Den store depresjonstråden

[dillyduzit]

17 minutter siden, sweety pie skrev:

Søte deg  Bare for jeg er litt nysgjerrig, du har vært deprimert i 14 år? Har du vært behandlet? Jeg har ingen anelse om hvordan du har det? Men har du prøvd å reise andre steder, varmere steder? Og hva er grunnen til at du er deprimert? Og kan det gjøres noe med det? Stiller du for høye krav til deg selv? Også vil jeg gi den  

 

 

Det hele startet med mobbing fra 2.klasse opp til ungdomskolen, i løpet av den perioden så var det mye fysisk og mentalt mobbing, i tillegg til å miste en av de mest dyrebare personene jeg hadde i livet til en sykehusfeil, hvor jeg da ikke hadde vært med på den siste "kaffekoppen" før han skulle legges inn for operasjon. Gikk å klandret meg selv og endte opp både suicidal og totalt nedbrutt. Kom meg på VGS, og fikk en sjalu type som gjorde at jeg mistet kontakt med absolutt alle, han var utro, klandret meg selv for det, og nå sitter jeg dypt i det med uten jobb, en samboer som jeg tviler ikke vil noe mer, og en sykdom som har tatt totalt øddelagt hele kroppen.

Jeg er nok alltid noe deprimert, det er vanskelig å le blant annet, men det kommer dager hvor mat er en kamp, det å stå opp er en kamp og bare holde maska er en kamp. Når man har vært innom både sosial angst, spiseforstyrrelser, ligget døden nær flere ganger så orker man ikke stort mer. Som nevnt med sykdommen over, som jeg trolig har slitt med hele livet ble ikke plukket opp før nå, og på grunn av det er skaden allerede skjedd, synet, balansen, ikke orker jeg noe som helst - men alt jeg vil er å kunne hjelpe andre. Hva gjør man når man ikke en gang klarer å hjelpe en selv? Følelsen av å være verdiløs, en taper og et absolutt ingenting i samfunnet setter spor. Det høres kanskje ikke like ille ut, men jeg har alltid vært en ganske sensitiv person, det skal mye til for å knekke meg, men når det først skjer, da er det absolutt bunnen av det mørkeste hullet som finnes. 

Høye krav ja, er du gæren. Jeg blir "lykkelig" av å se andre lykkelige, det å kunne vite at jeg har hjulpet, eller vært behjelpelig for noen som trenger hjelp gir meg en så stor lykkefølelse som ingen kan tenke seg. Psykolog har jeg prøvd, men der ble jeg friskemeldt.. eller "friskemeldt". Siden det ikke er noen jobber her nede i dette området (som alle har fått med seg nå, haha) så har jeg sendt mail om å jobbe frivillig for et eldresenter her på øya, så får vi se hva de svarer. 

Så sånn går dag'an. 

Bare la meg presissere noe her nå; samboeren og utro x er ikke de samme, det er flere år mellom. 

Endret 23. februar 2017 av dillyduzit

[Dark Angelina]

1 minutt siden, dillyduzit skrev:

Det hele startet med mobbing fra 2.klasse opp til ungdomskolen, i løpet av den perioden så var det mye fysisk og mentalt mobbing, i tillegg til å miste en av de mest dyrebare personene jeg hadde i livet til en sykehusfeil, hvor jeg da ikke hadde vært med på den siste "kaffekoppen" før han skulle legges inn for operasjon. Gikk å klandret meg selv og endte opp både suicidal og totalt nedbrutt. Kom meg på VGS, og fikk en sjalu type som gjorde at jeg mistet kontakt med absolutt alle, han var utro, klandret meg selv for det, og nå sitter jeg dypt i det med uten jobb, en samboer som jeg tviler ikke vil noe mer, og en sykdom som har tatt totalt øddelagt hele kroppen.

