Gå til innhold

Den store depresjonstråden


dillyduzit

Anbefalte innlegg

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har slitt med mild depresjon og angst-problematikk siden tidlig ungdom og nå i slutten av 20-åra så gikk jeg på en smell som gjorde det tusen ganger verre. Jeg kunne få panikkanfall før jeg skulle på senvakt, har hatt det under møter osv. Helt grusomt. Søkte hjelp, fikk avslag. Etter mye om og menn har jeg endelig fått innkalling til psykolog samtale, problemet er at i mellomtiden tror jeg at jeg har møtt, eller er veldig nært, å møte den berømte veggen. En alvorlig hendelse slo av følelsene mine, som om noen trykket på en bryter. Jeg føler ingenting. Jeg er apatisk og ser ikke poeng i å prøve noe mer, at det bare er å kaste inn håndkleet(jeg er ikke suicidal altså). Så jeg skal inn til behandling for angst og depresjon men som nå virker å være vekk. Det eneste jeg sitter igjen med er fysiske reaksjoner; jeg har mageknip, hodepine fra å være anspent, løsmage, legger på meg som en helt, vondt i brystet... Føler jeg sitter fast. Forholdet mitt skranter midt oppi alt fordi jeg har vært så plaget så lenge. Og verste er at jeg tjener så dårlig til tross for at jeg har mye ansvar på jobb, og utsetter mitt liv og min helse for fare, at jeg ikke kan bo alene her jeg bor nå om det blir slutt. Da må jeg flytte fra hele nettverket mitt.

Anonymkode: ee271...ac1

Depresjon har mange ansikter. Du beskriver fortsatt en depresjon. Ta i mot all den hjelpen du kan få.

Anonymkode: 96cb4...077

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Går i traumebehandling for et brutalt overgrep som skjedde for mange, mange år siden. Har brukt uendelig med tid på å tørre å snakke om det. Har prøvd traumebehandling før, endte med at jeg hverken sov eller spiste i et år etterpå. Nå prøver jeg igjen fordi panikken og angsten og avstanden det skaper mellom meg og andre og alt det jeg ønsker å få ut av livet, er ikke til å leve med lenger.

Jeg har null støtteapparat rundt meg. Familien min ønsker ikke å vite om det. Svigerfamilien min vet ingenting. Mannen min er for opptatt til å være der. Så jeg gjør dette på egen hånd, som det meste annet. Har time nesten hver uke nå, og jeg gruer meg flere dager i forkant.

Men det er ikke det minste synd på meg! Jeg skal klare det denne gangen. Jeg har en veldig dyktig behandler som jeg har god kjemi med. Hun kjenner meg veldig godt, og jeg vet at jeg kan klare det. Jeg må bare pushe meg selv og ikke bade i tanken på at jeg ikke har noen jeg kan støtte meg på. Man skal ikke være avhengig av andre for å være tilfreds med livet.

Anonymkode: d94d8...dab

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, SesameStreet skrev:

Jeg tenker de tankene selv. Mange ganger. Bare best å stikke av. Det kommer når det blir misforståelser, rot i kommunikasjonen og det skjer dessverre stadig. Øyeblikk der jeg føler meg så høyt oppe og nærmest skriker ut av glede eller snakker høyt, viltert og mye. Eller de gangene jeg er nede og leverer med fett hår og i joggebukse, der jeg ikke kan formulere en ordentlig setning til andre enn barnet mitt. Der barnet mitt må lide seg gjennom uker eller måneder uten besøk og det er surt fordi jeg har et barn som elsker å være sosial. Jeg klarer ikke å la være og tenke at jeg lurer på hva de andre tenker. Dette er meg som går fra å være i koma til å finne ut hva jeg er god på og hva jeg er dårlig på. Det blir mye prøving og mye feiling. Jeg, som skal være voksen og moden, ansvarlig og dyktig. Og at jeg kommer til å få bekymringmeldinger på meg. Jeg bare går og venter. Ventet i fire år nå uten at det har skjedd og jeg tenker at alle er dumme som ikke ser eller syns synd på barnet mitt som må leve med meg. Ikke en gang når jeg truet med å ta livet mitt så skjedde det noe. Jeg vurderte å rømme til Frankrike, pakke sekken og bare forsvinne, ikke komme hjem igjen. 

Det eneste stopper meg er at jeg elsker den lille tassen. Jeg er så egoistisk at jeg nekter å gi opp.

Minstesatsen på AAP er jo sykt lav. Hva lever du av? Dere må jo leve i et økonomisk helvete. 

