Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

On 2/22/2017 at 11:03 PM, AnonymBruker said:

Er ikke deprimert akkurat nå, men joiner kanskje senere en gang.

Anonymkode: 694f2...6b1

Husker jeg postet i denne tråden, og ser nå det er ett år siden. Jeg er fortsatt ikke deprimert, men var deprimert i mange år (fra 2012 tror jeg)  frem til høsten 2016 da en venninne testet Emotion Code på meg og jeg fant Medical Medium. Det er borte nå! Jeg kan fortsatt være sur og lei men det er noe annet, og det går over. Jeg gikk i mange år og ville dø hver dag jeg stod opp, helt forjævlig tilstand å være i. Noen dager klarte jeg ikke å stå opp i det hele tatt. Jeg vet ikke hva som hjalp mest, Emotion Code høres litt hokus pokus ut og jeg er ikke helt overbevist om at det virket heller. Det kan være en tilfeldighet at depresjonen så ut til å bli magisk borte etter hun hadde øvd på meg en stund. Men når jeg leste Medical Medium fant jeg forklaring på hvorfor jeg har vært deprimert og forslag til enkle ting jeg faktisk orket å gjøre. Han mener at det i mange tilfeller er en fysisk årsak til depresjon, og denne årsaken er tungmetaller som har hopet seg opp i hjernen sammen med virusinfeksjon i nervesystemet. "Alt" klikket da jeg leste om dette, jeg har lenge tenkt at tilstanden min har vært fysisk så vel som psykisk. Løsningen var å rense ut tungmetallene, ta knekken på viruset og gi hjernen og nervesystemet den glukosen den trenger, i form av frukt, og de riktige mineralsaltene i form av selleri og bladgrønnsaker. Dette var lett for meg å gjøre litt og litt av, det var ikke noen årelang terapi liksom, og det har faktisk gitt resultater.

Anonymkode: 192cd...0b8

[AnonymBruker]

Ååååhnei. Jeg har fullstendig angst nå. Dagen i dag har gått til helvete. Jeg begynner å bli litt desperat og det er ting som jeg ikke klarer å løse i leiligheten. Med minstesats på AAP så er ikke budsjettet noe å skryte av og disse dyre håndverkene er jo så forbanna DYRE. Jeg har spurt alle jeg kan tenke på som kunne tenke seg å hjelpe til for å finne ut hva som foregår. Jeg har tråkket over alle grenser over hva som anses som høflighet, bare fordi at jeg er så blond som det går an når det kommer til disse greiene. Alt går jo til helvete i den helvetes leiligheten nå om dagen. Det tok ikke lang tid!!  Og jeg er egentlig så sliten og orker ikke tenke mer på det, men så er jeg også så sliten fordi jeg er så redd fordi at det skal bli så dyrt! 

Anonymkode: 10e4f...bb1

[AnonymBruker]

Jeg ringte mental helse sin telefon nå, men jeg endte opp med å stå en evighet i kø så jeg ga opp. Tårene triller, for første gang på lenge, så triller tårene. Jeg er helt knekt. Jeg har prøvd å holde meg oppe, prøvd å være sterk, men akkurat nå så tipper jeg litt over stupet. Hvem er det jeg innbiller meg at jeg er? Jeg er ikke sterk, jeg er svak og patetisk. Jeg er ressurssvak, pengelens og idiotisk. 

Anonymkode: 10e4f...bb1

[AnonymBruker]

Men men, det får være. Jeg får gråte, gråte, gråte til tårene strømmer på. I morgen så var planen at jeg skulle gå bort på NAV og få hjelp med søknader så da skal jeg det for HELVETE!!!!! Jeg kan få meg en deltidsjobb, en fin og bra deltidsjobb. Jeg klarer å arbeide litt, så om jeg drar på meg et smil og leverer ut noen søknader. Jeg må bare finne ut hva jeg skal skrive for alt jeg klarer å tenke, etter alle mine store hull, er hvorfor i helvete noen skal gidde å ansette en sånn taper som meg? 