Jeg er nok alltid noe deprimert, det er vanskelig å le blant annet, men det kommer dager hvor mat er en kamp, det å stå opp er en kamp og bare holde maska er en kamp. Når man har vært innom både sosial angst, spiseforstyrrelser, ligget døden nær flere ganger så orker man ikke stort mer. Som nevnt med sykdommen over, som jeg trolig har slitt med hele livet ble ikke plukket opp før nå, og på grunn av det er skaden allerede skjedd, synet, balansen, ikke orker jeg noe som helst - men alt jeg vil er å kunne hjelpe andre. Hva gjør man når man ikke en gang klarer å hjelpe en selv? Følelsen av å være verdiløs, en taper og et absolutt ingenting i samfunnet setter spor. Det høres kanskje ikke like ille ut, men jeg har alltid vært en ganske sensitiv person, det skal mye til for å knekke meg, men når det først skjer, da er det absolutt bunnen av det mørkeste hullet som finnes. 

Høye krav ja, er du gæren. Jeg blir "lykkelig" av å se andre lykkelige, det å kunne vite at jeg har hjulpet, eller vært behjelpelig for noen som trenger hjelp gir meg en så stor lykkefølelse som ingen kan tenke seg. Psykolog har jeg prøvd, men der ble jeg friskemeldt.. eller "friskemeldt". Siden det ikke er noen jobber her nede i dette området (som alle har fått med seg nå, haha) så har jeg sendt mail om å jobbe frivillig for et eldresenter her på øya, så får vi se hva de svarer. 

Så sånn går dag'an. 

[AnonymBruker]

22 minutter siden, dillyduzit skrev:

Hm, nei da er det ikke så lett. Hva pleier du å gjøre når du er så langt nede som du er nå, om jeg kan spørre? Hva er meningen med livet ditt, og er dette noe du eventuelt kan "jobbe" videre med? Det du ser nå, er ikke realiteten av hvordan ting kan bli videre fremover. Du sier du er ufør, men er du i stand til å gå noen få turer hver uke? Jeg er ikke psykolog, så sånn sett vet jeg egentlig ikke hva jeg kan skrive, men jeg håper jo at du tar det litt til deg av det jeg skriver hvertfall. 

Du har mye kunnskap, er det slik at du kunne tenke deg å lage en blogg slik at du får delt noe av det? Du kan jo prøve å se på depresjonen som en dal, hvor sollyset aldri strekker helt ned. På dårlige dager klarer du ikke å klarte fjellveggen, mens på gode dager så vil du akkurat kommer over grensen til hvor solen står på. Ikke at det hjelper for alle, men det er en fin måte for meg å få litt håp på de mørkeste dagene, det å vite at det kommer gode dager også. 

Jeg vil så gjerne lytte til alle, det er nok en rar tanke jeg har som selv er kronisk deprimert, men jeg vil aldri at noen skal være/sitte i samme posisjon som jeg gjorde for noen år siden, og tildels den dag i dag. Poenget uansett; jeg vil at du skal ha det godt, og så lenge du forsetter å poste i denne tråden når du føler du må ha et lite utløp, så vil jeg hvertfall prøve å få deg på noen bedre tanker enn det du sitter med. 

og tilkvelds, dersom du ikke får sove; netflix/hbo er en glimrende underholdningskamerat

Hva jeg pleier gjøre? Fortvile. Om jeg får til, sove.

Meningen med livet, ikke "meningen med livet ditt", eller, "meningen med livet mitt". Bare, "meningen med livet", punktum.
Kjærlighet. Jeg kan utdype senere eller en annen gang. Du vet, depresjon og energi... når en er deppa så har en ikke mye energi.

Det jeg ser nå er det jeg har sett siden jeg så vidt var i tenårene. Jeg har en lang og vond historie. Med lite positivt eller hyggelig å fortelle. Så ikke tro at du kan muntre meg opp med, "det kommer en dag i morgen", eller, "ting vil bli bedre". Jeg har vært gjennom helvete. Jeg vet hva helvete er. Jeg har dessverre ikke så veldig mye positivt som skjer eller å se frem til. Men takk for forsøket! Og ja, det er et halvhjertet takk. Jeg vet du vil vel. Men jeg vet også at du ikke skjønner, ikke forstår. For i så fall ville du ikke sagt det, i så fall ville du visst at det er mer sårende å prøve å si slikt enn det er til støtte eller trøst.

Ja, selv om jeg er ufør kan jeg gå. Det er ikke det somatiske (kroppen) som er problemet, det er angsten som er problemet. Klarer jeg bare å komme meg ut av døren så går det fint å gå tur. Men er ikke så ofte jeg får til det, dessverre.

