Gå til innhold
dillyduzit

Den store depresjonstråden

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg har vært på date. Min første ordentlige date som ikke ble avtalt igjennom Tinder, der man pynter på sannheten og har perfekt vinkel på bilder for å se bra ut. Jeg forventet ingenting etter daten siden jeg er altfor klein til å fungere blant mennesker, men jeg får snapper og meldinger og besøk, så det må jo ha gått bra...

Men jeg forvirrer meg selv ved å overtenke absolutt alt (herregud, én date, liksom), for jeg aner ikke hvordan forhold eller dating funker, og er alt for usikker på meg selv. Jeg er livredd for å bli såret, eller at jeg såre noen, redd for å gjøre eller si noe feil. Eller at jeg skal ødelegge alt ved å plutselig bli psykisk dårlig igjen.

Anonymkode: f47ab...e63

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært på date. Min første ordentlige date som ikke ble avtalt igjennom Tinder, der man pynter på sannheten og har perfekt vinkel på bilder for å se bra ut. Jeg forventet ingenting etter daten siden jeg er altfor klein til å fungere blant mennesker, men jeg får snapper og meldinger og besøk, så det må jo ha gått bra...

Men jeg forvirrer meg selv ved å overtenke absolutt alt (herregud, én date, liksom), for jeg aner ikke hvordan forhold eller dating funker, og er alt for usikker på meg selv. Jeg er livredd for å bli såret, eller at jeg såre noen, redd for å gjøre eller si noe feil. Eller at jeg skal ødelegge alt ved å plutselig bli psykisk dårlig igjen.

Anonymkode: f47ab...e63

Så flott, du virker jo så reflektert, hold på de gode tankene om deg selv.

Alle mennesker sier og gjør feil, er jo helt normalt, man må være seg selv. Tid er stikkordet her, tid&tålmodighet. Kanskje du kan lese litt om hvordan forhold/dating fungerer, finnes også mye info på youtube. :)

Anonymkode: 904f8...bb2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Elán

Føler jeg spammer her inne, men fin plass å få ut tanker.

Natta har vært jævlig tøff. Krangling med samboer til langt ut på natt. Fikk såpass panikk at jeg ikke greide puste. Hver gang det skjer tror jeg at jeg skal dø. Jeg føler ikke jeg strekker til eller er bra nok til noen. Jeg er ubrukelig. Jeg hater meg selv, nesten like mye som min mor hater meg. I morgen skal jeg drikke meg snydens. Spriten er handla inn.

Når det er sagt er jeg lei av å måtte være sterk. Jeg er lei av maska jeg må dra på meg hver dag. Merker den begynner å bli slitt. Kan jeg ikke få lov å være liten og svak?

Jeg er også lei av hvordan psykisk sykdom er så tabu. Det er teit at jeg er en av de som er med å tabubelegge temaet da jeg også holder det skjult... det er kun samboer, lege og psykolog som vet hva jeg sliter med.

Endret av Elán

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
stf

Jeg reflekterer over mange ting om dagen. Hvor jeg er i livet, hvor langt bak jeg ligger alle andre og hvilke følger og konsekvenser det vil si for mine sjanser til å noengang få en kjæreste. Jeg tenker på økonomien og jobbmulighetene mine, og ser litt dystert på det.

F.eks hvordan skal jeg få kjøpt bolig noensinne? Jeg har spart ca 35.000 som er øremerket bolig. Jeg trenger vel flere hundretusener før jeg kan vurdere det. Og med tanke på alderen min er dette deprimerende. Jeg utdanner meg også til et yrke hvor det er mye arbeidsledighet og lave stillingsprosenter. Det positive er at jeg ikke har gjeld eller får studiegjeld av utdannelsen.

Historikken i mitt voksne liv er så spesiell, at jeg tror de fleste jenter vil se på meg som en taper hvis jeg forteller den. Jeg kan ikke skjønne at personlige egenskaper skal kunne veie opp for mine mangler ellers.