Anonymkode: 10e4f...bb1

[AnonymBruker]

ENDELIG. Jeg føler at jeg er på vei opp. I 2 år har jeg vært inne i en mørk periode med mye drikking, rus og selvmordstanker fra jeg står opp til jeg legger meg. Mareritt, angst og en ekkel tomhet som har fylt meg fra topp til tå. I 1 mnd nå har jeg våknet opp uten disse mørke tankene, jeg har ikke villet tatt livet av meg på like lenge heller. 

Kanskje det går rette veien nå? Jeg føler meg litt mer levende. Jeg elsker ikke livet, men jeg hater det ikke. Håper det holder seg sånn ✨

J 25

Anonymkode: ec6f6...8eb

[BerntHulken]

Skulle ønske jeg bare kunne slippe.

[AnonymBruker]

3 timer siden, stf skrev:

Skulle ønske jeg bare kunne slippe.

Anonymkode: 849b0...1ef

[SesameStreet]

De siste ukene har jeg følt meg totalt overveldet. Jeg finner ting som jeg ikke vet hvordan jeg skal løse, men jeg vet at jeg må løse dem. Jeg føler meg egentlig så ensom. Jeg skulle ønske jeg kunne spørre noen om hjelp, men jeg tror at, vel, jeg føler at folk kanskje er litt lei av alle spørsmålene mine om ting som jeg ikke forstår og må spørre noen om hjelp med. Eller ting som jeg er redd for. Jeg innser nå at jeg er nødt til å møte en av mine djevler, men jeg er så redd, så innmari redd. For noen år siden så strevde jeg sånn med akkurat denne tingen. Jeg hadde det så vondt, og hjernen min begynte å fortelle meg at om jeg bare drakk det så ville alt bli bra, jeg ville bli lykkelig igjen og få det fint. Jeg begynte å tenke det, jeg begynte å føle at det var det eneste rette. Jeg gikk forbi det og jeg kjente kramper i hendene etter flasken, det var som om kroppen prøvde å styre meg mot den og gi den til meg. Og det gjorde meg så fortvilet fordi at ting ville ikke bra ved å drikke det og jeg ville ikke. Jeg ville ikke, jeg hatet meg så sterkt innvendig bare ved tanken. Om jeg gjorde det så ville dø, jeg ville sluttet å eksistere og bare bli borte. Det var så vondt og en vanskelig periode. Det har gjort meg redd for en del ting, det føles så vondt, men jeg har innsett nå at jeg er nødt til å bruke klor. Jeg har brukt alt annet. Jeg kan ikke komme på andre måter å få det bort. Jeg er nødt. Jeg skjelver nå, jeg gråter. Jeg er så redd for å finne det frem. 

Og jeg er så redd for å si det til noen fordi jeg er så redd for at noen skal ringe barnevernet og tenke stygge tanker om meg som mor. 

Og jeg lurer på min bestevenninne ignorer meg. Hun har ikke gitt lyd fra seg på 48 timer og hun pleier å svare med en gang. Jeg skjønner henne godt. Jeg ville ikke ha ringt meg tilbake. 

Jeg skulle ønske jeg bare kunne rømme, stikke av. Dra og aldri se meg tilbake. Alle fortjener bedre. Hvis jeg drar så ville alle få det mye bedre. 

Endret 27. januar 2018 av SesameStreet

[AnonymBruker]

Jeg har holdt meg unna, unna det å kjenne på følelsene og det å la dem få komme til synet. Unna kvinneguiden, sett men ikke skrevet, jeg ser der alle. Det blåste kraftig her forrige helg og vi bor like ved havet, hva om jeg bare tilfeldigvis hadde gått en tur ned for å se på bølgene og ikke kommet tilbake? Jeg sitter dessverre med samme tanker denne helgen også, vinden og havet utenfor frister. 

For alle andre må det se ut som jeg har det perfekte liv, jeg får lov til å dyrke interessen med sminke og fotografi så mye jeg vil; men det er alt dem ser. Jeg skulle ønske noen kunne spurt meg om hvordan jeg faktisk har det; Jeg er lei, lei av alt. Jeg finner ingen motivasjon lenger (ikke at den har vært tilstedet heller), jeg er drittlei av å ikke kunne finne meg en jobb. Jeg kan så mye og enten er det for mye eller for lite. Jeg finner ikke gråsonen. 

