Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

18 timer siden, Daryl Dixon skrev:

Å føle seg fastlåst er du ikke alene om. Har ikke grunn til å klage over så mye, for de siste 8-9 mnd har vært veldig bra. Både helsemessig og kjærestemessig. Men fått en  skikkelig baksmell med infeksjoner som bare kommer tilbake og da mistenker jeg det værste. Og kjæresten min gikk fra meg en gang forde hun ikke taklet å være med en som er syk. Det er stor forskjell på å være 23 som vi var da og 31 som vi er nå. Og jeg synes slik er vanskelig å snakke om. Hun er i Irland og jobber og studerer så mulighetene for å ta en skikkelig samtale er begrenset. Blir liggende å føle meg alene og veldig sårbar, og det hater jeg og hater å innrømme det. Begynner å bagatellisere hvordan jeg har det for å ikke få henne til å miste håpet og trekke seg unna. Får ikke aktivisert meg for å få tankene over på noe annet og ja, føler meg så fastbundet bokstaveligtalt nå. Det er kjett å lese at andre og er våkne med helt rævva tanker i natt.

Det viser jo litt styrke å innrømme når man er sårbar og svak. Tenk på det! Og ikke sitt med alle følelser alene hvis du har noen å dele de med. Og i allefall ikke hvis du er syk i tillegg.

19 timer siden, stf skrev:

Jeg tror ikke jeg som sårbar og følsom mann er ment til å leve i en verden med alle disse kravene menn har mot seg, og alle kravene damene setter til menn.

Kravene er oppdiktet av folk som tror alt må være perfekt for å kunne leve. På tide å vise fingeren til verden og drite i andre. Jeg blir så dritt lei av de som skal skryte av at de har det så perfekt. Prøv å vær deprimert en dag så ser du det.

Anonymkode: 678af...b79

[AnonymBruker]

Hei alle. De siste månedene har vært ufattelig vanskelig. Jeg har slitt mye og jeg nå føler meg bare tom. Jeg har mest lyst til å legge meg og aldri våkne opp. Problemene mine er så tabu og så vanskelig for meg å snakke om at jeg føler at jeg ikke klarer å dele med venner, familie eller psykolog. Noen flere som kjenner seg igjen? Vet jeg ikke er alene, men jeg går konstant rundt med en følelse av å være ensom, jeg har også trukket meg langt tilbake. Jeg snakker ikke med venner lenger, fordi jeg er så redd for hvordan de vil reagere når de ser hva som møter dem, at jeg ikke er den sprudlende og glade jenta jeg en gang var. Jeg er så redd at det skal rakne for meg, at den sterke fasaden jeg har bygget bare brister helt, siden noen ganger kjenner jeg det er på nippet, og den følelsen har kommet oftere og oftere i det siste. Grunnen for at jeg skriver dette er fordi jeg vet at det første steget mot å bli "frisk" er å innrømme at man har et problem, om ikke annet på et lukket og anonymt forum. Takk for at du laget denne tråden!

Anonymkode: 2c64f...3ff

[AnonymBruker]

Jeg er slite, lei. Kjenner jeg på vei mot en gedigen breakdown. Det kjennes ut som at jeg kveles snart. Er konstant på gråten. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest Daryl Dixon]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei alle. De siste månedene har vært ufattelig vanskelig. Jeg har slitt mye og jeg nå føler meg bare tom. Jeg har mest lyst til å legge meg og aldri våkne opp. Problemene mine er så tabu og så vanskelig for meg å snakke om at jeg føler at jeg ikke klarer å dele med venner, familie eller psykolog. Noen flere som kjenner seg igjen? Vet jeg ikke er alene, men jeg går konstant rundt med en følelse av å være ensom, jeg har også trukket meg langt tilbake. Jeg snakker ikke med venner lenger, fordi jeg er så redd for hvordan de vil reagere når de ser hva som møter dem, at jeg ikke er den sprudlende og glade jenta jeg en gang var. Jeg er så redd at det skal rakne for meg, at den sterke fasaden jeg har bygget bare brister helt, siden noen ganger kjenner jeg det er på nippet, og den følelsen har kommet oftere og oftere i det siste. Grunnen for at jeg skriver dette er fordi jeg vet at det første steget mot å bli "frisk" er å innrømme at man har et problem, om ikke annet på et lukket og anonymt forum. Takk for at du laget denne tråden!

Anonymkode: 2c64f...3ff

Er det det at du sliter som føles tabu, eller er det noe som har skjedd som folk flest ser på som tabu som dermed får deg til å føle deg langt nede?