Jeg tror faktisk jeg er sterk som holder ut i min situasjon, og som ikke har tatt en beslutning med tragisk utfall enda.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
stf
På 26.12.2017 den 21.38, Hjertesukk skrev:

Jeg eksisterer, men jeg føler ikke at jeg virkelig lever. Alt er tomt og følelsene er ikke der lenger. Jeg føler meg aldri bedre uansett hva jeg gjør. Jeg mister meg selv mer og mer og alt føles så ufattelig tungt. Jeg vet ikke helt om det gir mening for noen andre, men det er som når du hopper fra en klippe. De sekundene du er langt under vann og det føles som du aldri vil komme deg opp til overflaten for å trekke pusten igjen og du tenker at nå er du så desperat etter oksygen at nå må du snart trekke pusten selv om lungene vil bli fylt av vann.

Det er grusomt å sette seg inn i den følelsen der.. Full panikk:icon_frown:

Håper ting bedrer seg for deg i det nye året som kommer!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Hjertesukk
På 26.12.2017 den 21.43, Tiuren01 skrev:

Skjønner hva du mener. Slik har jeg det også, og det er i de øyeblikkene jeg griper etter mine destruktive mestringsstrategier som egentlig bare er ødeleggende. Det hjelper liksom litt akkurat der og da, men etterpå er det like vondt igjen. 

Samme her. Jeg prøver så godt jeg klarer å la være, men det er ikke så lett. 

20 timer siden, stf skrev:

Det er grusomt å sette seg inn i den følelsen der.. Full panikk:icon_frown:

Håper ting bedrer seg for deg i det nye året som kommer!

Takk, jeg håper det samme for deg. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

stf
9 timer siden, Hjertesukk skrev:

Samme her. Jeg prøver så godt jeg klarer å la være, men det er ikke så lett. 

Takk, jeg håper det samme for deg. 

Tusen takk, og godt nyttår!:)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Synes nyttårsaften er så tung! Julen også, men nyttårsaften er noe annet. Hvert år så sitter jeg her å griner. Fordi alle legger ut lange meldinger om alt de fikk i året som var. Mens her sitter jeg, ensom, singel, barnløs og mislykket. Like langt i livet som 25 åring som da jeg var 15 år. Mislykket. Slik som alle andre år. Blir sint og lei meg. Det er så urettferdig! Selv de som har de samme diagnosene som meg. De har alt jeg ikke har. De kan reise og feste. Mens jeg sitter her med panikkangst av bare tanken på å hente posten på dagtid!. Det er så urettferdig. Blir så sint på meg selv, for jeg er så fuckings mislykket og ubrukelig. 

Psykolog i morgen. Orker ikke. Makter det ikke. Må avlyse. Sitte der å smile og late som at alt er bra. Orker det ikke mer. Mitt mål for 2018 burde kanskje bli å slutte hos psykolog. For jeg hater å gå dit, fortjener ikke å være der. Skam. Kan ikke si sannheten. Orker det ikke mer. Må skjule de nye arrene. Bevis på at jeg mistet kontrollen, bevis på at alt har vært tungt i det siste. Vet at jeg må fortelle. Hater meg selv fordi jeg skjuler det. Mislykket! Det burde bli mellomnavnet mitt. 

Så med det slår jeg av alle lys og legger meg i sengen. Slik at jeg kan ligger i mørket og ikke eksistere. 

Anonymkode: 02b68...f39

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Elán

Å våkne i dag var utmattende. Tanken på en ny dag, ny uke, ny måned og nytt år... orker ikke engang en ny dag. Det føles som om jeg drukner.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainstorm
23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes nyttårsaften er så tung! Julen også, men nyttårsaften er noe annet. Hvert år så sitter jeg her å griner. Fordi alle legger ut lange meldinger om alt de fikk i året som var. Mens her sitter jeg, ensom, singel, barnløs og mislykket. Like langt i livet som 25 åring som da jeg var 15 år. Mislykket. Slik som alle andre år. Blir sint og lei meg. Det er så urettferdig! Selv de som har de samme diagnosene som meg. De har alt jeg ikke har. De kan reise og feste. Mens jeg sitter her med panikkangst av bare tanken på å hente posten på dagtid!. Det er så urettferdig. Blir så sint på meg selv, for jeg er så fuckings mislykket og ubrukelig. 

Psykolog i morgen. Orker ikke. Makter det ikke. Må avlyse. Sitte der å smile og late som at alt er bra. Orker det ikke mer. Mitt mål for 2018 burde kanskje bli å slutte hos psykolog. For jeg hater å gå dit, fortjener ikke å være der. Skam. Kan ikke si sannheten. Orker det ikke mer. Må skjule de nye arrene. Bevis på at jeg mistet kontrollen, bevis på at alt har vært tungt i det siste. Vet at jeg må fortelle. Hater meg selv fordi jeg skjuler det. Mislykket! Det burde bli mellomnavnet mitt. 