Angst, angst og mer angst hører jeg fra siden, en søster som sitter med konflikter som hun er for konfliktsky til å løse selv med fremgangsmåten rett forran seg, med hele støtteapparatet til gode, med hjelp fra en ende til en annen. Sender hun en melding er jeg der på minuttet etter. 

Men jeg er alene sånn sett, ser vi bort i fra en kjæreste som er lei av å høre om hvor oppblåst jeg føler meg, men likevel forteller meg hvor pen jeg er. Test etter test, leger som gir opp - det er psykisk. Du er deprimert og derfor får du slike symptomer - du blir deprimert av symptomene. Vekten går opp selv om jeg ikke spiser noe mer enn vanlig, kaldsvetter, fryser, vansker med å sove, våkner på natten og trenger en ekstra blund på øyet. Sender jeg en melding til søster er jeg heldig om jeg får et svar 2 uker senere. "Jeg gleder meg til turen vi skal på i sommer, da kan vi bli godt kjent igjen, du er jo tross alt min beste venninne" - Jeg ler litt når jeg hører henne si det, bestevenner? 

Vanligvis er jeg den tøffe, den som ikke tillater meg å bli såret av kommentarer på nett - for det er det jeg har fremstilt meg som; den tøffe og den som skal klare så mye, den som vet så mye. Lagde en tråd her på KG for en ukes tid siden, første kommentar kom den vanlige standarkommentaren. Den satte meg fullstendig ut av spill - jeg turte ikke å logge inn på KG, før i dag. 

 

- dd 

Anonymkode: c6614...c54

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Men har en slik ekkel følelse. Et sug i magen som gjør meg kvalm. En sterk følelse av.. håpløshet. Jeg klarer ikke å se for meg et godt liv. Når jeg ser fremover så ser jeg ikke et liv som er verdt å leve. At jeg noen gang skal få noe som er verdt å leve for. En mann, en jeg kan være glad i og dele livet med. Barn, om så bare ett barn. En jobb jeg faktisk trives i. En hverdag med mål og mening, noe å våkne opp til hver morgen. Jeg ser ingenting, det er bare svart. Får bare dette kvalmende suget i magen, en følelse av tomhet og håpløshet. Dette suget kveler meg, kjennes ut som at jeg ikke får puste. 

Er så sliten. Har sendt hunden til mamma og venter på at sovetabletten skal slå inn. Orker ikke å være våken. For mange tanker i hodet til å sovne. Så må vente til tabletten funker. Orker ikke denne dagen, så da får jeg sove den bort. Sove bort livet, der har du meg. Min fortid, min nåtid og min fremtid. ingen liv som er verdt å leve, så da sover jeg den bort i stedet. 

Anonymkode: 02b68...f39

[BerntHulken]

.

Endret 25. februar 2018 av stf

[AnonymBruker]

Jeg har panikk. Jeg har nå helt og fullstendig panikk. Økonomisk panikk. Og det svir så langt inne i sjelen fordi at du føler deg så sårbar. Jeg har en laaaaang liste og jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne på den listen. Alt har en tendens til å gå i stykker i leiligheten nå om dagen så hurra. Helvetes freaking hurra.Planen er å gå på NAV og å få hjelp med CV i morgen fordi at jeg har klart å rote bort min egen. Hurra, helvetes freaking hurra!!  Hvordan i helvete kan jeg rote bort sånn? Men det er meg, flinke meg, rotete flinke faenskapen!! ALT skal gå i stykker saaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaamtidig!!!!  På de ti årene jeg har bodd alene så har ingenting gått i stykker, men nå, i løpet av fire måneder så går ALT! Også akkurat nå som jeg går på AAP så skal de gå i stykker!!! Jada!!! HELDIGE MEG...  Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne... Hva haster mest? Hva skal jeg bruke de få kronene jeg har på sparekontoen til? Herregud, det er så forvirrende nå..

OG jeg føler meg så ensom. Så lei meg, så trist. Forvirret og deprimert.  

Anonymkode: 10e4f...bb1

[AnonymBruker]

3 timer siden, stf skrev:

Altså, hva er vitsen? Gi meg en god grunn..

