Gå til innhold
dillyduzit

Den store depresjonstråden

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Først og fremst: det triste er at jeg vil være anonym. :( Føler meg som en dårlig person som ikke vil stå for det å være deprimert. Vanligvis er jeg den første til å fremholde vekten av å avdekke tabuer.

 

Jeg må dessverre bare innse at jeg har blitt deprimert på nytt. Forrige gang var vel over ti år siden jeg gikk i veggen, ble sykemdlt, psykolog og antidepressiva. Husker ikke helt, men tror jeg sluttet med det etter 1,5-2 år senere.

 

Denne gangen er symptomene annerledes, mer kroppslige problemer. Legen har vært inne på tidlige demenssymptomer, cyste på hjernen, lavt stoffskifte, diabetes, vitaminmangel, ME, og så videre , alle prøveresultater har vært normale.

Jeg er rett og slett bare deprimert!

Finnes sikkert en haug med årsakssammenhenger som kan knyttes opp til hvorfor akkurat jeg er deprimert. Men jeg orker ikke gå til psykolog, som dessuten koster for mye penger.

 

Så jeg tenkte forsøke selvhjelp først. Problemet er at jeg gjorde alle disse sakene da jeg ble deprimert! Jeg trener, jeg er flink til å slappe av, gjøre saker jeg liker, jeg spiser bra mat, har familie og venner, studerer mitt drømmeyrke, har ingen økonomiske eller andre bekymringer, bruker legge meg i lysterapi når det er sol ute (ligger på soffan med solen rett på meg og lar tankene flyte. BARE MEG SELV! Og det er det som gjør meg så oppgitt. Er jo rett og slett bare et dårlig menneske.

 

 

Sånn, det rekker for nå. Kommer sikkert tilbake. ;) 

Anonymkode: cb7dc...505

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Først og fremst: det triste er at jeg vil være anonym. :( Føler meg som en dårlig person som ikke vil stå for det å være deprimert. Vanligvis er jeg den første til å fremholde vekten av å avdekke tabuer.

 

Jeg må dessverre bare innse at jeg har blitt deprimert på nytt. Forrige gang var vel over ti år siden jeg gikk i veggen, ble sykemdlt, psykolog og antidepressiva. Husker ikke helt, men tror jeg sluttet med det etter 1,5-2 år senere.

 

Denne gangen er symptomene annerledes, mer kroppslige problemer. Legen har vært inne på tidlige demenssymptomer, cyste på hjernen, lavt stoffskifte, diabetes, vitaminmangel, ME, og så videre , alle prøveresultater har vært normale.

Jeg er rett og slett bare deprimert!

Finnes sikkert en haug med årsakssammenhenger som kan knyttes opp til hvorfor akkurat jeg er deprimert. Men jeg orker ikke gå til psykolog, som dessuten koster for mye penger.

 

Så jeg tenkte forsøke selvhjelp først. Problemet er at jeg gjorde alle disse sakene da jeg ble deprimert! Jeg trener, jeg er flink til å slappe av, gjøre saker jeg liker, jeg spiser bra mat, har familie og venner, studerer mitt drømmeyrke, har ingen økonomiske eller andre bekymringer, bruker legge meg i lysterapi når det er sol ute (ligger på soffan med solen rett på meg og lar tankene flyte. BARE MEG SELV! Og det er det som gjør meg så oppgitt. Er jo rett og slett bare et dårlig menneske.

 

 

Sånn, det rekker for nå. Kommer sikkert tilbake. ;) 

Anonymkode: cb7dc...505

Hva slags kroppsligeproblemer sliter du med?

Anonymkode: dd2e3...f78

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Caduceus
På 23.2.2017 den 22.54, AnonymBruker skrev:

Det er det beste fastlegen som er her. De andre er verre. Utvalget er ikke så stort.

Jeg har vært innlagt. Der fikk jeg ingen behandling og ble utskrevet fra etter to måneder, fordi de ikke trodde de kunne gjøre noe for meg.

