Gå til innhold
dillyduzit

Den store depresjonstråden

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Gikk i kjelleren i 2009, var oppe i deler av 2010 til begynnelsen av 2013, kjelleren igjen og fikk diagnosen organisk bipolar 2 med vekt på depresjoner. Gikk på medisiner til julen 2014, opp og ned en god stund og begynte på medisiner igjen i oktober. Har ikke vært oppe siden, og har lært at stress er en påvirkende faktor. Har aldri sett for meg at jeg blir gammel, og har isolert meg de siste årene og stort sett mistet alle venner. Har tidligere gått til psykiater, men da hun mente at jeg aldri kom til å jobbe 100% mer så kuttet jeg behandlingen. Begynte hos psykolog i oktober, men da han i januar mente at jeg burde vurdere å legge meg pga suicidale tanker så kuttet jeg han. Gruppeterapi er ikke noe for meg, men skjønner at noe må endres siden jeg griner med en gang jeg blir sliten, og fungerer ikke optimalt i hverdagen. Medisinene gjør at jeg er litt flatere i humøret, i stedet for å være den humørsprederen jeg pleide å være. Gleden i livet mitt nå er å være sammen nevøen min på 2 år som forguder meg, og når jeg ser hvor lykkelig hunden min er når den får oppmerksomheten den trenger. 

Anonymkode: a48cd...398

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

dillyduzit


@minister-mio

Hadde jeg hatt nok penger så hadde jeg definitivt tatt med isen min og kjørt en tur til deg, så kunne vi ha sett på netflix og bare ledd oss halvt ihjel av dårlige komedier hele natten lang. 

Selv med sorg, tap og konflikter pluss mer, må du aldri glemme hvor unik du er, for det tror jeg de fleste glemmer ganske så lett. Nå er vi som skriver til deg bare noen personer ute i dette ganske lange landet som fint kunne ha oversett posten din, men heldigvis så finnes det mennesker der ute som bryr seg litt for mye om andre til å kunne la det gå, spesielt når en ligger nede. Vi, selv om du ikke kjenner oss, aldri har sett oss, og mest sannsynligvis aldri kommer til å møte på oss, så bryr vi oss. Vi vil deg bare godt, og vi vil at du skal ha det bra med deg selv. Og det tror jeg også mange i vår situasjon glemmer lett, vi blir ganske så alene, og glemmer at "det er ikke bare meg". 

Det er så enkelt for meg å si at det blir bedre med tiden, men som jeg nevnte i min post, i realiteten sitter jeg her selv og lurer på når det blir bedre. For å gi deg et perspektiv, jeg har hengt opp håndklær på alle speil i huset så jeg skal kunne slippe å se meg selv i speilet og se hvilken skuffelse jeg er. Nå kan det hende at jeg beveger meg ut på en liten blåbærtur, men mitt lille hjelpe-middel i en ellers tung hverdag er faktisk en sang, parkway drive - writings on the wall / Dedicated. Poenget for meg med sangen er hvordan alt og alle rundt deg prøver å dytte deg ned i gjørma, men likevel så har du en liten fighter i deg som vil bevise for alle rundt deg, at jo, dette skal jeg faen meg komme meg igjennom. 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg kan si for å hjelpe deg, ei har jeg egentlig ikke noen tips, men jeg bare håper at du vet at du ikke er alene, og vi som skriver til deg, vi bryr oss og vil deg kun ditt beste. Jeg skal ikke høres veldig kristen ut her nå, men jeg vil virkelig tro at det er en høyere makt der ute som har en plan for deg, du har enda tilgode å finne ut av hva den planen virkelig er. 

Helt ærlig så blir jeg lei meg når jeg leser at du har det så vondt, kanskje det er fordi kg for meg er et lite fristed fra alle de negative tankene, men det er nesten så jeg har lyst å si at de som er her inne og kommenterer ofte blir som søstre og brødere. Alt jeg spør av deg er å aldri miste håpet, det lille håpet som jeg vet forsatt finnes inni deg. Har du noe hobbyer som du liker å holde på med? Jeg vet at det kan være vanskelig å sette i gang, men har du noe du liker å gjøre, som du eventuelt kunne ha holdt på med, og fått de negative tankene bort fra? 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
minister-mio

Tusen tusen takk for fine ord @dillyduzit. Selv om ingenting rører meg nå, og tårene liksom aldri når øynene, så løsner det litt å lese at andre også har det sånn.

selv om jeg skulle ønske du bare hadde det bra selvfølgelig.

jeg har flere ting jeg liker å gjøre, men alt blir liksom en hektisk besettelse for jeg kan ikke risikere å bli sittende hjemme og fundere på om livet er verdt å leve nå.

