Den store depresjonstråden

[Duff]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fyfaen, jeg er så lei denne berg-og-dalbanen av et humør. Jeg vil grine det ene sekundet, det neste ikke. Jeg sliter skikkelig med å sovne, for det er tankekaos med en gang jeg prøver å lukke øynene, og det går i det samme heeele tiden.

Og hva er det liksom meningen jeg skal gjøre når jeg ikke får hjelp? Hvor mange avslag må jeg få fra DPS (seks, så langt) før jeg får det inn i skallen at det ikke fins hjelp å få?

Det gikk opp for meg i dag at jeg nå offisielt har slitt i halve livet mitt. Det er jævlig skummelt. 

Anonymkode: f47ab...e63

Har du søkt kommunen om hjelp da? Det er mange dyktige psykiatriske sykepleiere der.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Duff skrev:

Har du søkt kommunen om hjelp da? Det er mange dyktige psykiatriske sykepleiere der.

Ja, det har jeg. Jeg fikk time hos kommunal psykolog som sa at problemene mine krevde mer tid enn de kunne tilby. Også har jeg psykiatritjenesten som jeg føler er mer for praktiske ting, så de klarer jeg ikke å åpne meg for.

Anonymkode: f47ab...e63

[Duff]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det har jeg. Jeg fikk time hos kommunal psykolog som sa at problemene mine krevde mer tid enn de kunne tilby. Også har jeg psykiatritjenesten som jeg føler er mer for praktiske ting, så de klarer jeg ikke å åpne meg for.

Anonymkode: f47ab...e63

Jeg har en problemstilling som egentlig kun dps kan gjøre noe med men har allikevel fått kommunal hjelp mens jeg venter på svar fra dps. Bla skal vi jobbe med søvn nå og får jeg avslag hos dps får jeg fortsette hos dem så lenge jeg har nytte av det. Hva vi jobber med bestemmer jeg og den jeg får hos sammen. 

[BerntHulken]

Skjønner ikke lenger hvordan jeg fungerer. I helga har jeg vært bekymringsløs og helt avslappet. Det er slitsomt at ting varierer så veldig! I uka som var, var jeg ustabil og hadde de verste tankene man kan ha.

Pga en situasjon er jeg fremdeles klar på at jeg trenger å sykemeldes fra jobb; for mitt eget beste. Selv om ting føles bra akkurat nå, kan det fort bli et helvete til mandag.

Jeg tror jeg har hatt en bra helg fordi jeg vet at jeg ikke skal på jobb til uka.

[SesameStreet]

Jeg har reflektert rundt dette nå en stund og jeg tror egentlig at det som gjør meg syk nå er ensomheten. Jeg trenger venner. Eller i det minste så trenger jeg å finne på noe, føle noe meninger, kanskje jeg ikke trenger venner, men jeg trenger å omgås mennesker om det så er en tur på kino alene, men da sitter du der ute, uten for huset fire vegger og du blir stimulert. Det hjelper ikke å lese bøker, mange bøker, om det eneste du ser er stueveggene hele året rundt.

Nå, som arbeidsledig, uten mål og mening, så er det nettopp det som gjør meg mest syk. Alle har vel et behov for å føle samhold, føle at man hører til et eller annet sted, å treffe andre mennesker. Jeg har kommet til et sted i livet der jeg har kuttet alt som gjør meg deprimert. Alt. Jeg er redd for å røre noe alkohol nå fordi at jeg bemerket meg tidligere i år at om jeg begynner, i den tilstanden jeg er i per dagens dato, mangler jeg grenser for mye. Jeg gikk forbi vinmonopolet på fredag og kjente et sug, det var nesten så jeg gikk inn og tok en stor flaske med vin. På lørdag var jeg hjemme og kjente et sug, et virkelig sterkt sug og bestemte meg for å holde meg unna. Jeg satte hjemme og telte minutter til klokken var over tre. Har jeg en flaske vin, så drikker jeg den. Har jeg to flasker, så drikker jeg begge. Og der stopper det egentlig, jeg har aldri hatt mer enn to flasker i huset samtidig. Aldri. Kanskje jeg skal prise meg lykkelig over det, at jeg ikke har mer enn det, fordi jeg blir skremt å tenke på hva som kunne skjedd om jeg hadde hatt noe som en flaske med vodka i huset. 