Nå er jeg hverken sterk eller svak, nå er jeg bare et skall, jeg lever ikke, jeg eksisterer bare.

Nei, der er ingen opp. Der er bare flat eller enda lenger ned. Akkurat nå er jeg veldig langt nede.

Nope, har ingenting som fyller dagene. Jeg er ufør. Så ingen jobb. Ingen aktiviteter. Ingenting.

Jeg fant ut av "meningen med livet", som 25-åring. Men ingen vil lytte, så da sitter jeg med den kunnskapen uten noen å dele med den til.

Ut over det er det ikke mange ting å finne ut av, opplever jeg.

Hmmm... Kjedelig? Mhm. Deppe-tråden. Jeg er deppa.

Anonymkode: a4bf3...963

Prøv å be om henvisning videre i systemet. Fastlegen har ikke nødvendig kompetanse,noe som bidrar til å trekke deg lengre ned. Les om Modum bad eller Viken senter. Der er masse håp,det gjelder bare å finne riktig dør🌻Ønsker deg inderlig lykke til!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags kroppsligeproblemer sliter du med?

Anonymkode: dd2e3...f78

Håravfall, ledd og muskelsmerter, utslett i ansiktet, småsår i munnhule, småvondt i halsen, hodepine (bak, der hypofysen ligger), synsforstyrrelser/dårligere mørkesyn, forstoppelse, nedsatt allmenntilstand, vektoppgang, ekstremt søvnbehov, og så videre.

 

Kognitive forstyrrelser, dårlig minne/konsentrasjon, lett forvirring, kortidsminnet meget dårlig i perioder. Men demenstesten var 100% toppscore.

Anonymkode: cb7dc...505

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Først og fremst: det triste er at jeg vil være anonym. :( Føler meg som en dårlig person som ikke vil stå for det å være deprimert. Vanligvis er jeg den første til å fremholde vekten av å avdekke tabuer.

Anonymkode: cb7dc...505

Jeg er også  for å slutte med at psykiske sykdommer skal være tabubelagt. Men jeg ville gjort som deg (eller gjør som deg) og skriver anonymt i denne tråden. Jeg synes ikke du skal føle deg som en dårlig person for det! Selv om ingen vet hvem jeg er i virkeligheten utifra brukernavnet mitt her på KG, så vil jeg ikke en gang at folk skal vite om brukeren XXX at jeg er deprimert. Fordi når jeg deltar her inne og ingen vet det så blir jeg dømt som et fullt funksjonelt menneske, og det er synd at det skal være sånn, men jeg er redd for at jeg skal bli dømt annerledes hvis de vet at jeg er "fucked up". Så det er godt å eksistere et sted der man kan være en "persona" som ikke er deprimert. Og jeg vet at folk flest driter jo i hva fremmede er og ikke er på KG, men jeg driter ikke i det. På små og store måter i livet generelt blir jeg jo møtt med forhåndsdømming, eller fordommer, eller dømming, eller liksom andre forventninger siden jeg er syk, og det er ikke noe gøy, selv når det ikke er vondt ment. 

Så, hei! Du er ikke noe dårlig person fordi du vil være anonym! 

Anonymkode: 849b0...1ef

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Que

Denne tråden likte jeg:) Eller, altså, jeg likte delingen av erfaringer.

For å være helt ærlig så vet jeg ikke helt selv hva som feiler meg. Fastlegen mente jeg var moderat deprimert med en "dæsj" angst på toppen. Psykologen min sier hun ikke oppfatter meg som deprimert og jeg er forsåvidt enig med henne på en måte, men ikke alltid. Det er vel det som er litt av problemet. Det går så opp og ned. Men jeg har lært meg nå at hele greia bunner i stress og det faktum at jeg takler det ekstremt dårlig. Noe som passer dårlig når man har barn og hund, studerer, jobber og har en mann med fysiske problemer som krever sitt. Jeg er mye sint og det skal ingenting til for å trigge sinnet mitt. Jeg har plutselig begynt å slite noe helt enormt med å komme meg opp om morningen. Jeg som alltid har vært en morgenfugl! Nå utsetter jeg det til siste liten og da blir det jo bare enda mer stress, men jeg bare orker ikke. Jeg fungerer greit gjennom dagen og i møte med andre mennesker, men jeg synes det er vanskelig når folk forventer ting av meg, for jeg orker ikke ha enda mer hengende over meg. Ting som burde vært gjort osv.... Da går jeg i forsvarsposisjon og reagerer meg sinne.