[AnonymBruker]

På 8.10.2017 den 17.57, AnonymBruker skrev:

Etter en lang og tung periode ser jeg plutselig lys i tunnelen. 

Anonymkode: fe524...c19

Og der falt jeg plutselig ned flere hakk igjen. Håper det bare er midlertidig.

Jeg har heldigvis planer i helgen, så jeg håper dette vil distrahere meg helt fra ... vel, livet mitt. 

Anonymkode: fe524...c19

[lillesky]

Tråden er ryddet for selvskadningstanker.
Slike tråder kunne bli stengt, og vi henviser til steder der man kan prate med noen som har kompetanse til å håndtere slike situasjoner. Se dette innlegget for utfyllende forklaring. Vi anbefaler dere som ønsker å diskutere disse temaene å ta kontakt med Mental helse på 116 123 eller benytte nettsiden deres Sidetmedord.no, eller kontakte Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. Er du under 18 år kan du også kontakte Kors På Halsen.
/lillesky (mod) 

[Skadeskutt]

På 11.10.2017 den 18.37, Rainstorm skrev:

Dette er det samme som så mange av oss tenker. Jeg som er sånn og sånn er ikke ment å leve i denne verdenen. Jeg har tenkt det ofte. Jeg er for sårbar! Jeg har for mange følelser! Jeg passer ikke inn! Men det er så mange som meg, og så mange som deg,  så vi må finne hverandre. Finne de menneskene som skjønner hvor vondt vi kan oppleve verden noen ganger. 

Og du, jeg anbefaler deg å stikke vekk da. Pakke sekken og dra. Gjør heller det enn å dø liksom. Det er mulig. Prøv det. Gjør noe utenom rutinen. Minn deg selv på at du lever. Når du går i den samme tralten dag etter dag, monotonien kunne tatt drepen på selv de lykkeligste mennesker. Men som Duckie sier vær forsvarlig. Norge er et stort land. 

Og du, du kan oppsøke hjelp. Det er opp til deg. Du klarer det. 

Åh ja. Jeg har så mange ganger sagt til både behandlere og mamma at jeg er ikke ment for livet. For verden. Jeg virker jo ikke. 

[Gjest JeSuisLouise]

I dag er jeg LANGT nede. Vet ikke hvorfor, men høsten påvirker meg sånn.. jeg er helt desperat etter sol og varme. Begynte å gråte etter trening i dag, og kan ikke si hvorfor en gang. 

Hva gjør dere når dere har slike dager, der alt bare er grått og trist? Helst vil jeg grave meg ned under dyna med kilovis av sjokolade men kan jo ikke det 

[Skadeskutt]

1 time siden, JeSuisLouise skrev:

I dag er jeg LANGT nede. Vet ikke hvorfor, men høsten påvirker meg sånn.. jeg er helt desperat etter sol og varme. Begynte å gråte etter trening i dag, og kan ikke si hvorfor en gang. 

Hva gjør dere når dere har slike dager, der alt bare er grått og trist? Helst vil jeg grave meg ned under dyna med kilovis av sjokolade men kan jo ikke det 

Vel..Etter lang tids lidelse, 6,5 mnd i akuttpsykiatrien osv. Så begynte jeg å ruse meg. Nå går jeg og venter på at en straffesak skal komme i gang og jeg er på heldøgns rehabilitering for rus og psykiatri. Stadig i kamp med meg selv om jeg skal holde ut eller skrive meg ut.

Så hva gjør en når de jævlige dagene kommer. Vet rett og slett ikke. Annet enn at det er godt for kroppen å få frisk luft og at man prøver å avlede seg selv. 

[Gjest JeSuisLouise]

19 timer siden, Skadeskutt skrev:

Vel..Etter lang tids lidelse, 6,5 mnd i akuttpsykiatrien osv. Så begynte jeg å ruse meg. Nå går jeg og venter på at en straffesak skal komme i gang og jeg er på heldøgns rehabilitering for rus og psykiatri. Stadig i kamp med meg selv om jeg skal holde ut eller skrive meg ut.

Så hva gjør en når de jævlige dagene kommer. Vet rett og slett ikke. Annet enn at det er godt for kroppen å få frisk luft og at man prøver å avlede seg selv. 

Det var leit å lese. Bare det at du har oppsøkt hjelp må jo være en seier i seg selv? Jeg forstår selvsagt at det er vanskelig og at du sliter med det her. Finnes ingen enkel oppskrift for å komme over det heller.

