• Kunngjøringer

dillyduzit

Den store depresjonstråden

216 innlegg i emnet

På 21.5.2017 den 0.20, AnonymBruker skrev:

Jeg hater folk av og til. Men så gjør jeg det ikke, fordi jeg er så selvutslettende at jeg elsker hele verden. 

Noen ganger skulle det bare vært NOK ikke sant. At man skulle ønske det fantes en kosmisk balanse som bare sånn "hey, nei hun dere R, hun har fått nok nå hun". Men det er ikke sånn. Og det kan være så lite som setter deg ut. Jeg vet at hverdagen min er MYE bedre enn den var da jeg var alvorlig syk og innlagt på sykehus, men det skal så lite til, og jeg blir så sint på meg selv. Sint fordi jeg ikke kan kontrollere følelsene mine. Så sint fordi jeg er liksom voksen! "Du er voksen R!" sier jeg til meg selv, "Ta deg sammen!". For noen sier/gjør noe, som skipler alle følelsene mine og jeg kjenner at jeg mister grepet på meg selv, og følelsene flommer over og det kjennes ut som at jeg sprenger! Som at jeg ikke vet hvordan jeg skal føle ting. 

Og jeg vet at det handler om tilknytningsangst, og utrygghet, og at når en av mine tilknytningspersoner avviser meg så føler jeg meg så liten og ubetydelig, og plutselig i løpet av et sekund så har jeg gått i stykker igjen, og jeg blir så frustrert for "kom igjen, du vet jo at dette er sånn hun er!". Men selv om jeg vet hva som gjør det, så gjør det så vondt når du blir avvist. 

Beklager, jeg føler jeg ikke gir mening. Jeg skulle ønske jeg var veltilpasset! Jeg skulle ønske jeg ikke måtte gå årevis i terapi for å lære noe jeg skulle lært som barn. Jeg skulle ønske ikke innsiden min ble til lava når noen avviste meg. Jeg skulle ønske at jeg ikke begynte å tvile på om andre i det hele tatt var til, eller om jeg i det hele tatt er ekte, når jeg blir overveldet av følelser. For tenkt deg det, brennende lava inni deg? Det er jo helt jævlig, og du tenker "det er jo ikke mulig!?", og det er det jeg ofte tenker om følelsene mine. Jeg skjønner ikke hvordan veltilpassede mennesker holder alle følelsene sine inni seg uten å sprenge! Selv om ... ja :P Jeg sprenger jo ikke jeg heller, men det føles sånn, og så gjør jeg noe destruktivt på et eller annet vis for å klare å forholde meg til det. Følelser ass. Noen ganger, selv om depresjon er det verste i verden, skulle jeg ønske at DET var hele problemet, men det er alt og ingenting. Det er de grunnleggende grunnsteinene i livet mitt som er laget av plast, og når det da blir LAVA inni meg bare smelter de og alt ramler. 

Æsj, jeg blir forvirret av meg selv, føler at alt jeg skrev var kaotisk. Blæ. 

Håper dere har det fint folkens! Dere er invitert på middag her i morgen, vi bestiller pizza, og så lager jeg en salat, det blir fint dere. Skulle ønske dere var vennene mine, og vi bare kunne ta litt mer vare på hverandre. OG hvitløksdressing da. 

Peace and love
- R 

Anonymkode: 849b0...1ef

 

Du.. :)

"Veltilpassede" mennesker holder ikke følelsene inne i seg. 

Det er da ikke din feil at du ikke lærte deg å håndtere følelser som barn? Please forgive yourself. 

Jeg tror du på mange måter jager din egen hale. Det virker som at du prøver å kontrollere følelsene dine når du ikke helt kan identifisere dem? Så du prøver mao å kontrollere noe du ikke vet hva er? Kan det stemme? 

Så hva om du lar den delen med å skulle kontrollere følelsene ligge en stund, og heller fokusere på å identifisere dem? Det vil også gi en selvforsterkende effekt og faktisk hjelpe deg å kontrollere følelsene uten at du prøver kontrollere dem. Litt som med tankespinn. Om du går en tur og tankene spinner, og du ikke klarer å identifisere at du HAR tankespinn..vel, da spinner tankene da. Om du derimot lærer deg å legge merke til at du HAR tankespinn, så skal det ikke så mye til for å skyve dem bort noen sekunder. 

Om du lærer deg å legge merke til følelsene og annerkjenne og rasjonelt tilnærme deg hvorfor du føler dem, så blir de mindre farlige. Følelser er ofte irrasjonelle og overdrevne. Det har hjulpet oss i en verden som var mye mer fysisk og farlig. I dag spiller de oss ofte et evolusjonært puss. Samtidig er vi utsatt for mye konstant stress. Vi ser og lever rundt mange flere mennesker enn vi er biologisk programmert til. Hundrevis om ikke tusenvis av fremmede ansikter hver dag om du bor i en by. Vi er programmert til å være skeptiske til fremmede ansikter, og selv om vi delvis har lært oss til å akseptere mange fremmede rundt oss og nære oss, så er det ikke helt naturlig for oss. Vi lever stadig tettere på hverandre og får stadig mer inntrykk. Vi tilbringer store deler av dagen foran skjermer og tv´er og sosiale medier og utsettes for inntrykk hele tiden.