Så med det slår jeg av alle lys og legger meg i sengen. Slik at jeg kan ligger i mørket og ikke eksistere. 

Anonymkode: 02b68...f39

Men kjære deg, du skal da ikke sitte der og smile og late som. Da virker det ikke. Samtaleterapi er hardt arbeid, det er kjempetøft og skummelt og tungt! Man må våge. Man må være sterk. La terapeuten slippe innpå. Åpne opp og være ærlig. Og om du ikke klarer det med denne terapeuten kanskje det er bedre å prøve med en annen. 

Nyttårsaften er forferdelig for mange. Og dessverre er det mange som har det som deg. Du får også til ting. Og kanskje det bare er ting som er småtteri for andre, men for deg er det en kamp, kamper som du tar! Tør du noen gang å fortelle det til deg selv? Si "fy faen så sterk jeg var som gikk og henta posten i dag!". For det kan jo være sterkere enn å få en A på bacheloren! Fordi for deg er det det som krever mye. 

Jeg synes det er så bra du skriver her. Og skriver helt ærlig hvordan du har det. Du er ærlig med deg selv.  Tør å møte mørket ditt. Ensomheten. Det er det ikke alle som gjør. So what at du skadet deg. Ja, det er kjempeutfordring jeg skulle ønske du ikke hadde det sånn, men tenk på alle gangene du har latt være. Og flere av dem skal det bli. Og hver gang du lar være forteller du deg selv at du klarer, du mestrer, du er sterk! At du er verdt å ta vare på (av deg selv). 

Ikke avlys. Gå på timen og fortell det du forteller her. Ikke ta på masken, la den falle. Og enten psykologen møter deg bra eller ikke kan du vite at du har gjort noe kjempemodig! For deg selv. Kanskje du kan skrive ned noe om du ikke klarer si det. 

Det er ikke det at man vil at andre skal ha det ille også, men det er en trøst i å vite at en ikke er den eneste som ikke får til "så mye som alle andre" eller så mye som en skulle ønske. Men du er ikke alene i det. Men det er bare at vi ser bare de som er "vellykket". Og for alt vi vet har noen av dem det jævlig på innsiden. Så mange som tar selvmord forteller jo om en person som alle trodde hadde det bra. Det er ganske fælt og tragisk. Du vet at du har det vondt, og du jobber hardt for å hjelpe deg selv. Det er så bra! 

:klem: DU fortjener all den hjelpen du får! (Og uavhengig av om du fortjener den, du HAR den. Du har ikke snyltet deg til den, noen har vurdert det som helt riktig at du skal ha den.) 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
WubWub

Jeg hadde en nedtur heromdagen , mistenkte først det var depresjon men så var det bare fylleangst

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fantastica
28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes nyttårsaften er så tung! Julen også, men nyttårsaften er noe annet. Hvert år så sitter jeg her å griner. Fordi alle legger ut lange meldinger om alt de fikk i året som var. Mens her sitter jeg, ensom, singel, barnløs og mislykket. Like langt i livet som 25 åring som da jeg var 15 år. Mislykket. Slik som alle andre år. Blir sint og lei meg. Det er så urettferdig! Selv de som har de samme diagnosene som meg. De har alt jeg ikke har. De kan reise og feste. Mens jeg sitter her med panikkangst av bare tanken på å hente posten på dagtid!. Det er så urettferdig. Blir så sint på meg selv, for jeg er så fuckings mislykket og ubrukelig. 

Psykolog i morgen. Orker ikke. Makter det ikke. Må avlyse. Sitte der å smile og late som at alt er bra. Orker det ikke mer. Mitt mål for 2018 burde kanskje bli å slutte hos psykolog. For jeg hater å gå dit, fortjener ikke å være der. Skam. Kan ikke si sannheten. Orker det ikke mer. Må skjule de nye arrene. Bevis på at jeg mistet kontrollen, bevis på at alt har vært tungt i det siste. Vet at jeg må fortelle. Hater meg selv fordi jeg skjuler det. Mislykket! Det burde bli mellomnavnet mitt. 

