Jeg har separasjonsangst. Gruer meg til baby skal i barnehagen

[AnonymBruker]

Babyen min skal i barnehagen når han er 10 måneder. Jeg gruer meg fryktelig. Han er 6 måneder nå, og jeg sliter fryktelig bare jeg skal et ærend en times tid. Babyen har det helt fint sammen med pappaen sin, men jeg får helt angst når jeg ikke er der og har kontroll. Hva om han ikke passer like godt på som jeg gjør? Hva om babyen gråter og savner mammaen sin? Totalt angst. Og tanken på barnehage holder på å knekke meg fullstendig! Hva om de ikke passer på? Hva om babyen min gråter og ikke får trøst? Hva om han slår seg og ingen trøster? Hva om noen er stygge med han? Hva om han savner mammaen sin? Jeg vil helst passe på hele tiden, og har veldig angst for å være borte fra han. Det føles helt fryktelig å skulle etterlate han med fremmede, han er jo så liten og forsvarsløs! Er han klar for verden på den måten? Ja, jeg vet dette ikke er bra for hverken meg eller babyen. Har noen erfaring eller gode råd? Er det bare jeg som er sånn eller er dette normalt?

Anonymkode: 38008...c15

[AnonymBruker]

Tror det er normalt og naturlig føle det slik. Det ER jo vanskelig overlate det kjæreste man har til fremmede. Anbefaler deg å bruke lang tid på tilvenning i barnehage slik at både du og baby blir trygge på de voksne og omgivelsene før du må ut i arbeid. 

Det er heldigvis noen måneder til baby skal i barnehage, og h*n er blitt mye større på de mnd. De aller fleste tror jeg gruer seg til og ikke ha baby hos seg hele tiden når permisjons tiden er over.

Anonymkode: 784fd...5a9

[AnonymBruker]

Er det overhodet ingen mulighet for å være hjemme med ham til han er 12-14 måneder, da? Ulønnet perm? Jeg mener, personlig, at 10 mnd er for tidlig. Jeg sendte min avgårde (såvidt) da hun var 12 måneder, og jeg kjente at det var for tidlig. For å si det sånn så var overgangsperioden svært lang!

Forstår følelsene dine godt. Jeg hadde heller levd med striskjorte og havrelefse, enn å sende babyen i barnehagen Men om dere mister huset om du ikke jobber, så må dere jo bare! Vær obs på hvordan bhg-ansatte oppfører seg rundt barnet ditt. Få en avtale om at de ringer deg om han gråter utrøstelig, eller at de sender sms med at han har sluttet å gråte og leker og har det fint

 

Anonymkode: 4684b...5be

[AnonymBruker]

Det du føler er helt normalt, jeg hadde det helt på samme måten. Sønnen vår var også 10 mnd. når han startet i barnehagen. Men, heldigvis gikk det helt fint. Tilvenningsperioden er viktig for både mor/far og barn, vi var der sammen med barnet ca. to timer hver dag i en uke. Deretter var jeg selvfølgelig litt på tuppa i et par uker, men jeg visste heldigvis at han var i trygge omgivelser. Etter de første ukene, så gikk frykten gradvis over og alt ble en rutine.

Den samme frykten kjente jeg igjen på når han skulle begynne på skolen, men det gikk jo også helt fint. Nå skal han begynne på ungdomsskolen og jeg kjenner at det også er litt skummelt  

Å bekymre seg er dessverre en stor del av det å være mor..

Anonymkode: 37e49...f4e

[AnonymBruker]

Ti måneder er tidlig, men du er ikke alene og for de fleste går det veldig, veldig bra. Tre tips fra meg:

1. Nå er babyen seks måneder. Klart du synes det er for tidlig. Husk at han faktisk skal bli nesten dobbelt så gammel før han skal i barnehagen.

2. Nå er "barnehagen" et ukjent sted. Men før han begynner skal du ha møte med dem, og du får være med på oppstarten. Det er annerledes når du vet at det er "Berit" og "Trude" som passer på ham, og ikke bare en ansiktsløs, ukjent "barnehage".