Jeg laget en blogg ingen intresserte seg for. Så da var det ikke store inspirasjonen å skrive der. :-/

Åh, jeg vet. Når jeg er deppa vil jeg gjerne lytte til og hjelpe andre. Kan jeg hjelpe andre så har jeg i alle fall noe som gleder meg.

Anonymkode: a4bf3...963

[Dark Angelina]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva jeg pleier gjøre? Fortvile. Om jeg får til, sove.

Meningen med livet, ikke "meningen med livet ditt", eller, "meningen med livet mitt". Bare, "meningen med livet", punktum.
Kjærlighet. Jeg kan utdype senere eller en annen gang. Du vet, depresjon og energi... når en er deppa så har en ikke mye energi.

Det jeg ser nå er det jeg har sett siden jeg så vidt var i tenårene. Jeg har en lang og vond historie. Med lite positivt eller hyggelig å fortelle. Så ikke tro at du kan muntre meg opp med, "det kommer en dag i morgen", eller, "ting vil bli bedre". Jeg har vært gjennom helvete. Jeg vet hva helvete er. Jeg har dessverre ikke så veldig mye positivt som skjer eller å se frem til. Men takk for forsøket! Og ja, det er et halvhjertet takk. Jeg vet du vil vel. Men jeg vet også at du ikke skjønner, ikke forstår. For i så fall ville du ikke sagt det, i så fall ville du visst at det er mer sårende å prøve å si slikt enn det er til støtte eller trøst.

Ja, selv om jeg er ufør kan jeg gå. Det er ikke det somatiske (kroppen) som er problemet, det er angsten som er problemet. Klarer jeg bare å komme meg ut av døren så går det fint å gå tur. Men er ikke så ofte jeg får til det, dessverre.

Jeg laget en blogg ingen intresserte seg for. Så da var det ikke store inspirasjonen å skrive der. :-/

Åh, jeg vet. Når jeg er deppa vil jeg gjerne lytte til og hjelpe andre. Kan jeg hjelpe andre så har jeg i alle fall noe som gleder meg.

Anonymkode: a4bf3...963

Du blir glad av å hjelpe andre, det er jo en utrolig positiv egenskap. Har du vurdert å arbeide frivillig? 

[sweety pie]

6 minutter siden, dillyduzit skrev:

Det hele startet med mobbing fra 2.klasse opp til ungdomskolen, i løpet av den perioden så var det mye fysisk og mentalt mobbing, i tillegg til å miste en av de mest dyrebare personene jeg hadde i livet til en sykehusfeil, hvor jeg da ikke hadde vært med på den siste "kaffekoppen" før han skulle legges inn for operasjon. Gikk å klandret meg selv og endte opp både suicidal og totalt nedbrutt. Kom meg på VGS, og fikk en sjalu type som gjorde at jeg mistet kontakt med absolutt alle, han var utro, klandret meg selv for det, og nå sitter jeg dypt i det med uten jobb, en samboer som jeg tviler ikke vil noe mer, og en sykdom som har tatt totalt øddelagt hele kroppen.

Jeg er nok alltid noe deprimert, det er vanskelig å le blant annet, men det kommer dager hvor mat er en kamp, det å stå opp er en kamp og bare holde maska er en kamp. Når man har vært innom både sosial angst, spiseforstyrrelser, ligget døden nær flere ganger så orker man ikke stort mer. Som nevnt med sykdommen over, som jeg trolig har slitt med hele livet ble ikke plukket opp før nå, og på grunn av det er skaden allerede skjedd, synet, balansen, ikke orker jeg noe som helst - men alt jeg vil er å kunne hjelpe andre. Hva gjør man når man ikke en gang klarer å hjelpe en selv? Følelsen av å være verdiløs, en taper og et absolutt ingenting i samfunnet setter spor. Det høres kanskje ikke like ille ut, men jeg har alltid vært en ganske sensitiv person, det skal mye til for å knekke meg, men når det først skjer, da er det absolutt bunnen av det mørkeste hullet som finnes. 

Høye krav ja, er du gæren. Jeg blir "lykkelig" av å se andre lykkelige, det å kunne vite at jeg har hjulpet, eller vært behjelpelig for noen som trenger hjelp gir meg en så stor lykkefølelse som ingen kan tenke seg. Psykolog har jeg prøvd, men der ble jeg friskemeldt.. eller "friskemeldt". Siden det ikke er noen jobber her nede i dette området (som alle har fått med seg nå, haha) så har jeg sendt mail om å jobbe frivillig for et eldresenter her på øya, så får vi se hva de svarer. 