Klemmer til deg! Det er akkurat som jeg tenker. Har alt fått bekymringsmelding. Eller, er i systemet. Barnet er hos besteforeldrene sine til i morgen. Lå først i en time på badet og grein. Hikstet og fikk ikke puste. Kom meg til slutt i senga hvor jeg grein i en time til før jeg omtrent besvimte i senga.

Dro ut en tur. Pappa ringte meg. Fortalte at eksen ønsker å ta barnet fra meg. Han mener eksen manipulerer meg og sier jeg ikke skal gi opp omsorgen helt. De skal stille i retten som vitner for meg om det trengs. Jeg vet ikke, kanskje hun ville hatt det bedre vekk fra meg...

Ikke gi opp!

Jeg er lærling med minstelønn. Men er sykemeldt, så klatrer heller ikke i lønn... vil bare forsvinne. Nå griner jeg igjen. Jeg er så utmattet...

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Elán skrev:

Klemmer til deg! Det er akkurat som jeg tenker. Har alt fått bekymringsmelding. Eller, er i systemet. Barnet er hos besteforeldrene sine til i morgen. Lå først i en time på badet og grein. Hikstet og fikk ikke puste. Kom meg til slutt i senga hvor jeg grein i en time til før jeg omtrent besvimte i senga.

Dro ut en tur. Pappa ringte meg. Fortalte at eksen ønsker å ta barnet fra meg. Han mener eksen manipulerer meg og sier jeg ikke skal gi opp omsorgen helt. De skal stille i retten som vitner for meg om det trengs. Jeg vet ikke, kanskje hun ville hatt det bedre vekk fra meg...

Ikke gi opp!

Jeg er lærling med minstelønn. Men er sykemeldt, så klatrer heller ikke i lønn... vil bare forsvinne. Nå griner jeg igjen. Jeg er så utmattet...

Er det teit av meg å si at jeg føler at det er litt beroligende å treffe noen som sliter med de samme tankene? 

:klem:Går det bedre med deg nå? Håper du har fått ro til å slappe av litt og har fått mulighet til å tørke tårene. 
Hør på pappaen din, flotte pappaen din. Du ser de flotte skapningene vokse opp til nydelige små vesener. Jeg husker fortsatt første dagen jeg tok med barnet mitt hjem og nå har jeg en tass som går på skolen. Du sier at eksen kjemper for omsorgen, for 100 % og det må du aldri gå med på. Du sier fra deg alt. Jeg hadde sikkert savnet og tørke opp spy på natten om jeg hadde dratt. Det er mange mørke tanker, men jeg kunne aldri gitt opp alle de tingene. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, SesameStreet skrev:

Er det teit av meg å si at jeg føler at det er litt beroligende å treffe noen som sliter med de samme tankene? 

:klem:Går det bedre med deg nå? Håper du har fått ro til å slappe av litt og har fått mulighet til å tørke tårene. 
Hør på pappaen din, flotte pappaen din. Du ser de flotte skapningene vokse opp til nydelige små vesener. Jeg husker fortsatt første dagen jeg tok med barnet mitt hjem og nå har jeg en tass som går på skolen. Du sier at eksen kjemper for omsorgen, for 100 % og det må du aldri gå med på. Du sier fra deg alt. Jeg hadde sikkert savnet og tørke opp spy på natten om jeg hadde dratt. Det er mange mørke tanker, men jeg kunne aldri gitt opp alle de tingene. 

Nei, det er ikke teit. Det er godt å ha noen man kan trøste seg på og som føler det samme uten å dømme deg, så den skjønner jeg! :)

Nei, det går egentlig ikke bedre. Jeg er så sliten. Skal ta kveld hvert øyeblikk selv om jeg har ligget i sengen hele dagen nesten. Puttet i meg sovetabletter. Av og til ønsker jeg at jeg aldri våknet fra dem.

Skjønner deg godt. Jeg ville også savnet lille frøkna mi. Hun er bare to, men har gitt meg mer lykke enn noe som helst i livet. Hadde savnet alt det morsomme hun sier og gjør, øyeblikkene hun gir meg en kos uten at jeg ber om det. Men så er det jo det at jeg ikke er noe god mor... det er i alle fall hva hodet mitt forteller meg. Hvordan kan JEG som har hatt en utrolig dårlig mor, være en god mor til min datter? Det er jo ikke mulig.

Det er det som er godt med denne tråden, der er det mulig å fortelle sine tanker. Du er ikke alene med tankene. Jeg synes du er god å skrive med her. Vi skal få se småtrollene våre bli voksne, vi må bare overkomme det tøffe som er akkurat nå. Jeg ser ikke at livet vil bli bedre, men jeg har et håp, en liten gnist.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Elán skrev:

Hvordan kan JEG som har hatt en utrolig dårlig mor, være en god mor til min datter? Det er jo ikke mulig.