Jeg er mye frustert og bekymret for fremtiden. Aner ikke hva jeg skal ende opp med av jobb etter studiene og bekymrer meg mye for om jeg ikke finner noe som er relevant slik at hele utdannelsen bare er bortkasta. Også er vi i en skikkelig dårlig økonomisk periode nå. Og jeg har så dårlig samvittighet overfor ungene når vi må vente en uke med å kjøpe youghurt fordi vi ikke har penger. De siste 3 årene etter at mannen min ble skadet har vært en eneste lang nedtur. Hver gang vi har trodd at det skulle snu, har det gått enda lengre ned. Nå er det heldigvis i ferd med å snu for hans del, men alt det andre ligger der og murrer hele tiden....

Problemet er at jeg alltid bagatelliserer og pakker inn problemene i møte med andre. inkludert legen og psykologen. Jeg klarer bare ikke å forklare hvor jævli ting er når de er som verst når det verste er over. Det kan jeg bare sette ord på der og da. I etterkant tenker jeg at det egentlig ikke var så ille og "det gikk jo over". Helt til neste gang jeg faller ned i kjellern igjen. 

Vet ikke helt hva jeg ville med dette. Kanskje bare dele min erfaring. 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
29 minutter siden, Que skrev:

Denne tråden likte jeg:) Eller, altså, jeg likte delingen av erfaringer.

For å være helt ærlig så vet jeg ikke helt selv hva som feiler meg. Fastlegen mente jeg var moderat deprimert med en "dæsj" angst på toppen. Psykologen min sier hun ikke oppfatter meg som deprimert og jeg er forsåvidt enig med henne på en måte, men ikke alltid. Det er vel det som er litt av problemet. Det går så opp og ned. Men jeg har lært meg nå at hele greia bunner i stress og det faktum at jeg takler det ekstremt dårlig. Noe som passer dårlig når man har barn og hund, studerer, jobber og har en mann med fysiske problemer som krever sitt. Jeg er mye sint og det skal ingenting til for å trigge sinnet mitt. Jeg har plutselig begynt å slite noe helt enormt med å komme meg opp om morningen. Jeg som alltid har vært en morgenfugl! Nå utsetter jeg det til siste liten og da blir det jo bare enda mer stress, men jeg bare orker ikke. Jeg fungerer greit gjennom dagen og i møte med andre mennesker, men jeg synes det er vanskelig når folk forventer ting av meg, for jeg orker ikke ha enda mer hengende over meg. Ting som burde vært gjort osv.... Da går jeg i forsvarsposisjon og reagerer meg sinne.

Jeg er mye frustert og bekymret for fremtiden. Aner ikke hva jeg skal ende opp med av jobb etter studiene og bekymrer meg mye for om jeg ikke finner noe som er relevant slik at hele utdannelsen bare er bortkasta. Også er vi i en skikkelig dårlig økonomisk periode nå. Og jeg har så dårlig samvittighet overfor ungene når vi må vente en uke med å kjøpe youghurt fordi vi ikke har penger. De siste 3 årene etter at mannen min ble skadet har vært en eneste lang nedtur. Hver gang vi har trodd at det skulle snu, har det gått enda lengre ned. Nå er det heldigvis i ferd med å snu for hans del, men alt det andre ligger der og murrer hele tiden....