 

ps. Is og Netflix hadde vært perfekt

Endret av minister-mio

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Nori

Tråden er ryddet for selvmordstanker og svar til dette. 

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Nori, mod

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 2/27/2017 den 13.21, AnonymBruker skrev:

Håravfall, ledd og muskelsmerter, utslett i ansiktet, småsår i munnhule, småvondt i halsen, hodepine (bak, der hypofysen ligger), synsforstyrrelser/dårligere mørkesyn, forstoppelse, nedsatt allmenntilstand, vektoppgang, ekstremt søvnbehov, og så videre.

 

Kognitive forstyrrelser, dårlig minne/konsentrasjon, lett forvirring, kortidsminnet meget dårlig i perioder. Men demenstesten var 100% toppscore.

Anonymkode: cb7dc...505

Sjekk ut Medisinsk Klarsynt av Anthony William

Anonymkode: 694f2...6b1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg er deprimert og har en lang historie bak meg med innleggelser, timer til psykolog, oppfølging fra nav etc. Nå har jeg fått et tilbakefall (hvis jeg kan kalle det for det), stenger meg inne, føler ingen egentlig vil være med meg og skjønner det godt fordi jeg er en veldig plagsom person. har diagnosen avhengig personlighetsforstyrrelse i tillegg og er livredd for å bli forlatt. har snudd døgnet opp ned og gråter hele natten, de siste dagene har jeg også drevet med selvskading. har en "kjæreste" som har meldt seg veldig ut og jeg er livredd for å miste han samtidig som jeg skjønner at han ikke orker meg når jeg er helt energiløs, ikke særlig pratsom, kranglete etc. Han kom på besøk i dag, for første gang på 2 uker, og så hva jeg har gjort med meg selv og sa at nå var det nok. enten tar jeg kontakt for å få timer på dps igjen, ellers gjør han det. jeg har også vært suicidal tidligere og har "klikket" og blitt det denne gangen også, noe jeg har snakket med han om på meldinger som han "truer" med å vise til dps hvis jeg ikke går dit selv. Kjenner jeg er livredd for å gå dit selv, men jeg må gjøre det for å kunne gjøre det frivillig og noen lunde kunne styre det litt selv. Men har aldri snakket med dem om selvskading før. må jeg vise dem hva jeg har gjort? jeg er veldig skamfull over det, for jeg skjønner hvor idiotisk det er, men jeg "klikker" over i en slags transe hvor jeg griner helt hysterisk, skriker og skader meg selv. når jeg er ferdig sovner jeg fordi jeg er utslitt og våkner opp og ser hva som har skjedd senere. husker godt hva som har skjedd og kan på en måte styre det helt til jeg ikke får styrt det og det blir for mye og det er da jeg gjør det. men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne klare å fortelle dette til noen som helst, der jeg står fram med eget ansikt. synes det er så skamfult. men jeg kjenner at det er nå eller aldri, enten må jeg stå løpet ut nå og få hjelp til å komme meg på beina ellers orker jeg bare ikke mer.

Anonymkode: 71cb3...412

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Snuppah00

Det er FRYKTELIG vondt og vanskelig å være deprimert og slite med angst. Det er en ond sirkel som er vanskelig å bryte opp. Etter medisiner, psykolog og innleggelse, så skulle man jo tro ting ble bedre, men neida. Eller det har gått bra i perioder, men faller alltid tilbake. Det er mest angst jeg sliter med og føler ingen forstår hvordan det er. De som står meg nærmest. Jeg vet mange tenker "åhh, det er jo bare å ta seg sammen!" Jeg har slit med angst i mange år 

Dette er ting jeg hater!

Gå på en full eller halvfull buss/trikk

Gå der det kjører mange biler

Gå på butikken og kjøpesentre når det er mange folk. Dra på butikken tidlig eller rett før stengetid. 