Så med det slår jeg av alle lys og legger meg i sengen. Slik at jeg kan ligger i mørket og ikke eksistere. 

Anonymkode: 02b68...f39

Kjære du. Her viser du meg tydelig at du har flere valg. Du kan gjøre følgende:

1. Avlyse psykologtimen. Sitte hjemme i mørket og kjenne på de nye sårene. 

2. Gå til psykologen. Sitte der og smile og late som om alt er bra.

3. Gå til psykologen. Vise frem sårene. Fortelle at du har det fælt og snakk om det som er vanskelig. 

Nr. 1 er lettest. Da mater du depresjonen din og du vil garantert ikke bli bedre.

Nr. 2 er å lure psykologen og deg selv. Da fremstiller du deg som friskere enn du er, og får ingen hjelp.

Nr. 3 er det eneste alternativet hvis du vil komme deg ut av dette mørket. Du må være brutalt ærlig med psykologen, fortelle nøyaktig hvordan du har det, uansett hvor jævlig det føles.

 

... og der hadde Rainstorm skrevet det bedre enn meg. Jaja. :) Trenger ikke fortsette.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 time siden, Rainstorm skrev:

(...)

:klem: DU fortjener all den hjelpen du får! (Og uavhengig av om du fortjener den, du HAR den. Du har ikke snyltet deg til den, noen har vurdert det som helt riktig at du skal ha den.) 

 

57 minutter siden, Fantastica skrev:

(...)... og der hadde Rainstorm skrevet det bedre enn meg. Jaja. :) Trenger ikke fortsette.

Jeg vet så inderlig godt alt dere skriver. Det er også derfor jeg ikke har sluttet hos psykolog. Tenker alltid "Neste gang, DA skal jeg klare det!". Et av mine største problemer er det å slippe noen inn. 
Mamma ringte i dag, mens jeg lå i sengen og hylgrein. Stemmen var hes og ekkel, noe jeg hater. For det er et bevis på at noe er galt. Jeg løy og sa at jeg brygget på en forkjølelse.  På telefonen så latet jeg som ingenting.  Snakket om hva jeg skulle ha til middag. Hvordan jeg skal vaske hus og rydde. Gjøre det fint til det nye året. Sannheten var; jeg hadde panikkangst og slet med skadetrangen. Jeg har ikke krefter til å rydde og vaske. Ikke bryr jeg meg ikke heller akkurat i dag. Middag blir vell brødskive, orker ikke å lage noe annet. 
Jeg kan ikke si "mamma, jeg sliter, hjelp meg". Jeg kan ikke søke trøst eller hjelp hos mamma. Selv om at vi er veldig nære... men når jeg tenker meg om; er vi egentlig det? Jeg slipper henne ikke inn! jeg holder absolutt alle på avstand. Det er mitt største problem. Ikke angsten, ikke depresjonen. Jeg har mine teknikker på å håndtere det, jeg overlever de verste panikkangstene. helt uten hjelp fra noen. Men denne selvskapte ensomheten. Det er mitt største problem. 

Noen dager så håper jeg at jeg skal falle sammen. Såpass mye at jeg plumper ut med viktige ting til noen. Det var slik familien fant ut om angsten. Midt i et gedigent panikkangst så sto mamma på døren. Jeg turte ikke å åpne, så jeg satt i gangen mens jeg ringte mamma. Det var da jeg fortalte at jeg hadde angst. Hun sto utenfor å ventet på at anfallet skulle gå over. Da hun kom inn etter en liten stund... da latet jeg som ingenting. Angret på at jeg fortalte det. Lettet over at hun fikk vite det. Skam. Frykt.. og selvforakt. Jeg var svak som knakk sammen. Jeg var dum som trodde at jeg betydde noe. Min smerte betyr ingenting, jeg fortjener ikke bedre. Kaos med andre ord. Men i bunnen av alt det vonde, så var jeg glad. Selv mot at jeg ikke lot meg selv føle på den gleden. Derfor håper jeg at jeg en dag er så langt nede. At jeg kanskje forteller psykologen ting jeg har holdt inni meg. 