Jeg mangler mål og mening, det er som om jeg prøver å gjennom bort alt. Gjemme bort hvilken taper jeg er, hvilket menneske jeg er og alkoholen har trøstet meg fordi at ingen andre har gjort det. Det høres så vilt patetisk ut. Jeg er alt som blir fordømt, som blir sett på som svakt, som dumt, som ekkelt. Jeg er virkelig alt det onde, det fæle. Nå har jeg ikke rørt noe på seks uker, uten om en boks sider ved to forskjellige anledninger. 

Det siste året er det som om jeg har kjent på alt. Sinne, raseri, skam. Alt som jeg har prøvd å fortrenge i alle år har bare svømt til overflaten og jeg føler meg. Tja, jeg vet ikke. Og så skal jeg stenge meg inne, bare stenge meg inn, fordi at jeg ikke har noe å gjøre eller har noen å treffe. 

Hodet mitt er en prosess nå der den prøver å få tak i ideer om hvordan jeg kan snu det. Jeg har satt opp mentale lister med for- og motargumenter for forskjellige ting. Jeg skal være rasjonell, jeg skal være fornuftig. Jeg forkaster alle argumenter som er fulle av følelser, de gir ikke ønsket effekt. 

Og mens jeg har skrevet dette så har jeg reflektert rundt hvor åpen, hvor ærlig skal jeg være. Skal jeg våge å fortelle noen om hva som skjer med meg? Kanskje det sitter noen der ute, som kjenner meg igjen, oppdager at dette er akkurat meg som skriver akkurat disse ordene og hva kan egentlig skje da? Kanskje et menneske har lagt sammen alle puslespillbrikkene og har fortstått hvem jeg er, hvem som sitter med alle disse mørke tankene? På et par sekunder så raser hodet mitt gjennom alle detaljene jeg har delt, ja, hva har jeg egentlig delt? Hvor privat har jeg valgt å være her? Shit, shit, shit. Jeg er jo litt privat, tror jeg, men også har jeg vært litt uforsiktig i perioder. 

[Duff]

51 minutter siden, SesameStreet skrev:

Jeg har reflektert rundt dette nå en stund og jeg tror egentlig at det som gjør meg syk nå er ensomheten. Jeg trenger venner. Eller i det minste så trenger jeg å finne på noe, føle noe meninger, kanskje jeg ikke trenger venner, men jeg trenger å omgås mennesker om det så er en tur på kino alene, men da sitter du der ute, uten for huset fire vegger og du blir stimulert. Det hjelper ikke å lese bøker, mange bøker, om det eneste du ser er stueveggene hele året rundt.

Nå, som arbeidsledig, uten mål og mening, så er det nettopp det som gjør meg mest syk. Alle har vel et behov for å føle samhold, føle at man hører til et eller annet sted, å treffe andre mennesker. Jeg har kommet til et sted i livet der jeg har kuttet alt som gjør meg deprimert. Alt. Jeg er redd for å røre noe alkohol nå fordi at jeg bemerket meg tidligere i år at om jeg begynner, i den tilstanden jeg er i per dagens dato, mangler jeg grenser for mye. Jeg gikk forbi vinmonopolet på fredag og kjente et sug, det var nesten så jeg gikk inn og tok en stor flaske med vin. På lørdag var jeg hjemme og kjente et sug, et virkelig sterkt sug og bestemte meg for å holde meg unna. Jeg satte hjemme og telte minutter til klokken var over tre. Har jeg en flaske vin, så drikker jeg den. Har jeg to flasker, så drikker jeg begge. Og der stopper det egentlig, jeg har aldri hatt mer enn to flasker i huset samtidig. Aldri. Kanskje jeg skal prise meg lykkelig over det, at jeg ikke har mer enn det, fordi jeg blir skremt å tenke på hva som kunne skjedd om jeg hadde hatt noe som en flaske med vodka i huset. 

Jeg mangler mål og mening, det er som om jeg prøver å gjennom bort alt. Gjemme bort hvilken taper jeg er, hvilket menneske jeg er og alkoholen har trøstet meg fordi at ingen andre har gjort det. Det høres så vilt patetisk ut. Jeg er alt som blir fordømt, som blir sett på som svakt, som dumt, som ekkelt. Jeg er virkelig alt det onde, det fæle. Nå har jeg ikke rørt noe på seks uker, uten om en boks sider ved to forskjellige anledninger. 

Det siste året er det som om jeg har kjent på alt. Sinne, raseri, skam. Alt som jeg har prøvd å fortrenge i alle år har bare svømt til overflaten og jeg føler meg. Tja, jeg vet ikke. Og så skal jeg stenge meg inne, bare stenge meg inn, fordi at jeg ikke har noe å gjøre eller har noen å treffe. 