Sliter med depresjon selv som du ser, men ikke hele tiden. Har prøvd å se litt på stand up og sånn i det siste om jeg er virkelig nede. Uansett om det er teit eller barnslig så hjelper det faktisk på humøret. 

Lykke til videre uansett, jeg kjenner folk som har vært gjennom rus og psykiatri så vet hvor tøft det kan være 

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske det var mulig å skrive om selvmordstanker og selvskadingstanker her inne. Og plis la dette stå da, fordi det er betrakninger rundt dette tabuet rundt å skrive om det, og ikke mine tanker om det. lillesky skriver at selvskadingstanker ikke er lov, og dette er ikke selvskadingstanker. Det er tanker om tankene! Det er noe annet. Jeg skulle ønske det var mulig å skrive om det, på visse måter, fordi jeg tror at noen ganger kan litt galgenhumor og normalisering hjelpe. Det er som i Harry Potter hvor det at man ikke kan si Voldemort gjør at folk blir reddere og reddere for det. (For dere som ikke har lest Harry Potter, gjør det!) He-who-must-not-be-named sier de jo, og det er jo sånn med selvmord og selvskading også, man kan ikke si det. Man kan ikke si "hei, jeg tenker på selvmord", selv om for alvorlig deprimerte mennesker så er det helt vanlig. Og det gjør det større! Det gjør det jo til en stor, stygg hemmelighet, noe man føler man må holde skjult for hvis ikke tror folk at du er gal! Men du er jo ikke gal, du er syk. Og med den sykdommen så er det helt normalt sett forholdene i betraktning at disse tankene kommer. Det er ikke farlig å tenke på selvmord. På samme måte som det ikke er farlig å tenke på å drukne babyen din. Men jo mer vi tenker at "herlighet, jeg har ikke kontroll, det må være noe alvorlig feil med meg som tenker på dette", jo mindre kontroll får du. 

Det er ikke normalt å ta selvmord. Det er sykt. Det er ikke riktig. Men tankene rundt det er normalt for alvorlig deprimerte. Hvorfor er det så farlig å anerkjenne det, og gi rom for å dele disse tyngste tankene? "Fordi man ikke kan luke ut skadelige svar" ... kanskje det er minst like skadelig å måtte gå med det alene, som å få høre "bare gå og dø" ... ikke vet jeg. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

Jeg har det skikkelig kjipt nå. Dette tilknytningsbehovet er skikkelig trigget. Se meg, se meg, se meg! Man får lyst til å kle seg naken og stå på balkongen, blamere seg, bare sånn at noen skal se deg. Det er ganske sykt egentlig. Bokstavlig talt. Det er så mange syke psykiske ting som ikke nødvendigvis handler om psykiske sykdommer. Men bare de grunnleggende byggeklossene i psyken din som er ødelagt, pest-befengt. Ville dette vært annerledes hvis noen lå inntil meg og holdt rundt meg? Jeg tenker liksom "da hadde ting vært bedre", men jeg tror egentlig ikke det. Da hadde de ligget der inntil meg og jeg ville vært like utrygg likevel. Når går dette over? 

Jeg har det skikkelig kjipt nå, men jeg skriver bare om det i et lite dikt, kanskje det hjelper?

Verden finnes der ute. 
Utenfor huden min. Utenfor vinduene. 
Det regner. Jeg vet at dét, det er verden. 
Men jeg vet det ikke likevel. 

For verden finnes ikke der ute. 
Verden er langt av steds. Gjennom tunneler! 
Over store grøfter og daler. Det er 
langt, langt, langt
borte.

Han tar på meg. Stryker meg over håret. 
Og han er så langt unna. 
Jeg ser på ham, og han stirrer meg inn i øynene, og 
jeg mister tid og sted. Ikke fordi jeg er forelsket,
men fordi jeg blir sugd gjennom universet
bort, bort, bort. 

Jeg kan høre stemmen hans mot øret mitt.
Kjenne hånden hans mot kinnet mitt,
og føle pusten hans mot min. 
Jeg er her. Men jeg er ikke det. 
Jeg er ikke det. 