Jeg har aldri turt å si dette til noen. Ikke en gang familien. Jeg har Unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse. Det er mitt største problem. Søskenbarnet mitt har denne diagnosen. Og hun forteller absolutt alt til moren sin. Det er så urettferdig. Skulle ønske jeg klarte det, å slippe noen inn. Om det så er mamma eller psykologen. 
Men det går bra. I dag har jeg en dårlig dag. I morgen vil jeg være nummen og ikke-eksisterende. Og det er bra, for det er bedre enn smerte. Vet ikke en gang om jeg tørr å avlyse psykologtimen. For jeg takler ikke telefonsamtaler så godt. 
 

Anonymkode: 02b68...f39

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Fantastica

Jeg synes det er veldig bra at du skriver her, jeg. Det gjør godt å få ut ting. Alt har en tendens til å bli bedre når det blir delt med noen. Stor klem til deg. :klem: 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Daryl Dixon

Har latet som ingenting og spilt skuespill gjennom jula og i går spesielt. Var min tur til å være vert for nyttårsfeiringen. Ordnet det så godt jeg kunne og holdt meg egentlig litt utenfor med vilje. Med 7 par på besøk og jeg den eneste single.. rettelse: nysingel var det godt å ha en unnskyldning for å være en del på kjøkkenet alene. Jeg er sjeldent alene, selv om jeg føler meg alene, samtidig som jeg prøver å komme meg litt unna. Jeg har litt rotete tankegang. Eller er den destruktiv? Er veldig greit å starte på et nytt år og er en del jeg ser fram til. Samtidig så tenker jeg veldig på året og nedturene som var. Gikk så greit lenge, fram til september, og da gikk det på trynet, hardt og brutalt. Som å dette over styret på sykkelen og styrte med nesa i grusen. Har i 8 år vært litt på og av med tanke på depresjonen.  I januar skal jeg opereres og få pacemaker, og jeg tror det skal hjelpe på den angsten som kommer når jeg kjenner hjertet ikke slår som det skal. Blir angsten borte eller i det minste mindre hyppig er det lettere å håndtere depresjonen. Hvis ikke må jeg bite i det sure eple, og involvere noen. Det kvier jeg meg for. Men holder på håpet så hardt jeg kan etter en omgang med skikkelig dødsangst i kveld. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg er 25 år og livet mitt føles håpløst. Jeg føler meg verdiløs, at jeg ikke har noen fremtid, og HVA ER VITSEN? 

Jeg ligger nå, som mange andre netter og gruer meg til neste dag. Jobb, møte mennesker, fake a smile, ha en samtale. Jeg føler for å ligge i senga og ta en pause fra alt. Alt føles mørkt og tungt.. Husker ikke sist jeg var LYKKELIG. Nå er jeg enten tungt deprimert eller bare litt trist.

Jeg har en ekkel følelse i brystområdet, det kjennes nesten ut som frykt. Konstant. Ikke oppjaget fryktfølelse, men en svak ekkel angst følelse. Hodet mitt føles tungt og stappfullt ut med uendelige tanker om alt og ingenting. 

Jeg skjønner ingenting lengre, skulle ønske jeg kunne våkne en dag å være glad i livet. 😢

Anonymkode: ec6f6...8eb

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fantastica

Det kommer ikke til å skje, kjære AB. Du kommer ikke til å våkne en dag og så er alt bedre. Det er fullt mulig å få det bedre, men det krever knallhard jobbing. Selv den lengste reise begynner med det første skritt. Du kan klare det du også, du må bare være villig til å gjøre en forandring.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Elán
Skrevet (endret)

Da er jeg verre igjen... må kontakte psykologen slik at hun vet at jeg skal ta med kjæresten denne uken. Tror han virkelig trenger å høre det psykologen har å si akkurat nå. Har ingen måter å få tak i henne skriftlig... vandrer rundt med angst og tårene spruter. Slutter ikke å skjelve.

Det skal så lite til for å utløse så mye dritt. Det begynte med mye dårlige følelser etter familievernkontoret. Så kommer jeg hjem og skal lage middag hvor jeg finner ut at jeg mangler lokk til en kasserolle. Dette utløser et hav av sinne i meg og jeg løper ut døra for jeg orker ikke tanken på å være med familien eller lage middag. Jeg orker ikke tanken på å dra hjem. Tar ikke telefonen når samboer ringer meg... orker ikke. Klarer ikke...