Hodet mitt er en prosess nå der den prøver å få tak i ideer om hvordan jeg kan snu det. Jeg har satt opp mentale lister med for- og motargumenter for forskjellige ting. Jeg skal være rasjonell, jeg skal være fornuftig. Jeg forkaster alle argumenter som er fulle av følelser, de gir ikke ønsket effekt. 

Og mens jeg har skrevet dette så har jeg reflektert rundt hvor åpen, hvor ærlig skal jeg være. Skal jeg våge å fortelle noen om hva som skjer med meg? Kanskje det sitter noen der ute, som kjenner meg igjen, oppdager at dette er akkurat meg som skriver akkurat disse ordene og hva kan egentlig skje da? Kanskje et menneske har lagt sammen alle puslespillbrikkene og har fortstått hvem jeg er, hvem som sitter med alle disse mørke tankene? På et par sekunder så raser hodet mitt gjennom alle detaljene jeg har delt, ja, hva har jeg egentlig delt? Hvor privat har jeg valgt å være her? Shit, shit, shit. Jeg er jo litt privat, tror jeg, men også har jeg vært litt uforsiktig i perioder. 

Du har ikke delt noe som gjør deg gjennkjennbar iallefall. Dette med å ikke ha meningsfulle dager er noe som gjør mange deprimerte. Ellers må jeg si at du nok gjør lurt i å ikke drikke alkohol slik som du beskriver det. Jeg synes du er god som ser det og gjør noe med det. Selv drikker jeg ikke fordi magen ikke tåler det. Jeg Er hjemme hele tiden men bruker aktivt de dagtilbudene som finnes eks frelsesarmeen og frivillighetssentral. 

[SesameStreet]

41 minutter siden, Duff skrev:

Du har ikke delt noe som gjør deg gjennkjennbar iallefall. Dette med å ikke ha meningsfulle dager er noe som gjør mange deprimerte. Ellers må jeg si at du nok gjør lurt i å ikke drikke alkohol slik som du beskriver det. Jeg synes du er god som ser det og gjør noe med det. Selv drikker jeg ikke fordi magen ikke tåler det. Jeg Er hjemme hele tiden men bruker aktivt de dagtilbudene som finnes eks frelsesarmeen og frivillighetssentral.

Jeg har prøvd det, men folk sitter jo bare og skravler. Det er så kjedelig. Jeg må utfordres, være stresset og kjenne pulsen øker, få fullført noe, ja, jeg må bli stimulert på en eller annen måte. Vet ikke helt hva, vet ikke helt hvordan ennå. 

Men ja, ikke noe alkohol på meg selv om det er så fristende i perioder. Jeg vet jo at jeg bare rømmer fra virkeligheten når jeg er trist eller stresset. Jeg er nødt til å møte følelsene, ikke prøve å dytte de bort som jeg alltid har gjort. 

Edit: Og egentlig så høres det jo positivt ut, når jeg går tilbake og leser hva jeg skrev til deg. For det betyr, at etter mange år med sykdom, så begynner jeg å bli bra og jeg begynner å bli skikkelig bra når jeg savner å bli stresset. Det er kanskje litt kult? Hmmm. Nå fikk jeg plutselig noe nytt å reflektere over. Ganske passende at jeg sitter her midt på natten når jeg skal opp klokken 06.00. 

Endret 4. desember 2017 av SesameStreet

[Gjest Daryl Dixon]

Noen dager er det ikke verdt å våkne og å stå opp. Det er og de dagene det er vanskelig å sove bort alt. I dag har vært en slik.

[Duff]

52 minutter siden, SesameStreet skrev:

Jeg har prøvd det, men folk sitter jo bare og skravler. Det er så kjedelig. Jeg må utfordres, være stresset og kjenne pulsen øker, få fullført noe, ja, jeg må bli stimulert på en eller annen måte. Vet ikke helt hva, vet ikke helt hvordan ennå. 

Men ja, ikke noe alkohol på meg selv om det er så fristende i perioder. Jeg vet jo at jeg bare rømmer fra virkeligheten når jeg er trist eller stresset. Jeg er nødt til å møte følelsene, ikke prøve å dytte de bort som jeg alltid har gjort. 

Edit: Og egentlig så høres det jo positivt ut, når jeg går tilbake og leser hva jeg skrev til deg. For det betyr, at etter mange år med sykdom, så begynner jeg å bli bra og jeg begynner å bli skikkelig bra når jeg savner å bli stresset. Det er kanskje litt kult? Hmmm. Nå fikk jeg plutselig noe nytt å reflektere over. Ganske passende at jeg sitter her midt på natten når jeg skal opp klokken 06.00. 