Så sånn går dag'an. 

Å kjære deg, du høres ut som en fantastisk person. Hva med at du lager en liste hver dag som du fullfører? Mestringsfølelse gjør en blid og positiv. Hva med at du prøver steg for steg og komme på rett spor. Du er ennå ung, utifra bildene jeg har sett, aner ikke hvor gammel du er. 

 

[AnonymBruker]

Ahh, føler meg så håpløs og ubrukelig i dag. Hadde først en deleksamen der jeg fikk hjerneteppe, deretter avslag på på jobbintervju jeg hadde på mandag. Har vært på 3 jobbintervjuer i det siste, men ikke fått noen av jobbene... Føler nesten at de misliker meg fra det øyeblikket jeg kommer inn, for de virker så uengasjerte, og virker som de prøver å få intervjuet overstått så fort som mulig. Det er så kjipt når alle rundt meg får jobb med en gang de har vært på intervju, mens ingen vil ansette meg  Jeg er blid og positiv på intervjuene, og svarer godt og gjennomtenkt, men tror jeg brenner meg på at jeg redd og slett er for stressa og nervøs, så det lyser gjennom. Eller så er jeg bare en person det er vanskelig å like(noe som jeg forøvrig tror stemmer, siden jeg sliter skikkelig med å få meg venner på universitetet). Jeg gjør alt jeg kan for å være hyggelig og positiv, men tror jeg bare virker for klein og rar...

Anonymkode: 1d834...3a7

[AnonymBruker]

Kirkens SOS chat er noe av det dårligste jeg har opplevd. Er det fagpersoner som sitter bak tastaturet? De bare jatter med og nærmest gjentar det jeg sier. Ingen råd osv..

Anonymkode: 3b380...4b0

[Dark Angelina]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kirkens SOS chat er noe av det dårligste jeg har opplevd. Er det fagpersoner som sitter bak tastaturet? De bare jatter med og nærmest gjentar det jeg sier. Ingen råd osv..

Anonymkode: 3b380...4b0

Jeg har aldri prøvd det, men trist at du hadde en så dårlig opplevelse med det da.. 

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kirkens SOS chat er noe av det dårligste jeg har opplevd. Er det fagpersoner som sitter bak tastaturet? De bare jatter med og nærmest gjentar det jeg sier. Ingen råd osv..

Anonymkode: 3b380...4b0

Det kommer uheldigvis, men kanskje naturlig nok, an på hvem man kommer til. Det er ikke fagpersoner, bare vanlige omsorgsfulle mennesker. (Og noen av dem er ikke omsorgsfulle en gang.) 

Jeg har ringt både Mental Helse og Kirkens SOS flere ganger (så det er jo litt annet enn chatten kanskje), og noen ganger har det vært helt krasj med personen, noen ganger har jeg opplevd dem nedlatende, og en fyr var rett og slett ufin (og fikk meg til å føle meg mye verre enn jeg allerede gjorde). Men andre igjen har selv i løpet av den korte tiden vi snakket betydd noe virkelig viktig for meg. En del av dem har ikke noe særlig erfaring selv, og kan virke veldig som de jatter med, men hvis de gjør det utifra god vilje og omtanke så har jeg tatt det, fordi jeg bare har trengt NOEN. Andre igjen er pårørende, eller har opplevd ting selv, og det er disse jeg synes virker som de beste å snakke med. Noen avstår totalt fra å gi råd, hvilket jeg i grunn liker, og andre er så opptatt med å presse råd ned i halsen din at du knapt kommer til, noe andre liker. 

Jeg husker fremdeles supergodt en samtale med en av deres frivillige for 7 år siden. Den dama skulle jeg så gjerne ønske jeg kunne adoptere som omsorgsperson, for hun fikk meg til å tro at jeg kunne fortsette livet, at det var håp. 

Så til alle dere som aldri har prøvd: vit at det er forskjellige mennesker der, men gi det en sjanse! Og hvis dere kommer til kjipe folk, si ha det og ring på nytt, eller prøv den andre! Det brenner ned til kjemien man har med enkelte personer. Det som funker for meg funker ikke nødvendigvis for deg og omvendt. Men det finnes støtte og hjelp og få. 

