Skummel alenemor

[minjo]

Jeg undres... 

Når man snakker om fremmedfrykt handler det ofte om de "utenfra", utlendingene. Men det finnes variasjoner innenfor vårt samfunn også. Frykten for å bli smittet av lidelsene ensom og upopulær, bli smittet av lav lønn/dårlig økonomi og ikke minst fryktet av å bli smittet av middelmådige klær og u-mote. Få ressurser er ikke smittsomt, men det ser slik ut.

Selv er jeg en oppegående alenemor, ser helt normal ut og har god utdannelse. Jeg eier eget hus og har ansvar for alt alene. ALT-ALENE. Ok, tilsynelatende alt vel tenker du?

Problemet er bare at jeg er så lite verdt i dagens samfunn, vi som har alt ansvar for barn alene er lite verdt. Lite verdt fordi jeg betyr ikke like mye som to foreldre, min inntekt skal rekke for de samme utgiftene to foreldre har. Jeg har en inntekt som er langt under "fattigdomsgrensen", under 200.000 kr før skatt. Utdannelsen fikk jeg fordi jeg ofret deltakelse i arbeidslivet og tok studielån. Jeg har ikke fått jobb enda og mye skyldes nok "hull" i cv fordi jeg har vært utenfor arbeidslivet og brukt lang tid på utdannelsen. De som har klart både det ene og det andre, ære være de, blir prioritert, det er ikke "butikk" å satse på "outsidere" .At jeg har ansvar for alt er ikke verdt noe, det som betyr noe er at jeg ikke har hatt mulighet til å jobbe samtidig. Jeg har ingen ressurser i form av familie som kan bidra, jeg har aldri hatt familie som har sittet barnevakt. Alle har ikke slike ressurser som familie.

Ingen forstår hvorfor jeg er alene, men jeg har et ansvar og det er å sikre barnets behov først. Jeg har ikke rom for å være noe annet enn mamma, delta på møter, bidra til barnets sosiale liv. Jeg sørger for et åpent hjem hvor barnets venner kan komme og gå så lenge vi er hjemme, jeg sørger for barnebursdag og sosiale kvelder for barna. Det sosiale er så viktig, å knytte bånd og samhold barna seg i mellom utenfor skolen.  Barnebursdager har jeg alltid, alene, opp til 20 barn. Det er helt greit for meg, jeg gleder meg over å stelle i stand for barnet mitt og se hun gleder seg. Men, etter 15 år har jeg ikke en eneste gang blitt spurt om jeg trenger hjelp. Det virker som alle tror at jeg klarer alt, og jeg gjør også det, fordi jeg ikke har noe valg. Jeg har uttallige ganger invitert inn på kaffe, grilling osv, men det er ingen som kan, de skal noe annet, hver gang. Men de har god tid til å fortelle om sine personlige problemer på sidelinja når barna spiller fotball, på butikken, i sofaen på foreldremøter. Noen sliter med dårlige forhold, andre håpløse personer, sladder. Titt og ofte får jeg høre " du fikser jo alt du", snekrer selv til og med. Titt og ofte hører jeg barnet mitt si at andre barn skulle ønske de var henne og at de bodde slik som henne, med bare mamma, fordi mammaen hennes er så snill. Jada, jeg snakker med barna som besøker barnet mitt, de er mitt ansvar når de er her og de skal føle seg trygge. Det er fint. Barnefar deltar ikke på noe, han bor for langt unna og har nok med sitt.

Jeg har eget hus. Men. Jeg har lån og fordi jeg har lav inntekt vil ikke banken gi gode betingelser. Jeg sitter fast i banken, på grunn av lav inntekt. Hadde jeg hatt fem millioner til plassering derimot, banken er butikk og jeg er ikke lønnsom...men jeg kan betale mye renter på sikt så klart, så de beholder sånne som meg til nød. Jeg har ikke råd til å spare, men vi har tak over hodet. Ikke et fantastisk tak, men et tak.Trenger jeg hjelp til noe på huset må jeg betale dyrt, det er ingen gratis hjelp og dugnad her. Det er heller mottsatt, jeg som er alene og ikke har familie eller nettverk til å hjelpe, får heller ikke hjelp . Desto mindre man har, desto dyrere ja.

Jeg lurer på hva det er med oss alenemødre, mulig alenefedre har det slik også. Jeg kan bare snakke for meg selv. Men er vi litt skumle? Er det ubehagelig å bli invitert til en alenemor når man er foreldrepar? Det virker slik på meg. Jeg kan gjøres nytte av som samtalepartner og terapaut nærmest, men å omgås sosialt privat, der går grensen tydeligvis. Alle her vet at jeg er alene om alt, og det er nesten så de er redd for å bli smittet. De tenker ikke over når de har sine sammenkomster og fester med mange foreldrepar rundt omkring i bygda her, at jeg føler meg utenfor? Det jo det jeg er, utenfor- fordi jeg er alene. 

Det er et sosialt fenomen. Den rikeste familien her er noe for seg selv og et godt(?) eksempel: Deres datter skulle være med min datter på ferie til barnefar hun besøker seks uker i året. Jeg la ut for flybilletter så lenge så jentene fikk sitte sammen. Dagen før avreise spurte de om jeg ikke kunne hente datteren deres også da de var opptatt. Javel, jeg hentet og kjørte i tre timer. Jeg fikk aldri noen takk, pengene for deres barns flybillett fikk jeg etter seks uker da jeg følte jeg måtte minne de på at de ikke hadde betalt meg enda. En mor ble sint da jeg måtte si nei til samkjøring for ente gang fordi jeg alltid må kjøre lengst og det føler jeg er utnytting. Vi deler så langt det er rettferdig gjør vi ikke? Jeg har opplevd sure miner når jeg har gitt beskjed om jeg ikke har mulighet å stille opp på dugnad sent på kveld, fordi jeg er alene med barn og har ikke barnevakt. Folk tror de kan behandle meg dårlig, fordi jeg er ressurssvak? 

Selv om jeg er alene om alt betyr ikke det at jeg er lite eller mindre verdt og at jeg bare kan utnyttes og ses ned på. Men samfunnet er lagt opp slik, utgiftene er de samme enten eller. Er det ikke noe å tjene på meg så holder folk seg unna.

Vær takknemlig om du har familie og nettverk rundt deg, du kunne like gjerne vært en som meg.

Hilsen skummel alenemor.

 

 

 

[AnonymBruker]

Enda et sutreinnlegg fra en alenemor. Det er derfor folk ikke orker deg ts, du sutrer. Og du slunterer unna dugnader og unnskylder deg med at du er alenemor. Du klager på alle andre. Du fremhever din een fortreffelighet. Derfor orker ikke folk deg, "stakkars meg"holdning er slitsom å omgås. 

Anonymkode: c4ea0...135

[Kvalitet]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enda et sutreinnlegg fra en alenemor. Det er derfor folk ikke orker deg ts, du sutrer. Og du slunterer unna dugnader og unnskylder deg med at du er alenemor. Du klager på alle andre. Du fremhever din een fortreffelighet. Derfor orker ikke folk deg, "stakkars meg"holdning er slitsom å omgås. 

Anonymkode: c4ea0...135

Uavhengig  av hovedinnlegget. Er du alltid på alle dugnader, eller sender du av og til partneren din? 

Endret 21. februar 2017 av Kvalitet

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Kvalitet skrev:

Uavhengig  av hovedinnlegget. Er du alltid på alle dugnader, eller sender du av og til partneren din? 

Jeg stiller alltid på dugnad. Ts er altså ikke i stand til å stille på dugnad, men disse festene hun vil innviteres til er altså helt uproblematisk selv om hun ikke har barnevakt og må gjøre aaaaalt selv....

Anonymkode: c4ea0...135

[Gjest antbug]

Det er så mange rare holdninger til alenemødre der ute, særlig på småsteder. De er kanskje bare redde for at du skal prøve deg på mennene deres? Single kvinner er jo desperate nok til å kaste seg over hva som helst  

[AnonymBruker]

Men TS, jeg synes jo du har det bra? Hus med så lav lønn er jo veldig bra?? OG at du greier bursdager alene er jo supert. 

Forstår ikke hvorfor du ikke har venner. 

Den rike familien som betalte deg tilbake sent, det gjør vel ikke noe? Du fikk jo pengene dine. Og de som lurte på om du ville kjøre, de forsto sikkert ikke ditt synspunkt. Husk at folk ikke alltid forstår andre og deres ståsted. 

Anonymkode: 55247...5c7

[AnonymBruker]

Jeg kjenner mange alenemødre, men det har aldri slått meg at det skal være grunn til å se ned på dem? Uansett hva man jobber med eller hvilken sivilstand man har så er det mye viktigere hvem man er som person. Du virker en smule negativ, har det slått deg at det kan være grunnen til at folk trekker seg unna? Jeg selv er ikke flink til å takle mennesker som fokuserer mest på det som er trist og leit, i begynnelsen synes jeg kanskje synd på dem, men hvis klagingen fortsetter og fortsetter så trekker jeg meg unna. Det er ikke noe galt med dem sånn sett, men jeg tror de fleste liker best å være med mennesker som gjør en glad og ikke det motsatte.

Anonymkode: a5238...242

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner mange alenemødre, men det har aldri slått meg at det skal være grunn til å se ned på dem? Uansett hva man jobber med eller hvilken sivilstand man har så er det mye viktigere hvem man er som person. Du virker en smule negativ, har det slått deg at det kan være grunnen til at folk trekker seg unna? Jeg selv er ikke flink til å takle mennesker som fokuserer mest på det som er trist og leit, i begynnelsen synes jeg kanskje synd på dem, men hvis klagingen fortsetter og fortsetter så trekker jeg meg unna. Det er ikke noe galt med dem sånn sett, men jeg tror de fleste liker best å være med mennesker som gjør en glad og ikke det motsatte.

Anonymkode: a5238...242

Ofte kommer ikke den nedlatende holdningen direkte til uttrykk, men mer indirekte. For eks fortalte jeg en venninne om jobben min som jeg liker veldig godt. Hun har også en interessant jobb, men kanskje på et hakk "lavere nivå" om jeg kan bruke det uttrykket. I hvertfall, da jeg fortalte om jobben responderte hun med at hun heldigvis hadde en mann som kunne forsørge henne. 😉😜

Anonymkode: 192c9...d7f

[Gjest hysj]

1 time siden, minjo skrev:

En mor ble sint da jeg måtte si nei til samkjøring for ente gang fordi jeg alltid må kjøre lengst og det føler jeg er utnytting. Vi deler så langt det er rettferdig gjør vi ikke?

 

Men sa du ifra til henne om hvorfor du ikke kunne delta i samkjøringen? Du skriver at du tjener under 200.000,- i året etter skatt, som er under fattigdomsgrensen, og jeg ser jo at den ekstra lengden på kjøringen går utover økonomien på en eller annen måte. Eller forresten, du er jo ikke forpliktet til å fortelle noen om økonomien din, men tenker at en slik opplysning kanskje kunne vært greit for disse foreldrene å få vite om slik at de ikke dømmer deg helt nord og ned, men møter deg med litt forståelse. 

Når det er middagstid hjemme hos deg, og barnet ditt har besøk, inviterer du disse til å spise, eller lar du dem vente/sender dem hjem til dem selv? For slike ting er jo også med på å påvirke en allerede dårlig inntekt. 

 

[AnonymBruker]

1 time siden, minjo skrev:

Men, etter 15 år har jeg ikke en eneste gang blitt spurt om jeg trenger hjelp.

Dette betyr at barnet ditt er ca 15 år?

Hvis det er sånn så ligger mye av det du forteller om ganske mange år bak deg. 

Kanskje har folk fått en oppfatning av at du liker å klare absolutt alt alene? Trenger man, eller ønsker man, hjelp så må man gjerne spørre om litt hjelp. 

Anonymkode: 7ab96...e75

[Peter007]

1 time siden, minjo skrev:

Jeg undres... 

Når man snakker om fremmedfrykt handler det ofte om de "utenfra", utlendingene. Men det finnes variasjoner innenfor vårt samfunn også. Frykten for å bli smittet av lidelsene ensom og upopulær, bli smittet av lav lønn/dårlig økonomi og ikke minst fryktet av å bli smittet av middelmådige klær og u-mote. Få ressurser er ikke smittsomt, men det ser slik ut.

Selv er jeg en oppegående alenemor, ser helt normal ut og har god utdannelse. Jeg eier eget hus og har ansvar for alt alene. ALT-ALENE. Ok, tilsynelatende alt vel tenker du?

Problemet er bare at jeg er så lite verdt i dagens samfunn, vi som har alt ansvar for barn alene er lite verdt. Lite verdt fordi jeg betyr ikke like mye som to foreldre, min inntekt skal rekke for de samme utgiftene to foreldre har. Jeg har en inntekt som er langt under "fattigdomsgrensen", under 200.000 kr før skatt. Utdannelsen fikk jeg fordi jeg ofret deltakelse i arbeidslivet og tok studielån. Jeg har ikke fått jobb enda og mye skyldes nok "hull" i cv fordi jeg har vært utenfor arbeidslivet og brukt lang tid på utdannelsen. De som har klart både det ene og det andre, ære være de, blir prioritert, det er ikke "butikk" å satse på "outsidere" .At jeg har ansvar for alt er ikke verdt noe, det som betyr noe er at jeg ikke har hatt mulighet til å jobbe samtidig. Jeg har ingen ressurser i form av familie som kan bidra, jeg har aldri hatt familie som har sittet barnevakt. Alle har ikke slike ressurser som familie.

Ingen forstår hvorfor jeg er alene, men jeg har et ansvar og det er å sikre barnets behov først. Jeg har ikke rom for å være noe annet enn mamma, delta på møter, bidra til barnets sosiale liv. Jeg sørger for et åpent hjem hvor barnets venner kan komme og gå så lenge vi er hjemme, jeg sørger for barnebursdag og sosiale kvelder for barna. Det sosiale er så viktig, å knytte bånd og samhold barna seg i mellom utenfor skolen.  Barnebursdager har jeg alltid, alene, opp til 20 barn. Det er helt greit for meg, jeg gleder meg over å stelle i stand for barnet mitt og se hun gleder seg. Men, etter 15 år har jeg ikke en eneste gang blitt spurt om jeg trenger hjelp. Det virker som alle tror at jeg klarer alt, og jeg gjør også det, fordi jeg ikke har noe valg. Jeg har uttallige ganger invitert inn på kaffe, grilling osv, men det er ingen som kan, de skal noe annet, hver gang. Men de har god tid til å fortelle om sine personlige problemer på sidelinja når barna spiller fotball, på butikken, i sofaen på foreldremøter. Noen sliter med dårlige forhold, andre håpløse personer, sladder. Titt og ofte får jeg høre " du fikser jo alt du", snekrer selv til og med. Titt og ofte hører jeg barnet mitt si at andre barn skulle ønske de var henne og at de bodde slik som henne, med bare mamma, fordi mammaen hennes er så snill. Jada, jeg snakker med barna som besøker barnet mitt, de er mitt ansvar når de er her og de skal føle seg trygge. Det er fint. Barnefar deltar ikke på noe, han bor for langt unna og har nok med sitt.

Jeg har eget hus. Men. Jeg har lån og fordi jeg har lav inntekt vil ikke banken gi gode betingelser. Jeg sitter fast i banken, på grunn av lav inntekt. Hadde jeg hatt fem millioner til plassering derimot, banken er butikk og jeg er ikke lønnsom...men jeg kan betale mye renter på sikt så klart, så de beholder sånne som meg til nød. Jeg har ikke råd til å spare, men vi har tak over hodet. Ikke et fantastisk tak, men et tak.Trenger jeg hjelp til noe på huset må jeg betale dyrt, det er ingen gratis hjelp og dugnad her. Det er heller mottsatt, jeg som er alene og ikke har familie eller nettverk til å hjelpe, får heller ikke hjelp . Desto mindre man har, desto dyrere ja.

Jeg lurer på hva det er med oss alenemødre, mulig alenefedre har det slik også. Jeg kan bare snakke for meg selv. Men er vi litt skumle? Er det ubehagelig å bli invitert til en alenemor når man er foreldrepar? Det virker slik på meg. Jeg kan gjøres nytte av som samtalepartner og terapaut nærmest, men å omgås sosialt privat, der går grensen tydeligvis. Alle her vet at jeg er alene om alt, og det er nesten så de er redd for å bli smittet. De tenker ikke over når de har sine sammenkomster og fester med mange foreldrepar rundt omkring i bygda her, at jeg føler meg utenfor? Det jo det jeg er, utenfor- fordi jeg er alene. 

Det er et sosialt fenomen. Den rikeste familien her er noe for seg selv og et godt(?) eksempel: Deres datter skulle være med min datter på ferie til barnefar hun besøker seks uker i året. Jeg la ut for flybilletter så lenge så jentene fikk sitte sammen. Dagen før avreise spurte de om jeg ikke kunne hente datteren deres også da de var opptatt. Javel, jeg hentet og kjørte i tre timer. Jeg fikk aldri noen takk, pengene for deres barns flybillett fikk jeg etter seks uker da jeg følte jeg måtte minne de på at de ikke hadde betalt meg enda. En mor ble sint da jeg måtte si nei til samkjøring for ente gang fordi jeg alltid må kjøre lengst og det føler jeg er utnytting. Vi deler så langt det er rettferdig gjør vi ikke? Jeg har opplevd sure miner når jeg har gitt beskjed om jeg ikke har mulighet å stille opp på dugnad sent på kveld, fordi jeg er alene med barn og har ikke barnevakt. Folk tror de kan behandle meg dårlig, fordi jeg er ressurssvak? 

Selv om jeg er alene om alt betyr ikke det at jeg er lite eller mindre verdt og at jeg bare kan utnyttes og ses ned på. Men samfunnet er lagt opp slik, utgiftene er de samme enten eller. Er det ikke noe å tjene på meg så holder folk seg unna.

Vær takknemlig om du har familie og nettverk rundt deg, du kunne like gjerne vært en som meg.

Hilsen skummel alenemor.

 

 

 

Jeg ser dine poeng, og de gir rom for tanker. Du har flere momenter jeg kjenner igjen. De kan også overføres til andre situasjoner, der en må klare seg alene. 

[minjo]

Det er interessant å se de ulike holdningene her, flott med engasjement! 

Det stemmer, jeg har hatt aleneansvar i 15 år.  Det jeg vil frem til er forskjellene i foreldrepar kontra enslige foreldre, man stiller ikke likt, hverken sosialt eller økonomisk.

Jeg deler heller det siste jeg har enn å la noen føle seg utenfor. Holdninger som " du syter" " er negativ" vitner om at man som enslig forelder ikke kan si noe om hvor ensomt og tøft det kan være uten å bli stemplet som...ja nettopp...slitsom og negativ. 

Jeg har aldri uffet meg eller klaget over tingenes tilstand til andre foreldre. Jeg sier aldri noe, derimot spør jeg alltid hvordan de har det og interesserer meg for det de deler med meg. Jeg har aldri bedt om hjelp, men jeg ser når andre har behov for det. En annen mor( ukjent for meg) ble alvorlig syk og hennes datter hadde bursdag to uker etter mi, da tilbød jeg meg å slå sammen bursdagene, stå for alt og sa hun  skulle konsentrere seg om å bli frisk, dette skulle jeg ta meg av. Jeg synes det er en selvfølge å hjelpe og å bry seg.

Til ettertanke....

[AnonymBruker]

11 minutter siden, minjo skrev:

Jeg har aldri uffet meg eller klaget over tingenes tilstand til andre foreldre. Jeg sier aldri noe, derimot spør jeg alltid hvordan de har det og interesserer meg for det de deler med meg. Jeg har aldri bedt om hjelp, men jeg ser når andre har behov for det. En annen mor( ukjent for meg) ble alvorlig syk og hennes datter hadde bursdag to uker etter mi, da tilbød jeg meg å slå sammen bursdagene, stå for alt og sa hun  skulle konsentrere seg om å bli frisk, dette skulle jeg ta meg av. Jeg synes det er en selvfølge å hjelpe og å bry seg.

Til ettertanke....

Det var veldig trivelig gjort at deg!

Men jeg tenker litt sånn at når man gjør ting for andre, så er det ikke for å få noe igjen. Man gjør det for å glede en person. Litt som å gi en gave. Jeg kjente en alenemor som jeg hjalp masse, hun hjalp aldri meg selv om jeg var omtrent alenemor selv. Folk er forskjellig. Tilogmed mødre som er i et forhold er slitne.  og mange har menn som bare jobber!

Anonymkode: 55247...5c7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg stiller alltid på dugnad. Ts er altså ikke i stand til å stille på dugnad, men disse festene hun vil innviteres til er altså helt uproblematisk selv om hun ikke har barnevakt og må gjøre aaaaalt selv....

Anonymkode: c4ea0...135

Jeg har ikke barn, men stiller aldri på dugnader. Synes det er en uting. Nekter å jobbe gratis

Anonymkode: 1bd3b...631

[minjo]

50 minutter siden, hysj skrev:

 

Men sa du ifra til henne om hvorfor du ikke kunne delta i samkjøringen? Du skriver at du tjener under 200.000,- i året etter skatt, som er under fattigdomsgrensen, og jeg ser jo at den ekstra lengden på kjøringen går utover økonomien på en eller annen måte. Eller forresten, du er jo ikke forpliktet til å fortelle noen om økonomien din, men tenker at en slik opplysning kanskje kunne vært greit for disse foreldrene å få vite om slik at de ikke dømmer deg helt nord og ned, men møter deg med litt forståelse. 

Når det er middagstid hjemme hos deg, og barnet ditt har besøk, inviterer du disse til å spise, eller lar du dem vente/sender dem hjem til dem selv? For slike ting er jo også med på å påvirke en allerede dårlig inntekt. 

 

Ja jeg sa ifra og møtte ingen forståelse, kun en kald skulder siden. Dette er samme person jeg hjalp da hun ville ut av et vanskelig samliv og ba meg om hjelp fordi hun ikke visste hvordan hun skulle klare seg alene, uten mann. Etter dette overser hun meg og er tydelig sår fordi jeg satte ned foten angående kjøringen.

Det er ingen barn som går herfra sulten altså, her er det alltid middag eller kveldsmat felles rundt bordet. Er det vanlig å sende barn hjem/ la de vente til eget barn har spist? Nei det har aldri falt meg inn. Jeg er opptatt av inkludering og at barn på besøk skal føle seg velkommen, sett og trygge. Min datter har mer besøk enn hun er borte.

[Gjest hysj]

15 minutter siden, minjo skrev:

Det er ingen barn som går herfra sulten altså, her er det alltid middag eller kveldsmat felles rundt bordet. Er det vanlig å sende barn hjem/ la de vente til eget barn har spist?

 

Utrolig flott gjort av deg, virkelig flott gjort!   Men det er jo litt kjedelig hvis det går utover deg selv på en eller annen måte, da. Men imponert over deg.

 

Det er noen som sender andres barn hjem når det er middagstid, eller lar dem sitte og vente på rommet til barnet sitt mens familien selv sitter og spiser, så jeg skrev utifra det.

 

Endret 21. februar 2017 av hysj
ekstra informasjon

[Nicathv]

24 minutter siden, minjo skrev:

 Jeg har aldri bedt om hjelp,

Kanskje du skulle prøve det? Mange folk er hyggeligere enn man kan tro. 

[makkapakka]

Skulle tro det var meg du fortalte om for akkurat sånn er det. Jeg har vært rimelig lei mer enn en gang men snudd det til... klarer meg helt fint selv og finner på akkurat det jeg vil. Men jeg vil ikke møte opp på disse forsamlingene med par i festlig lag uansett. 

[minjo]

12 minutter siden, Nicathv skrev:

Kanskje du skulle prøve det? Mange folk er hyggeligere enn man kan tro. 

Ja kanskje det, men jeg vil mye heller få " ja takk, det hørtes koselig ut med invitasjon for oss og barna", eller " vi vil gjerne invitere deg og datteren din".  Jeg er innflytter, kommer fra et større sted og er ikke vant til slike "klikker" som det er her.  Selv etter 15 år venner jeg meg ikke til dette:)

 

[minjo]

18 minutter siden, hysj skrev:

 

Utrolig flott gjort av deg, virkelig flott gjort!   Men det er jo litt kjedelig hvis det går utover deg selv på en eller annen måte, da. Men imponert over deg.

Så hyggelig, men jeg synes da det er en selvfølge at barn på besøk ikke sulter. Jeg håper da inderlig at det motsatte er praksis hos noen, har du vært bort i det? Jeg husker at på 70-80 tallet var det slik, "spiser, kom tilbake senere"