Endret av Elán

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
23 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg vet så inderlig godt alt dere skriver. Det er også derfor jeg ikke har sluttet hos psykolog. Tenker alltid "Neste gang, DA skal jeg klare det!". Et av mine største problemer er det å slippe noen inn. 
Mamma ringte i dag, mens jeg lå i sengen og hylgrein. Stemmen var hes og ekkel, noe jeg hater. For det er et bevis på at noe er galt. Jeg løy og sa at jeg brygget på en forkjølelse.  På telefonen så latet jeg som ingenting.  Snakket om hva jeg skulle ha til middag. Hvordan jeg skal vaske hus og rydde. Gjøre det fint til det nye året. Sannheten var; jeg hadde panikkangst og slet med skadetrangen. Jeg har ikke krefter til å rydde og vaske. Ikke bryr jeg meg ikke heller akkurat i dag. Middag blir vell brødskive, orker ikke å lage noe annet. 
Jeg kan ikke si "mamma, jeg sliter, hjelp meg". Jeg kan ikke søke trøst eller hjelp hos mamma. Selv om at vi er veldig nære... men når jeg tenker meg om; er vi egentlig det? Jeg slipper henne ikke inn! jeg holder absolutt alle på avstand. Det er mitt største problem. Ikke angsten, ikke depresjonen. Jeg har mine teknikker på å håndtere det, jeg overlever de verste panikkangstene. helt uten hjelp fra noen. Men denne selvskapte ensomheten. Det er mitt største problem. 

Noen dager så håper jeg at jeg skal falle sammen. Såpass mye at jeg plumper ut med viktige ting til noen. Det var slik familien fant ut om angsten. Midt i et gedigent panikkangst så sto mamma på døren. Jeg turte ikke å åpne, så jeg satt i gangen mens jeg ringte mamma. Det var da jeg fortalte at jeg hadde angst. Hun sto utenfor å ventet på at anfallet skulle gå over. Da hun kom inn etter en liten stund... da latet jeg som ingenting. Angret på at jeg fortalte det. Lettet over at hun fikk vite det. Skam. Frykt.. og selvforakt. Jeg var svak som knakk sammen. Jeg var dum som trodde at jeg betydde noe. Min smerte betyr ingenting, jeg fortjener ikke bedre. Kaos med andre ord. Men i bunnen av alt det vonde, så var jeg glad. Selv mot at jeg ikke lot meg selv føle på den gleden. Derfor håper jeg at jeg en dag er så langt nede. At jeg kanskje forteller psykologen ting jeg har holdt inni meg. 

Jeg har aldri turt å si dette til noen. Ikke en gang familien. Jeg har Unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse. Det er mitt største problem. Søskenbarnet mitt har denne diagnosen. Og hun forteller absolutt alt til moren sin. Det er så urettferdig. Skulle ønske jeg klarte det, å slippe noen inn. Om det så er mamma eller psykologen. 
Men det går bra. I dag har jeg en dårlig dag. I morgen vil jeg være nummen og ikke-eksisterende. Og det er bra, for det er bedre enn smerte. Vet ikke en gang om jeg tørr å avlyse psykologtimen. For jeg takler ikke telefonsamtaler så godt. 
 

Anonymkode: 02b68...f39

Det du skriver er AKKURAT slik jeg tenker om meg selv. Jeg klarer aldri heller å slippe noen inn, og å gå til psykolog har vært og er nok fortsatt et stort problem da jeg ikke en gang får snakket om det som virkelig betyr noe eller det jeg egentlig trenger hjelp til.

Men du er absolutt ikke svak for å ha knekt sammen. Det skjer. Det betyr bare at trykket har bygd seg opp alt for lenge, at det har blitt for mye. Det betyr IKKE at du er svak.

Anonymkode: f47ab...e63

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Har ikke ord i dag. Er bare sliten. Dritt lei alt og alle. Det svir i ansiktet etter alle tårene. Føles ut som at jeg ikke får puste. Knyter seg i brystet. Hodepine av alt gråtingen. Ingen nye arr i dag, enda. Målet mitt for dagen er å legge meg samme antall som jeg våknet opp med. Vet ikke hvorfor, men orker det bare ikke. Stell og passe på for å unngå infeksjoner. Hatt det en gang før, aldri igjen. Faen så dum jeg er. 

Anonymkode: 02b68...f39

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Artikler fra forsiden

×