Det har jeg spurt meg selv om så mange ganger og jeg har egentlig funnet ut av at det er en så vanvittig stor liste med forskjeller. Siden jeg har vært ti år så har jeg hele tiden sagt jeg aldri skal bli henne og jeg føler vanvittig skam bare jeg hever stemmen. 

Uansett, tenk på at det som de øyeblikkene der du vil savne henne, alt det fine og kanskje finner du deg noe i som gjør at du kan kjempe? Mener du at du ikke er god nok, så er spørsmålet om hva du kan gjøre for å endre på det? 

Jeg ble sittende i stad og si til meg selv (sikkert hundre ganger): Du søker jobb, du søker jobb, du søker jobb. En jobb gir penger, en jobb gir penger, en jobb gir penger. En jobb løser alt, en jobb løser alt, en jobb løser alt. Jobb betyr reiser, jobb betyr oppussing, jobb betyr ro og fred. 

Misfornøyd = en grunn for endring.

Uansett, så håper jeg du får sove og får slappet av litt. :klem:

Jeg er ikke så mørk lenger i tankene, akkurat nå. Men jeg husker godt hvordan det var å ligge på gulvet på badet og riste etter barnet er i seng. Jeg skalv, jeg ristet og jeg gråt. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

10 minutter siden, SesameStreet skrev:

Det har jeg spurt meg selv om så mange ganger og jeg har egentlig funnet ut av at det er en så vanvittig stor liste med forskjeller. Siden jeg har vært ti år så har jeg hele tiden sagt jeg aldri skal bli henne og jeg føler vanvittig skam bare jeg hever stemmen. 

Uansett, tenk på at det som de øyeblikkene der du vil savne henne, alt det fine og kanskje finner du deg noe i som gjør at du kan kjempe? Mener du at du ikke er god nok, så er spørsmålet om hva du kan gjøre for å endre på det? 

Jeg ble sittende i stad og si til meg selv (sikkert hundre ganger): Du søker jobb, du søker jobb, du søker jobb. En jobb gir penger, en jobb gir penger, en jobb gir penger. En jobb løser alt, en jobb løser alt, en jobb løser alt. Jobb betyr reiser, jobb betyr oppussing, jobb betyr ro og fred. 

Misfornøyd = en grunn for endring.

Uansett, så håper jeg du får sove og får slappet av litt. :klem:

Jeg er ikke så mørk lenger i tankene, akkurat nå. Men jeg husker godt hvordan det var å ligge på gulvet på badet og riste etter barnet er i seng. Jeg skalv, jeg ristet og jeg gråt. 

Det første du sier her er nøyaktig min opplevelse også!

Jeg vet ikke hvordan jeg kan endre på at jeg ikke er god nok. Jeg gjør mye, eller... jeg går i behandling så jeg gjør i allefall NOE.

Jeg vil ikke sove. Jeg klarer ikke. Krangler med eksen. Får ikke til noe. Jeg er mislykket. Totalt. Eksen prøver å manipulere meg. Vi bor enda sammen og jeg har ingen steder jeg kan dra.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, Elán skrev:

Det første du sier her er nøyaktig min opplevelse også!

Jeg vet ikke hvordan jeg kan endre på at jeg ikke er god nok. Jeg gjør mye, eller... jeg går i behandling så jeg gjør i allefall NOE.

Jeg vil ikke sove. Jeg klarer ikke. Krangler med eksen. Får ikke til noe. Jeg er mislykket. Totalt. Eksen prøver å manipulere meg. Vi bor enda sammen og jeg har ingen steder jeg kan dra.

Noe er bedre enn ingenting. :) :klem: Jeg har vært veldig treg i perioder og er i perioder fortsatt treg, men det går fremover. Jeg har alltid sagt at noe er bedre enn ingenting. Noe er en start, en begynnelse også kan man bygge på det etterhvert når man føler seg bedre. NOE ER BRA, veldig bra. 

Hva med pappaen din? Kan du dra til han? Om dere bare krangler og han prøver å manipulere deg så må det jo bare være at han drar deg lengre ned. Det kan jo ikke være et godt og positivt miljø å være i. Du må jo trenge noe annet, litt ro, og ikke minst, litt støtte. :) 

Hodet mitt løper litt løpsk om hvordan vi kan spare til en ferietur nå. Jeg tok en tur i fjor, som jeg hadde drømt om i fire år, og har så lyst til å gjøre det igjen. Hva kan vi fjerne? Hva kan vi kutte ned på? Hva kan vi fjerne? Noe må det være, noe må gi rom. 

