Gå til innhold

Den store depresjonstråden


dillyduzit

Anbefalte innlegg

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ønsker deg masse god bedring og lykke til. Jeg sliter også med overvekt (i tillegg til drikkingen) og kjenner veldig igjen følelsen av å ikke klare å dusje. Noen dager klarer jeg ikke å pusse tennene en gang. 

Sender en klem.

Anonymkode: c2f1b...85d

Takk det samme, og klem tilbake til deg. Håper vi en dag kan finne en vei ut av dette, selv om det ofte føles helt håpløst... 💜

Anonymkode: 411ce...289

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk det samme, og klem tilbake til deg. Håper vi en dag kan finne en vei ut av dette, selv om det ofte føles helt håpløst... 💜

Anonymkode: 411ce...289

Kan jeg spørre deg hvor i landet du holder til (sånn ca)? Jeg bor i Oslo. Jeg er 24 år gammel. Takk for fine ord <3 

Anonymkode: c2f1b...85d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre deg hvor i landet du holder til (sånn ca)? Jeg bor i Oslo. Jeg er 24 år gammel. Takk for fine ord <3 

Anonymkode: c2f1b...85d

Jeg drikker også

Anonymkode: 65076...31a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre deg hvor i landet du holder til (sånn ca)? Jeg bor i Oslo. Jeg er 24 år gammel. Takk for fine ord <3 

Anonymkode: c2f1b...85d

Bor i Oslo, jeg også. Er nærmere 30 år enn 20. Klem

Anonymkode: 411ce...289

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 7/17/2017 den 0.22, AnonymBruker skrev:

Det her er det sterkeste jeg har lest noensinne, tror jeg.  Så vakkert, gripende, trist og rørende. 

Takk for at du delte. 

Anonymkode: 7cd69...ad1

Helt enig. Tusen takk for at du delte dette. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde en teori om at man ikke kunne reise fra demonene sine. At de alltid vil følge etter.

Når de endelig tok meg igjen, så traff de som et balltre. Aldri har jeg følt meg så ensom, selv med en mørkhåret, gyldenbrun skjønnhet over meg. Ved siden av meg. Under meg. Men heldigvis er alkohol billig i alle andre land enn Norge. Klarte også å si nei til alt annet som ble tilbudt, selv om det krevde all min viljestyrke. Dét er en enveisgate.

Nå er jeg midt i den grusomme hangoveren man får etter man har vært konstant beruset i flere uker i strekk. Har ikke sovet på to døgn, så mikrosøvnen og hallusinasjoner kommer her og der. Kjekt å holde seg unna folk i slike perioder.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Må være anonym her, er så flau over at jeg er så dum :( I kveld var en egentlig en koselig kveld men jeg er bare så utrolig deprimert for tiden. Ene venninna mi er nyforelsket og jeg føler meg bare helt utafor og som en taper. Siden jeg er dømt til et liv i ensomhet. Men unner henne alt godt, hun har møtt mange teite menn. Likevel er det veldig sårt... 

Tenker fryktelig negativt  kveld. Om meg selv og hvilken waste of space jeg er. Fikk hyggelige meldinger av flere venninner som savner meg. Det gjør fysisk vondt å være sosial, derfor isolerer jeg meg. Nesten som det skjærer i hodet mitt og jeg klarer bare ikke engasjere meg i andre når jeg er så langt nede. Flere som har det sånn? 

Anonymkode: 339b8...a50

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trenger å lufte meg litt ut. 

Har ingen diagnose depresjon, men Googlet litt(ikke bra, men men) Har mer eller mindre følt meg ganske nede i flere år. Gikk gjennom noe for ca 12 år siden som sitter mest sannsynlig mer fast enn jeg ønsker.

Har gått videre med livet, men har mine lange perioder. Vet ikke helt hva jeg vil med denne teksten her, men ja ja. Har nå min nede periode igjen og aldri opplevd det slikt før. Tar lang tid før jeg får sovnet, sliter med appetitten. Før har jeg "prøvd" å spise bort plagene mine. Sliter generelt å gi uttrykk for mine egne tanker ved tale, så det å prate med noen vil jeg helst unngå. 

Noen som har noen tips på øvelser/råd å komme med. Hater å ha det slikt...