Det er IKKE uten grunn at folk som er nødt til å tåle mye slikt (høyt utdannede, CEO´s i Silicon Valley, entreprenører og idrettsfolk, kjendiser) er ekstremt flinke til å ta vare på seg selv OGSÅ. Streng disiplin for avslapning, selvpleie, yoga, meditasjon, turer, av med telefonen, ingen tv..slike ting er det stadig flere som praktiserer - og med god grunn. For mye inntrykk og liten kontakt med kroppen gjør at man bare lever i hodet - og da stokker det seg for selv den sterkeste. 

 

Folk som ikke føler så mye på angst og depresjon er også folk som har gode rutiner i hverdagen. Det å ikke føle at man har en så givende hverdag blir jo ofte en dårlig sirkel. Men da gjelder det å finne noe som en virkelig gleder seg til, helst så mange ting som mulig hver dag. Morgenkaffen. (Morgensnus..selv om det ikke anbefales såkalart! no no no :) ), joggeturen, yogaen, boka på sengekanten, tv-serien. Det er også lurt å prøve ha en så rutinepreget hverdag som mulig, og unngå avhengighet og "mindless" tv-titting. 

Rutiner tror jeg er noe av det mest undervurderte som finnes. Og rutiner trenger ikke være noe man bare bruker på kjedelige og nødvendige ting, men også på ting man liker. Samtidig så vil rutinene lære deg å like og bli avhengig av ting som du ikke nødvendigvis digger i utgangspunktet. Tvinger du deg selv ut på joggetur ofte nok så lærer hjernen at det er nødvendig for deg. Hver gang hjernen tenker på disse her "sunne" tingene så vil den utløse serotonin /velværehormoner. 

Vær IKKE i tvil om at du kan omprogrammere din egen hjerne gjennom gjentakelser. Du har jo tross alt programmert hjernen din til å fungere slik den gjør i dag. Den har lært seg å fungere slik den gjør som en overlevelsesmekanisme. Om det har vært dårlig foreldre, mobbing, eller whatnot. Du har lært en viss måte å tenke på - som alle oss andre. Noen lærer å tenke konstruktivt, andre ikke. Heldigvis kan du snu på det. Det vil ta år, men du kan absolutt merke forskjell etter uker og mnd. Du har jo sikkert bedre og dårligere perioder. I de bedre periodene har du begynt å programmere hjernen din i positiv retning. Men siden du kanskje ikke vet helt hva det er som foregår i hodet og hvorfor du føler deg bedre i perioder, så er det lett å miste fokus og miste retninger. DERFOR er rutinene så viktige. De hjelper deg og gå i riktig retning.

 

Håper det gav litt mening! Ha en videre flott dag alle sammen, og hvis dagen suger, så ha en sugen dag og håper i morgen blir bedre! :) 

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

5 timer siden, Skadeskutt skrev:

Var det ikke en god følelse?  Å kjenne på at du ikke er helt alene i verden? Det er derfor slike forum kan være til stor hjelp. Det er både terapi å skrive og reflektere rundt egen situasjon, man kommer i kontakt med mange mennesker som også av ulike grunner sliter i hverdagen og man innser at man er ikke svak som sliter, man er faktisk sterk som kjemper.  Også er det jo faktisk sånn at man kan hjelpe hverandre. Gi hverandre både råd, trøst og dele erfaringer. :)

Vet du, jeg var sammen med min x i ni år. Tok en mnd fra vi ble sammen til den psykiske volden og hans "sanne jeg" kom til overflaten. Vi har jo hatt mange fine stunder sammen og vi har satt to flotte gutter til verden, men jeg husker definitivt mest det dårlige. Jeg må på en måte aktivt gå inn for å tenke på de gode tingene i forholdet, for stort sett så er det de negative minnene som dukker opp. Samme gjelder fra feks ungdomsskolen. Har jo mange bra minner derfra, men jeg husker flest dårlige minner. De tar helt over for man blir så skadet av å bli behandlet slik, men man kan heldigvis trene seg på å ikke tenke så mye på slike ting at det opptar for mye i hverdagen, men det er ikke lett for det er stadig ting som trigger hukommelsen. 