Endret av SesameStreet
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, SesameStreet skrev:

Noe er bedre enn ingenting. :) :klem: Jeg har vært veldig treg i perioder og er i perioder fortsatt treg, men det går fremover. Jeg har alltid sagt at noe er bedre enn ingenting. Noe er en start, en begynnelse også kan man bygge på det etterhvert når man føler seg bedre. NOE ER BRA, veldig bra. 

Hva med pappaen din? Kan du dra til han? Om dere bare krangler og han prøver å manipulere deg så må det jo bare være at han drar deg lengre ned. Det kan jo ikke være et godt og positivt miljø å være i. Du må jo trenge noe annet, litt ro, og ikke minst, litt støtte. :) 

Hodet mitt løper litt løpsk om hvordan vi kan spare til en ferietur nå. Jeg tok en tur i fjor, som jeg hadde drømt om i fire år, og har så lyst til å gjøre det igjen. Hva kan vi fjerne? Hva kan vi kutte ned på? Hva kan vi fjerne? Noe må det være, noe må gi rom. 

Men er NOE nok?

Siste buss til min far gikk nå for 10 minutter siden. Kan ikke ta bilen (eks trenger den i morgen til å hente ungen samt at jeg har tatt sovepiller...). Tør ikke ringe pappa å be han hente meg.

Sparing kan jeg dessverre ikke selv. Prøver å spare til konsert senere i år og jeg prøver å spare for å ta meg en tur til Oslo i april... men går det? Nei...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, Elán skrev:

Men er NOE nok?

Siste buss til min far gikk nå for 10 minutter siden. Kan ikke ta bilen (eks trenger den i morgen til å hente ungen samt at jeg har tatt sovepiller...). Tør ikke ringe pappa å be han hente meg.

Sparing kan jeg dessverre ikke selv. Prøver å spare til konsert senere i år og jeg prøver å spare for å ta meg en tur til Oslo i april... men går det? Nei...

Det er jo fullt forståelig at du ikke klarer å spare noe. Du lever jo på drittlønn. :) 30 % eller 40 % vil jeg tippe, siden du sier at du har mindre enn minstesatsen på AAP. Og du har husleie å betale, strøm å betale, mat å få på bordet og et barn å forsørge. Du har alle disse fornuftige greiene som du må betale av en lav lønn. 

Og ja, om det er han som henter datteren deres, så er det kanskje hyggelig å være der i morgen når hun kommer hjem og du kan gi henne en superstor klem. :klem:

OG NOE ER SELVFØLGELIG NOK! Hva skulle du ha gjort om du ikke gikk i behandling og ønsket å bli bedre? Hva hadde det sagt om deg som person, som omsorgperson for et lite barn hvis du ikke våger å be om hjelp? Det er et stort skritt og noe du kan bygge videre på. 

Endret av SesameStreet
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

42 minutter siden, SesameStreet skrev:

Det er jo fullt forståelig at du ikke klarer å spare noe. Du lever jo på drittlønn. :) 30 % eller 40 % vil jeg tippe, siden du sier at du har mindre enn minstesatsen på AAP. Og du har husleie å betale, strøm å betale, mat å få på bordet og et barn å forsørge. Du har alle disse fornuftige greiene som du må betale av en lav lønn. 

Og ja, om det er han som henter datteren deres, så er det kanskje hyggelig å være der i morgen når hun kommer hjem og du kan gi henne en superstor klem. :klem:

OG NOE ER SELVFØLGELIG NOK! Hva skulle du ha gjort om du ikke gikk i behandling og ønsket å bli bedre? Hva hadde det sagt om deg som person, som omsorgperson for et lite barn hvis du ikke våger å be om hjelp? Det er et stort skritt og noe du kan bygge videre på. 

30% lønn, ja.

Jeg er så nedfor. Klarer ikke mer. Føler meg ferdig. Tok med meg dyna og la meg på badet... i allefall bedre enn å dele seng med han. Sa jeg ikke ville snakke mer, men han fortsatte til jeg skreik så jeg hyperventilerte. Har så lyst å forsvinne. Dagen blir verre og verre...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Elán skrev:

30% lønn, ja.

Jeg er så nedfor. Klarer ikke mer. Føler meg ferdig. Tok med meg dyna og la meg på badet... i allefall bedre enn å dele seng med han. Sa jeg ikke ville snakke mer, men han fortsatte til jeg skreik så jeg hyperventilerte. Har så lyst å forsvinne. Dagen blir verre og verre...