Så bra, da ble jeg litt stolt over oss begge 👍

31 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

Noen dager er det ikke verdt å våkne og å stå opp. Det er og de dagene det er vanskelig å sove bort alt. I dag har vært en slik.

Mange av de. Vil helst sove gjennom livet men får ikke sove og klarer ikke stå opp. Å våkne å kjenne at alt vondt har stått opp før meg 😝

[Skadeskutt]

Jeg venter på noe. Noe som vil forandre alt. Ødelegge alt. Og jeg blir paranoid av å vente sånn. 

[Gjest Daryl Dixon]

7 timer siden, Duff skrev:

Så bra, da ble jeg litt stolt over oss begge 👍

Mange av de. Vil helst sove gjennom livet men får ikke sove og klarer ikke stå opp. Å våkne å kjenne at alt vondt har stått opp før meg 😝

Det er nettopp sånn det er.

[Blod]

Tråden er ryddet for helseskadelige råd.

Blod, mod

Endret 4. desember 2017 av Blod

[waco]

18 timer siden, Skadeskutt skrev:

Jeg venter på noe. Noe som vil forandre alt. Ødelegge alt. Og jeg blir paranoid av å vente sånn. 

Noen ganger liker jeg også å krisemaksimere. Fordelen med å krisemaksimere er at hvis ting går gærent så kan jeg etterpå si, - var det ikke det jeg sa?

Forresten alle mennesker med et minimum av livserfaring foretrekker vel heller å forvente seg det verste for å bli lettet, - kontra det å forvente seg det beste for å så bli skuffet? Å være optimist for å gå på en smell gidder jeg ikke.

I valget mellom å være lykkelig og idiot eller ulykkelig og realist velger jeg ulykken og realismen.

[Skadeskutt]

5 minutter siden, waco skrev:

Noen ganger liker jeg også å krisemaksimere. Fordelen med å krisemaksimere er at hvis ting går gærent så kan jeg etterpå si, - var det ikke det jeg sa?

Forresten alle mennesker med et minimum av livserfaring foretrekker vel heller å forvente seg det verste for å bli lettet, - kontra det å forvente seg det beste for å så bli skuffet? Å være optimist for å gå på en smell gidder jeg ikke.

I valget mellom å være lykkelig og idiot eller ulykkelig og realist velger jeg ulykken og realismen.

Sant nok. Er egentlig ganske typisk meg å bare forvente det verste. Fallhøyden blir liksom ikke like stort da. Jeg kan alltids ha et lite håp i meg, men med en gang jeg kjenner håpet komme smygende så slår jeg det ned med en gang. Etter så alt for mange dårlige opplevelser og alt jeg har gjort for å "ødelegge for meg selv" så tørr jeg rett og slett ikke å ha noe håp.

Tror helt ærlig jeg hadde vært enda dårligere, eller verre, dersom jeg hadde gått og tviholdt på håpet. Da er det rett og slett bedre å slippe håpet og akseptere at det lyset i tunnelen jeg har lett etter, det fins bare ikke. 

Det har jeg bare vært helt nødt til å akseptere for å ikke forgå fullstendig av fortvilelse, sinne og sorg. 

 

[waco]

Jeg tenkte jeg skulle forklare depresjonen min med følgende paradoks.

Jeg er ganske fornøyd med at jeg har levd halve livet, og at livets ende bare er kortere og kortere tid til. Tenk at dag så er alt dette over, - kan jeg trøste meg selv litt med.

Men så tenkte jeg, - la oss si at jeg fikk en sjukdom som gjorde at jeg for eksempel hadde 3 måneder igjen. Den sjukdommen ville jo forkortet livet mitt enda mer, - og jeg ville jo blitt tusen ganger lykkeligere. Og siden jeg da hadde blitt lykkelig, - ville jeg mest sannsynlig hatt bare mer lyst til å leve.

Om man er lykkelig og har lyst til å leve lenge, ja da er det jo skikkelig trist og skikkelig leit å tenke på at en skal dø.

Så jeg sliter litt her da, - er jeg glad og fornøyd fordi jeg vet jeg skal dø en gang, eller er jeg mest trist, lei meg og misfornøyd fordi jeg vet jeg skal dø en gang?

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg. – fordi – jeg tenker på følgende; En som er glad og lykkelig vil jo være trist og lei seg med tanke på døden, og en som er trist og ulykkelig vil jo glede seg masse og være glad for at man skal dø.