Og akkurat som deg så kommer jeg ikke unna han. Jeg har barn med han og er tvunget til å jobbe for et godt samarbeid, men det er under en uke siden sist han var frekk og spydig mot meg. Det ligger som et latent stress i meg for jeg vet aldri når han tenner på pluggene. Hver gang jeg ser jeg har fått melding hos han eller jeg har noe jeg må ta opp med han så blusser stresset opp for jeg føler ikke jeg klarer å håndtere den dårlige behandlingen mer. Det bryter meg ned og preger meg omtrent hver dag. Har faktisk tenkt til å få saksbehandler i barnevernet (inne i bildet pga jeg er innlagt, men de holder på å trekke seg ut, har vært til stor hjelp) til å gi meg og evt. Han veiledning for dette kommer jeg ikke til å takle i minst 17 år til. 

 

Ja, det er det, en veldig god følelse. :)

Jeg blir så trist på dine vegne for ingen fortjener å ha det sånn der kroppen går automatisk i beredskap hver eneste gang. Men ja, jeg skjønner hva du mener med at det stadig trigger hukommelsen. Jeg tror det er derfor jeg ser sånn på meg selv sånn som jeg gjør og at jeg føler helt panikk av å snakke med andre mennesker. Hvis noen tillater seg å snakke sånn til mennesker som de er glad, sånn til mennesker som de skal elske så føles det jo absurd å tenke at andre skal tenke noen annet. Jeg leste en gang at det er bevist at depresjon har med en endring av kjemien i hjernen (vedkommende argumenterte også med at det er en fysisk sykdom, ikke en psykisk) og det er derfor er noe i hjernen ikke kan endres over natten. Og jeg skjønner godt hva du mener med telefonen. Noen ganger så er det bare fristende å skylle den ned i doen, men det er jo et litt ufornuftig selvforsvar. Det er jo dyrt å kjøpe en ny telefon. :ler: Men du høres ut som du har godt på vei, at du vet hva som drar deg ned og har noen tanker og ideer om hvordan du skal få det bedre. Jeg sikker på at saksbehandleren i barnevernet gladelig bidrar. 

Og jeg beklager hvis dette ble litt rotete, men i dag kom de vonde tårene også. Alt raseriet som jeg har gått rundt med de siste ukene, alt det vonde som har ligget og boblet i meg kom plutselig rasende ut i full fart. Fortvilelsen over hele situasjonen, men også ensomheten og følelsen av å være fortapt. 

 Haha ja da skjønner jeg du holder deg unna når det utvikler seg til et slikt begjær.

:ler: 

 

:fnise:

Anonymkode: 59880...185

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

.... siden mine tanker er for ekstreme (tydeligvis), så er det ingen poeng å skrive de her. 
Jeg er ikke suicidal, men hater å leve. ._.

1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

... kan si noe annet en de ekstremt negative tankene jeg har. :)  
Skal spise litt iskrem. Har hat migrene, og iskrem fungerer. Er enda litt utafor, depressiv, men skulle gå tur i dag. Tror jeg må vente til i morgen, har fått til å rydde litt derimot. :) 
Håper å få helt ren kåk til i morgen, eller i løpet av uken. :)  
Har spist såpass dårlig at mye mat bare råtner i kjøleskapet, så vært nødt til å kaste en del mat. :( 
Litt angst for å gå ut med søppelposene, men skal få meg ut når det blir mørker... kanskje jeg får til å gå en kveldstur i parken. :) 
Burde ringt til psykologen jeg er på listen til, men veldig ute enda. hah...  positivt at jeg i alle fall ikke stresser for mye akkurat nå, har endelig hatt mensen etter nesten 2 månder. så... er i alle fall normal igjen biologisk. :) 
Skulle starte å trene igjen i dag, men er enda litt ugen. 

...
Jeg er enda svært negativ derimot, men jeg er ikke typen som gir opp.
Er en smule (ekstremt) slik i tankene at folk er utrolig egoistiske og ikke bryr seg. Delevis siden jeg fortalte en tante om problemene mine nylig, og hun har ikke kontaktet meg. Vet hun konstant er innom Oslo, men hun sier hun verken har råd eller tid til å møte meg. Når jeg spurte om 17 mai, sa hun at hun skulle bygge en seng så hun ville ikke ha tid. ._.
Kjøpte en pakke fenalår jeg tenkte jeg kunne gi henne som innflytting gave (siden det var tilbud på coop), men hun ønsket ikke å møte meg. ._. 
Har opplevd dette før fra henne, hvor hun sier hun er opptatt og slikt men ikke gjør det hun sier. 
Startet å tenke at siden hun egentlig er ekstremt religiøs, liker hun meg ikke. At hun også har tenkt slik om meg når jeg var et barn, f.eks ved å si til ungen sin at de ikke kunne ta med seg det jeg ga dem (drager). Jeg elsker drager... så... laget mye kunst med dem... og laget en beskyttelses amulett med tallet 666 på, jeg hadde en drøm at det ville hjelpe mot alle smertedrømmene mine (noe det gjorde). Hun reagerte ganske negativt når hun så det, derimot jeg er ikke religiøs. Hun er litt skap kristen, skjuler faktumet at hun er religiøs så ser for meg at hun er svært dømmende.  