Problemet er at jeg alltid bagatelliserer og pakker inn problemene i møte med andre. inkludert legen og psykologen. Jeg klarer bare ikke å forklare hvor jævli ting er når de er som verst når det verste er over. Det kan jeg bare sette ord på der og da. I etterkant tenker jeg at det egentlig ikke var så ille og "det gikk jo over". Helt til neste gang jeg faller ned i kjellern igjen. 

Vet ikke helt hva jeg ville med dette. Kanskje bare dele min erfaring. 

 

Vil gi deg :klem: 

Anonymkode: dd2e3...f78

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
BlendaSensitive

@Que Jeg synes du kopierer det du har skrevet her og tar med til legen eller psykologen. :)

Å reagere med sinne er ikke så unormalt. Vi er alle ulike, noen trekker seg inn i seg selv, andre utagerer.

Svensk wiki, men google Fight, fleeze, fly: https://sv.wikipedia.org/wiki/Flykt-_och_kamprespons

 

 

Stor klem til deg!

:troest:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Prinsesse788

Så mange befriende innlegg. Takk for alle som kan dele sin erfaring. Jeg håper denne tråden kan hjelpe flere som meg!

Jeg er nylig diagnostisert med depresjon. Hverdagen føles ofte helt uoverkommelig, jeg forsømmer ansvar og folk rundt meg.

Mye av årsaken til at jeg har/hadde det bra var at jobben ga meg veldig inspirasjon og jeg hadde virkelig oppnådd "drømmejobben". Jeg har vært pliktoppfyllende, aldri syk, jobbet masse, trente masse og vært den alle ville være venn med.

De senere årene har jeg innsett at nettopp dette gjorde meg syk, de tingene jeg elsket gjorde at jeg aldri følte meg bra nok.

Følelsen av at "du kan alltid bedre" har hengt ved meg hele livet.

Dessverre finner jeg ingen glede i de tingene jeg elsket (trening, jobb) og jeg føler meg til tider så langt nede at jeg ikke kommer meg opp av sengen. Jeg klarer ikke følge opp med lege og sykemelding, som igjen fører til at jeg blir veldig lei meg og får dårlig samvittighet over for arbeidsgiver. Klarer ikke å snakke med arbeidsgiver fordi jeg ikke har et konkret svar om når og hvordan jeg kan komme tilbake.

Alt blir en vond spiral. Heldigvis har jeg en samboer med både tid og forståelse til å hjelpe meg. Skulle bare ønske at jeg kunne glede meg over livet igjen.

Etter 2mnd sykemelding har jeg nå fått resept på Cipraplex og skal forsøke dette, er det noen av dere som har erfaring med dette medikamentet?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

@Prinsesse788: Sender deg en klem! :klem: 

Jeg brukte Cipralex en stund, men den hadde ikke god nok virkning for min del. Den hadde i det minste (ikke for meg i alle fall) noe særlig bivirkninger. Det er vel kanskje derfor det er en av medisinene de prøver først. Jeg kjente først en forskjell etter 3 uker på medisinen. 

Anonymkode: 849b0...1ef

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
smalls

Jeg har gått på cipralex og det gjorde ingenting for meg. Legen min bare økte dosen og det ble liksom ikke bedre. Jeg ble veldig trøtt da jeg gikk på de og sleit med munntørrhet.. Så sluttet og begynte på noe annet som jeg ikke husker navnet på.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Ja, husker da jeg begynte med medisiner i forrige runde, så tok det hvertfall , om ikke 4 uker før jeg merket noe. Men for en forandring! Ikke at jeg ble frisk med en gang, men det tunge lokket i hodet lettet. Som at jeg ble dratt opp av et gjørmehull, kanskje ikke hele veien men til midjen, så jeg kunne tenkte og jobbe med prosessen å bli frisk.

 

Jeg lurer på om min depresjon nå kommer av stress og visse omstendigheter i livet som til sammen har gjort at jeg har sunket ned i gjørma igjen.

Anonymkode: cb7dc...505

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Prinsesse788

Takk for informasjonen!

Det blir, om noe, en erfaring rikere.

Nå går sykemeldingen min ut etter påske og jeg skal forsøke meg tilbake i jobb 100%.