Anonymkode: 6a9fe...d49

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 6/15/2017 den 17.20, AnonymBruker skrev:

Jeg vil bare opplyse om at det finnes medisiner som ikke påvirker libidoet. Brintellix er et slikt antidepressiva. Det kan være greit å vite.

Anonymkode: 96cb4...077

Takk for tipset! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På ‎02‎.‎08‎.‎2017 den 22.21, AnonymBruker skrev:

Må være anonym her, er så flau over at jeg er så dum :( I kveld var en egentlig en koselig kveld men jeg er bare så utrolig deprimert for tiden. Ene venninna mi er nyforelsket og jeg føler meg bare helt utafor og som en taper. Siden jeg er dømt til et liv i ensomhet. Men unner henne alt godt, hun har møtt mange teite menn. Likevel er det veldig sårt... 

Tenker fryktelig negativt  kveld. Om meg selv og hvilken waste of space jeg er. Fikk hyggelige meldinger av flere venninner som savner meg. Det gjør fysisk vondt å være sosial, derfor isolerer jeg meg. Nesten som det skjærer i hodet mitt og jeg klarer bare ikke engasjere meg i andre når jeg er så langt nede. Flere som har det sånn? 

Anonymkode: 339b8...a50

Har det veldig likt. Venninner som ordner ting i livet som bare har gått på tverke for meg skaper bare vonde følelser, da det eneste jeg klarer å få ut av det er hvilken taper jeg er som aldri kommer til å få det til selv. Og så starter sirkelen. Det "hjelper" litt å spørre seg selv hva det ville hjulpet om venninnene ikke hadde fått det til. I alle dager, unner jeg dem ikke dette? Selvfølgelig gjør jeg det. Selvfølgelig vil jeg ikke ta fra dem disse gledene. Det er bare depresjonen som finner enhver unnskyldning til å skape smerte og sette i gang disse selvhatsanfallene. Men, for en periode nå trenger jeg bare å holde meg unna sosiale medier og andre ting som minner meg på min egen mislykkethet. Tankene er for sterke.

Anonymkode: 411ce...289

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei. 

 

Jeg mener ikke å "utnytte" dere som er deprimerte, men er i en fortvilet situasjon. 

For ikke så lenge siden ble det slutt med partneren min gjennom mer enn tre år. Han har slitt med depresjon tidligere og tror nå han er deprimert igjen/aldri har vært helt frisk. 

Det ble slutt fordi han plutselig (i hvertfall overfor meg) så problemer med forholdet som ikke har vært der før/problemene ble plutselig "uoverkommelige". Noen av dere som har opplevd det samme? Altså at fordi dere var deprimert, ble plutselig smårusk i forholdet til store problemer?

Jeg spurte om vi kan jobbe oss gjennom dette sammen, men det ville han ikke. Han mener han har mer enn nok med seg selv. Jeg sendte da en forståelsesfull melding hvor jeg blant annet skrev at han bare må ta kontakt om han ønsker det, og at jeg vil være til støtte for han om han trenger det, helt uten å ha baktanker eller kreve noe tilbake. Fikk aldri svar på den meldingen. Tror dere han setter pris på tilbudet selv om han ikke følte for å svare? Føler meg så dum. 

Han vil heller ikke utelukke at vi kan finne tilbake til hverandre, men at han må rydde opp i hodet sitt først og bli kvitt egne problemer. Han fremholder at han fortsatt har følelser for meg, at jeg er fantastisk og den fineste jenta han noensinne har møtt. 

 

Blir supertakknemlig om noen orker/ønsker å svare på dette ut fra en deprimerts øyne. Jeg ønsker bare å forstå bedre. 

 

På forhånd tusen takk. 

Anonymkode: 36c26...71f

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Parkeringsvakt
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei. 

 

Jeg mener ikke å "utnytte" dere som er deprimerte, men er i en fortvilet situasjon. 

For ikke så lenge siden ble det slutt med partneren min gjennom mer enn tre år. Han har slitt med depresjon tidligere og tror nå han er deprimert igjen/aldri har vært helt frisk. 

Det ble slutt fordi han plutselig (i hvertfall overfor meg) så problemer med forholdet som ikke har vært der før/problemene ble plutselig "uoverkommelige". Noen av dere som har opplevd det samme? Altså at fordi dere var deprimert, ble plutselig smårusk i forholdet til store problemer?