Ergo kan man verken være lykkelig eller ulykkelig, for den glade vil jo grue seg til døden, og den triste vil jo glede seg til døden, og da vil den glade bli trist og den triste bli glad.

Å tenke gjennom hvorfor jeg er deprimert gjør meg glad, -  og slik er paradokset fullstendig.

[waco]

3 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Sant nok. Er egentlig ganske typisk meg å bare forvente det verste. Fallhøyden blir liksom ikke like stort da. Jeg kan alltids ha et lite håp i meg, men med en gang jeg kjenner håpet komme smygende så slår jeg det ned med en gang. Etter så alt for mange dårlige opplevelser og alt jeg har gjort for å "ødelegge for meg selv" så tørr jeg rett og slett ikke å ha noe håp.

Tror helt ærlig jeg hadde vært enda dårligere, eller verre, dersom jeg hadde gått og tviholdt på håpet. Da er det rett og slett bedre å slippe håpet og akseptere at det lyset i tunnelen jeg har lett etter, det fins bare ikke. 

Det har jeg bare vært helt nødt til å akseptere for å ikke forgå fullstendig av fortvilelse, sinne og sorg. 

 

Jeg sliter med mye av det samme selv. Jeg vil mest sannsynlig blitt sjukere og mer deprimert om noen hadde ment at ikke den tilværelsen jeg har akkurat nå, - den er meg, - og det er den jeg liker å glede meg over.

Er enig med deg at man blir bare mer skuffet dersom man skal innbille seg at alt blir så mye bedre imorgen eller neste uke, dersom man kan akseptere en situasjonen man er i, - tenker jeg at innbilningen av lykke og velvære kommer mye lettere. Om man hele tiden skal få høre at "jammen du skal jo forandre deg" vil man jo ikke kunne kjenne gleden over å være tilstede, men hele tiden grue seg til disse forandringer. Forresten er det jo sånn at ikke alle forandringer er til det bedre.

Det er først etter at jeg ble voksen jeg forstod at ting kan lett forandre seg til det verre.

[SesameStreet]

Da har jeg knekket fullstendig sammen. Jeg har gråt, gråt og gråt, for så å gråte litt mer. Jeg hadde en 45 minutters lang telefonsamtale med psykologen min, som takk og lov, hadde tid til å ha i dag så jeg er litt roligere. Jeg har mest av alt lyst til å krabbe under dyna og være der en hel uke. Alt annet har jeg bare lyst til å dra til helvete. Jeg vet at jeg ikke kan det, men jeg har lyst til det.  Jeg føler meg dum, føler at jeg ikke får til noen ting, at det er ting som jeg burde ha tenkt på eller forstått, at jeg ikke klarer å ta riktig avgjørelser. Jeg føler at ingen kommer til å bli glad i meg noen gang, at jeg ikke er verdt noen ting for noen, at jeg kommer til å bli venneløs og sutrete for all evighet. Jeg føler at jeg er en taper, en skikkelig motbydelig taper som ikke får til noen verdens ting. Jeg tenker alltid at jeg burde visst bedre, burde forstått, burde skjønt, burde ha tatt med variablene. 

Også var det på'n igjen med vannet.  Jeg er en skikkelig sutrepave i dag. Men jeg skal ikke drikke, nei, det skal ikke skje. Jeg skal ikke ha alkohol i huset, skal ikke og kommer ikke til å skje. Jeg kjenner virkelig på suget nå, virkelig, men jeg er ikke så svak. NEI! 

Men jeg er glad for at jeg har hun, psykologen. Hun sier at jeg må få lov til å tenke på meg selv, at jeg har lov til å ha grenser og at jeg, som er alene med et barn, må kanskje senke skuldrene litt. 

Endret 5. desember 2017 av SesameStreet

[Duff]

1 time siden, SesameStreet skrev:

Da har jeg knekket fullstendig sammen. Jeg har gråt, gråt og gråt, for så å gråte litt mer. Jeg hadde en 45 minutters lang telefonsamtale med psykologen min, som takk og lov, hadde tid til å ha i dag så jeg er litt roligere. Jeg har mest av alt lyst til å krabbe under dyna og være der en hel uke. Alt annet har jeg bare lyst til å dra til helvete. Jeg vet at jeg ikke kan det, men jeg har lyst til det.  Jeg føler meg dum, føler at jeg ikke får til noen ting, at det er ting som jeg burde ha tenkt på eller forstått, at jeg ikke klarer å ta riktig avgjørelser. Jeg føler at ingen kommer til å bli glad i meg noen gang, at jeg ikke er verdt noen ting for noen, at jeg kommer til å bli venneløs og sutrete for all evighet. Jeg føler at jeg er en taper, en skikkelig motbydelig taper som ikke får til noen verdens ting. Jeg tenker alltid at jeg burde visst bedre, burde forstått, burde skjønt, burde ha tatt med variablene. 