3. Vær bevisst på at dine følelser smitter! Viser du med hele deg at "Daaaakal Simen, nå er mamma fæl som sender deg i barnehage og jeg sliter med å gå fra deg, dette er forferdelig og jeg har dårlig samvittighet", så catcher barnet det fort, og får samme ambivalente følelser. Prøv å være positiv og rolig, og hold de vanskelige følelsene for deg selv. Så gjør du det mye enklere for barnet ditt.

Hilsen mamma med tre barn på 12, 15 og 18, som var 10, 11 og 13 måneder da de begynte i barnehagen, og som har vært og er harmoniske og fine unger!

Anonymkode: 8ffa9...488

[Gjest Annypanny]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ti måneder er tidlig, men du er ikke alene og for de fleste går det veldig, veldig bra. Tre tips fra meg:

1. Nå er babyen seks måneder. Klart du synes det er for tidlig. Husk at han faktisk skal bli nesten dobbelt så gammel før han skal i barnehagen.

2. Nå er "barnehagen" et ukjent sted. Men før han begynner skal du ha møte med dem, og du får være med på oppstarten. Det er annerledes når du vet at det er "Berit" og "Trude" som passer på ham, og ikke bare en ansiktsløs, ukjent "barnehage".

3. Vær bevisst på at dine følelser smitter! Viser du med hele deg at "Daaaakal Simen, nå er mamma fæl som sender deg i barnehage og jeg sliter med å gå fra deg, dette er forferdelig og jeg har dårlig samvittighet", så catcher barnet det fort, og får samme ambivalente følelser. Prøv å være positiv og rolig, og hold de vanskelige følelsene for deg selv. Så gjør du det mye enklere for barnet ditt.

Hilsen mamma med tre barn på 12, 15 og 18, som var 10, 11 og 13 måneder da de begynte i barnehagen, og som har vært og er harmoniske og fine unger!

Anonymkode: 8ffa9...488

Ååh dette var mange fine og gode råd. Jeg sitter her med en baby på 5 måneder og gruer meg til akkurat det samme! Her blir baby 11 måneder når den skal i barnehagen og jeg synes det er grusomt! Hjalp å lese det du skrev 😊

[Gjest GoldenLioness]

Helt normalt. Barnet koser seg med andre barn og kommer til å ha det mye gøy og bli stimulert på et annet nivå enn hjemme med deg.

Etter et par uker så vil du merke at det er godt å få være litt "bare deg" igjen og du vil ha en godsliten og glad unge som møter deg hver dag  

[AnonymBruker]

 

Vi hadde oppstart 1/10 (baby 11mnd) men i siste liten utsatte vi til 23/1 ettersom at jeg gruet meg sååå mye til bhg - start! Måtte ta ulønnet fri, fikk betale kun renter på lånet i denne tiden for å få endene til å møtes. Og det var sååå verdt det! Jenta vår ble så mye ''større'' i denne perioden og likte seg i bhg fra dag 1. Jeg har henne der fra 0930 - 14. De ansatte sa at det er en bra tid å starte i, de som er yngre hadde vanskeligere tilpasning grunnet at de var så små, og de som var over 2 år forstod at ''nå forlater foreldrene meg''. 

Anonymkode: 01e2b...aa6

[Biloba]

Vi har utsatt barnehagestart til ca 1,5 år. Dyrt, men det går med oppsparte penger. Jeg kjenner likevel på at jeg absolutt ikke kommer til å like å dra fra barnet i så mange timer hver dag, men ikke så kraftig at jeg vil kalle det angst. Hvis disse følelsene er veldig intense og hyppige, skulle du kanskje pratet med f.eks fastlegen eller barnets helsesøster om det. 

Vi har begynt å bruke åpen barnehage, der barna får leke, ha samlingsstund osv i et barnehagelokale med foreldre/følgeperson tilstede. Ansatte leder, men foreldrene har ansvar for å følge opp sitt barn. Barnet får tilgang på masse leker og typisk barnehagemiljø, og blir vant til å ha mange barn i ulike aldre rundt seg, tempo, støy, konflikter om leker osv, mens du er der som trygghet og støtte. Livet for de førstefødte kan bli litt isolert, overbeskyttet og stimulifattig, med åpen barnehage kan du dosere introduksjonen til det mye mer krevende miljøet gradvis, og gi barnet mye positiv stimuli uten å miste kontrollen. Du kan følge med på hva barnet mestrer hele tiden. Da tror jeg du blir mye tryggere selv også når tiden for vanlig barnehage kommer. 