Du høres ut som trenger å flytte ut. Oppriktig talt. Han høres ikke ut som om gjør deg noe godt. :) Du trenger din egen base som gir deg ro og fred. Jeg husker selv at jeg lå på badet og vred meg, det er noen år siden nå. Å ha eksen der i tillegg, som maser og styrer under den perioden. Nei, uff, kjenner jeg får vondt i magen av å tenke på det. Du fortjener bedre enn det. 

Endret av SesameStreet
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

25 minutter siden, SesameStreet skrev:

Du høres ut som trenger å flytte ut. Oppriktig talt. Han høres ikke ut som om gjør deg noe godt. :) Du trenger din egen base som gir deg ro og fred. Jeg husker selv at jeg lå på badet og vred meg, det er noen år siden nå. Å ha eksen der i tillegg, som maser og styrer under den perioden. Nei, uff, kjenner jeg får vondt i magen av å tenke på det. Du fortjener bedre enn det. 

Jeg trenger å flytte ja. Men har ikke råd til det ennå...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg synes dette kvalifiserer til en innleggelse jeg, Elan. Du er i krise, du er ustabil og du trenger noen å snakke med og kanskje litt ekstra medisinering. Ta kontakt med lege og fortell hvordan du har det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest supernova_87
3 minutter siden, Fantastica skrev:

Jeg synes dette kvalifiserer til en innleggelse jeg, Elan. Du er i krise, du er ustabil og du trenger noen å snakke med og kanskje litt ekstra medisinering. Ta kontakt med lege og fortell hvordan du har det.

Ja, @Elán er dette mulig? Å gå oppå mannen der hjemme og hele denne situasjonen som blir tredd nedover hodet ditt gjør deg i alle fall ikke mer stabil. Å være innlagt er ikke nødvendigvis bra for alle, det kan være nye krenkelser og det kan være skummelt, men det virker som du virkelig trenger å komme deg vekk, være i omgivelser som tross alt skal være trygge og ta vare på deg. Litt som en boble, i alle fall litt. Der du kan ha fokus på deg selv, fokus på å ikke måtte tåle hele verden på en og samme tid. 

Kanskje det lureste er å få hjelp med barnet nå en periode. Kanskje du kan få en innleggelse over litt tid. Gjøre deg bedre i stand til å være opplagt til å passe på barnet etterpå. Å stå i det og kjempe mot nå gjør kanskje ikke noe godt. Men å ta litt tid å passe på seg selv vil gjerne være det som gjør deg best i stand til å passe på barnet ditt etterpå. Noen ganger må man innse dette, at det beste for barnet er å være hos andre for en periode, for at mor eller far skal bli bedre. Det er veldig vondt, men det er ikke egoisme, tvert i mot. Jeg skjønner at du kanskje er redd for at det skal gjøre at far får skyts mot deg mtp på omsorg, men kanskje det er motsatt, at du viser innsikt og overskudd til å se hva som er best for barnet akkurat nå, gjør at når du tross alt får det bedre vil de rundt deg også se at du er ansvarlig og var ansvarlig selv når du var helt nede og at du dermed åpenbart kan ta vare på ditt eget barn, når du blir litt bedre?

--- 

Jeg holder på å spy av livet. Denne tråden er jo helt fantastisk til å støtte hverandre og se at man ikke er alene, men i dag er det nærmest som et slags stort, ekkelt fødselsmerke på ansiktet til livet, som skriker "SÅ JÆVLIG ER JEG!". Jeg vet at livet er mer, at livet er fint, og å lese tråder som "Hva er det beste med kjæresten din?" minner deg jo på at livet kan være vakkert. Men det er også så inni helvete mye smerte. Og det kan gjøre en litt pessimistisk. Men jeg gidder ikke være pessimist. Men jeg trenger å bare være litt ærlig: Det er så vondt. Det er en stor klump av tomhet midt i brystet og det føles som at jeg kommer til å kaste den opp når som helst nå. Det er vanskelig å holde ut. Jeg vil ikke. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Fantastica skrev:

Jeg synes dette kvalifiserer til en innleggelse jeg, Elan. Du er i krise, du er ustabil og du trenger noen å snakke med og kanskje litt ekstra medisinering. Ta kontakt med lege og fortell hvordan du har det.

Det har jeg ikke mulighet til. Eksen har gjort ting som er uforglemmelig og utilgivelig. Har ikke noen i området som kan ta seg av ungen utenom han om innleggelse er aktuelt. Hans mor er nå bortreist lenge og har ikke mulighet når hun kommer hjem heller pga jobb (hun bor 6 timer unna her vi bor).