Når alt bare føles som motgang, og at man må kjempe 5 ganger hardere enn andre for å oppnå de gode tingene.. Det er ingen lysglimt lenger, og de føles bare som at man utsetter og utsetter muligheten for å få stillhet og ro, ved å fortsette å leve.

Det er vondt å vite at man har ødelagt livet ved å gjøre dumme valg; år som man aldri får igjen og valg som man får svi for til evig tid.

Det er sårende å alltid være den som ikke får oppmerksomhet fra det motsatte kjønn, uansett hvor mye positivt en viser av seg selv. Det er som om en universell kraft har bestemt at jeg ikke skal få oppleve disse tingene. Og jo, jeg er både positiv og kontaktsøkende.. Men, nei..

Jeg vil mye heller få slippe nå, enn å leve i 15 år til og bli middelaldrende og være enda mer bitter på livet og hva alle andre har fått til, men ikke meg.

Er døden stillhet og ro? 

Du har ikke ødelagt livet ved å gjøre dumme valg. Du har tatt dårlige valg og du må tåle, leve med og jobbe ekstra pga konsekvensene. Men livet er ikke ødelagt. Livet er ikke over før man er død. 

Du har jo sagt i andre tråder her at du sjelden tar kontakt med damer, det er vel ikke å være kontaktsøkende. I en bok jeg leste om temaet var det mange som var forundret over "Pål" for han hdde alltid en dame med seg hjem, når de så nærmere etter og spurte Pål hva han gjorde som funket så godt var svaret at han fortsatte å prøve. 9 av 10 avviste ham. Men prøvde han nok ganger fant han noen som var interessert.  

Du legger frem alternativene dine som at det er enten 1) dø nå 2) leve 15 år til og bli mer og mer bitter, men det er jo flere alternativer enn det. Blant annet 3) leve 15 år til og angre på at du ikke tok skikkelig tak i livet ditt I DAG eller 4) oppsøke profesjonell hjelp, jobbe hardt og finne en annen måte å leve på, og en myriade andre alternativ.  Når man er depressiv er det vanlig å bare se de negative alternativene, men det finnes mange flere. Det finnes muligheter for deg. 

Livet er ingen vits, og jeg tror ikke det har noe poeng, men det har ikke døden heller. Men livet er fylt med vitser, tragedier, romanser, reiser, eventyr, gråt, sorg, motgang, styrke, mot og man kan lage de poengene man ønsker, mens i døden der er det ingenting. Og når man er depressiv virker det tiltalende: å SLIPPE !! liksom. Men det er ikke et fornuftig valg å ta i den sinnstilstanden. Gi deg selv flere muligheter: tør å oppsøke hjelp! Vis deg selv at du er modig og sterk og verdt mer hjelp. 

Anonymkode: 849b0...1ef

[Gjest Daryl Dixon]

Jeg har første time hos psykolog på onsdag og jeg gruer meg. Mer enn jeg trodde jeg kom til å gjøre hvis det kom for en dag. Og nå angrer jeg på at jeg involverte folk. Samtidig blir jeg irritert på meg selv forde jeg angrer og at jeg vil backe ut, men vet jeg har godt av det. Det er et kaos, men det er velkjent fra før.. 

[AnonymBruker]

Nå er jeg så lei av å forsøke å holde meg oppe, at jeg er fristet til å gi etter. 

Jeg gråter mye i skjul. Går på autopilot og gjør det som forventes av meg. Gjør det jeg må for å få hjulene til å gå rundt hjemme med mann og barn og hus og jobb. Som alltid. Dag inn og dag ut. 

Om noen visste hvor opprørt jeg egentlig er bak mitt stille, tilbaketrukne, pliktoppfyllende ytre. 

Jeg greier ikke åpne meg til noen. Jeg greier ikke ringe fastlegen å be om hjelp, slik jeg har gjort tidligere. For jeg blir jo aldri bra. Faller bare tilbake i gamle mønstre, som blir dypere og dypere for hver gang. Det er jo ikke noe vits.  

I det siste, når jeg legger meg om kvelden føles det ut som om bevisstheten min svever ut av kroppen. Når jeg lytter til lyder rundt meg; pusten til mannen og trafikken utenfor - høres det ut som om de er i et annen land. Et annet sted enn det jeg er. Og det skremmer meg. Lurer på om jeg faktisk holder på å klikke fullstendig. Jeg går ikke på medisiner. Men det der kan ikke være normalt. Og jeg er våken, for om jeg åpner øynene ser jeg at jeg er hjemme i sengen min.