[Niriluna]

Jeg følte meg veldig usikker, men når tiden kom var både jeg og den lille klar. Begynte da han var 11 mnd. Første to uker sammen med pappa. Han eeeelsker barnehagen, var bare så klar for action med andre barn. Hadde kjeda seg hjemme. Barn er forskjellige. Skal jeg gi et råd så fokuser på barnet og prøv å forstå dets behov. Ikke lett når mammas egen angst kommer i veien. Kanskje er han klar, kanskje ikke helt enda. Se om du kan ha en plan B i lomma. Ikke for din skyld, for den lille. 

Jeg jobber selv hardt for å ikke kontrollere alt og være overbeskyttende. For det er absolutt ikke til barnets beste. Anbefaler Ingvar Wilhelmsen. Har foreleser og skriver om å leve med og akseptere risiko. Og mye klokt om å håndtere bekymring. Viktig kunnskap som kan hjelpe i hormonstornen og andre stormer. Favorittbildene er "kongen anbefaler" Lykke til! 

[AnonymBruker]

Det går sikkert fint Du er heldig som har bhg-plass. Min baby er 1 år og jeg er i ulønnet permisjon. Virker helt håpløst med bhg-plass Jentungen eelsker liv og røre og andre barn, så jeg prøver å gå i åpen bhg flere ganger i uka. Håper vi får bhg-plass snart. Hun er veldig klar for det nå  

Anonymkode: a6c6e...5d1

[AnonymBruker]

Måten du beskriver pappaen på er merkelig. Hvorfor skulle ikke han gjøre en like bra jobb? Hvorfor skal du være nervøs? Han er like mye pappa som du er mamma. Du trenger ikke ha kontrollen 24/7. Det er derfor barnet har to foreldre. Synes du skal legge bort de tankene og slutte å være så hønemor.

Anonymkode: 6568f...e64

[Zienna]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ti måneder er tidlig, men du er ikke alene og for de fleste går det veldig, veldig bra. Tre tips fra meg:

1. Nå er babyen seks måneder. Klart du synes det er for tidlig. Husk at han faktisk skal bli nesten dobbelt så gammel før han skal i barnehagen.

2. Nå er "barnehagen" et ukjent sted. Men før han begynner skal du ha møte med dem, og du får være med på oppstarten. Det er annerledes når du vet at det er "Berit" og "Trude" som passer på ham, og ikke bare en ansiktsløs, ukjent "barnehage".

3. Vær bevisst på at dine følelser smitter! Viser du med hele deg at "Daaaakal Simen, nå er mamma fæl som sender deg i barnehage og jeg sliter med å gå fra deg, dette er forferdelig og jeg har dårlig samvittighet", så catcher barnet det fort, og får samme ambivalente følelser. Prøv å være positiv og rolig, og hold de vanskelige følelsene for deg selv. Så gjør du det mye enklere for barnet ditt.

Hilsen mamma med tre barn på 12, 15 og 18, som var 10, 11 og 13 måneder da de begynte i barnehagen, og som har vært og er harmoniske og fine unger!

Anonymkode: 8ffa9...488

Jeg synes dette var et særdeler godt svar   Selv overlot mannen min og jeg barna til barnehagen da de var 8 mnd.  Det var den gangen mors barselpermisjon var på 3 mnd, og pappapermisjon var et fremmedord. 
Følelsene var mange, og bekymringen stor.  Så viste det seg at vi hadde gitt barna våre hva de trengte, sosial kontakt med andre barn.  For slik er det, at vi - mammaer og pappaer- er ikke nok for barna våre.  De trenger lekekamerater og venner tidligere enn vi ofte tror. 