Ser for meg at det er poengløst å be om noen hjelp. 
Jeg ser ikke ut som noen som sliter, stein ansikt, har problemer med å vise følelser (potensielt er jeg autistisk, men lærte meg skuespill i barndommen så jeg ikke skulle virke for rar). yay... flott at folk bryr seg så mye om meg når jeg endelig forteller litt hvordan jeg har det. Broren min sliter også, så han har kontakt med meg av og til. Så sånn sett... har vel en som bryr seg litt. :) 

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
5 timer siden, Drakan skrev:

Jeg er ikke suicidal, men hater å leve. ._.

Tja, jeg tenker, vit at du ikke er alene med akkurat den følelsen. :)

Anonymkode: 59880...185

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hiver meg på her.
Familien min virker å se på meg som en som holder humøret oppe, og lenge kunne jeg si at jeg aldri hadde vært deprimert, i motsetning til mine to søsken. Det på tross av at jeg hadde grunn nok til å være det. Folk rundt meg ser ut til å se på meg som en sterk og flink person, også nå som jeg sliter.

Jeg har nå hatt diagnostisert, moderat depresjon i rundt et år. Noen årsaker:

  • Moren min døde etter langvarig, alvorlig sykdom. Vi var ikke særlig nære, hun sleit med kronisk depresjon, drakk hele tiden og var ofte ufyselig når hun drakk. Likevel er det ofte de gode minnene og tristheten man kjenner på etterpå. Den snille, omsorgsfulle personen hun egentlig var.
  • Jeg mistrivdes sterkt på jobb. Jeg innså at jeg var i feil yrke, at yrket ikke passer til verken styrkene eller svakhetene mine, og at jeg manglet motivasjon til å sette meg skikkelig inn i ting. Jeg prøvde å søke andre, nye jobber, og var til intervju for 12 jobber, men fikk ingen av dem. 
  • Jeg fikk en oppsigelse grunnet i at jeg plutselig, etter 3 år, var for dårlig i jobben min. Sammen FagForbundet måtte jeg true med rettssak for å få en avtale med 3 mnd ekstra lønn mot at jeg selv sa opp. Det var et enormt stress i flere måneder, inkludert rundt juletider.
  • Jeg sliter hardt med å finne noen kjæreste, og er single på 6.året. Jeg har blitt lurt/forsøkt lurt av menn såå mange ganger, at jeg sliter med å stole på noen som helst som prøver å flørte med meg. Nå og da sier folk/samfunn rundt meg at jeg begynner å bli gammel til å være ugift og ikke ha barn. Jeg er ikke i nærheten av å finne en løsning, og jeg er redd for tanken på å aldri få barn. Før jeg fikk sparken prøvde jeg å kontakte profesjonell matchmaking, men de var fullt opp langt fremover.
  • ADHD gir meg angst for å prøve å studere, jeg sleit veldig hardt sist jeg prøvde, og mangler derfor fullført utdanning. Alle sier jeg burde studere, alle sier jeg er smart, men jeg har jo sett hvor hardt jeg kan slite... Den dårlige korttidshukommelsen har også gitt meg problemer i både utdanning og jobb. Familien min tror jeg bare overdriver hele diagnosen, og at jeg egentlig bare er lat. Null forståelse overhodet.
  • Jeg bor helt alene, har aldri besøk og føler at jeg har sklidd vekk fra venner. Samtidig føler jeg at livet mitt har bare mening dersom jeg påvirker andres liv... fravær av andre mennesker har alltid gjort meg ensom og trist. Mobbing i ung alder + veldig innadvendt familie har også gjort at jeg sliter med å spørre andre om å bruke tid sammen, jeg er redd for å være til bry.
  • De siste månedene har jeg fått problemer med synet, synet er utydelig uansett hva jeg bruker av briller. Det synes å være forårsaket av et uoppdaget helseproblem, men det er flere måneder til jeg får time hos øyelege for å finne ut av det... imens blir synet gradvis verre. Tikk takk.

 

For tiden er jeg arbeidsledig og går på siste slutt av sykemelding, mens jeg er alene hjemme hver dag.
Planen er å prøve på studier til høsten, selv om jeg er redd for å stryke pga ADHD. Min søster klarte å overbevise meg om at jeg kan mer enn jeg skjønner selv, hun mente jeg burde klare doktorgrad hvis jeg bare går inn for det.
Psykologen min er for tiden sykemeldt fordi hun brakk et bein. Jeg vurderer veldig å be om antidepressiva når jeg møter henne igjen.
Jeg har begynt å få angst for angsten - jeg blir redd for å ha angst fordi det gjør så vondt å være så trist. Jeg vet også litt for godt at angst for angst lett kan føre til generalisert angstlidelse og panikkangst.