Gå inn på cafe og restauranter 

På byen

Være der det er mange folk

Møte nye mennesker 

Jobbe med kunder. Spesielt der man har nye kunder hver dag. Som på butikken 

Familieselskap. Stor familie 

Noen ganger bare gå ut døra :( 

Det er helt forhjævlig, for noen ganger er jeg så kvalm og griner bare jeg må ut. Det er jo ikke alltid slik, men det er uansett forjævlig når det står på som verst. Jeg har kjæreste, men vet ikke hvor lenge det varer. For det er frustrerende for han. Vi skal ut å gå en tur, men så klarer jeg ikke å bli med :( Så må han gå alene eller vi skal på middag hos svigers og jeg må avlyse. Jeg kommer til å ha problemer med å finne meg en ny kjæreste hvis det blir slutt. Jeg skjønner at han blir lei. Jeg har også blitt verre med årene. Det er noe e DRITT! :bond:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Nå vet jeg @dillyduzit at dine ord var rettet mot @minister-mio, men jeg kjente at de hjalp meg også. 

Det du skriver om at KG blir et fristed og man liksom føler en relasjon til noen av de andre som kommenterer her inne, sånn føler jeg det også. Og jeg har følt meg ganske teit og patetisk som har følt det sånn. Men å lese at andre kan kjenne det litt likt gjør at det ikke føles så dust ut, for jeg ville jo aldri dømt noen andre for det, selv om jeg dømmer meg selv for det (men meg selv ville jeg jo dømt for alt mulig). Det er liksom, det er MYE dritt her inne, hatefulle tråder, og man blir konfrontert med en verden full av mennesker som er utro, lyver, stjeler og sårer andre uten omtanke eller anger, og grupper blir svertet og alt mulig. Men samtidig i noen dagbøker, og noen tråder så er det en slik omtanke og omsorg for fremmede. Et inntrykk av at noen forstår deg, og at noen selv om de ikke kjenner deg ønsker å være på laget ditt. Og etter hvert, etter å lese humoren til folk, etter å lese omsorgen deres føler man at man kjenner dem litt, eller i alle fall at det finnes gode mennesker i verden. 

Jeg synes dette med selvmordstanker er litt kjipt. Fordi jeg skjønner at KG ikke kan ta ansvaret for hvilke råd man får, men det blir liksom en devaluering ikke sant av mennesker som sliter. Det er ikke fordi noen på internett kommer med et litt skeivt råd at man ender med å ta livet sitt, det er fordi man er alvorlig syk og har det svært vondt. Jeg vet at man kan skrive på sidetmedord (tror det er det det heter), men jeg har lest flere her inne på KG som sier at det ikke fungerer. Nå har ikke jeg selv behov for å skrive om selvmordstanker, men tanken på at det ikke er noe poeng og hva lever man egentlig for er jo veldig tilstedeværende, som den nok er hos de fleste som er svært deprimert. Jeg tror at toleranse, aksept og forståelse rundt at tanker om at det er like godt om man er borte/død er svært langt fra spesifikke planer og gjennomføring, er veldig viktig, og mer positivt enn en knebling av snakk rundt den delen av depressive lidelser. 

Blæ. Jeg er enig med deg over. Det er noe DRITT! En ting er depresjonen i seg selv, men funksjonsnivå i livet blir jo en helt egen ting å bli deprimert over i seg selv. I dag var jeg så trist og nedstemt etter terapitimen min at i stedet for å dra videre til neste avtale satt jeg og gråt i bilen og dro heller rett hjem. For det er liksom ikke lett å være i terapi heller. Man blir helt utslitt og føler at man ikke orker noe som helst lengre, og man vil bare gi opp, for det å fortsette å prøve er så tungt så tungt. Så hvor taper føler man seg ikke når man etter 1 time med terapi ikke klarer å gjøre noe mer den dagen? Ganske taper. Men det er vel også på grunn av det depressive at man er så devaluerende til alt det man får til. For jeg tenker jo ikke på at jeg har klart å gjøre 90% av de andre avtalene mine denne uken, jeg tenker bare på de 10% jeg ikke klarte å fullføre i dag. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 time siden, Snuppah00 skrev:

Det er FRYKTELIG vondt og vanskelig å være deprimert og slite med angst. Det er en ond sirkel som er vanskelig å bryte opp. Etter medisiner, psykolog og innleggelse, så skulle man jo tro ting ble bedre, men neida. Eller det har gått bra i perioder, men faller alltid tilbake. Det er mest angst jeg sliter med og føler ingen forstår hvordan det er. De som står meg nærmest. Jeg vet mange tenker "åhh, det er jo bare å ta seg sammen!" Jeg har slit med angst i mange år 

Dette er ting jeg hater!