 

[AnonymBruker]

11 mnd er tidlig med bhgstart. Vi valgte å vente til minsten var 1,5. Levde på 1 lønn pluss 6000 ekstra i mnd. Vi er 5 stk. Har gått helt fint

Anonymkode: 98ac2...d2e

[AnonymBruker]

Vi venter også litt, men han var sååå klar. Elsker barnehagen og det er godt å la ham gå der. Han kommer skitten og lykkelig hjem, med masse erfaring som han ikke like lett hadde fått hjemme spesielt sosialt med andre barn, formgiving og gruppelek. Neste tar vi ikke ulønnet permisjon med, men starter ved 11 mnd. 

Anonymkode: 32cc3...a30

[AnonymBruker]

Jeg tror det går helt fint med baby Kanskje du kan begynne med å la han være mer og mer alene sammen med pappaen? Gjør noe du synes er hyggelig, vær borte en time, så to timer og kanskje en hel ettermiddag/kveld. På den måten blir baby vant med å være med andre voksne i god tid til barnehagestart. Skal ikke pappaen ha permisjon før babyen begynner i barnehage? Det er fint at du innser at dette ikke er sunt for deg eller baby, og er nok en god idé å begynne og jobbe med allerede nå. Er det noen andre du stoler på, slekt eller venner, som kan passe han litt etterhvert? Det kan jo være god trening for han å bli kjent med og trygg på andre voksne.

 

Anonymkode: 8d82c...624

[AnonymBruker]

10 måneder er altfor tidlig! Hvorfor ikke ta permisjon lenger? Hvis man tilrettelegger og planlegger litt så slipper man sånne situasjoner. Det er helt unaturlig at fremmede skal passe en liten baby. Babyer trenger ro og rutiner, ikke fullt kjør i en barnehage. 

Anonymkode: 0442c...b3e

[AnonymBruker]

På 20.2.2017 den 23.21, AnonymBruker skrev:

10 måneder er altfor tidlig! Hvorfor ikke ta permisjon lenger? Hvis man tilrettelegger og planlegger litt så slipper man sånne situasjoner. Det er helt unaturlig at fremmede skal passe en liten baby. Babyer trenger ro og rutiner, ikke fullt kjør i en barnehage. 

Anonymkode: 0442c...b3e

Det er dessverre ikke bare å "ta permisjon lenger". Vi har huslån og er helg avhengig av to inntekter. Selv om jeg ikke ønsker noe sterkere i verden akkurat nå enn å ha babyen hjemme til han er i alle fall 1,5 år  Men dere med erfaring, er det slik at barn på 1 år faktisk føler seg trygge og trives i bhg? Jeg er så redd for at han skal føle seg utrygg, ensom og redd.

Anonymkode: 38008...c15

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er dessverre ikke bare å "ta permisjon lenger". Vi har huslån og er helg avhengig av to inntekter. Selv om jeg ikke ønsker noe sterkere i verden akkurat nå enn å ha babyen hjemme til han er i alle fall 1,5 år  Men dere med erfaring, er det slik at barn på 1 år faktisk føler seg trygge og trives i bhg? Jeg er så redd for at han skal føle seg utrygg, ensom og redd.

Anonymkode: 38008...c15

Dette er helt individuelt og det kommer også an på barnehagen og personalet som jobber der. Mitt barn begynte "overmoden" for barnehage og stortrivdes fra første stund, han var 21 mnd. Etter et par uker hadde han en liten periode hvor han ikke ville vi skulle gå, men dette gikk over omtrent straks vi var utenfor døra. Det var derimot mange ettåringer som gråt mye hele august og halve september mens innkjøringen varte hver gang jeg hentet og leverte, men så ble det mindre og mindre gråt. Hovedproblemet er ofte at det ikke er nok voksne til at hvert barn får den omsorgen de trenger når de gråter, så sjekk dekningen av voksne der barnet skal begynne. Noen få måneder ubetalt klarer de fleste med kontantstøtten, det kan være verdt det  

Anonymkode: ae9d0...e33

[AnonymBruker]

Hadde det på samme måte som deg, men hsn begynte ikke i bhg dør han var 18 Mnd, men fortsatt var det vanskelig for meg. Sleit med å la andre passe han også. Men det har gått helt fint. Heldigvis så hadde jeg ikke denne separasjonsangsten med unge nr.2:) Det var lettere å overlate han til andre:)

Anonymkode: 293ec...9cb