Jeg har prøvd meg litt frem på å behandle depresjonen selv, og funnet ut noen ting:

  • Å forvente at jeg skal jobbe med karriererelaterte ting hver eneste dag (selv når jeg er arbeidsledig osv) vil gjøre at jeg får veldig mye underbevisste forventninger til meg selv. Med èn gang jeg ikke fyller disse forventningene, får jeg angst for at fremtiden skal bli dårlig. Fastlegen sa at "det er lov å slappe av", med et smil. Kanskje skjønte hun at jeg presser meg selv.
  • Å bare slappe av og ikke gjøre noenting spesielt er enda verre. Da får jeg for mye ledig tid til å tenke på bekymringene mine, det dannes en vane for å tenke på de samme negative tingene, og alt rundt meg vil etter hvert minne meg om bekymringer og dårlige ting. I likhet med da jeg kjedet meg mye på jobb, viser det seg at jeg ikke tåler mye stillstand eller mangel på aktivitet.
  • En periode hjalp det å undersøke hva som er normalt i verden, som hvor mye det er vanlig å slite i utdanning, jobb, økonomi, forhold, sykdom, etc. Hvis du er gjennomsnittelig så er det ingenting galt med deg. 
  • Å tenke på eller forholde meg til dårlige eller triste ting ser ut til å være veldig dårlig for humøret, mye mer enn tidligere.
  • Jeg begynte å notere når humøret mitt ble bedre, og fant ut at stort sett alt som skjer utenfor leiligheten gjør meg i bedre humør. Ofte er det nok å gå litt i nabolaget, for å få bedre humør der og da. Det beste er å bruke tid med familien, da glemmer jeg ofte alle mine bekymringer.
    Generelt er andre mennesker en veldig fin måte å bli distrahert fra mine egne tanker og bekymringer, samtidig som det bidrar til en realistisk forventning om livet.
  • Jeg tror vi alle har en tendens til å forvente urealistisk mye av oss selv, og at dette er den viktigste stressfaktoren for alle mennesker. Om vi har noe middelmådig, så skal vi være fornøyde med det. Alt som er bedre enn middelmådig skal man være glad for. Enten det er skolekarakterer, karriere, lønn, arbeidshverdag, økonomi, helse, familie, etc. Men det er lettere sagt enn gjort å vri hodet sitt til å bli fornøyd.
  • Selv de menneskene som fremstår sterke, flinke, stabile og ukuelige kan slite hardt på innsiden. De er bare flinkere til å holde det for seg selv og skjule det.
  • For å sikre at jeg er i aktivitet så fant jeg ut at jeg bør alltid planlegge morgendagen på forhånd. Jeg satte derfor opp en slags digital dagbok-mal, hvor jeg planlegger hva jeg skal gjøre hver dag, hvilke småting jeg kan glede meg til, hva jeg trenger for å være fornøyd med dagen i ettertid, hva som har hjulpet på humøret, og check-list med tips til hva som pleier å gjøre meg i godt humør. Der noterer jeg også alle slags tanker jeg får iløpet av dagen, så jeg kan sa tilbake på progresjonen senere.
  • Rasjonell problemløsing og informasjonsinnsamling ser ut til å distrahere meg nok til å få opp humøret. Jeg har merket tidligere også, at det å tenke rasjonelt og koble ut følelser kan være veldig lettende på humøret.
  • Jeg har en tendens til å undervurdere hvor mye det hjelper på humøret å være ute, eller blant andre folk. Jeg blir ofte i bedre humør av det enn hva jeg forventet.
    Å lufte bekymringer for andre hjelper ofte også mer enn jeg forventer. Å høre fra men trygge, selvsikre far at jeg ikke trenger å bekymre meg, kan noen ganger forandre alt. Å lufte at jeg trenger noe å ta meg til, og få tips om at jeg gjerne må komme innom å bidra med noe, hjelper godt. Å få høre at om jeg har noe problemer hjemme så kan jeg bo midlertidig hos dem, det letter skuldrene.
    Hvis man ikke tar sjansen på å lufte tankene (litt forsiktig), så går man glipp av virkeligheten, som kan være mye bedre enn man tror. Alt handler om måten man lufter ting på, hvis jeg klarer å ikke grine så går ting veldig fint.

 

Idag noteres som en relativt dårlig dag, mye grining fra morgen til kveld. Imorgen gleder jeg meg til å dra bort til familie og plante litt i hagen hvor faren, broren og min svigerinne bor. Jeg håper de synes det er greit at jeg går fra å være hos dem 1 dag i uka til 2 dager i uka.