Kan påpeke at det i stor grad er arbeidssituasjonen min som har gjort meg deprimert. Manglende motivasjon, manglende oppmerksomhet, holdt utenfor sosialt, masse stress, ekstremt konsentrasjonskrevende arbeidsoppgaver i åpent landskap (slitsomt) og ansvar for mange innleide. Jeg holdt ut i 2 år, det siste året frem til sykemeldingen var jeg ganske fraværende. 

Kunne søkt ny jobb, og burde nok det, men jeg trives allikevel veldig godt og aner ikke hva jeg kunne gjort i stedet.

Arbeidsituajsonen har også gjort meg usikker på egne evner og muligheter så jeg klarer rett og slett ikke å gå inn i en søkeprosess per dags dato.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

I dag føler jeg meg virkelig alene i å ha det kjipt. Jeg vet ikke om det er ganske vanlig når man er deprimert, for sånn føler jeg det ganske ofte i grunn. Veldig sånn "alt eller ingenting"-tenking. Som at alle andre er så flinke, alle andre får til mer enn meg, selv om de er deprimerte, og alle andre er sterke og holder ut. Jeg vet jo at det ikke er sant, jeg vet at folk er deprimerte og føler at ting er dritt de også. Men det er i alle fall den følelsen jeg sitter med her og nå, at jeg er en taper og jeg kommer aldri til å få til noe, og i det minste er det håp for alle dere andre her inne som er deprimerte, det er det jo ikke for meg. Og selv om jeg vet at det ikke er sånn det er, at dette er nettopp depressiv tankegang, hører jo ikke følelsene mine på fornuft. 

Jeg føler på at det ALLTID kommer til å være sånn. At ting ALDRI kommer til å bli bedre. At jeg KUN er en taper. At jeg ikke har NOEN venner, eller håp for det i fremtiden. At jeg ALDRI kommer til å ha en skikkelig jobb, eller mestre livet på en god måte. 

Ja, uff, nå høres jeg jo skikkelig negativ ut, og det er jeg jo i grunn i dag. Jeg skal alltid fremstå som så optimistisk og håpefull, men nå er alt bare dritt. Alt er bare skikkelig dritt. Verden suger. Og selv om dette er "den store depresjonstråden" skammer jeg meg når jeg skriver slike ting. Jeg blir flau over at jeg ikke en gang kan putte inn litt optimisme inni der. Det er jo ikke så udelt negativt, så hvorfor må jeg vinkle det på den måten? Hvorfor må jeg være så svak. Selv her i denne tråden vil folk kun synes det er plagsomt om jeg deler hvordan ting faktisk føles i dag. 

Det er litt som et filter depresjonen. Som at alt som skjer, og alle tanker, ønsker, håp og meninger, blir i lagt et depressivt filter. Og filteret representerer ikke hvem JEG er. Det gjør alt negativt. Jeg vil være positiv og optimistisk, men noen ganger er det som dette depressive filteret tar overhånd, og jeg er så redd for at folk skal tro at det er den jeg er. Men, jeg tror egentlig ikke det er meg. Jeg tror det er depresjonen. Og jeg hater at en sykdom kan ta over identiteten min på den måten. Hvis jeg hadde hatt en fysisk sykdom hadde jeg følt at den sykdommen ble MEG? Jeg tror ikke det. Men de tingene depresjonen påvirker og gjør med meg, jeg føler at det er med på å definere for andre hvem jeg er. 

Jeg vil ikke ha det sånn mer. Jeg vil bestemme meg for at nok er nok, nå gidder jeg ikke være deprimert mer. Men det har jeg prøvd før, men det er jo ikke slik det funker. Man kan ikke bare ta seg sammen. For da hadde jeg gjort det for årevis siden. 