Også var det på'n igjen med vannet.  Jeg er en skikkelig sutrepave i dag. Men jeg skal ikke drikke, nei, det skal ikke skje. Jeg skal ikke ha alkohol i huset, skal ikke og kommer ikke til å skje. Jeg kjenner virkelig på suget nå, virkelig, men jeg er ikke så svak. NEI! 

Men jeg er glad for at jeg har hun, psykologen. Hun sier at jeg må få lov til å tenke på meg selv, at jeg har lov til å ha grenser og at jeg, som er alene med et barn, må kanskje senke skuldrene litt. 

Selv om du føler deg svak så er du sterk nok til å ikke drikke, det er iallefall en god ting du skal være stolt av. Du setter ord på mye jeg kjenner meg godt igjen i, tanker som virrer i topplokket hele døgnet. Det er sannelig ikke lett men drikke det skal du klare seg uten. Klem.

[AnonymBruker]

5 timer siden, SesameStreet skrev:

Da har jeg knekket fullstendig sammen. Jeg har gråt, gråt og gråt, for så å gråte litt mer. Jeg hadde en 45 minutters lang telefonsamtale med psykologen min, som takk og lov, hadde tid til å ha i dag så jeg er litt roligere. Jeg har mest av alt lyst til å krabbe under dyna og være der en hel uke. Alt annet har jeg bare lyst til å dra til helvete. Jeg vet at jeg ikke kan det, men jeg har lyst til det.  Jeg føler meg dum, føler at jeg ikke får til noen ting, at det er ting som jeg burde ha tenkt på eller forstått, at jeg ikke klarer å ta riktig avgjørelser. Jeg føler at ingen kommer til å bli glad i meg noen gang, at jeg ikke er verdt noen ting for noen, at jeg kommer til å bli venneløs og sutrete for all evighet. Jeg føler at jeg er en taper, en skikkelig motbydelig taper som ikke får til noen verdens ting. Jeg tenker alltid at jeg burde visst bedre, burde forstått, burde skjønt, burde ha tatt med variablene. 

Også var det på'n igjen med vannet.  Jeg er en skikkelig sutrepave i dag. Men jeg skal ikke drikke, nei, det skal ikke skje. Jeg skal ikke ha alkohol i huset, skal ikke og kommer ikke til å skje. Jeg kjenner virkelig på suget nå, virkelig, men jeg er ikke så svak. NEI! 

Men jeg er glad for at jeg har hun, psykologen. Hun sier at jeg må få lov til å tenke på meg selv, at jeg har lov til å ha grenser og at jeg, som er alene med et barn, må kanskje senke skuldrene litt. 

Tør du å si "Jeg er STERK" i stedet for å si "Jeg er IKKE svak"?

For du er sterk, og du klarer å holde deg unna alkoholen!  

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[SesameStreet]

7 timer siden, Duff skrev:

Selv om du føler deg svak så er du sterk nok til å ikke drikke, det er iallefall en god ting du skal være stolt av. Du setter ord på mye jeg kjenner meg godt igjen i, tanker som virrer i topplokket hele døgnet. Det er sannelig ikke lett men drikke det skal du klare seg uten. Klem.

Jeg føler meg svak fordi at jeg har denne trangen, denne voldsomme og forferdelige trangen som forteller meg, som ber meg og som virkelig sniker seg ned inn langt i hvert eneste celle i kroppen min. Men ja, drikke skal jeg klare meg uten selv om drømmen går til Vinmonopolet og muligheten til å bare ta et glass, bare et glass hvitvin hadde vært himmelen, men etter et glass så kommer to så kommer tre så kommer fire. Jeg har reist meg opp. Jeg fortsetter, jeg fortsetter, men det er ganske synlig at ikke alt stemmer hos meg i dag. 

Jeg har ikke penger til det, uansett. 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tør du å si "Jeg er STERK" i stedet for å si "Jeg er IKKE svak"?

For du er sterk, og du klarer å holde deg unna alkoholen!  

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Nei. 

Endret 5. desember 2017 av SesameStreet