Anonymkode: 10f94...2b2

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Alt som kan gå galt har gått galt i dag. Det er jo bare en eksamen på videregående prøver jeg å fortelle meg, det er jo ikke verdens undergang. Hjernen min er helt grøt etter den berg- og dalbanen av følelser som jeg har vært gjennom den siste tiden. Så selv om jeg føler meg som en tosk fordi at det er en eller annen stakkar som faktisk er nødt til å lese den tragedien som jeg leverte og gi den karakteren en, så er jeg mer sur fordi at jeg i alle år som dårlig aldri har klart å være fornøyd med det jeg har men alltid går og trakter etter mer. Selvfølgelig, så er jeg fortsatt der at jeg gråter hele tiden (underverk at jeg ikke begynte istad) og det gjorde meg ikke akkurat mer positiv etter det som har skjedd nå :ler:. Jeg har nå lovet meg selv at nå er det slutt. Jeg har egentlig to igjen, men nå orker jeg bare ikke. Nei, jeg skal se meg etter en ufaglært jobb som jeg håper at jeg kan få. :) Så skal jeg heller nyte de tingene som jeg finner ut at jeg liker! 

Anonymkode: 59880...185

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Om jeg begynner å se mer positivt på livet er usikkert, men lyset i tunnelen har definitivt dukket opp. Legetimen gikk greit i dag, han ville ikke si at acneproblemet var roten til de store anfallene av depresjon og de tankene som ikke er lov til å nevnes her, men selvfølgelig kan det ha vært en av grunnene. Jeg fikk både medisiner for acnen, og ble satt i kontakt med innsatsteamet her nede. Så får vi se eventuelt hva de vil gjøre, om de vil henvise meg videre til en psykolog, eventuelt psykiatrisk sykepleier. 

Ellers har jeg brukt baking som terapi de siste dagene, og har ikke laget mindre enn 48 (!) muffins som blir delt ut til naboer og de som rir hester i området. Det at de setter pris på en liten gest som det, og det hjelper meg med å samle tankene gjør at jeg kommer meg litt bort fra det mørke helvetet. 

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
4 timer siden, dillyduzit skrev:

Om jeg begynner å se mer positivt på livet er usikkert, men lyset i tunnelen har definitivt dukket opp. Legetimen gikk greit i dag, han ville ikke si at acneproblemet var roten til de store anfallene av depresjon og de tankene som ikke er lov til å nevnes her, men selvfølgelig kan det ha vært en av grunnene. Jeg fikk både medisiner for acnen, og ble satt i kontakt med innsatsteamet her nede. Så får vi se eventuelt hva de vil gjøre, om de vil henvise meg videre til en psykolog, eventuelt psykiatrisk sykepleier. 

Ellers har jeg brukt baking som terapi de siste dagene, og har ikke laget mindre enn 48 (!) muffins som blir delt ut til naboer og de som rir hester i området. Det at de setter pris på en liten gest som det, og det hjelper meg med å samle tankene gjør at jeg kommer meg litt bort fra det mørke helvetet. 

Å dilly! Så flottttttt! Jeg tenkte på deg nå og ville spørre hvordan det hadde gått i dag, men så hadde du allerede skrevet om det. Jeg er glad du ble møtt på en god måte! Nå håper jeg at neste møte med innsatsteamet møter deg like bra/enda bedre. 

Og her har du jo et supert eksempel på at du ikke bare er plagsom for menneskene rundt deg. Hvem er det liksom som skulle kommet med muffins til dem på en vanlig dag, om ikke det var akkurat DEG? :) Du er nå god. :klem: 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å dilly! Så flottttttt! Jeg tenkte på deg nå og ville spørre hvordan det hadde gått i dag, men så hadde du allerede skrevet om det. Jeg er glad du ble møtt på en god måte! Nå håper jeg at neste møte med innsatsteamet møter deg like bra/enda bedre. 

Og her har du jo et supert eksempel på at du ikke bare er plagsom for menneskene rundt deg. Hvem er det liksom som skulle kommet med muffins til dem på en vanlig dag, om ikke det var akkurat DEG? :) Du er nå god. :klem: 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Jeg skulle ringe dem for å bestille time, og med telefonangst kan jo det bli et problem. Får ringe når jeg er tilbake i Arendal og bare manne (kvinne) meg opp! Jeg liker nok å tro at mye av det jeg sliter med nå, av verdiløshet og slike ting kommer fra acneproblemene rett og slett. Det tok virkelig så knekken på meg mentalt at ikke helt visste/vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det var ikke en liten tvil hos legen en gang, og det, for første gang med et så "bleh, ikke farlig"-problem var veldig deilig, og det at han faktisk tok meg seriøst, og fikk høre at neida, det er ikke første gang, det har vært slikt i mange, mange år fikk ballen en ny rettning. 

Det drives å blir byggd en ny vannledning her, og vi vil jo helst gjøre det selv for å minske kostnadene. Jeg er fremdeles veldig svak i musklene etter i vinter, så ja, det føles veldig deilig å kunne være med å glede noen på en litt annen måte. Kanskje om jeg får meg selv til å begynne å trene litt så smått igjen kan hjelpe på tankesettet? 

forresten, så håper det går bra med deg, jeg tenker på deg stadig vekk. 