Gå på en full eller halvfull buss/trikk

Gå der det kjører mange biler

Gå på butikken og kjøpesentre når det er mange folk. Dra på butikken tidlig eller rett før stengetid. 

Gå inn på cafe og restauranter 

På byen

Være der det er mange folk

Møte nye mennesker 

Jobbe med kunder. Spesielt der man har nye kunder hver dag. Som på butikken 

Familieselskap. Stor familie 

Noen ganger bare gå ut døra :( 

Det er helt forhjævlig, for noen ganger er jeg så kvalm og griner bare jeg må ut. Det er jo ikke alltid slik, men det er uansett forjævlig når det står på som verst. Jeg har kjæreste, men vet ikke hvor lenge det varer. For det er frustrerende for han. Vi skal ut å gå en tur, men så klarer jeg ikke å bli med :( Så må han gå alene eller vi skal på middag hos svigers og jeg må avlyse. Jeg kommer til å ha problemer med å finne meg en ny kjæreste hvis det blir slutt. Jeg skjønner at han blir lei. Jeg har også blitt verre med årene. Det er noe e DRITT! :bond:

:klem: til deg...

Anonymkode: e30b0...524

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå vet jeg @dillyduzit at dine ord var rettet mot @minister-mio, men jeg kjente at de hjalp meg også. 

Det du skriver om at KG blir et fristed og man liksom føler en relasjon til noen av de andre som kommenterer her inne, sånn føler jeg det også. Og jeg har følt meg ganske teit og patetisk som har følt det sånn. Men å lese at andre kan kjenne det litt likt gjør at det ikke føles så dust ut, for jeg ville jo aldri dømt noen andre for det, selv om jeg dømmer meg selv for det (men meg selv ville jeg jo dømt for alt mulig). Det er liksom, det er MYE dritt her inne, hatefulle tråder, og man blir konfrontert med en verden full av mennesker som er utro, lyver, stjeler og sårer andre uten omtanke eller anger, og grupper blir svertet og alt mulig. Men samtidig i noen dagbøker, og noen tråder så er det en slik omtanke og omsorg for fremmede. Et inntrykk av at noen forstår deg, og at noen selv om de ikke kjenner deg ønsker å være på laget ditt. Og etter hvert, etter å lese humoren til folk, etter å lese omsorgen deres føler man at man kjenner dem litt, eller i alle fall at det finnes gode mennesker i verden. 

Jeg synes dette med selvmordstanker er litt kjipt. Fordi jeg skjønner at KG ikke kan ta ansvaret for hvilke råd man får, men det blir liksom en devaluering ikke sant av mennesker som sliter. Det er ikke fordi noen på internett kommer med et litt skeivt råd at man ender med å ta livet sitt, det er fordi man er alvorlig syk og har det svært vondt. Jeg vet at man kan skrive på sidetmedord (tror det er det det heter), men jeg har lest flere her inne på KG som sier at det ikke fungerer. Nå har ikke jeg selv behov for å skrive om selvmordstanker, men tanken på at det ikke er noe poeng og hva lever man egentlig for er jo veldig tilstedeværende, som den nok er hos de fleste som er svært deprimert. Jeg tror at toleranse, aksept og forståelse rundt at tanker om at det er like godt om man er borte/død er svært langt fra spesifikke planer og gjennomføring, er veldig viktig, og mer positivt enn en knebling av snakk rundt den delen av depressive lidelser. 