2 timer siden, Rainstorm skrev:

Ja, @Elán er dette mulig? Å gå oppå mannen der hjemme og hele denne situasjonen som blir tredd nedover hodet ditt gjør deg i alle fall ikke mer stabil. Å være innlagt er ikke nødvendigvis bra for alle, det kan være nye krenkelser og det kan være skummelt, men det virker som du virkelig trenger å komme deg vekk, være i omgivelser som tross alt skal være trygge og ta vare på deg. Litt som en boble, i alle fall litt. Der du kan ha fokus på deg selv, fokus på å ikke måtte tåle hele verden på en og samme tid. 

Kanskje det lureste er å få hjelp med barnet nå en periode. Kanskje du kan få en innleggelse over litt tid. Gjøre deg bedre i stand til å være opplagt til å passe på barnet etterpå. Å stå i det og kjempe mot nå gjør kanskje ikke noe godt. Men å ta litt tid å passe på seg selv vil gjerne være det som gjør deg best i stand til å passe på barnet ditt etterpå. Noen ganger må man innse dette, at det beste for barnet er å være hos andre for en periode, for at mor eller far skal bli bedre. Det er veldig vondt, men det er ikke egoisme, tvert i mot. Jeg skjønner at du kanskje er redd for at det skal gjøre at far får skyts mot deg mtp på omsorg, men kanskje det er motsatt, at du viser innsikt og overskudd til å se hva som er best for barnet akkurat nå, gjør at når du tross alt får det bedre vil de rundt deg også se at du er ansvarlig og var ansvarlig selv når du var helt nede og at du dermed åpenbart kan ta vare på ditt eget barn, når du blir litt bedre?

--- 

Jeg holder på å spy av livet. Denne tråden er jo helt fantastisk til å støtte hverandre og se at man ikke er alene, men i dag er det nærmest som et slags stort, ekkelt fødselsmerke på ansiktet til livet, som skriker "SÅ JÆVLIG ER JEG!". Jeg vet at livet er mer, at livet er fint, og å lese tråder som "Hva er det beste med kjæresten din?" minner deg jo på at livet kan være vakkert. Men det er også så inni helvete mye smerte. Og det kan gjøre en litt pessimistisk. Men jeg gidder ikke være pessimist. Men jeg trenger å bare være litt ærlig: Det er så vondt. Det er en stor klump av tomhet midt i brystet og det føles som at jeg kommer til å kaste den opp når som helst nå. Det er vanskelig å holde ut. Jeg vil ikke. 

Det er ikke mulig. Jeg skjønner tankegangen, men som jeg sier, så har samboer gjort en del ting som er utilgivelig og jeg kan ikke tilgi dette eller stole på han. Jeg er så nære å gi opp livet. Når blir det bedre? Jeg har levd langt over halvparten av mitt liv som deprimert og ennå ikke blitt frisk etter mange år... skjer det noen ganger? Tviler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest supernova_87
3 minutter siden, Elán skrev:

Det har jeg ikke mulighet til. Eksen har gjort ting som er uforglemmelig og utilgivelig. Har ikke noen i området som kan ta seg av ungen utenom han om innleggelse er aktuelt. Hans mor er nå bortreist lenge og har ikke mulighet når hun kommer hjem heller pga jobb (hun bor 6 timer unna her vi bor).

Det er ikke mulig. Jeg skjønner tankegangen, men som jeg sier, så har samboer gjort en del ting som er utilgivelig og jeg kan ikke tilgi dette eller stole på han. Jeg er så nære å gi opp livet. Når blir det bedre? Jeg har levd langt over halvparten av mitt liv som deprimert og ennå ikke blitt frisk etter mange år... skjer det noen ganger? Tviler.

Hvis du mener at barnet ikke er trygt hos ham så må du jo melde fra om dette. Kanskje et beredskapshjem kan hjelpe med situasjonen.  Når dere flytter fra hverandre kommer han å ha noe av omsorgen, om han har gjort ting som gjør at du mener det er uforsvarlig er det viktig at du sier fra om det. Kan foreldrene dine være beredskapshjem mens du er innlagt? 

Hvis du sier at du ikke kan overlate barnet til far for varigheten av noen uker/måneder innleggelse så er i alle fall ikke selvmord en løsning. Da blir barnet overlatt til far for alltid. Er du åpen for at du ikke tenker og handler fullt ut rasjonelt nå? Dype depresjoner og deretter livskriser som det du er i gjør det med oss. Da er det lurt å oppsøke ekstra hjelp, mer enn det vi allerede får. 

Det har noe å si for barnet ditt og de andre som er glad i deg om du fortsetter å leve! 