:hjerte:

 

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Story of my life.. 

Jeg er altså innlagt på psykiatrisk akuttpost. Etter lang tid med fryktelig dårlig allmenntilstand sa jeg ifra til personalet. Blodtrykk og puls var alt for lavt. Blodprøver neste dag viste blodanemi og jernanemi. Jeg fikk aktivitetsforbud og kun utgang med følge for små lufteturer rundt bygningen. Slik satt jeg i en uke med daglige blodtrykkskontroller og stadige blodprøver. Fikk også jern intravenøst. De vurderte blodoverføring, men kom fram til at det ville holde med jern. 

I dagene etter jeg fikk jern intravenøst kom kroppen seg gradvis, men etter en uke stagnerte det. 

For ca fem uker siden begynte jeg på en antidepressiva som heter Nardil. En vidundermedisin egentlig. Som man kan få hvis ikke noe annet har funket og virkningen overveier risikoen med den. I alle fall, for ti dager siden (mandag) våknet jeg fra en dag til en annen hvor boblen hadde slått sprekker og lyset om gløttende inn. Jeg var blitt drastisk bedre! 

Men torsdag samme uken sank den fysiske formen drastisk igjen. Lav puls, lavt blodtrykk, voldsomme blodtrykksfall, pulsdropp etter den minste aktivitet og en helt sinnsyk utmattelse. Jeg tenkte det måtte komme av at HB og jern fortsatt var for lavt, men HB var nesten oppe i normalt nivå og jern var blitt bra. Så da etterfulgte noen dager hvor jeg slet med at legene her mente vi bare måtte gi det tid, mens jeg hardnakket påstod at dette ikke var normalt og at jeg kjenner min egen kropp. Fikk en psykisk knekk igjen. Både fordi det var så krevende å være så fysisk dårlig når jeg endelig hadde blitt bedre psykisk og fordi jeg følte at det ikke ble tatt alvorlig det jeg sa. 

Nå på mandag satt jeg og skrek og nærmest hullet til psykiateren min hvor jeg fortalte ned i detalj hvordan jeg hadde det og hvordan puls og blodtrykk oppførte seg. 

Endelig ble jeg tatt alvorlig! Bedre sent enn aldri. ;) Så i går dro jeg til akuttmottaket for en medisinsk undersøkelse. Vel, den viste kraftig ortostatisk blodtrykk (blodtrykksfall når en reiser seg opp). Faktisk halverte blodtrykket seg da jeg stod, og de syntes det var rart jeg ikke besvimte. Da jeg la meg ned fikk jeg et voldsomt pulsdropp (fra 85 til 38). Igjen syntes de det var rart jeg ikke besvimte, men definitivt ikke rart at jeg hadde følt meg dårlig. Ble koblet til en hjertemonitor som jeg lå med i noen timer. På ett tidspunkt ringte de ned til observasjonsposten og opplyste om at pulsen min var på 37. Var rimelig tung i pusten kan man si. 

Vel, så kom beskjeden. Jeg må slutte på Nardil! De kunne ikke finne noen annen årsak og dette var plager som ikke var akseptabel å gå med. Det er farlig rett og slett. Så 1-0 til meg for å ha vært overbevist om at noe var galt imens legene egentlig ville avvente det hele. :P

Men ja. Her hadde jeg endelig begynt å komme litt opp av det, også må jeg slutte på medikamentet som hjalp meg?  I neste uke har jeg vært innlagt i et halvt år, men jeg har blitt så mye bedre at jeg har fått utskrivelsesdato 19 juni og har begynt sånn smått i øve på å være hjemme!  Hvordan blir det nå da? 

Jeg er livredd for å falle ned igjen. Jeg gikk på cipralex og Wellbutrin som ble seponert tidlig i april da det gav litt effekt, men ikke nok. De ukene jeg var medisinfri/ventet på effekten av Nardil så ble jeg kjempe kjempe dårlig psykisk. Skal jeg liksom gjennomgå enda en sånn periode?  Vet jeg må være medikamentfri i 3-4 uker før jeg kan starte med noe nytt, også er det ukene det tar å få effekt av den nye medisinen da, dersom jeg får effekt!  

Faen altså! Kan jeg ikke få fred snart?  Kan ikke ungene mine få tilbake mammaen sin? Føler jeg har fått nok forbanna motgang nå. 

Typisk nok har psykiateren min langhelg så får ikke snakket med han om det før på mandag. Mange dager å vente på å få vite veien videre og få snakket av seg frustrasjon og redsel. Vakthavende lege blir å sette meg på avtrapping allerede i dag. 

Nei uff, dette var jeg ikke forberedt på. :( Men slik det er nå så er det ikke forsvarlig. Jeg kjenner jo hjertet arbeider og får ofte en følelse av at det er slitent. 