Anonymkode: 849b0...1ef

[Helianthus]

.

Endret 24. februar 2017 av Helianthus

[AnonymBruker]

@dillyduzit hva mente du med "en samboer som jeg tviler ikke vil noe mer"? 

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

Velger å være anonym her

Jeg vært deprimert av og på i flere år. Det er veldig opp og ned. Jeg kan en fin tid (selv om depresjonen alltid er der på en måte) mens andre ganger kan jeg være veldig langt nede og være helt tom. Jeg orker ikke å være sosial eller noe. En helt forferdelig følelse å ha det sånn. Jeg føler meg som et dårlig selskap for andre. Egentlig vil jeg bare mure meg inne. Bare det å komme seg opp av sengen er et STORT ork. Samme gjelder å dusje og få i meg mat. Jeg har aldri hatt så mange venner og jeg tenker litt at jeg er en dårlig venninne. Jeg klarer ikke alltid å være med på ting. Tanken på å skulle dra ned til byen og gjøre noe frister så lite. To venninner vet om problemet og resten vet ikke. Føler meg ikke komfortabel med å si det til alle. 

Grunnen til at jeg har slitt så mye med depresjoner, kommer av at jeg ble mobbet store deler av barneskolen. Jeg hadde få venner, men noen ganger hadde jeg ingen venner. Det ble verre på ungdomsskolen. I 9 klasse måtte jeg bytte skole. Ting ble litt bedre, men jeg var veldig sjenert og hadde problemer med å få meg venner. Samme på VGs. All mobbingen har satt sine spor. Jeg er skeptisk til nye mennesker og dårlig selvtillit. Jeg har gått mye til psykolog og gått på ulike antidepressiva uten hell. Jeg har fått lite støtte fra foreldre. De skjønner ikke problemet og mener det bsre er å ta seg sammen. Jeg tror jeg kommer til å slite med depresjon hele livet mitt, men ikke konstant. 

Anonymkode: aabbf...444

[fullførsetningen]

[AnonymBruker]

Så fin tråd.  Jeg er på vei ut av en depresjon som har vart i ca 6 mnd. Har hatt det vondt før, men nå ble det så ille at jeg ble sykemeldt noen uker og klarte ikke være sosial overhodet. Har vært veldig tungt, og midt i det føles det jo som at det alltid skal være slik. Men etter jul har jeg heldigvis følt en oppsving. Tror lyset har mye å si for min del, og jeg har gått til psykolog som har fått meg til å øve meg på å være litt mindre streng med meg selv. Har en ganske vanskelig livssituasjon som jeg har vært i rundt  3-4 år nå, og jeg har innsett at det er helt normalt å bikke under til slutt. 

Nå er det jo veldig ulikt hva som har effekt for folk, men for meg har yoga, mindfullness og generelt øve seg på å ta det med ro, vært veldig bra for meg. Jeg er mindre sosial enn før, men det har dempet noe av den generelle angsten jeg har slitt med, for meg har det faktisk vært lurt å ikke presse meg for mye der, enda mange sier man bør det. Ellers har jeg også merket at jeg har spist for lite, så nå er jeg fokusert på å lage ordentlige måltider og har mer faste spisetider. 

Anonymkode: a7b57...017

[AnonymBruker]

Vil også være anonym her

Hvor i alle dager skal jeg begynne? Jeg har alltid vært en veldig sprudlende og glad jente. Jeg var godt likt og hadde flere venner. Gjorde det alltid bra på skolen. Min lidenskap var trening og være i aktivitet. Alltid vært aktiv. Jeg elsket tennis, svømming, sykling, gå tur i skog og ork og dans. Jeg hadde problemer med å bare sitte inne en hel dag. 

