblet ut. Tårene presset på, så jeg slo meg selv av. Kan ikke vise følelser for da mister jeg kontroll. Skuffet og stolt på samme tid. Så mye har jeg aldri gitt henne før. 

Vet ikke. For sliten til å tenke klart. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest supernova_87]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har gått å ventet på tårene. I dag kom de. Midt under matlagingen. Som en foss. Ukontrollerbart, så vondt men også så godt. Få det ut. Har litt mer igjen tror jeg. Men er litt ør i hodet. 
Fikk sagt en del til psykologen i dag... men jeg vet ikke, husker ikke. For mye angst. Hodet koblet ut. Tårene presset på, så jeg slo meg selv av. Kan ikke vise følelser for da mister jeg kontroll. Skuffet og stolt på samme tid. Så mye har jeg aldri gitt henne før. 

Vet ikke. For sliten til å tenke klart. 

Anonymkode: 02b68...f39

Helt greit å være sliten nå! Du har jobbet hardt i dag, gjort et tungt stykke arbeid. Nå er det greit å hvile seg. Hvile seg før neste krafttak og være klar til å stå på igjen snart. Bra jobba! Og så kjekt å lese at du kan gi creds til deg selv og kjenne deg stolt, det er ikke bare-bare! 

Du sier du ikke kan vise følelser, og det vet du jo er en feilslutning,  men du har vist følelser hjemme da! Jeg synes det er helt konge jeg, det kan jo av og til være vanskelig nok det når man klandrer seg selv veldig for å føle i det hele tatt. Så godt å få det ut kan jeg tenke meg! 

Dette gjorde meg glad å lese! Det er vondt  og forferdelig slisomt, og er nok mye igjen, men dette er kjempemessig og du er kommet langt allerede! Jeg syns du kan klappe deg sjæl på skuldra!

[DarklySparkling]

22 hours ago, AnonymBruker said:

Har gått å ventet på tårene. I dag kom de. Midt under matlagingen. Som en foss. Ukontrollerbart, så vondt men også så godt. Få det ut. Har litt mer igjen tror jeg. Men er litt ør i hodet. 
Fikk sagt en del til psykologen i dag... men jeg vet ikke, husker ikke. For mye angst. Hodet koblet ut. Tårene presset på, så jeg slo meg selv av. Kan ikke vise følelser for da mister jeg kontroll. Skuffet og stolt på samme tid. Så mye har jeg aldri gitt henne før. 

Vet ikke. For sliten til å tenke klart. 

Anonymkode: 02b68...f39

Det var jammen meg tøft gjort! Ikke rart du er sliten nå. Stell pent med deg selv - og ja, absolutt klapp deg selv på skulderen!

 <--- happy dance  

[AnonymBruker]

21 timer siden, Rainstorm skrev:

Helt greit å være sliten nå! Du har jobbet hardt i dag, gjort et tungt stykke arbeid. Nå er det greit å hvile seg. Hvile seg før neste krafttak og være klar til å stå på igjen snart. Bra jobba! Og så kjekt å lese at du kan gi creds til deg selv og kjenne deg stolt, det er ikke bare-bare! 

Du sier du ikke kan vise følelser, og det vet du jo er en feilslutning,  men du har vist følelser hjemme da! Jeg synes det er helt konge jeg, det kan jo av og til være vanskelig nok det når man klandrer seg selv veldig for å føle i det hele tatt. Så godt å få det ut kan jeg tenke meg! 

Dette gjorde meg glad å lese! Det er vondt  og forferdelig slisomt, og er nok mye igjen, men dette er kjempemessig og du er kommet langt allerede! Jeg syns du kan klappe deg sjæl på skuldra!

Har vært helt ødelagt i hele dag. Når jeg får en hangover av psykologtimene.. så er det et tydelig tegn på at jeg har gjort noe riktig  Må forberede mandag's time. Sortere tankene og manne meg opp til å faktisk ta opp de tingene. 