Det er vanskelig å tro på bedring for egen del, mye enklere å tro på det for andre. Sånn tror jeg det er for de fleste som sliter på denne måten. Depresjonen dreper håpet. Men det er håp. Jeg tror det, jeg tror at hvis man ikke gir opp, hvis man litt etter litt fortsetter å prøve så får innsatsen en dag (!) avkastning. Hvis man fortsetter å leve så er muligheten der. Man må "bare" leve. Og det er ikke bare-bare. 

Du sier du har prøvd i årevis, noen gjør det dessverre. Sånn jeg ser det er det mer enn man skulle kunne kreve av noen. Men livet følger ikke regler. Har du prøvd innleggelse før? Har du prøvd fullt fokus på helsa? (Dette blir jo ekstra vanskelig med barn.) Noen ganger må kun en selv komme først og være fokus, og det er så viktig. Klart jobb, forpliktelser og mest av alt familien er viktig. Men til syvende og sist har ikke det noe å si hvis man ender med å dø. Da er det bedre å si at nå skal du bare ha fokus på bedringen. Kun deg. For du kan jo aldri gi noe til datteren din, eller til familien din, noensinne igjen om du dør. Og de trenger deg og ønsker deg og er glad i deg. 

En innleggelse er i alle fall 1000 ganger bedre enn selvmord. Og det er en mulighet. Synes du skal huske på det at det er noe det er verdt å prøve før du prøver mer drastiske tiltak. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutter siden, Rainstorm skrev:

Hvis du mener at barnet ikke er trygt hos ham så må du jo melde fra om dette. Kanskje et beredskapshjem kan hjelpe med situasjonen.  Når dere flytter fra hverandre kommer han å ha noe av omsorgen, om han har gjort ting som gjør at du mener det er uforsvarlig er det viktig at du sier fra om det. Kan foreldrene dine være beredskapshjem mens du er innlagt? 

Hvis du sier at du ikke kan overlate barnet til far for varigheten av noen uker/måneder innleggelse så er i alle fall ikke selvmord en løsning. Da blir barnet overlatt til far for alltid. Er du åpen for at du ikke tenker og handler fullt ut rasjonelt nå? Dype depresjoner og deretter livskriser som det du er i gjør det med oss. Da er det lurt å oppsøke ekstra hjelp, mer enn det vi allerede får. 

Det har noe å si for barnet ditt og de andre som er glad i deg om du fortsetter å leve! 

Det er vanskelig å tro på bedring for egen del, mye enklere å tro på det for andre. Sånn tror jeg det er for de fleste som sliter på denne måten. Depresjonen dreper håpet. Men det er håp. Jeg tror det, jeg tror at hvis man ikke gir opp, hvis man litt etter litt fortsetter å prøve så får innsatsen en dag (!) avkastning. Hvis man fortsetter å leve så er muligheten der. Man må "bare" leve. Og det er ikke bare-bare. 

Du sier du har prøvd i årevis, noen gjør det dessverre. Sånn jeg ser det er det mer enn man skulle kunne kreve av noen. Men livet følger ikke regler. Har du prøvd innleggelse før? Har du prøvd fullt fokus på helsa? (Dette blir jo ekstra vanskelig med barn.) Noen ganger må kun en selv komme først og være fokus, og det er så viktig. Klart jobb, forpliktelser og mest av alt familien er viktig. Men til syvende og sist har ikke det noe å si hvis man ender med å dø. Da er det bedre å si at nå skal du bare ha fokus på bedringen. Kun deg. For du kan jo aldri gi noe til datteren din, eller til familien din, noensinne igjen om du dør. Og de trenger deg og ønsker deg og er glad i deg. 

En innleggelse er i alle fall 1000 ganger bedre enn selvmord. Og det er en mulighet. Synes du skal huske på det at det er noe det er verdt å prøve før du prøver mer drastiske tiltak. 

Jeg har meldt i fra til barnevernet, så meldingen er inne alt. Skal i møte med barnevernet neste uke. Mine foreldre har ikke mulighet da jeg ikke klarer å være åpen om nøyaktig hvor ille min depresjon er.

 

Jeg tenker ikke rasjonelt nå, det er jeg klar over. Jeg vet dette er et tidspunkt jeg ikke bør handle i det hele tatt, men jeg er så utrolig sliten fra før og så kommer alt på en gang, tillitsbrudd fra min daværende kjæreste, nå et brudd, dårlig økonomi og må flytte. Trenger ny bil da bilen jeg har står i eksens navn, så den er ikke min... og her jeg bor, MÅ jeg ha bil om jeg har barn. Jeg føler meg låst i en håpløs situasjon.