Men når jeg bikket 23,så skjedde det noe uvanlig. Jeg begynte å bli utmattet og følte meg så rar.  Jeg kunne bli kjempe sliten og slapp etter trening. Dette var ikke likt meg. Det ble bare verre. Etter skole og jobb, så var jeg helt ferdig! Jeg begynte å få problemer med kvalme, svimmelhet, vondt i kroppen og hodeverk. Jeg kom meg til utredning og fikk en sjokkerende nyheten. Etter mye om men,  så fant de ut at jeg hadde medfødt alvorlig diagnose. Hvor man ikke alltid fikk symptomer før i voksen alder. Jeg måtte belage meg på å bli verre. Alt ble liksom snudd på hodet og jeg skjønte ingenting. Jeg ble bare verre og verre,  måtte kutte ut jobb og skole. Fikk innvilget ung uføretrygd og alt gikk i grus. Den sprudlende og aktive jenta gikk inn i en dyp depresjon og alt føltes så håpløst.  

Snart 4 år senere, så har jeg blitt så ille at jeg egentlig bare kan glemme å være i aktivitet og ha et sosialt liv. Nesten alle vennene mine er borte og jeg føler meg som en 80 åring og ikke som en i 20 årene. Livet bare flyr forbi og føler jeg går glipp av mye. Jeg trenger hjelp til det meste. Noen dager er greie mens andre dager kommer jeg meg så vidt opp av senga. Dagene er kjedelige og ensformig. Noen ganger holder jeg på å fly på veggen. Det er sol ute og jeg vil ut å sykle eller gå meg en tur, men det kan jeg bare glemme  Jeg har grått så mye og følt livet er så ufattelig urettferdig!  Smelt opp i vekt har jeg og siden jeg er lite i aktivitet. Jeg er så misunnelig på dere som har en jobb å gå til, kommer dere opp av sengen, har venner, kan gå på beina uten problemer, er selvstendig osv. 

Men noen som er i samme situasjon? Som har fått en alvorlig sykdom eller diagnose som har gjort dere deprimerte?

 

Anonymkode: c8f5d...818

[Dark Angelina]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vil også være anonym her

Hvor i alle dager skal jeg begynne? Jeg har alltid vært en veldig sprudlende og glad jente. Jeg var godt likt og hadde flere venner. Gjorde det alltid bra på skolen. Min lidenskap var trening og være i aktivitet. Alltid vært aktiv. Jeg elsket tennis, svømming, sykling, gå tur i skog og ork og dans. Jeg hadde problemer med å bare sitte inne en hel dag. 

Men når jeg bikket 23,så skjedde det noe uvanlig. Jeg begynte å bli utmattet og følte meg så rar.  Jeg kunne bli kjempe sliten og slapp etter trening. Dette var ikke likt meg. Det ble bare verre. Etter skole og jobb, så var jeg helt ferdig! Jeg begynte å få problemer med kvalme, svimmelhet, vondt i kroppen og hodeverk. Jeg kom meg til utredning og fikk en sjokkerende nyheten. Etter mye om men,  så fant de ut at jeg hadde medfødt alvorlig diagnose. Hvor man ikke alltid fikk symptomer før i voksen alder. Jeg måtte belage meg på å bli verre. Alt ble liksom snudd på hodet og jeg skjønte ingenting. Jeg ble bare verre og verre,  måtte kutte ut jobb og skole. Fikk innvilget ung uføretrygd og alt gikk i grus. Den sprudlende og aktive jenta gikk inn i en dyp depresjon og alt føltes så håpløst.  

Snart 4 år senere, så har jeg blitt så ille at jeg egentlig bare kan glemme å være i aktivitet og ha et sosialt liv. Nesten alle vennene mine er borte og jeg føler meg som en 80 åring og ikke som en i 20 årene. Livet bare flyr forbi og føler jeg går glipp av mye. Jeg trenger hjelp til det meste. Noen dager er greie mens andre dager kommer jeg meg så vidt opp av senga. Dagene er kjedelige og ensformig. Noen ganger holder jeg på å fly på veggen. Det er sol ute og jeg vil ut å sykle eller gå meg en tur, men det kan jeg bare glemme  Jeg har grått så mye og følt livet er så ufattelig urettferdig!  Smelt opp i vekt har jeg og siden jeg er lite i aktivitet. Jeg er så misunnelig på dere som har en jobb å gå til, kommer dere opp av sengen, har venner, kan gå på beina uten problemer, er selvstendig osv. 

Men noen som er i samme situasjon? Som har fått en alvorlig sykdom eller diagnose som har gjort dere deprimerte?