5 minutter siden, DarklySparkling skrev:

Det var jammen meg tøft gjort! Ikke rart du er sliten nå. Stell pent med deg selv - og ja, absolutt klapp deg selv på skulderen!

 <--- happy dance  

tusen takk for det. 
Det er så rart. Hodet går i tusen kilometer i timen, samtidig så går det så tregt. Panikk, glede, sorg, anger, sinne, frykt.. rundt og rundt helt til kroppen krasjer og slår seg av. Så er det på'en igjen. Har hatt det slik før også, veldig ofte egentlig. Men ikke så mye vingling på en og samme tid. Som oftest vippes det mellom to følelser. Nå er det alt og ingenting på en og samme tid. 

Før lurte jeg på hvordan folk kunne bli sliten av å bare være hjemme. Typ uføre med psykiske lidelser. Gjøre absolutt ingenting men allikevel bli utslitt.. Nå vet jeg, for gud så sliten jeg er fysisk og psykisk. Men kan ikke klage. For jeg vet at det er et tegn på at jeg gjorde noe riktig sist psykolog time. 

Anonymkode: 02b68...f39

[DarklySparkling]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Før lurte jeg på hvordan folk kunne bli sliten av å bare være hjemme. Typ uføre med psykiske lidelser. Gjøre absolutt ingenting men allikevel bli utslitt.. Nå vet jeg, for gud så sliten jeg er fysisk og psykisk. Men kan ikke klage. For jeg vet at det er et tegn på at jeg gjorde noe riktig sist psykolog time. 

Anonymkode: 02b68...f39

Du har absolutt gjort noe riktig.  Lykke til på mandag! Jeg tror på deg.

[AnonymBruker]

Hei! 

Lurer på noe. Jeg har vært deprimert i nærmere 3 år. Så tungt at jeg har hatt selvmordstanker hver dag, og virkelig ikke hatt noe håp eller sett muligheter for at jeg noengang skal kunne bli lykkelig igjen.. 

Så plutselig snudde det, helt ut av det blå!! Ingenting har forandret seg eller skjedd, jeg er bare lykkelig. Full i energi og føler jeg stråler!:p Før sov jeg gjerne (eller lå i senga til 12-1), nå spretter øynene opp kl 08 å jeg bare må opp og ut å røre på meg. Noen som har opplevd dette?  Det er liksom så vanskelig å forstå hvorfor plutselig livet er greit igjen 😂 

Anonymkode: ec6f6...8eb

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Lurer på noe. Jeg har vært deprimert i nærmere 3 år. Så tungt at jeg har hatt selvmordstanker hver dag, og virkelig ikke hatt noe håp eller sett muligheter for at jeg noengang skal kunne bli lykkelig igjen.. 

Så plutselig snudde det, helt ut av det blå!! Ingenting har forandret seg eller skjedd, jeg er bare lykkelig. Full i energi og føler jeg stråler!:p Før sov jeg gjerne (eller lå i senga til 12-1), nå spretter øynene opp kl 08 å jeg bare må opp og ut å røre på meg. Noen som har opplevd dette?  Det er liksom så vanskelig å forstå hvorfor plutselig livet er greit igjen 😂 

Anonymkode: ec6f6...8eb

Depresjon kan begynne og slutte brått. Det gjør den alltid hos meg. Bare nyt at depresjonen er over. Det er vanlig at man er litt ekstra glad og energisk rett etter en depresjon, så lenge du ikke er "for" glad og energisk (tenker på mani/hypomani her) så er det bare å glede seg over at livet er bra! Det fortjener du!

Anonymkode: 9b919...a50

[Elán]

Svart, svart, svart... alt jeg ser er svart... tårene triller...

[AnonymBruker]

18 hours ago, AnonymBruker said:

Hei! 

Lurer på noe. Jeg har vært deprimert i nærmere 3 år. Så tungt at jeg har hatt selvmordstanker hver dag, og virkelig ikke hatt noe håp eller sett muligheter for at jeg noengang skal kunne bli lykkelig igjen.. 