Håper dere har en bedre dag enn meg! :klem: 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
dillyduzit
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

I dag føler jeg meg virkelig alene i å ha det kjipt. Jeg vet ikke om det er ganske vanlig når man er deprimert, for sånn føler jeg det ganske ofte i grunn. Veldig sånn "alt eller ingenting"-tenking. Som at alle andre er så flinke, alle andre får til mer enn meg, selv om de er deprimerte, og alle andre er sterke og holder ut. Jeg vet jo at det ikke er sant, jeg vet at folk er deprimerte og føler at ting er dritt de også. Men det er i alle fall den følelsen jeg sitter med her og nå, at jeg er en taper og jeg kommer aldri til å få til noe, og i det minste er det håp for alle dere andre her inne som er deprimerte, det er det jo ikke for meg. Og selv om jeg vet at det ikke er sånn det er, at dette er nettopp depressiv tankegang, hører jo ikke følelsene mine på fornuft. 

Jeg føler på at det ALLTID kommer til å være sånn. At ting ALDRI kommer til å bli bedre. At jeg KUN er en taper. At jeg ikke har NOEN venner, eller håp for det i fremtiden. At jeg ALDRI kommer til å ha en skikkelig jobb, eller mestre livet på en god måte. 

(snip)  :klem: 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

 

Jeg skal ikke si at det blir bedre, for det fikk jeg streng beskjed av en om å ikke si, og helt ærlig så vet jeg ikke om det blir bedre. Men, jeg hørte noen sa noe fint om depresjon i dag; du kommer nok aldri til å bli frisk, men du kommer til å ha det bedre. Ser man på en depresjon som et sår, og de som er friske i dag har forsatt arr. Kanskje det hjelper litt? 

Så må du alltid vite, det føles ut som du er alene, men det er du så asbolutt ikke - du er ikke den store taperen som du ser, du er like unik som resten av oss. Og det er absolutt ikke plagsomt at du forteller om hvordan du har det i denne tråden, det er nettopp derfor den ble opprettet, for å få ut slike tanker som man har - og bare "få" det ut rett og slett. 

Det kommer sikkert en dag hvor du vil se tilbake og tenke; jeg lever, jeg puster og jeg har en jobb, jeg har folk rundt meg som bryr seg og jeg har det faktisk litt godt, og det er disse dagene du på huske på. Det er så enkelt å glemme hva man faktisk har rundt seg. Men jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, og dessverre så er det slik jeg også føler meg når de tyngste dagene kommer. 

Uansett, så heier jeg på deg! 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
dillyduzit

Hvor skal jeg starte? Og hvor skal jeg avslutte? 

De siste dagene har følelsene vært sterkere enn noen gang, er jeg noen gang nok? I så fall, for hvem? Det virker nesten som at tiden løper fra meg, alle rundt meg opplever så fine ting, får seg nye jobber og har det lykkelig med menneskene rundt seg, men jeg bare sitter her og lurer på hvor på stien jeg gikk feil. 

Jeg prøver og prøver å blokkere ut de negative tankene, setter volumet høyere og høyere men likevel er disse negative tankene om fullstendig verdiløshet tilstedet. Hva gjør jeg nå, hvorfor er jeg her fremdeles? Er det noen der ute med høyere makter som har noe plan for meg? Jeg finner liksom ikke grensen mellom nå har jeg det bra, og dette er helt jævlig. Det å våkne hver eneste morgen med tanker om selvdestrukt, hva kan jeg glede meg til i dag, og hvor mye kan jeg spise i dag? 

Det er en helt forjævlig blanding av depresjon og en ganske så heftig spiseforstyrrelse som jeg trodde jeg hadde under stålkontroll, vel, jeg tok feil. En dag kan være fin selv om underbevisstheten sier; du er verdiløst, ditt jævla nek. 

Jeg er så numb hele tiden, jeg vil bare gråte men får ikke ut en eneste tåre, hvordan kan jeg spise når sultfølelsen ikke er tilgjengelig, hvordan kan jeg ha det så vondt når jeg ikke føler en eneste ting? Og ikke minst, hvorfor føler jeg meg så verdiløs hele tiden? Jeg vil alle rundt meg så vel at jeg glemmer å tenke på meg selv, men det å ha følelsen av å skuffe alle rundt meg bærer så tungt på skuldrene. Er jeg bare en sti i mannens liv før han begir seg ut på hovedveien? Han sier han elsker meg, men hvordan kan jeg virkelig vite det når det eneste jeg føler, er tomløshet. 

(Jeg er ikke suicidal!) Noen ganger så lurer jeg på hvordan det hadde blitt for de rundt meg om jeg mistet hjulfeste og krasjet, eller fikk kreft uten å ville ha behandling for det, ville noen egentlig ha brydd seg, eller er jeg såpass verdiløs for de rundt meg at de ikke hadde løftet et øyebryn en gang? 

Noen ganger lurer jeg på om det hadde vært legit å bare legge seg inn på psykiatriskavdeling og ikke brydd meg om disse rundt meg, bare få alt på avstand. Men på en annen side så tør jeg heller ikke, hva i helvete vil de tro om meg? Jeg prøver å vise at jeg er tøff, at det er svært lite som kan knekke meg tvers over, men i realiteten så skal det bare en liten kommentar eller et lite blikk. 

Det er litt morsomt egentlig når man tenker på det, her på KG kan jeg være den jeg ønsker å være, tøff men realitisk med empati, men det hele er så hyklerisk, jeg sier at andre må holde ut, ting blir bedre og vil dem bare godt, når jeg selv sitter bak en skjerm og lurer på om jeg klarer en dag til. 

Jeg har dog et lyspunkt i livet, og det er å jobbe som frivillig, det å få treffe mennesker som ikke dømmer deg, de ønsker bare litt hjelp til enkle datating, eller små unger som vil lære seg å strikke, eller de eldre som gleder seg til seniorcafé - det er det som får meg opp, men igjen, de vil jo heller ikke ense en tanke dersom jeg skulle bli borte, få en jobb eller gi det opp. For dem er det jo ett fett. 

Hvordan i helvete har jeg kommet meg hit? 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
minister-mio

Jeg føler meg så ekstremt langt nede og jeg tror aldri det her blir bra igjen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

@dillyduzit

Jeg har flere dager nå tenkt at jeg må få svart deg utifra det gode oppløftende svaret du ga til meg da jeg virkelig trengte det. Men kanskje på grunn av perfeksjonisme, kanskje på grunn av tiltaksløshet, har jeg ikke kommet meg dit. Og nå har jeg sittet i kveld og tenkt at nå skal jeg skrive et godt svar til deg på ditt innlegg, for jeg har mer overskudd nå, og nå var det du som kanskje trengte mitt svar slik jeg trengte ditt svar forrige uke. Men så sitter jeg her da, og tenker svaret mitt og jeg tror jeg har mye jeg kunne skrevet til deg, men tiltaksløsheten overmanner meg. Og selv om tankene finnes inne i hodet mitt, gode tanker (om jeg så må si det selv), kanskje til og med oppløftende, i alle fall omtenksomme, så glipper de unna når jeg prøver å fange dem og få dem ned på tastaturet. Det er vel et av tegnene på depresjon det også! 

Hvis jeg kunne snakket dem ut kunne de kanskje klart å gi noe mening, men det er noe med det å få dem ned med ord. Jeg vet ikke om dere andre har det sånn. Det er en slags konsentrasjonsvanske. Man tenker og grubler og føler at hjernen fungerer godt, men så skal man enten presisere for seg selv hva man kom frem til, eller skrive det ned og det er som det plutselig finnes skjulte rom i hjernen din der tankene gjemmer seg. Eller som at du stadig jakter skyggen din, du kan aldri virkelig fange den. Det er bare så uhåndgripelig (og ikke på den måten at åpenbart er ALLE tanker uHÅNDgripelige :P). Og plutselig er hjernen bare et stort kaos. Noen ganger går dette til og med så langt at jeg dissosierer. For jakten på tankene mine blir så kaotisk at jeg mister fotfeste i meg selv. Og haha, nå skal jeg prøve å slutte å forklare dette før jeg blir forvirra. :P 