Blæ. Jeg er enig med deg over. Det er noe DRITT! En ting er depresjonen i seg selv, men funksjonsnivå i livet blir jo en helt egen ting å bli deprimert over i seg selv. I dag var jeg så trist og nedstemt etter terapitimen min at i stedet for å dra videre til neste avtale satt jeg og gråt i bilen og dro heller rett hjem. For det er liksom ikke lett å være i terapi heller. Man blir helt utslitt og føler at man ikke orker noe som helst lengre, og man vil bare gi opp, for det å fortsette å prøve er så tungt så tungt. Så hvor taper føler man seg ikke når man etter 1 time med terapi ikke klarer å gjøre noe mer den dagen? Ganske taper. Men det er vel også på grunn av det depressive at man er så devaluerende til alt det man får til. For jeg tenker jo ikke på at jeg har klart å gjøre 90% av de andre avtalene mine denne uken, jeg tenker bare på de 10% jeg ikke klarte å fullføre i dag. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

:klem: til deg og :) 

Jeg tror det er litt viktig å tenke man ikke er alene om dette, selv om det føles sånn. Veldig mange som sliter med angst og depresjon dessverre. 

Anonymkode: e30b0...524

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

:klem: til deg og :) 

Jeg tror det er litt viktig å tenke man ikke er alene om dette, selv om det føles sånn. Veldig mange som sliter med angst og depresjon dessverre. 

Anonymkode: e30b0...524

Klem tilbake til deg også! :klem: 

Jeg tror du har helt rett i at det er lurt. For selv om man selvsagt ikke skulle ønske at noen andre måtte ha det sånn, så gir det en mer følelsen av at det er ikke noe feil med MEG, det er en sykdom, det er et problem. Det er noe andre også kan slite med. Og når jeg ser mennesker som jeg ser opp til, som jeg verdsetter og som jeg synes er gode, flotte mennesker ha det på denne måten, og ser at de også føler seg som tapere. Når jeg vet om dem at det er SÅ feil, så gir det meg litt tro på at kanskje det finnes noen som synes det er feil om meg også. Kanskje jeg kan fremstå som et godt og verdifullt menneske. For det er nettopp depresjonen som maler mitt eget bilde av meg selv, men mørke farger, kjedelig, grå og en taper. Men hvis noen andre hadde malt det, hadde det kanskje blitt noe fint, slik som jeg ser andre igjen. Guri, vet ikke om det en gang ga mening. 

Nå skal i alle fall jeg prøve å komme meg ut av senga igjen. Før pleide jeg å tenke at dagen var ødelagt hvis jeg hadde trukket meg tilbake til senga, og resten av dagen kunne jeg like godt la være å prøve. Men nå etter litt krangling med meg selv, og rasjonalisering, og oppmuntring for å faktisk få noe ut av kvelden har jeg jeg kommet til at jeg skal komme meg ut, gå på butikken og kjøpe ingredienser til en god (men lettvint) middag, slik at fredagskvelden kan bli litt koselig selv om jeg sitter her aleine. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mellifluous

Har slitt med depresjon siden tidlig ungdom, og jeg har tilbrakt uendelig mange timer på kontorer hvor jeg har luftet tanker til fremmede. Jeg har alltid hatt en anspent forhold til psykologer og andre som liksom skal behandle meg, noe som har ført til at jeg har holdt mange tanker for meg selv. Tanker jeg burde ha tatt opp tidligere.

Det siste året har det skjedd utrolig mye i forhold til min psykiske helse; overdoser, psykoser, narkotika, mm. For øyeblikket jobber jeg med å opprettholde rutiner etter månedslang innleggelse, og merker at det er vanskelig. Det er ikke bare vanskelig for meg, men også familien min, vennene mine og generelt folk rundt meg. Jeg har nylig fått en ny psykolog (spesialistpsykolog, vet noen av dere hva det innebærer?), som jeg kommer greit overens med. Det går i kartlegging, da spesielt ifht. bipolar, schizoaffektiv lidelse og ADD. Jeg håper jeg kommer til å få den hjelpen jeg trenger, om det skjer med diagnosesetting eller ei. Jeg er fortsatt veldig ung.. og ønsker å leve uten alle disse plagene. 

Etter jeg nylig mistet katten min merker jeg at jeg er på vei ned i en dyp depresjon, noe som ikke er likt meg da jeg pleier å være veldig "på" når det begynner å bli lysere. Alt føles tungt.. og jeg vil aller helst bare ligge inne og drømme meg vekk i en eller annen serie. Få tiden til å gå. Kjemper mot lysten til å trøstespise, samtidig som jeg sliter med å få i meg nok mat fordi alt føles umulig. Håper virkelig ikke jeg kommer til å ha det slik som dette alt for lenge.. 