Så plutselig snudde det, helt ut av det blå!! Ingenting har forandret seg eller skjedd, jeg er bare lykkelig. Full i energi og føler jeg stråler!:p Før sov jeg gjerne (eller lå i senga til 12-1), nå spretter øynene opp kl 08 å jeg bare må opp og ut å røre på meg. Noen som har opplevd dette?  Det er liksom så vanskelig å forstå hvorfor plutselig livet er greit igjen 😂 

Anonymkode: ec6f6...8eb

Depresjon kan komme av både fysiske og mentale faktorer. Om noe i livet ditt har forandret seg, om det er diett, helsen din, situasjonen din. Alle "småting" kan være med på å forandre deg

Anonymkode: 0f42b...414

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Depresjon kan komme av både fysiske og mentale faktorer. Om noe i livet ditt har forandret seg, om det er diett, helsen din, situasjonen din. Alle "småting" kan være med på å forandre deg

Anonymkode: 0f42b...414

Ingenting har skjedd, ingenting har forandret seg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg ble kvitt den og hvorfor.

Anonymkode: ec6f6...8eb

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Ingenting har skjedd, ingenting har forandret seg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg ble kvitt den og hvorfor.

Anonymkode: ec6f6...8eb

Noe har selvsagt skjedd, mentalt eller fysisk. Kroppen er ikke en magimaskin

Anonymkode: 0f42b...414

[SesameStreet]

Alle folk er så greie om dagen. De tilbyr seg å hjelpe til med ting og jeg blir så paff.  Jeg har nærmest blitt utskjelt for å være en dårlig person når jeg har bedt mine nærmeste om hjelp og det er så overveldende at mennesker som jeg nesten ikke kjenner eller nesten ikke har pratet med før nærmest kaster seg over meg og tilbyr å hjelpe til. Er det teit å si at jeg gråt i går over det?  Det er virkelig så overveldende. Og jeg klarer ikke å la være å tenke at jeg skjønner ikke hvorfor de gidder. 

[helledussen]

Depresjonens stemme er at alt er ille og ingenting blir bedre så man kan likegodt gi opp. Jeg har slitt med depresjon flere ganger i livet mitt og er nå en godt voksen dame midt i livet. Selv om jeg kjenner igjen depresjonens stemme så blir jeg like slått ut hver gang den prøver å trekke sitt svarte teppe over meg. Åh så lei jeg blir av å kjempe mot dette!!!!! Er fristende å bare gi opp. Trekke dynen over hodet og nekte å stå opp og møte verden. Men så er det en liten del av meg som husker gode tider og at det er ting jeg setter pris på i livet. Og det er den lille delen jeg prøver å gjøre større så jeg nok en gang kan kjempe meg utav depresjonens klamme grep. Jeg sender varme klemmer til dere alle som sliter med dette. 

[Elán]

Det slår meg av og til hvor ensom jeg er. Eksen er rett så det er hos venner, mens jeg ikke har noen. Jeg står alene. Vel, det er en jeg har litt kontakt med, men han er bestevennen til eksen min. Omgangskretsen min er omtrent bare datteren min og psykologen.

Skal ta med datteren min på lekeland i dag alene og angsten stiger på å dra helt alene dit.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Elán said:

Det slår meg av og til hvor ensom jeg er. Eksen er rett så det er hos venner, mens jeg ikke har noen. Jeg står alene. Vel, det er en jeg har litt kontakt med, men han er bestevennen til eksen min. Omgangskretsen min er omtrent bare datteren min og psykologen.

Skal ta med datteren min på lekeland i dag alene og angsten stiger på å dra helt alene dit.

Åh, hadde du bodd i nærheten ville jeg tilbudt å være med. Sliter med angst og depresjon jeg også, og omgangskretsen rekker helt bort til kjæresten min og psykologen min. 

Anonymkode: a07c6...727

[Elán]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åh, hadde du bodd i nærheten ville jeg tilbudt å være med. Sliter med angst og depresjon jeg også, og omgangskretsen rekker helt bort til kjæresten min og psykologen min. 

Anonymkode: a07c6...727

Huff... det er tungt å ikke ha noen