Anonymkode: 36296...d39

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg skal si. Er bare tom. Sliten. Dritt lei av å ha det slik. Klarer ikke å se fremover, utav stand til å se at det noen gang blir bedre. Noen dager lurer jeg på hvorfor jeg orker dette. Blir jo aldri bedre. Alt går bare til helvete allikevel. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest supernova_87]

10 timer siden, Daryl Dixon skrev:

Jeg har første time hos psykolog på onsdag og jeg gruer meg. Mer enn jeg trodde jeg kom til å gjøre hvis det kom for en dag. Og nå angrer jeg på at jeg involverte folk. Samtidig blir jeg irritert på meg selv forde jeg angrer og at jeg vil backe ut, men vet jeg har godt av det. Det er et kaos, men det er velkjent fra før.. 

Det er helt forståelig at du tenker og føler sånn! Men det at du tenker og føler sånn og at du angrer betyr likevel ikke at det du har gjort er feil. Synes du skal tillate deg å føle litt på hva enn du føler på, og ikke kritisere det. Det er OK å føle en myriade av forskjellige ting, men så velger man fornuftig likevel og lar ikke følelsene bestemme. Men man trenger ikke undertrykke eller kritisere dem heller. Da har de tendens til å bli forsterket og vare lenger fordi de når man undertrykker dem får mer fokus. Vi mennesker tåler litt kaos! Det er ubehagelig og vondt, men vi tåler det. 

Lykke til i morgen!

[Gjest supernova_87]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke hva jeg skal si. Er bare tom. Sliten. Dritt lei av å ha det slik. Klarer ikke å se fremover, utav stand til å se at det noen gang blir bedre. Noen dager lurer jeg på hvorfor jeg orker dette. Blir jo aldri bedre. Alt går bare til helvete allikevel. 

Anonymkode: 02b68...f39

Så bra at du er drittlei av å ha det slik! Alt går ikke til helvete, men jeg skjønner at du er sliten og lei nå. Ta en dag av gangen. Du har i større grad begynt å sette ord på følelsene og uttrykker dem her. Det er skritt i riktig retning. Ting blir bedre selv om man ikke ser lyset enda. Det er som en fjelltopp, man VET at det er en topp, men i bunnen ser man bare en uendelig bakke. Og setter man en fot foran den andre, lærer seg å klatre (hvis det trengs), bruker redskapene som trengs (ishakke f.eks) så når man toppen. Jeg tror du kan komme til toppen av depresjonsfjellet og se ar verden er mye mer enn det du ser nå. 

Tenk på dagen i dag. Den er dritt og det er OK. Du tåler det. Men kan du gjøre noe lite likevel? Drikke en god kopp te? Fargelegge? Gå ut i 10 minutter? Sette på en fin spilleliste og bare lytte? 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Rainstorm skrev:

Så bra at du er drittlei av å ha det slik! Alt går ikke til helvete, men jeg skjønner at du er sliten og lei nå. Ta en dag av gangen. Du har i større grad begynt å sette ord på følelsene og uttrykker dem her. Det er skritt i riktig retning. Ting blir bedre selv om man ikke ser lyset enda. Det er som en fjelltopp, man VET at det er en topp, men i bunnen ser man bare en uendelig bakke. Og setter man en fot foran den andre, lærer seg å klatre (hvis det trengs), bruker redskapene som trengs (ishakke f.eks) så når man toppen. Jeg tror du kan komme til toppen av depresjonsfjellet og se ar verden er mye mer enn det du ser nå. 

Tenk på dagen i dag. Den er dritt og det er OK. Du tåler det. Men kan du gjøre noe lite likevel? Drikke en god kopp te? Fargelegge? Gå ut i 10 minutter? Sette på en fin spilleliste og bare lytte? 

Det stemmer, har jo kommet litt frem når det kommer til å snakke.. på nett. 
Akkurat nå så er jeg.. har ikke ord! Kvalm, det dunker i hele kroppen. Pulsen er skyhøy. Synet rister i takt med pulsen. Vanskelig å puste, angst og depresjon i ett. 