Jeg kunne også tenkt meg å snakke med andre som bruker de samme medisinene som meg, men lurer på om det er spesielle regler i forhold til slike diskusjoner? 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På Monday, February 27, 2017 den 13.21, AnonymBruker skrev:

Håravfall, ledd og muskelsmerter, utslett i ansiktet, småsår i munnhule, småvondt i halsen, hodepine (bak, der hypofysen ligger), synsforstyrrelser/dårligere mørkesyn, forstoppelse, nedsatt allmenntilstand, vektoppgang, ekstremt søvnbehov, og så videre.

 

Kognitive forstyrrelser, dårlig minne/konsentrasjon, lett forvirring, kortidsminnet meget dårlig i perioder. Men demenstesten var 100% toppscore.

Anonymkode: cb7dc...505

Er du 100 % sikker på at det ikke er noe fysisk? Jeg fikk beskjed av legen om at jeg var deprimert og utbrent siden jeg ikke slo ut på noen prøver. Kjente meg ikke igjen i det da jeg følte meg rimelig bra psykisk selv om det tok på å være langvarig fysisk syk. Hadde lavt stoffskifte og kjenner meg igjen i mange av symptomene.  

Og herregud så tøffe dere i denne tråden er! Sender dere en stor klem. Har aldri vært deprimert selv, så klarer ikke å forestille meg det, men det høres fryktelig vondt ut. 

Anonymkode: a0bbd...cba

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Jeg tror jeg er deprimert. Tror ingen mistenker det. Fikk spørsmål fra en lege for noen år siden om jeg var deprimert og svarte bestemt nei. Men nå flere år etter begynner jeg å lure på om jeg faktisk er det..? Hvordan vet jeg det? Har slitt lenge med formen, men det har alltid vært funn på blodprøver som skulle forklare hvorfor jeg føler meg sånn som jeg gjør. Føler meg slapp, trøtt, dårlig matlyst, orker ingenting. Har jeg fri så ligger jeg bare hjemme og ser på Netflix liksom. Å lage mat eller handle i butikken er et ork. Rydde er et ork. Har hatt jernmangel, B-vitaminmangel, på grensen til lavt stoffskifte, en autoimmun sykdom, mage- og tarmproblemer (er under utredning for dette). Har tidligere vært hos DPS på grunn av mistanke om ADHD eller ADD, og ble vel spurt om depresjon der også - men er jo bare å svare nei, så snakker vi ikke mer om det. Har også tvangstanker og ble spurt om det også, men svarte nei. Fikk ikke noe særlig relasjon til "behandleren" min som var en nytdanna lege, så valgte å slutte. Det var en kveld for et par uker siden hvor jeg lå i sengen og plutselig begynte å gråte. Vet ikke helt hvorfor eller hva som skjedde, men det var skikkelig ekkelt. Da tenkte jeg "herregud, jeg er deprimert eller et eller annet. må kontakte mamma og lege i morgen", men dagen etter var jeg liksom "fin" igjen. Skal til legen om et par uker (for noe annet), men tror jeg skal nevne at jeg lurer på om jeg er deprimert..? Eller overdriver jeg? Føler meg tom liksom. Studerer og jobber - tror ingen medstudenter eller kollegaer mistenker noe som helst. Jeg virker jo positiv, engasjert osv. når jeg er med andre, men når jeg er hjemme er jeg annerledes på en måte. Måtte bare lufte litt :fnise:

Anonymkode: 05a96...690

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Jessica

For en fin og informativ tråd.  Takk til dere som deler.

Jeg er ikke deprimert men har kollega som er det. Hun har slitt veldig de siste månedene og jeg kjenner igjen mye av det dere skriver her på henne. 

Likevel vet jeg aldri hva jeg kan gjøre for henne. Syns det er så trist og vondt at hun er isolert , deprimert og ensom. 