 

Anonymkode: c8f5d...818

Vondt å lese... god klem til deg 

Jeg håper likevel du har venner og familie som kan besøke deg, selv om du ikke orker å besøke dem? At du får være litt sosial? Kan jeg spørre hvilken diagnose du fikk?

[AnonymBruker]

3 timer siden, Dark Angelina skrev:

Vondt å lese... god klem til deg 

Jeg håper likevel du har venner og familie som kan besøke deg, selv om du ikke orker å besøke dem? At du får være litt sosial? Kan jeg spørre hvilken diagnose du fikk?

Har liten familie og de bor veldig sprett. Jeg har et godt forhold til mamma da. Har ikke så mange venner nei. Kun to som besøker meg nå og da. Jeg kan liksom ikke være med på så mye og ikke alltid jeg orker å ut døra en gang. Så ensomt liv

Har en veldig sjelden diagnose som kan ligne litt på MS. Jeg vil ikke si navnet i frykt for å bli gjennkjent 

Anonymkode: c8f5d...818

[AnonymBruker]

Depresjon er en grusom sykdom.

Takk til dere som har delt av deres liv og erfaringer. 

Jeg har hatt tilbakevendende depresjoner siden tenårene, jeg har hatt bulimi i like mange år. Jeg fikk ikke skikkelig hjelp før jeg opplevde en intens og langvarig hypoman episode. Fikk fort diagnosen bipolar 2. Da falt mange brikker på plass, men jeg strever veldig med å akseptere at jeg har en sykdom og at jeg stadig frykter nye sykdomsepisoder. Jeg har omtrent bare depressive episoder, og de kan være langvarige. Hypomaniene har vært få.

Synes livet er noe dritt. Har hatt mange og langvarige sykemeldinger. Går nok mot gradert ufør etterhvert. 

Det verste er å holde maska. Har barn, jobb osv, så jeg må klistre på meg maska store deler av dagen. Samtidig er det gjerne bedre enn å være alene, for da blir jeg gjerne overveldet av negative tanker. Barna er det som holder meg i live.

maria.

Anonymkode: 40f69...50c

[dillyduzit]

På 24.2.2017 den 1.14, Helianthus skrev:

.

Fikk lest før du slettet, håper du vet at det er fullstendig lov til å føle seg deprimert, selv om årsaken ikke er like "ille" som enkeltes. <3

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Depresjon er en grusom sykdom.

(..)

Anonymkode: 40f69...50c

 

Du er tøff, du. Det faktumet at du har barn, jobb og alt annet å styre med i de depressive periodene viser utrolig pågangsmot. Det å ha diagnosen bipolar og barn er nok ikke det letteste nei, men igjen, jeg syntes du er tøff, for det du har, er det ikke alle som klarer (snakker av erfaring). <3

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Depresjon er en grusom sykdom.

Takk til dere som har delt av deres liv og erfaringer. 

Jeg har hatt tilbakevendende depresjoner siden tenårene, jeg har hatt bulimi i like mange år. Jeg fikk ikke skikkelig hjelp før jeg opplevde en intens og langvarig hypoman episode. Fikk fort diagnosen bipolar 2. Da falt mange brikker på plass, men jeg strever veldig med å akseptere at jeg har en sykdom og at jeg stadig frykter nye sykdomsepisoder. Jeg har omtrent bare depressive episoder, og de kan være langvarige. Hypomaniene har vært få.

Synes livet er noe dritt. Har hatt mange og langvarige sykemeldinger. Går nok mot gradert ufør etterhvert. 

Det verste er å holde maska. Har barn, jobb osv, så jeg må klistre på meg maska store deler av dagen. Samtidig er det gjerne bedre enn å være alene, for da blir jeg gjerne overveldet av negative tanker. Barna er det som holder meg i live.

maria.

Anonymkode: 40f69...50c

Akkurat det å holde masken vet jeg mye om. Det er fryktelig vanskelig å skulle late som om du er blid og alt er greit når det IKKE er det. Jeg er som sagt ikke helt komfortabel med å snakke om det til alle. Litt redd for å bli dømt og få samme reaksjoner som foreldrene mine har gitt. At det bare er å ta seg sammen og ikke sutre. Det er vanskelig i familieselskap. Hvor mange spør "hvordan går det med deg? " og du må si det går bra, selv om det ikke gjør det. Vanskelig å ha på pokerfjes. 

Anonymkode: aabbf...444