Kom som et slag i trynet. Ei jeg hater, som var frekk mot meg i så mange år. Hun var som gift for meg. Jeg kom inn på drømmestudiet "Det er jo bare tapere som går der", jeg flyttet ut for meg selv "Æsj skal du bo der? Er jo bare navere og fattige som bor der. Leiligheten (45 kvm) er så liten! Og dette betaler du for?". Jeg får meg kjæreste "Hva ser du i han, han er jo stygg!"... hun var på flere måter monsteret i hodet mitt i virkeligheten. Det å vite at hun var venneløs, hun var ukysset og jomfru i en alder av 28 år... det føltes godt, karma. I går fant jeg ut at hun har fått seg kjæreste og det gjør meg kvalm. Farmoren døde for noen måneder siden så hun arvet et par mill og har kjøpt seg leilighet. Farmor som jeg vet hun hatet men farmoren forgudet henne. Blir kvalm av å tenke på det. For om det er noen som ikke fortjener noe godt så er det henne. Det føles som et slag i trynet. Hun får alt, jeg får ingenting. Hater livet som pesten. Det er så urettferdig! Hvor enn jeg ser så har alle et godt liv. Får alt de ønsker seg og alt jeg drømmer om. Mens her sitter jeg med monsteret. Er så lei av det aldri skal gå min vei. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest supernova_87]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det stemmer, har jo kommet litt frem når det kommer til å snakke.. på nett. 
Akkurat nå så er jeg.. har ikke ord! Kvalm, det dunker i hele kroppen. Pulsen er skyhøy. Synet rister i takt med pulsen. Vanskelig å puste, angst og depresjon i ett. 

Kom som et slag i trynet. Ei jeg hater, som var frekk mot meg i så mange år. Hun var som gift for meg. Jeg kom inn på drømmestudiet "Det er jo bare tapere som går der", jeg flyttet ut for meg selv "Æsj skal du bo der? Er jo bare navere og fattige som bor der. Leiligheten (45 kvm) er så liten! Og dette betaler du for?". Jeg får meg kjæreste "Hva ser du i han, han er jo stygg!"... hun var på flere måter monsteret i hodet mitt i virkeligheten. Det å vite at hun var venneløs, hun var ukysset og jomfru i en alder av 28 år... det føltes godt, karma. I går fant jeg ut at hun har fått seg kjæreste og det gjør meg kvalm. Farmoren døde for noen måneder siden så hun arvet et par mill og har kjøpt seg leilighet. Farmor som jeg vet hun hatet men farmoren forgudet henne. Blir kvalm av å tenke på det. For om det er noen som ikke fortjener noe godt så er det henne. Det føles som et slag i trynet. Hun får alt, jeg får ingenting. Hater livet som pesten. Det er så urettferdig! Hvor enn jeg ser så har alle et godt liv. Får alt de ønsker seg og alt jeg drømmer om. Mens her sitter jeg med monsteret. Er så lei av det aldri skal gå min vei. 

Anonymkode: 02b68...f39

Jeg synes ikke tankene dine om henne er rasjonelle. Å være frekk kvalifiserer det til å leve et drittliv for alltid? Når "soner" man ferdig. Du sier jo at hun allerede har slitt en stund: ukysset og vennelisten er ikke særlig hyggelig det heller. Jeg skjønner at når hun gjorde livet surt for deg så vil du at hennes liv skal være surt, men hjelper det deg å tenke sånne tanker om andre? Hvorvidt det lykkes for henne eller ikke går jo ikke utover dine sjanser for å lykkes? Jeg tror jeg ville bare slettet henne fra alt slik at du slipper å tenke på henne. Hun lever sitt liv, og det påvirker ikke lenger ditt.

Det er skikkelig ubehagelig og ekkelt å ha så masse fysiske symptom, husk at angst ikke er farlig. Å kjempe i mot eller undertrykke gjør det ofte sterkere. Kanskje det blir bedre hvis man aksepterer at i dag er en dritt dag. Du er sint på universet for at det er så urettferdig og sint på den jenta for at hun alltid behandlet deg så dumt. Det er greit.