Men kanskje verden finnes der inne.
I den lille bobla i det fjerne. Men hvor 
er jeg da? 
Det er en avgrunn mellom oss. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[Skadeskutt]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skulle ønske det var mulig å skrive om selvmordstanker og selvskadingstanker her inne. Og plis la dette stå da, fordi det er betrakninger rundt dette tabuet rundt å skrive om det, og ikke mine tanker om det. lillesky skriver at selvskadingstanker ikke er lov, og dette er ikke selvskadingstanker. Det er tanker om tankene! Det er noe annet. Jeg skulle ønske det var mulig å skrive om det, på visse måter, fordi jeg tror at noen ganger kan litt galgenhumor og normalisering hjelpe. Det er som i Harry Potter hvor det at man ikke kan si Voldemort gjør at folk blir reddere og reddere for det. (For dere som ikke har lest Harry Potter, gjør det!) He-who-must-not-be-named sier de jo, og det er jo sånn med selvmord og selvskading også, man kan ikke si det. Man kan ikke si "hei, jeg tenker på selvmord", selv om for alvorlig deprimerte mennesker så er det helt vanlig. Og det gjør det større! Det gjør det jo til en stor, stygg hemmelighet, noe man føler man må holde skjult for hvis ikke tror folk at du er gal! Men du er jo ikke gal, du er syk. Og med den sykdommen så er det helt normalt sett forholdene i betraktning at disse tankene kommer. Det er ikke farlig å tenke på selvmord. På samme måte som det ikke er farlig å tenke på å drukne babyen din. Men jo mer vi tenker at "herlighet, jeg har ikke kontroll, det må være noe alvorlig feil med meg som tenker på dette", jo mindre kontroll får du. 

Det er ikke normalt å ta selvmord. Det er sykt. Det er ikke riktig. Men tankene rundt det er normalt for alvorlig deprimerte. Hvorfor er det så farlig å anerkjenne det, og gi rom for å dele disse tyngste tankene? "Fordi man ikke kan luke ut skadelige svar" ... kanskje det er minst like skadelig å måtte gå med det alene, som å få høre "bare gå og dø" ... ikke vet jeg. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Enig med deg. Også er det også slik at hvis noen har bestemt seg så er det lite noen på et forum kan si. Og hvis noen med slike tanker ikke har planer om å gjøre alvor ut av tankene så er det ikke sannsynlig at folk på et forum kan vippe personen ovet pinnen. 

[AnonymBruker]

Har besøk av broren, jeg sitter og later som om alt er Ok, smiler og ler. Det han ikke vet at han inni meg jobber hjernen på sprang med å finne en måte å gjøre det slutt på livet. 

Anonymkode: 83fdf...f86

[AnonymBruker]

Hvorfor må det helvetes kjøleskapet gå i stykker bare noen dager før vi skal ha barnebursdag? Jeg, som prøver å stable meg på beina etter en depresjon, kjenner en svimlende panikk for om kakene tiner. De som jeg fikk til på tiende og trettende forsøk, etter mange tårer og banning.  Nå kjenner jeg bare at jeg har lyst til å gråte enda mer.... Hvordan i alle dager skal maten holde seg? Hvordan i alle dager skal noe som helst holde seg i kjøleskapet? 

Jeg vil bare krabbe under dyna nå og ikke stå opp igjen på en uke.... 

Anonymkode: 10e4f...bb1

[Skadeskutt]

Faen altså. Jeg er 26 år og så ufattelig sliten og lei av livet. Jeg er i behandling og jeg sliter sånn med å være her. Jeg vil bare hjem. Men for hva? Vet jo jeg ikke vil klare å stå i mot trangen til å ruse meg. Jeg vet at jeg kommer til å slite ekstra framover fordi jeg skal anmelde en person for psykisk vold og overgrep. Vet også jeg vil få det vanskelig da jeg selv er siktet i en sak og det blir neppe noe hyggelig dersom saken ikke henlegges og det blir rettsak. 

Føler meg så fanget. De siste 12 månedene har jeg vært 8,5 måneder på institusjon. 6,5 mnd i strekk på akuttpost, tre korte tvangsinnleggelser i etterkant av den lange innleggelsen, 13-14 innleggelser på akuttmottak i somatikken hvor jeg har vært ca et døgn hver gang. Og i morgen har jeg så langt vært fire uker i rusbehandling.  Har plassen her i 12 måneder, men kjenner ikke jeg takler tanken på det en gang..

Blir mer og mer deprimert igjen kjenner jeg. Har til og med sprukket to ganger på en uke mtp. Selvskading. Noe jeg ikke en gang kan si til de ansatte da jeg vet jeg før eller siden blir utskrevet hvis jeg gjør det her. Så da må jeg holde det for meg selv. 

Endret 24. oktober 2017 av Skadeskutt

[BerntHulken]

I går var jeg totalt nedfor, gikk en lang tur og tenkte i mitt stille sinn at jeg ikke skulle returnere hjem igjen.. Men det gjorde jeg, og jeg gjør det alltid.