Uansett dillyduzit, jeg vil dele med deg det jeg kom til å tenke da jeg leste innlegget ditt! Jeg vil vise at jeg bryr meg, for det gjør jeg. Jeg vil gi deg litt omsorg fra en fremmed, litt perspektiv som det er vanskelig å ha når man er seg selv og når man er deprimert. Det er så mye enklere å se verdien i andre og at det er viktig at de er her, enn det er å se de samme tingene om seg selv! Men jeg får det ikke helt til i dag! ... Og nå ser jeg at dette innlegget uansett ble ganske langt. Uten særlig substans bare. Sånn er det å være litt forvirra. 

Når det gjelder psykiatrisk avdeling, har du vært innlagt før? Jeg har vært det flere ganger, og det finnes god hjelp å få. Samtidig som det absolutt har vært nødvendig for meg, og har gitt meg god hjelp, har det dessverre også påført meg krenkelser og traumer fra helsevesenet som jeg skulle ønske jeg kunne være foruten. Man er prisgitt hvor man kommer, hvem kontaktene ens er, og hvilken behandler man får. Jeg er selv ganske engasjert i psykiatrien og psykisk helsevern, og dette provoserer meg så utrolig sterk i grunn. For jeg synes det er en skam at mennesker som lider så mye skal måtte bli innlagt i et helsevesen som påfører dem enda mer lidelse. Og jeg sier ikke at dette er deres intensjon, men det finnes definitivt mennesker i psykiatrien som aldri burde jobbet der. Og ... ja, jeg skal ikke si så mye, jeg får roe meg ned for natten. Dette er vel noe av det jeg provoseres mest av. Tvang og blant annet hvordan spesielle pasientgrupper blir behandlet. Men uff, nå har jeg gått på en lang tirade om noe som ikke hadde med saken å gjøre i det hele tatt. Hvorfor kommer det så mange ord ut av meg når jeg bare skulle skrive et kort svar!? 

Uansett så er ikke innleggelse svakt av deg i alle fall. Og de som er glad i deg burde ha din helse fremst når du har det så ille som nå. Så jeg synes i alle fall ikke du skal la dine forpliktelser til dem gå foran dine forpliktelser til din egen helse og ditt eget liv. 

Lol, serr... hvordan får jeg til å skrive så mye når jeg bare skulle skrive kort??????? :fnise: 

Håper du går til psykolog i alle fall. Min psykolog og det å vite at jeg har ny time der om ikke så lenge er en stor hjelp for meg. Jeg har i mange perioder alltid klenget til det som en måte å komme igjennom dagen "bare frem til fredag, hold bare ut til fredag"  liksom. 

Sender deg en stor klem! 
Og en stor klem til deg også @minister-mio! Depresjonen er fæl på den måten at den nettopp forteller oss at det aldri kommer til å bli bra igjen. Hadde depresjonen vært så vond men i det minste latt oss få ta vare på håpet så hadde den vært mer tålelig. Men kanskje det å huske på at også følelsen av at "dette går aldri over" eller frykten for "kommer det til å bli bedre NOEN gang" det handler om depresjon, ikke realitet. 

:klem::hjerte: 

(SÅ MANGE ORD!)

Anonymkode: 849b0...1ef

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
miaw

Dager hvor jeg ikke er meg selv

Er jeg ingen andre heller

Jeg er nok bare så lite meg at jeg ikke synes

Men imorgen

Da skal jeg få øye på meg igjen.

Poster et dikt av Trygve Skaug som  kanskje noen finner litt trøst i. Jeg tar ivertfall frem disse ordene og finner styrke i dem, når jeg føler meg verdiløs.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Skadeskutt

Melder meg inn. Har ikke lest enda, men. Jeg har alvorlig depresjon. Har vært innlagt i snart fire mnd. Skriver mer senere. Må dessverre gå nå. :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   1 medlem

    • Muskath

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her