Jeg har ikke prøvd innleggelse før, ingen har nevnt det til meg før. Sist jeg hørte om innleggelse (det er MANGE år siden, så gikk alt i tvang, hadde tre venner en gang i tiden som ble tvangsinnlagt). Ønsker hyppigere samtaler med psykologen min, men hun har ikke kapasitet til å ta meg inn oftere enn en gang i uken. Det kommunale psykiatriske teamet har ikke tatt kontakt ennå og jeg er for feig til å ringe. Psykologen min har sagt hun har purret på, men hva hjelper det når ingenting blir gjort?

Grrr... nå kommer tårene igjen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er skikkelig langt nede for øyeblikket, og velger rett og slett bare å få det ut ved å skrive her. Livet mitt har blitt et rent helvete. Orker ingenting, begynner nesten å gråte bare av tanken på å stå opp, gå på skole (er 19 år, og går siste året på vgs) og fungere som et normalt menneske. Jeg føler meg som et forferdelig menneske, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg genuint hater meg selv. Jeg pleide å være skoleflink, og fikk svært gode karakterer. Fikk komplimenter av lærere, og medelever angående min intelligens. Jeg hadde forhåpninger til meg selv, og jeg hadde et håp om å bli noe. Jeg drømte om å studere medisin, eller å ta en bachelor/master i kjemi. Jeg hadde til og med gode forutsetninger til å klare dette. Plutselig en dag våknet jeg opp med en depresjon, faktisk en ganske alvorlig depresjon. Uten noe særlig forvarsel våknet jeg opp tappet for livsglede og motivasjon. Den dag i dag sliter jeg enda med å forstå hvordan en slik alvorlig depresjon kunne komme så brått, jeg trodde alltid at depresjon utviklet seg gradvis. Så feil kan man ta. Etter en god stund gikk depresjonen like brått over, men det tok ikke lang tid før en ny like alvorlig depresjon kom like brått. Så for så vidt, jeg har jo hatt gode uker, og dager, men alt i alt har livet mitt gått til helvete.

Jeg har per dags dato et lavt karaktersnitt, og mine fremtidsdrømmer har falt i grus. Ikke at jeg er en typisk "flink-pike", men det gjør fremdeles ganske vondt. Jeg orker ikke å jobbe med skole, og ligger vel i sengen rundt 20 timer i døgnet. Jeg håper denne depresjonen går over snart, men det er usannsynlig. Jeg sliter med å leve med meg selv, jeg takler ikke mitt eget utseende, eller intelligens. Uansett hvor mange mennesker som forteller meg at jeg er pen, og intelligent så klarer jeg ikke å tro på det. Hvis jeg ikke er deprimert er jeg tidvis i en veldig euforisk, og energisk tilstand, hvor jeg har stormannstanker som på ingen måte er virkelighetsnære. Dette varer dog kun i et par dager. Jeg føler meg forferdelig som i slike perioder har tenkt at jeg er bedre enn andre. Så latterlig idiotisk å tro at jeg er verdt noe som helst. Så jeg har altså ødelagt utdanningen min, og for så vidt hele ungdomstiden. 4 år har gått tapt til depresjon, selvskading, humørsvingninger. I tillegg til dette noen opphold på psykiatriske og somatiske avdelinger grunnet selvmordsforsøk. Livet mitt er rett og slett uutholdelig, og ingen klarer å hjelpe meg. Verken psykologer eller psykiatere. Blir kanskje kvitt en depresjon, men så kommer en ny like brått, så den gleden er kortvarig. Jeg mistenker at det jeg har er bipolar lidelse og ikke tilbakevendende depresjon, men tør ikke fortelle dette i frykt for å ikke bli trodd, da dette skjedde med min forrige behandler. Han sa rett og slett bare at dette gadd han ikke å ta stilling til. Behandlingen for depresjonene hjelper ikke, og jeg får bare nye depresjoner hele tiden, som lyn fra klar himmel. Livet mitt har rett og slett uutholdelig, og jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre lengre. Livet mitt er bare fullstendig ødelagt på grunn av dette. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

aell - bipolar var det første jeg tenkte da jeg hadde lest bare noen linjer av det du skrev. Prøv å finne en måte å komme i kontakt med en annen behandler - en som hører på hva du sier. Behandling for depresjon er ikke løsningen hvis det ikke er det du har. Jeg håper du blir hørt og får den hjelpen du trenger for å stabilisere humøret. 

Det er tøffe studier du vurderer, men de er også veldig spennende. (Hilsen en som var interessert i de samme tingene på videregående.) Å klare seg gjennom dem er vanskelig nok når man ikke sliter psykisk, så stell pent med deg selv først. Universitetet er der fortsatt senere hvis du føler deg klar for det en dag.

:hug: 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...