Jeg vet at folk er forskjellige, men hva kan en som bryr seg gjøre for å gjøre hverdagen til den deprimerte bedre? Jeg er veldig redd for å tråkke over og kanskje fornærme henne. Hun er sykmeldt og blir mest sannsynlig ufør etterhvert. Hittil har jeg bakt til henne, sendt blomster og lyttet hver gang hun har hatt behov. Men jeg vet at hun holder igjen for å ikke belaste meg 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Nori

Tråden er ryddet for kommentar til moderering.

Nori, mod

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror jeg er deprimert. Tror ingen mistenker det. Fikk spørsmål fra en lege for noen år siden om jeg var deprimert og svarte bestemt nei. Men nå flere år etter begynner jeg å lure på om jeg faktisk er det..? Hvordan vet jeg det? Har slitt lenge med formen, men det har alltid vært funn på blodprøver som skulle forklare hvorfor jeg føler meg sånn som jeg gjør. Føler meg slapp, trøtt, dårlig matlyst, orker ingenting. Har jeg fri så ligger jeg bare hjemme og ser på Netflix liksom. Å lage mat eller handle i butikken er et ork. Rydde er et ork. Har hatt jernmangel, B-vitaminmangel, på grensen til lavt stoffskifte, en autoimmun sykdom, mage- og tarmproblemer (er under utredning for dette). Har tidligere vært hos DPS på grunn av mistanke om ADHD eller ADD, og ble vel spurt om depresjon der også - men er jo bare å svare nei, så snakker vi ikke mer om det. Har også tvangstanker og ble spurt om det også, men svarte nei. Fikk ikke noe særlig relasjon til "behandleren" min som var en nytdanna lege, så valgte å slutte. Det var en kveld for et par uker siden hvor jeg lå i sengen og plutselig begynte å gråte. Vet ikke helt hvorfor eller hva som skjedde, men det var skikkelig ekkelt. Da tenkte jeg "herregud, jeg er deprimert eller et eller annet. må kontakte mamma og lege i morgen", men dagen etter var jeg liksom "fin" igjen. Skal til legen om et par uker (for noe annet), men tror jeg skal nevne at jeg lurer på om jeg er deprimert..? Eller overdriver jeg? Føler meg tom liksom. Studerer og jobber - tror ingen medstudenter eller kollegaer mistenker noe som helst. Jeg virker jo positiv, engasjert osv. når jeg er med andre, men når jeg er hjemme er jeg annerledes på en måte. Måtte bare lufte litt :fnise:

Anonymkode: 05a96...690

Ta en sånn enkel test på nett, finn en MADRS hvis de finnes på nett (der skal noen svar egentlig svares av behandler, men ta sånn ca.) hvis du scorer deprimert der så synes jeg absolutt du skal ta det opp med legen. Og selv om du ikke tar en test, så tenker jeg i grunn også at bare gjør det. For ... For kjære deg, det er SÅ mye bedre å ta det før enn senere! I et lavterskeltilbud testet ut i ulike kommuner (husker ikke hva det hette) der man fikk tilgang til psykologhjelp med en gang man tok kontakt, ble 6 av 10 bedre uten å trenge mer eller langvarig behandling. Og ellers så er det å stoppe en depresjon før den bli verre absolutt riktig. Det kan hjelpe med at behandlingstiden ikke trenger å vare så lenge. 

Nå hadde jeg mye psykiske utfordringer, som jeg har trengt behandling for i mange år, men i begynnelsen fokuserte vi jo kun på depresjonen fordi den overskygget alt og var blitt så alvorlig før jeg fikk hjelp. Hvis vi ser vekk i fra at jeg uansett hadde trengt behandling og terapi for problemer knyttet mot oppvekst, så tror jeg at sykdomstiden min hadde blitt mye kortere hvis jeg hadde fått nødvendig hjelp halvannet år tidligere. 

Jeg synes ikke du overdriver. De første årene jeg sleit med depresjon var jeg også SÅ blid og glad på utsiden! Jeg brukte energien på å holde maska, mens jeg burde brukt den på å bli frisk. Jeg var overbevist om at det bare var noe GALT med meg. Jeg var jo ikke deprimert! Gud forby! Jeg var bare ... lat, og dum, og dust, og alle hatet meg nok! Så jeg smilte, og lo, og følte meg død inni meg. 