Enn om jeg blir så psykisk dårlig nå at jeg igjen havner i ambulansen... Nei nei nei! Det vil jeg ikke! 

Dette ble langt, men håper noen tar seg tid..

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg kan jo gjøre det..? Slette Facebook, kaste mobilen, pakke en ryggsekk og stikke langt avgårde. Til Sverige, Danmark..eller et annet land. Og aldri mer se meg tilbake... #denfølelsen

Hvorfor gjør jeg ikke det?

Anonymkode: b849a...b5b

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Skrevet (endret)

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan jo gjøre det..? Slette Facebook, kaste mobilen, pakke en ryggsekk og stikke langt avgårde. Til Sverige, Danmark..eller et annet land. Og aldri mer se meg tilbake... #denfølelsen

Hvorfor gjør jeg ikke det?

Anonymkode: b849a...b5b

Redd for å ta sjanser?  Redd det du forlater og det du møter?

Men du kan gjøre det! Bare planlegg på forhånd med jobb, bolig etc. En helt ny tilværelse! :)

Men jeg ønsker å gi deg et sangvers av Ingrid Olava: 

"Fra dæ sjøl min venn, blir du aldri fri.

Dine tanker din angst, din sorg og fantasi. For frihetens grenser, de bærer navnet ditt. 

Og du, du er bare på veldig kort visitt" 

Dette er et sangvers jeg har brukt mye tid på å tolke. Det er ikke ment som et demotiverende budskap, men faktisk tvert i imot. Slik jeg tolker det så handler det om hvordan ens egne tanker og angst ofte er det som holder en igjen.

I mitt tilfelle går det ut på at jeg kan komme meg unna, og distansere meg fra mennesker og andre faktorer som skadet meg og drar meg ned, men fra meg selv?  Fra meg selv kommer jeg ikke unna. Hvordan jeg velger å jobbe med egne tanker og følelsesliv hver dag vil påvirke hvordan jeg har det. Det er en daglig kamp som sikkert vil ta år å overvinne, men til syvende og sist må vi som stadig drar oss selv ned i søla lære å tenke på hvordan bygge oss opp. 

Så da er jo spørsmålet. Vil det oppriktig hjelpe deg å gjøre drastiske tiltak for å komme deg bort? I så fall: gjør det!  

Tror du derimot innerst inne at hverdagen og livet vil komme i Danmark og Sverige også, at å rømme egentlig ikke er noen løsning?  Søk profesjonell hjelp og jobb med seg selv og det rundt deg der du er. 

Jeg for min del skulle gjerne rømt fra alt og alle (ikke ungene mine da), men jeg kan jo ikke rømme fra meg selv. Så jeg må stå i det og lære meg å leve. Her jeg er. 

Endret av Skadeskutt
0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

4 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Redd for å ta sjanser?  Redd det du forlater og det du møter?

Men du kan gjøre det! Bare planlegg på forhånd med jobb, bolig etc. En helt ny tilværelse! :)

Feighet og... "Jeg klarer ikke det". 

Men en helt ny start... Det hadde vært noe. Hvis jeg gjør det, så gjør jeg sikkert det helt plutselig - kjenner jeg meg rett :P 

Anonymkode: b849a...b5b

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Feighet og... "Jeg klarer ikke det". 

Men en helt ny start... Det hadde vært noe. Hvis jeg gjør det, så gjør jeg sikkert det helt plutselig - kjenner jeg meg rett :P 

Anonymkode: b849a...b5b

Jeg har redigert innlegget mitt. Måtte legge til noe mer, hvis du vil lese det. :)

Skjønner godt hva du mener da. 

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

For første gang i livet mitt så har jeg lyst på venner og ikke bare mennesker som jeg driver småsnakk med. Jeg ble litt fortumlet, begynte å lure på om det er noe galt med meg. Det var bare en voldsom følelse som slo meg etter disse dagene, som jeg ble helt satt ut av og grublet på en stund nå. Problemstillingen er bare at jeg vet ikke hvordan jeg får venner eller hvordan jeg skal holde på venner Jeg har alltid holdt mennesker på en armlengdes avstand og alltid holdt alt av følelser inn i meg. Fortvilet begynte jeg å stille meg selv spørsmål som: Snakker folk om vanskelig følelser og evt. når vet en om det er passende å snakke om de vanskelige følelser? Hvor ofte burde man kommunisere med hverandre uten at det blir masete og plagsomt, men samtidig som man ikke heller virker kjølig og distansert? Mine evner til kommunikasjon er ikke akkurat briljante og jeg har ikke akkurat noen gode forbilder. I hverdagen nå stå korrigerer jeg meg stadig vekk og jobber beinhardt med endringer fordi jeg vet at jeg har mye som jeg har lært fra ungt av, men som må lukes ut og bort. Så nå føler jeg meg tom, trist og tårefull. 

Anonymkode: 59880...185

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Artikler fra forsiden