Jeg spurte om vi kan jobbe oss gjennom dette sammen, men det ville han ikke. Han mener han har mer enn nok med seg selv. Jeg sendte da en forståelsesfull melding hvor jeg blant annet skrev at han bare må ta kontakt om han ønsker det, og at jeg vil være til støtte for han om han trenger det, helt uten å ha baktanker eller kreve noe tilbake. Fikk aldri svar på den meldingen. Tror dere han setter pris på tilbudet selv om han ikke følte for å svare? Føler meg så dum. 

Anonymkode: 36c26...71f

Den siste tiden har du lagd ganske mange tråder om dette tema. Jeg tror det beste er at du går til fastlegen og får henvisning til psykolog. Det er ikke noe noen her kan si som vil hjelpe deg når du ikke har fått svaret du vil høre i løpet av alle de trådene, for å si det rett ut

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Parkeringsvakt skrev:

Den siste tiden har du lagd ganske mange tråder om dette tema. Jeg tror det beste er at du går til fastlegen og får henvisning til psykolog. Det er ikke noe noen her kan si som vil hjelpe deg når du ikke har fått svaret du vil høre i løpet av alle de trådene, for å si det rett ut

Trenger ikke noe KG-politi:) 

Anonymkode: 36c26...71f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

1 time siden, Parkeringsvakt skrev:

Den siste tiden har du lagd ganske mange tråder om dette tema. Jeg tror det beste er at du går til fastlegen og får henvisning til psykolog. Det er ikke noe noen her kan si som vil hjelpe deg når du ikke har fått svaret du vil høre i løpet av alle de trådene, for å si det rett ut

Dessuten spør jeg folk om erfaringer. Er ikke ute etter svar fra synsere som ikke har erfaring med depresjon. 

Anonymkode: 36c26...71f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir egentlig bare mer deprimert av å lese denne tråden. Dere er jo helt fantastiske, selv om dere er syke nok til å bli innlagt, får dere dere jobber, barn, gifter dere/blir samboere, alt det som skal til for "vellykkede" mennesker. Dere har kjent på ekte glede på ett eller annet tidspunkt i livet. Selv om det er mørkt ser dere at det en dag kan bli bra.

Jeg har vært syk mer eller mindre hele livet. Jeg har aldri opplevd noe direkte fælt (før jeg begynte med selvdestruering som tenåring), har vokst opp i en kjærlig familie som vil meg alt godt. Og det er den eneste grunnen til at jeg fortsatt er her, jeg kan ikke bare overføre alt det kjipe mitt over på de som har gjort alt de kan. Det er bedre at jeg lider enn at de gjør det. Føler jeg ikke har grunn til å være som jeg er, virker som alle her inne har gjennomgått store traumer. Jeg burde bare skjerpe meg men jeg klarer ikke. Har vært igjennom det meste av antidepressiva og flere runder med terapi uten at noe har blitt bedre.

Anonymkode: ac0d7...423

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir egentlig bare mer deprimert av å lese denne tråden. Dere er jo helt fantastiske, selv om dere er syke nok til å bli innlagt, får dere dere jobber, barn, gifter dere/blir samboere, alt det som skal til for "vellykkede" mennesker. Dere har kjent på ekte glede på ett eller annet tidspunkt i livet. Selv om det er mørkt ser dere at det en dag kan bli bra.

Jeg har vært syk mer eller mindre hele livet. Jeg har aldri opplevd noe direkte fælt (før jeg begynte med selvdestruering som tenåring), har vokst opp i en kjærlig familie som vil meg alt godt. Og det er den eneste grunnen til at jeg fortsatt er her, jeg kan ikke bare overføre alt det kjipe mitt over på de som har gjort alt de kan. Det er bedre at jeg lider enn at de gjør det. Føler jeg ikke har grunn til å være som jeg er, virker som alle her inne har gjennomgått store traumer. Jeg burde bare skjerpe meg men jeg klarer ikke. Har vært igjennom det meste av antidepressiva og flere runder med terapi uten at noe har blitt bedre.

Anonymkode: ac0d7...423

Jeg har ikke gått igjennom noen store traumer rent bortsett fra å miste noen til sykehusfeil og selvmord, men det viktigste er å vite at man heller ikke trenger noen store traumer som gjør at en blir deprimert. Alle kan bli deprimerte selv ved den minste ting og det er absolutt ikke idiotisk! 

Jeg skal ikke si at det handler om å lære seg å leve med depresjonen, for det gjør det jo. Dessverre (for noen) så er det slik at de  bare finne seg noe positivt å se frem til, eller tilbake på. Har du opplevd noe bra i livet? Har du noe du ser frem til? Vi alle som er her i denne tråden vil ha dager hvor det er "fuck dette, dette gidder jeg ikke mer!" hvor absolutt alt er meningsløst, men så en dag som hadde og villet ha vært helt ordinær for en som er frisk, så våkner en opp og tenker; i dag skal jeg prøve å mestre noe, kanskje bare ta en dusj, re opp sengen og det lille der, den lille mestringsfølelsen kan oppleves som en enorm lykke, fordi du endelig mestret noe. Når en prøver på slikt hver dag, som, ta meg; prøver å dusje hver dag, vaske litt og handle mat - det å komme hjem og vite at det er gjort uten en tanke om død, da har jeg mestret noe i hverdagen som bare er en hverdagsligting. 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir egentlig bare mer deprimert av å lese denne tråden. Dere er jo helt fantastiske, selv om dere er syke nok til å bli innlagt, får dere dere jobber, barn, gifter dere/blir samboere, alt det som skal til for "vellykkede" mennesker. Dere har kjent på ekte glede på ett eller annet tidspunkt i livet. Selv om det er mørkt ser dere at det en dag kan bli bra.

Jeg har vært syk mer eller mindre hele livet. Jeg har aldri opplevd noe direkte fælt (før jeg begynte med selvdestruering som tenåring), har vokst opp i en kjærlig familie som vil meg alt godt. Og det er den eneste grunnen til at jeg fortsatt er her, jeg kan ikke bare overføre alt det kjipe mitt over på de som har gjort alt de kan. Det er bedre at jeg lider enn at de gjør det. Føler jeg ikke har grunn til å være som jeg er, virker som alle her inne har gjennomgått store traumer. Jeg burde bare skjerpe meg men jeg klarer ikke. Har vært igjennom det meste av antidepressiva og flere runder med terapi uten at noe har blitt bedre.

Anonymkode: ac0d7...423

Jeg kjenner meg ikke igjen i å være et vellykket menneske. Jeg føler meg som verdens største taper. Selv om noen utenfra kan si "Se R, se du har fått til x og y" så fornekter jeg det. Ikke bevisst, men fordi depresjonen og den lave selvfølelsen er SÅ opptatt av å fortelle meg at jeg ikke duger og at jeg ikke får til. Og den er SÅ dårlig at den til og med ned fornekter konkrete mål jeg har oppnådd. Det er nærmest en depressiv vrangforestilling så dårlig er selvfølelsen min. Jeg er singel på n'te året, har noen forhold bak meg som endte i dass med ekser som behandlet meg som dritt (og det må jo være pga iboende egenskaper hos MEG forteller depresjonen meg og ikke pga DEM). Jeg har enda ingen utdanning selv om alle mine venner enten er ferdig med sin eller holder på med master o.l. Jeg er så flink til å se hva jeg ikke får til. Og det er jo typisk tegn på en ræva selvfølelse å tenke "jeg kommer aldri til å få kjæreste/utdanne meg/bli vellykket". Og jeg tenker i grunn at det er det som betyr noe på et vis. Selv om man oppnår allverdens har det ikke mye å si dersom man fremdeles ikke føler det. Verdensstjerner blir deprimerte og tar livet sitt. Det har ikke noe å si om vi virker vellykket, for i alle fall jeg kjenner meg ikke sånn. 

Samtidig velger jeg å fortelle meg selv at "dette R er typiske selvdestruktive tanker som kommer av lav selvfølelse". Jeg går inn i problemene som en forsker og lærelysten person, med nysgjerrighet. Prøver å like utfordringen. Prøver å forklare. En annen ting jeg gjør er å mane for meg selv at det kommer til å bli bra selv om jeg i årevis ikke har trodd det. Jeg vil si at jeg ble rammet av et depressiv tankesett som barn. Jeg tenkte som deg at jeg har aldri khent hva det vil si å ha det bra med seg selv.  Klart jeg hadde gode opplevelser som barn men jeg begynte svært tidlig å fantasere om min egen død. Det ville være så mye bedre å bare få slippe. Hver gang en psykolog sa "du kommer til å få det bedre" så tenkte jeg at joda det gjelder for de fleste, men JEG er unntaket. Det er ikke sant, det kan ikke være sant. Og nå har jeg hatt en sommer som er bedre enn jeg noensinne hadde trodd var mulig. Ikke fordi den er SÅ fantastisk men fordi jeg har jobbet hardt i mange år og det har vært frukter.  Fordi jeg ser på de små gledene. Fordi når man har det sånn så må man lære seg å glede seg over å mestre små ting. Og så mange ganger har jeg følt meg patetisk som har klappet meg selv på skulderen som klarte å gå på butikken uten å frike og bare fordi jeg KLARTE det men så tvang je gmeg selv til å fortsette med det, for det var vært redningsvesten. Det å leve livet mitt ut fra mine forutsetninger og berømme meg utifra hva jeg vet er utfordringer og kamper for meg. 

Senest forrige uke når jeg følte meg som en taper minnet jeg meg selv på at det finnes flere som sliter. Så teit er jeg at jeg bruker andres lidelse som noe å støtte meg på. Men det hjalp. Å vite at noen skjønner! Noen skjønner virkelig. Noen sliter med det samme. Noen sliter med følelsen av at ingen forstår. Med følelsen av at andre tror man er fasaden når man inni seg bare knuser og går i stykker. Det gir meg litt styrke å vite at selv om jeg er alene så er jeg ikke alene i å føle det som jeg gjør og ha det som jeg har det. Mange ord her til deg, men bare kanskje ser vi vellykket ut men jeg vet med meg selv at jeg føler meg som en taper rett som det er. Og du er ikke alene i å ha det som du har det. Og du er ikke unntaket! Du er ikke den ene som ikke kan få det noe bedre! Heier på deg! Og jeg heier på meg. Og jeg heier på oss alle. Og selv når jeg gråter meg i søvn fordi det jævla lyset kommer aldri i enden av noen tunnel (?) så tvinger jeg meg til å late som jeg tror. 

@dillyduzit jeg tenkte på deg her om dagen. Jeg kjørte i bilen min og tenkte på at du hadde sagt at du liker så godt å bare kjøre. Det gjør jeg også. Jeg føler meg fri. Og kompetent. Og ... fri! Håper du får den hjelpen du trenger den gangen. 

Store klemmer til alle som vil ha! 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar Dilly og R. Jeg sliter veldig med å kunne se ting slik dere gjør. Jeg orker ikke kjempe, har innfunnet meg for lenge siden at meningen med livet mitt er å ikke ødelegge livene til de som er glad i meg. Men jeg er ikke så veldig flink til det heller da, har gitt de mange bekymringer... Jeg fikk tidligere en slags "glede" ved å lese bøker, likte skolearbeid. Men nå er jeg i en konstant tåke og klarer ikke slike ting lengre.

Ser mange her har skrevet i tråden om panikkangst for eksempel. At de er redde for å dø, redde for at det er noe fysisk galt. Når jeg får panikkangst håper jeg at det er noe faktisk galt med hjertet, at denne gangen kanskje det stopper. Men det gjør jo aldri det.

Øh, tror dette ble litt rotete, hodet er ute og kjører i dag.

Anonymkode: ac0d7...423

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar Dilly og R. Jeg sliter veldig med å kunne se ting slik dere gjør. Jeg orker ikke kjempe, har innfunnet meg for lenge siden at meningen med livet mitt er å ikke ødelegge livene til de som er glad i meg. Men jeg er ikke så veldig flink til det heller da, har gitt de mange bekymringer... Jeg fikk tidligere en slags "glede" ved å lese bøker, likte skolearbeid. Men nå er jeg i en konstant tåke og klarer ikke slike ting lengre.

Ser mange her har skrevet i tråden om panikkangst for eksempel. At de er redde for å dø, redde for at det er noe fysisk galt. Når jeg får panikkangst håper jeg at det er noe faktisk galt med hjertet, at denne gangen kanskje det stopper. Men det gjør jo aldri det.

Øh, tror dette ble litt rotete, hodet er ute og kjører i dag.

Anonymkode: ac0d7...423

Ble ikke rotete i det hele. Du uttrykker deg tydelig. :)

Sånn jeg klarer å se ting nå, vel la meg bare si, det er etter årevis med stillstand. Jeg la inn SÅ voldsomt mye arbeid og kom til hver nye terapitime og sa at "Det blir aldri bedre. Jeg må dø. Nå avslutter vi.". Det har vært en kjempelang vei for å klare å se de tingene. Håp? Hva er det? Kunne jeg tenke. Jeg håpte ikke. Jeg fortsatte å prøve, fortsatte å jobbe mot "frisk" (og hva søren er det?) samtidig som jeg drømte om at døden skulle ta meg om natten. Det er paradoksalt at du går der og skal jobbe og kjempe for noe du er så deprimert at du ikke ønsker. Det er utrolig at man klarer det. Å fortsette å jobbe for livet, når du helst av alt vil slippe nettopp det, livet. 

Noen ganger er å holde ut en mye større kamp enn å klatre på fjell eller ta den og den eksamen eller andre jobbprestasjoner.  Noe av det hardeste jeg har gjort har vært å holde ut. Selv om ... det gjør man jo uten innsats? Det er så mange deler av det her som er paradoksalt. Vi fortsetter å puste enten vi vil eller ikke, samtidig føler vi at vi ikke klarer å puste og at det er en enorm innsats for å fortsette å eksistere. Du sier du ikke kjemper lenger, men du eksisterer. Du holder ut. Og mitt håp for deg (siden du ikke håper for deg selv) er at hvis du tenker nå en stund at du skal bare holde ut, det er jævlig tøft gjort av deg å bare holde ut, så samler du mikroskopiske krefter litt etter litt til å kjempe litt igjen.  Ting kan bli bedre! For deg og for meg. (Og selv når jeg skriver det tror jeg ikke på det for meg selv.) 

Går du til oppfølging fra psykolog? Så store psykiske vansker kan man nesten ikke forvente å ordne på egenhånd. 

Bare vit at det er noen som har vært der du er. Og noen av dem er nå forelsket. Noen av dem ser på sitt første barn for første gang. Noen av dem scorer et mål! Noen av dem spiser digg sjokolade og leser en skikkelig god bok som får dem til å le og grine og tenke at jammen er det godt å være til. De var der vi er/har vært og så ble livet bedre enn de noen gang kunne trodd. Og vit at akkurat nå er noen der du er. Du er ikke alene i det. I en periode av livet mitt var min største mestring (og hvis moderator tar vekk dette PLIS bare klipp ut denne delen ikke alt!) at jeg fremdeles levde ved dagens slutt, og at jeg våknet hver morgen. Jeg skrev en sånn bra-dagbok og seriøst noen dager skrev jeg "tissa ikke i senga". Det var så sykt ensomt. For jeg trodde at ingen kan forstå hvor JÆVLIG BRA det var, for det er jo selvsagt. Men det var ikke selvsagt for meg. 

Det er grusomt når smerten opplevdes som kun en del av en uendelighet. Det tar aldri slutt. Noen ganger oppsøkte jeg ekstreme opplevelser bare for å vite at det finnes annet enn det du omtaler som "tåke". Jeg bare babler og babler.  Jeg bare vil at du skal se litt av det jeg nå ser. Og jeg skulle ønske noen hadde fått meg til å se det jeg ser nå før når jeg kun så svart. Livet pleide å være uutholdelig. Og jeg vil ikke at det skal være det for deg. :hjerte:

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en skikkelig dårlig dag i dag egentlig og i går, skikkelig dårlig dag i går. Ja, egentlig hele uken. Jeg er usikker på hvem jeg skal være ærlig med og hvor mye jeg skal fortelle dem. Hvem kan jeg stole på. Jeg har tatt noen skikkelig sjanser nå, får se hva som skjer. Jeg er redd for at jeg har satt tilliten min til de gale menneskene. Et par av dem trodde jeg skulle ta livet av meg. Nei, jeg skal ikke det altså. Idioter. Jeg vurderer å registrere meg på Tinder nå, bare fordi at jeg egentlig har lyst til å bli pult. Det er bare det at jeg ikke har gjort det på tre år (rekorden er nesten 5 år) og føler meg egentlig ikke mentalt klar for å slippe noen så tett innpå meg nå. Livet mitt er kaos om dagen. :fnise: Og jeg prøver å rydde opp i det. Yeah. For en faenskap. 

Endret av SesameStreet
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...