For tiden er det dameproblemer som tynger meg mest, mindreverdighetskompleks i forholdssammenheng. Jeg har ikke sjans, er ikke kjekk nok, er ikke smart nok, ressurssterk, god nok økonomi eller er en interessant nok person.

Jeg savner nærhet og sex noe vanvittig, og jeg føler meg så utelatt fra det. Syns det er vondt å tenke på at "alle" andre har et yrende sexliv, med kjærester/partnere eller fuckfriends, mens jeg ikke.

Greit nok, jeg kan klandre meg selv. Jeg er ikke verdens mest sosiale skapning, men jeg opplever at de fleste som snakker med meg liker meg. Jeg er alltid høflig og grei i samtaler. Med noen klarer jeg å konversere mer enn med andre. Ingen ser det tunge i meg.

Jeg skulle så inderlig ønske at noen (jenter) sa til meg at jeg er god nok, at jeg er kjekk og sexy og at de ville ha meg!

Men nei..

[BerntHulken]

47 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Faen altså. Jeg er 26 år og så ufattelig sliten og lei av livet. Jeg er i behandling og jeg sliter sånn med å være her. Jeg vil bare hjem. Men for hva? Vet jo jeg ikke vil klare å stå i mot trangen til å ruse meg. Jeg vet at jeg kommer til å slite ekstra framover fordi jeg skal anmelde en person for psykisk vold og overgrep. Vet også jeg vil få det vanskelig da jeg selv er siktet i en sak og det blir neppe noe hyggelig dersom saken ikke henlegges og det blir rettsak. 

Føler meg så fanget. De siste 12 månedene har jeg vært 8,5 måneder på institusjon. 6,5 mnd i strekk på akuttpost, tre korte tvangsinnleggelser i etterkant av den lange innleggelsen, 13-14 innleggelser på akuttmottak i somatikken hvor jeg har vært ca et døgn hver gang. Og i morgen har jeg så langt vært fire uker i rusbehandling.  Har plassen her i 12 måneder, men kjenner ikke jeg takler tanken på det en gang..

Blir mer og mer deprimert igjen kjenner jeg. Har til og med sprukket to ganger på en uke mtp. Selvskading. Noe jeg ikke en gang kan si til de ansatte da jeg vet jeg før eller siden blir utskrevet hvis jeg gjør det her. Så da må jeg holde det for meg selv. 

@Skadeskutt, jeg vet ikke om jeg kan si noe annet enn at jeg føler med deg! Og heier veldig på deg!

[Skadeskutt]

10 timer siden, stf skrev:

@Skadeskutt, jeg vet ikke om jeg kan si noe annet enn at jeg føler med deg! Og heier veldig på deg!

Takk for det. Og det samme til deg. 

Er dessverre en kjennsgjerning å føle man ikke er bra nok. Det er trist og det er jævlig. Men jeg tipper du er god nok akkurat som du er. Ingen er perfekte. Heller ikke du og jeg. Jeg føler at ingen noen sinne kan elske meg. Jeg vet jeg lett finner menn som vil ha meg. Inntil jeg tar mot til meg og forteller om hva jeg sliter med. Da stikker de vel av. For hvem vil ha ei ødelagt og "sprø" bærte liksom. 

[AnonymBruker]

Jeg sitter på jobb og ser tomt ut i lufta. Jeg forstår ikke hvordan folk gjør det. Hvordan de overvinner denne ekstreme motviljen? Dag etter dag etter dag uten å gå i oppløsning. Er de også deprimerte og nedbrutt på innsiden? Har alle det sånn? Går alle hjem og tenker at livet ikke er verdt det? Hva er galt med meg? 

Jeg vil ligge i senga. Under dyna. Og det er liksom det. Og trøstespise da innimellom. Ha en eller annen god smak i munnen. Og så bare ligge der og la livet gå sin gang. La livet gå sin gang. 

I stedet sitter jeg nå på jobb og minuttene snegler seg forbi mens jeg ser apatisk på regnet og for hvert minutt jeg ikke jobber jo lengre er det til jeg kan gå herfra. Og så går jeg hjem og så må jeg gå hit igjen i morgen og den samme jævlige motviljen og tiltaksløsheten. Noen sier at sånn uvilje for å gjøre noe kjennes slapt eller som latskap, men latskap kjennes helt annerledes ut. Det er et merkelig ubehag i huden i hele kroppen, det stritter i mot. Det er vondt. Som at jeg holder på å smuldre bort som en fysisk følelse. Det er ingen pauser. Pauser er bare når man ikke er mentalt ustabil/utfordret. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef