Jeg har separasjonsangst. Gruer meg til baby skal i barnehagen

[AnonymBruker]

På 20.2.2017 den 20.13, Biloba skrev:

Vi har utsatt barnehagestart til ca 1,5 år. Dyrt, men det går med oppsparte penger. Jeg kjenner likevel på at jeg absolutt ikke kommer til å like å dra fra barnet i så mange timer hver dag, men ikke så kraftig at jeg vil kalle det angst. Hvis disse følelsene er veldig intense og hyppige, skulle du kanskje pratet med f.eks fastlegen eller barnets helsesøster om det. 

Vi har begynt å bruke åpen barnehage, der barna får leke, ha samlingsstund osv i et barnehagelokale med foreldre/følgeperson tilstede. Ansatte leder, men foreldrene har ansvar for å følge opp sitt barn. Barnet får tilgang på masse leker og typisk barnehagemiljø, og blir vant til å ha mange barn i ulike aldre rundt seg, tempo, støy, konflikter om leker osv, mens du er der som trygghet og støtte. Livet for de førstefødte kan bli litt isolert, overbeskyttet og stimulifattig, med åpen barnehage kan du dosere introduksjonen til det mye mer krevende miljøet gradvis, og gi barnet mye positiv stimuli uten å miste kontrollen. Du kan følge med på hva barnet mestrer hele tiden. Da tror jeg du blir mye tryggere selv også når tiden for vanlig barnehage kommer. 

Som mann ville jeg ikke godtatt at mor skulle utsette at barnet kom ibarnehgen kun pga av sine egne følelser. Barn har godt av å bli sosialisert på en annen måte enn hjemme. I tillegg som noen skriver ville de spist havre og lefse og noen betaler kun rentene på lånet. Skal man gjøre dette ved hvert vanskelige valg (for mor) som barnet støtter påi oppveksten. Like greit å hoppe i det og lære segå takle den delen av livet.  Som mann må man stort sett jobbe selv om følelsesmessig vil vi også andre ting som åværemed familien, men bite tennene sammen må vi.

Anonymkode: b84cf...9f4

[AnonymBruker]

Jeg har hatt 2 stykker som har startet da de var 10 måneder. Den første uken var verst, men for meg. Ungene storkoste seg med nye lekekamerater og fantastiske omsorgspersoner som jobbet i barnehagen. Det gikk seg til veldig raskt når jeg så hvor fint de hadde det. Såklart, hadde de vært utrøstelige og ikke funnet seg til rette i barnehagen ville det vært annerledes, men for de aller fleste går det veldig bra. Hadde vært fint å kunne være hjemme lenger, men jeg måtte ut i jobb igjen. Sånn er det bare.

Anonymkode: cd2c6...a93

[LittleBabyBlue]

Har du vurdert å ta ting litt gradvis? Ikke for babyens del, men for din egen? Start med å gå litt unna mens pappa har babyen, øk til lengre avstander og mer tid. Utvid til å la familimedlemmer passe, så gå trilletur alene osv. 

[AnonymBruker]

På 20.2.2017 den 22.48, Zienna skrev:

Jeg synes dette var et særdeler godt svar   Selv overlot mannen min og jeg barna til barnehagen da de var 8 mnd.  Det var den gangen mors barselpermisjon var på 3 mnd, og pappapermisjon var et fremmedord. 
Følelsene var mange, og bekymringen stor.  Så viste det seg at vi hadde gitt barna våre hva de trengte, sosial kontakt med andre barn.  For slik er det, at vi - mammaer og pappaer- er ikke nok for barna våre.  De trenger lekekamerater og venner tidligere enn vi ofte tror. 

 

Dette mener jeg er helt feil. Barn på 8 mnd trenger først og fremst trygghet, omsorg og nærhet med sine primære omsorgspersoner. Klart de kan ha glede av å se på andre barn, men det trumfer ikke behovet for trygghet. De aller fleste har det bra i barnehagen, men ingen barnehager har en voksen per barn, og ingen voksne overgår mamma og pappa i den alderen. Barn leker ikke sammen før de er mye eldre, og før de kommer så langt, leker de parallelt en lang periode. De som mener at barna i en alder av 8 mnd trenger barnehagen, tror jeg sier det enten fordi de overvurderer barnas behov for sosialisering i den alderen, eller de har selv behov for å rettferdiggjøre egne valg. Jeg kan forstå at man i enkelte tilfeller kan ha behov for å sende barn i barnehage i den alderen (ved helt spesielle tilfeller da, iom at de fleste kan ta ut vanlig permisjon for mor og far), og for noen barn som lever under marginale forhold, kan barnehagen kanskje til og med være et gode i den alderen. For de fleste vil det imidlertid være mer enn godt nok å være hjemme med mor eller far. Dette er iallefall min mening (-og før noen halshugger meg: Ja, jeg har barn selv og jeg har mange års utdanning innen barn/ungdom og har jobbet med bl.a tilknytning og barns utvikling i en årrekke).

Anonymkode: d035f...915

[AnonymBruker]

Når du sliter med dette, er kanskje psykolog det rette. Angsten din skal ikke gå utover barnet

Anonymkode: df893...831

[AnonymBruker]

På 20.2.2017 den 11.12, AnonymBruker skrev:

Babyen min skal i barnehagen når han er 10 måneder. Jeg gruer meg fryktelig. Han er 6 måneder nå, og jeg sliter fryktelig bare jeg skal et ærend en times tid. Babyen har det helt fint sammen med pappaen sin, men jeg får helt angst når jeg ikke er der og har kontroll. Hva om han ikke passer like godt på som jeg gjør? Hva om babyen gråter og savner mammaen sin? Totalt angst. Og tanken på barnehage holder på å knekke meg fullstendig! Hva om de ikke passer på? Hva om babyen min gråter og ikke får trøst? Hva om han slår seg og ingen trøster? Hva om noen er stygge med han? Hva om han savner mammaen sin? Jeg vil helst passe på hele tiden, og har veldig angst for å være borte fra han. Det føles helt fryktelig å skulle etterlate han med fremmede, han er jo så liten og forsvarsløs! Er han klar for verden på den måten? Ja, jeg vet dette ikke er bra for hverken meg eller babyen. Har noen erfaring eller gode råd? Er det bare jeg som er sånn eller er dette normalt?

Anonymkode: 38008...c15

Kontakt mentalhelses hjelpetelefon eller Kirkens SOS

Anonymkode: 17606...246

[Gjest Dorey]

Må dere ha babyen i barnehagen fra ti måneder da? For meg høres det vanvittig tidlig ut. Skjønner godt at du ikke føler det er noe greit.

[AnonymBruker]

På Monday, February 20, 2017 den 10.12, AnonymBruker skrev:

Babyen min skal i barnehagen når han er 10 måneder. Jeg gruer meg fryktelig. Han er 6 måneder nå, og jeg sliter fryktelig bare jeg skal et ærend en times tid. Babyen har det helt fint sammen med pappaen sin, men jeg får helt angst når jeg ikke er der og har kontroll. Hva om han ikke passer like godt på som jeg gjør? Hva om babyen gråter og savner mammaen sin? Totalt angst. Og tanken på barnehage holder på å knekke meg fullstendig! Hva om de ikke passer på? Hva om babyen min gråter og ikke får trøst? Hva om han slår seg og ingen trøster? Hva om noen er stygge med han? Hva om han savner mammaen sin? Jeg vil helst passe på hele tiden, og har veldig angst for å være borte fra han. Det føles helt fryktelig å skulle etterlate han med fremmede, han er jo så liten og forsvarsløs! Er han klar for verden på den måten? Ja, jeg vet dette ikke er bra for hverken meg eller babyen. Har noen erfaring eller gode råd? Er det bare jeg som er sånn eller er dette normalt?

Anonymkode: 38008...c15

Oi. Hva med når ungen skal på skolen? I militæret?

Anonymkode: 1bc32...6b3

[Zienna]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette mener jeg er helt feil. Barn på 8 mnd trenger først og fremst trygghet, omsorg og nærhet med sine primære omsorgspersoner. Klart de kan ha glede av å se på andre barn, men det trumfer ikke behovet for trygghet. De aller fleste har det bra i barnehagen, men ingen barnehager har en voksen per barn, og ingen voksne overgår mamma og pappa i den alderen. Barn leker ikke sammen før de er mye eldre, og før de kommer så langt, leker de parallelt en lang periode. De som mener at barna i en alder av 8 mnd trenger barnehagen, tror jeg sier det enten fordi de overvurderer barnas behov for sosialisering i den alderen, eller de har selv behov for å rettferdiggjøre egne valg. Jeg kan forstå at man i enkelte tilfeller kan ha behov for å sende barn i barnehage i den alderen (ved helt spesielle tilfeller da, iom at de fleste kan ta ut vanlig permisjon for mor og far), og for noen barn som lever under marginale forhold, kan barnehagen kanskje til og med være et gode i den alderen. For de fleste vil det imidlertid være mer enn godt nok å være hjemme med mor eller far. Dette er iallefall min mening (-og før noen halshugger meg: Ja, jeg har barn selv og jeg har mange års utdanning innen barn/ungdom og har jobbet med bl.a tilknytning og barns utvikling i en årrekke).

Anonymkode: d035f...915

Jeg kan ikke svare for alle, men mine barn hadde stort behov for lek og samvær med andre barn i denne alderen.  De lyste opp bare de så et barn!  Det kan godt hende at de ville hatt enda bedre av noen måneder til hjemme sammen med en av oss, men det lot seg ikke gjøre, og blir bare gjetning.  De klarte seg godt i alle fall. 

Behov for å rettferdiggjøre egne valg?  Da er du ikke bare dømmende, men temmelig historieløs. Det er flott at vi nå har ett års permisjon med full lønn og full barnehagedekning.  En lang kamp var det, for meg og min generasjons kvinner.   

Nå er jeg snart pensjonist, og bistår venninner med å beregne hvordan de kommer ut.  Mange er blitt skilt, og mannen har dratt av sted med sin egen opptjente pensjon.  Mine venninner, som var hjemme sammen med barna sine lenge, uten egen inntekt, er blitt minstepensjonister.   

Det er konsekvenser ved alle valg, og man bør i det minste var klar over dem.      


 

[Vera Vinge]

Jeg skjønner godt hvordan du tenker, ts. Mine barn begynte hos hhv dagmamma og barnehage da de var 12 og 14 mnd, og jeg må bare innrømme at jeg syns det var forferdelig den første tiden. Det var helt vanlige tilvenninger uten spesielle problemer, men med litt gråt ved levering i starten. Men det føltes ikke godt i starten. Mannen min syns derimot det var helt uproblematisk (han talte også sterkt for at barna startet da framfor å vente pga jobbsituasjonene våre). I ettertid tenker jeg ikke noe på det, og de er fine, trygge barn. Det går jo som regel bra, selv om det ideelle nok er at barna er hjemme lenger. Men det er ikke alltid det går, og da må man bare gjøre det beste ut av det.

Men, at du er så lite trygg på å forlate babyen med faren syns jeg er mer bekymringsverdig. Der syns jeg du burde utfordre deg selv litt, for både din og farens del.

[kokkos]

9 timer siden, Zienna skrev:

Jeg kan ikke svare for alle, men mine barn hadde stort behov for lek og samvær med andre barn i denne alderen.  De lyste opp bare de så et barn!  Det kan godt hende at de ville hatt enda bedre av noen måneder til hjemme sammen med en av oss, men det lot seg ikke gjøre, og blir bare gjetning.  De klarte seg godt i alle fall. 

Behov for å rettferdiggjøre egne valg?  Da er du ikke bare dømmende, men temmelig historieløs. Det er flott at vi nå har ett års permisjon med full lønn og full barnehagedekning.  En lang kamp var det, for meg og min generasjons kvinner.   

Nå er jeg snart pensjonist, og bistår venninner med å beregne hvordan de kommer ut.  Mange er blitt skilt, og mannen har dratt av sted med sin egen opptjente pensjon.  Mine venninner, som var hjemme sammen med barna sine lenge, uten egen inntekt, er blitt minstepensjonister.   

Det er konsekvenser ved alle valg, og man bør i det minste var klar over dem.      


 

Elsker dette svaret!!!!! 

 

Det sagt, så forstår jeg veldig godt at ts gruer seg. Det er vel helt naturlig. Jeg grudde meg også noe alldeles fryktelig med eldstemann, av veldig liknende grunner. Jeg var redd for at han skulle være redd, og for at han skulle gråte uten at noen trøstet ham. Vi var kjempeheldige med de ansatte på hans avdeling. Fantastisk omsorgsfulle, rolige mennesker som i tillegg til å virkelig se barna klarte å trygge oss voksne :-) Ja, han gråt ved levering i starten, men jeg visste at han fikk trøst og at han sluttet fort. Han hadde det veldig bra der. Da yngste skulle starte var det fortsatt kjipt, men ikke inn i hjerterota på mor på samme måte. Han fikk vi inn på samme avdeling som der storebror hadde gått, med de samme, fantastiske voksne som vi nå kjente og stolte på. Dermed var det ikke tvil hos oss overhodet om at han ville få trøst ved gråt og slike ting.

Din tillit til de ansatte har veldig mye å si, ts. Veit du hvilken barnehage barnet skal starte i? I så fall: gå på besøk, prat med de ansatte, gå turer forbi og se de i aksjon ;-) Om du får en god følelse på de ansatte og stemninga så vil det hjelpe deg veldig.

Endret 30. mars 2017 av kokkos

[Biloba]

På Tuesday, March 28, 2017 den 23.06, AnonymBruker skrev:

Som mann ville jeg ikke godtatt at mor skulle utsette at barnet kom ibarnehgen kun pga av sine egne følelser. Barn har godt av å bli sosialisert på en annen måte enn hjemme. I tillegg som noen skriver ville de spist havre og lefse og noen betaler kun rentene på lånet. Skal man gjøre dette ved hvert vanskelige valg (for mor) som barnet støtter påi oppveksten. Like greit å hoppe i det og lære segå takle den delen av livet.  

Anonymkode: b84cf...9f4

Hvis mor og barn kun holder seg hjemme og barnet ikke får sosialisert seg med andre, er jeg enig i at det ikke er optimalt. 

Men det finnes barn i nabolag, i familie, på lekeplasser, i åpen barnehage osv. Barnet trenger ikke å adskilles fra primæromsogspersoner hele dagen og ha kun 3 våkne timer med foreldrene daglig for å få truffet andre mennesker.

Barnet mitt er født tidlig på året, utsetter barnehagestart med et halvt år og begynner på skolen når det er 6.5 år. 

Hva tenker du at barnet mitt blir frarøvet om det har fulltids barnehageplass i kun 5 år av livet sitt, versus 5,5? 

I motsatt ende kjenner jeg barn som måtte bæres rundt i bæresele av personalet hele første måned fordi han var så utrygg i barnehagen, 10 mnd gammel. Det høres ikke sunt ut i mine ører. At de minste i barnehagen har konstant høye nivåer av stresshormoner høres heller ikke sunt ut. Mitt barn vil allerede ha ganske god kompetanse til å si fra om følelser, ønsker og behov ved barnehagestart, er flink motorisk og mye modnere enn de som må begynne før flertallet kan si et eneste ord og kanskje ikke gå. Som mann får du gjøre dine prioriteringer for ditt barn, så velger vi for vårt.

[AnonymBruker]

Forstår at du gruer deg ts, men ikke at du er engstelig når mannen passer barnet deres. Men du skriver selv at du sliter med separasjonsangst og da regner jeg med at det gjelder flere ting i livet? Tror jeg ville snakket med legen og fått henvisning til psykolog.

Når det er sagt var jeg også engstelig selv om det var en liten barnehage, og valgte å være dagmamma en periode for å kunne være hjemme lengst mulig, og for at barnet skulle bli sosialisert. Heldigvis hadde jeg muligheten til det. Barn leker bare side om side til de nærmer seg to år, men de lærer likevel mye av hverandre. Men, det var mer vanlig med dagmamma, tror jeg ? for 20-30 år siden enn det er nå. Jeg hadde to dagbarn, planen var å bare ha en (nabojente på tre år), men en i nær familie spurte om jeg også kunne passe deres på litt over to år når de hørte at jeg skulle være hjemme. Det var bra for jentene som var mer lik i alder. Jeg ble kjent med andre dagmammaer og vi samarbeidet, det vil si hadde en times sosialt voksensamvær på formiddagen før det var tid til å gå ut og leke. Jeg laget som regel middag til barna før de ble hentet.

Når jeg nå er blitt bestemor, ser jeg tilbake på den tiden som bedre for de minste enn i dag selv om det er litt svart/hvitt-tenking, alle dagmammaer er ikke velegnet. Hadde en selv en kort periode etter at jeg flyttet, og der var tv-en det akademiske tilbudet.

Heldigvis er barnebarnet født tidlig på året, og får ikke plass i barnehage før til høsten hvis ikke foreldrene velger en barnehage som er på den andre siden av byen, og det vil de selvsagt ikke. De er delvis i ulønnet perm, og jeg og barnets mormor stiller opp med en fast dag hver, pluss en tante. Men, jeg innrømmer at det kan være slitsomt, noen dager mer enn andre. Men mest er det morsomt og givende.

Nå går det raskt mot vår, og tenker oppsøke en åpen barnehage av og til. Til nå har vi bare besøkt en åpen bondegård, og det er kjempestas. Det er forventet at jeg skal hente tidligere i barnehagen til høsten de dagene det passer, og det gjør jeg gjerne. Dette ønsker jeg flere kan få til. Har dere ikke familie i nærheten som kan få til å være litt fleksible? Man blir slitne ja, men det er bare for en kort periode i barnets liv.

Ang. barnehage er det en fordel om det blir start før 1. september fordi de som jobber der vil ha mer tid til å ivareta den lille. Men å starte bare ti mnd. gammel synes jeg er tidlig. Ville skjært ned på alle utgifter, spist havregrøt selv og gjort alt jeg kunnet for senere start. 1,5 år til to år er passe alder, men det er min mening.

Anonymkode: f2234...643

[AnonymBruker]

Her var gutten 1,5. (Mannen har to barn til også) og vi klarte å leve på en lønn+ kontantstøtte. Klart det blir trangt men hvis det er mulig å spare opp litt ekstra ville jeg gjort det

Anonymkode: 98ac2...d2e

[Humlemora]

Gutten min er også 6 mnd:) Jeg skjønner deg veldig godt, har hatt samme tankene selv. Men dette er en del av det han må igjennom. Han også må lære seg å løsrive seg litt fra meg, og jeg vet det er det beste for han. Unger utvikler seg seg utrolig fort når de begynner i barnehage. Ikke minst lærer de å danne vennskap. Jeg skulle gjerne holdt han i armene og kysset han hele dagen, men det er ikke det beste for han:/ Vi må gi litt slipp! Men tenk så deilig å hente han i barnehagen etter jobb. Tenk som han kommer til å lyse opp når han ser deg:) Og de som jobber i barnehage er fantastisk flinke med barn, det skal du ikke tenke på:)