Du fortjener hjelp! :klem: 
Og forresten, hvis du klarer: vær ærlig med behandleren din. Du trenger ikke stole på ham med en gang, det kan ta lang tid, men ikke lyv, for da gjør du deg selv bare en bjørnetjeneste, og du får ikke den hjelpen du trenger. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Er det noen som tilfeldigvis så Skavlan i kveld? 

Der ble denne veldig vanlige tingen å si "selvmord er en permanent løsning på et midlertidig problem" dratt frem. Og jeg vet ikke, er jeg den eneste som synes at det at det stadig blir dratt frem er litt... bagatelliserende? Det er jo sant. Det tenker jo jeg også, selvsagt. Men det får det til å høres så enkelt ut. Det får det til å høres så anklagende ut. Det får det til å høres som at man er i et tankesett der man klarer å vurdere det rasjonelt, som om man er frisk og tenker friskt og utifra sunne overlevelsesmekanismer. Det er jo ikke sånn det funker. Når man er alvorlig syk og har et enormt lidelsestrykk så blir tanken på å avslutte en av de mer rasjonelle tingene. Når man er blendet av de depressive tankene og til og med OVERBEVISNINGENE om at "det går aldri over" og i tillegg er overbevist om at "det er bedre for alle om jeg er død", så er det jo nettopp i den sinnstilstanden rasjonelt å tenke på å dø. Om dere skjønner? 

Jeg synes det var litt merkelig at de samtidig som å prøve å ta vekk tabuet rundt etterlatte ved selvmord, og prøve å snakke om temaet uten å skyld og skam, nærmest klandret de som tok livene sine. Det var mye bra de sa, men samtidig som de sa "det er aldri, aldri, aldri noen andres feil at noen tar selvmord", så var det som at de sa at det er de som gjør det sin feil. Og man ville aldri sagt dødsfall ved flykrasj eller kreft var offerets feil. Og hvis man virkelig ser selvmord som en konsekvens og i noen tilfeller et symptom av en psykisk lidelse, hvorfor fortsetter man å klandre de som begår selvmord. Ja, man har ansvar for sitt eget liv. Men jeg mener faktisk at det er ikke et fritt valg å ta livet sitt. Hadde man ikke vært under et enormt lidelsestrykk hadde man ikke endt opp der. (Det finnes noen mennesker som er helt psykisk klare når de tar livet sitt, som en veloverveid vurdering i en livssituasjon der de f.eks står foran økonomisk ruin og sosial skam for resten av livet, eller livsvarig eller veldig langvarig fengselsstraff. Dette blir noe annet.) 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Men hvor ofte griner dere? Det går ikke en uke hvor jeg griner for å si det sånn. Noen ganger ksm jeg grine flere ganger om dagen. Fordi det føles så håpløst. Det er faktisk litt deilig å bare få det ut, men også slitsomt. Blir så tørr i trynet etter at jeg har grått hehe. 

I går måtte jeg til legen, men jeg ville bare mure meg inne og ikke dra. Hadde ikke så mye valgt. Kaldsvettet og var bare dårlig før jeg dro. Men det gikk nå greit. Jeg kan liksom ikke mure meg inne hele tiden heller. I morgen MÅ jeg på butikken. Mamma har handlet for meg de siste ukene, men vil prøve om jeg kan klare det selv. Helt forferdelig å være avhengig av mora de for å handle. 

Anonymkode: c8f5d...818

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvor ofte griner dere? Det går ikke en uke hvor jeg IKKE griner for å si det sånn. Noen ganger ksm jeg grine flere ganger om dagen. Fordi det føles så håpløst. Det er faktisk litt deilig å bare få det ut, men også slitsomt. Blir så tørr i trynet etter at jeg har grått hehe. 

I går måtte jeg til legen, men jeg ville bare mure meg inne og ikke dra. Hadde ikke så mye valgt. Kaldsvettet og var bare dårlig før jeg dro. Men det gikk nå greit. Jeg kan liksom ikke mure meg inne hele tiden heller. I morgen MÅ jeg på butikken. Mamma har handlet for meg de siste ukene, men vil prøve om jeg kan klare det selv. Helt forferdelig å være avhengig av mora de for å handle. 

Anonymkode: c8f5d...818

Måtte rette på noe. :) 

Anonymkode: c8f5d...818

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Artikler fra forsiden

×