Er det virkelig frekt å stille spørsmål?

[AnonymBruker]

Jeg er møkkalei av å være den som stiller spørsmål! Og om jeg ikke gjør det blir det jo bomstille.

 

Faderrullan, skaff dere litt mer antenner folkens!!

Anonymkode: 64812...ef4

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er møkkalei av å være den som stiller spørsmål! Og om jeg ikke gjør det blir det jo bomstille.

 

Faderrullan, skaff dere litt mer antenner folkens!!

Anonymkode: 64812...ef4

ER SÅÅÅÅÅ ENIG!! Det er mye mer frekt å snakke bare om seg og sitt spør du meg!

Anonymkode: c9f88...1ff

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke spørsmål fordi jeg selv føler jeg ikke har et bra nok svar. Dette henger i tråd med sosial angsten jeg har slitt med i mange år, samt depresjonen som er en av grunnene til at jeg ikke klarer å holde fast ved hobbyer/interesser og lignende. Dermed blir spørsmål som "hva driver du med på fritiden?" og "hva er planen din videre etter videregående?" ganske vanskelige, spesielt også med tanke på at jeg er svært ubesluttsom. Finner liksom ikke et svar som kan virke interessant eller "tilfredsstillende". Jeg er for øvrig en "gammel" vgs elev, er ikke 18 år gammel... 

1) hvorfor snakker du om deg selv i stedet? Kan du ikke snakke om noe mer generelt?
Jeg snakker ikke om meg selv, jeg snakker mer generelt eller prøver å få i gang en samtale om personen jeg snakker med. Det vil si, jeg er ikke så veldig flink til å stille spørsmål, men de fleste jeg har vært borti svarer ganske utfyllende på enkle spørsmål, og da er det lettere å føre en samtale derifra. Tok sin tid før jeg lærte meg denne "teknikken". 

2) føler du ikke da deg litt flau når du bare snakker om deg selv?
Vil helst ikke snakke om meg selv, og svarer kun utfyllende på et spørsmål om jeg føler personen jeg prater med faktisk ER interessert. Og det er 1 av 10 som virkelig er interesserte. Så da blir det korte svar som setter en bummer på samtalen, men jeg plukker det opp igjen om jeg vil fortsette å prate. 

3) hvordan viser du interesse for en annen person?
Stiller spørsmål eller kommenterer noe han/hun sier. Jeg er en jævel i å starte diskusjoner da. 

4) hva slags spørsmål mener du konkret er innvaderende? Og hvor ofte har du opplevd at noen graver i sexlivet ditt og forholdet til foreldrene dine?
Opplever det 3 av 10 ganger kanskje. For meg er alle spørsmål innvandrende. 

Anonymkode: ffb14...fad

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg liker ikke spørsmål fordi jeg selv føler jeg ikke har et bra nok svar. Dette henger i tråd med sosial angsten jeg har slitt med i mange år, samt depresjonen som er en av grunnene til at jeg ikke klarer å holde fast ved hobbyer/interesser og lignende. Dermed blir spørsmål som "hva driver du med på fritiden?" og "hva er planen din videre etter videregående?" ganske vanskelige, spesielt også med tanke på at jeg er svært ubesluttsom. Finner liksom ikke et svar som kan virke interessant eller "tilfredsstillende". Jeg er for øvrig en "gammel" vgs elev, er ikke 18 år gammel... 

1) hvorfor snakker du om deg selv i stedet? Kan du ikke snakke om noe mer generelt?
Jeg snakker ikke om meg selv, jeg snakker mer generelt eller prøver å få i gang en samtale om personen jeg snakker med. Det vil si, jeg er ikke så veldig flink til å stille spørsmål, men de fleste jeg har vært borti svarer ganske utfyllende på enkle spørsmål, og da er det lettere å føre en samtale derifra. Tok sin tid før jeg lærte meg denne "teknikken". 

2) føler du ikke da deg litt flau når du bare snakker om deg selv?
Vil helst ikke snakke om meg selv, og svarer kun utfyllende på et spørsmål om jeg føler personen jeg prater med faktisk ER interessert. Og det er 1 av 10 som virkelig er interesserte. Så da blir det korte svar som setter en bummer på samtalen, men jeg plukker det opp igjen om jeg vil fortsette å prate. 

3) hvordan viser du interesse for en annen person?
Stiller spørsmål eller kommenterer noe han/hun sier. Jeg er en jævel i å starte diskusjoner da. 

4) hva slags spørsmål mener du konkret er innvaderende? Og hvor ofte har du opplevd at noen graver i sexlivet ditt og forholdet til foreldrene dine?
Opplever det 3 av 10 ganger kanskje. For meg er alle spørsmål innvandrende. 

Anonymkode: ffb14...fad

Hva gjør du for å holde samtalen igang om du ikke liker spørsmål?

Anonymkode: 64812...ef4

[Ulla Ullsokk]

Jeg tror at de fleste som bare snakker om seg selv, ikke er sjenerte, men selvsentrerte. I sommer traff jeg en gammel studievenninne jeg ikke hadde sett på 12 år. Vi spiste lunsj. Hun snakket BARE om seg selv og sitt, og jeg spurte. Akkurat da var jeg litt lei av meg selv så var bare glad til at jeg slapp å snakke om meg selv, men det slo meg etterpå, at hun ikke hadde spurt ett eneste spørsmål på to timer! Og hun er IKKE sjenert! 

De fleste andre jeg kjenner som er som det er heller ikke sjenerte.

[sofie777]

Jeg liker ikke å stille spørsmål, enkelt og greit fordi jeg ikke finner på noe å si.

Eksempel: Del 1: Min bror fikk seg kjæreste i fjor og jeg traff henne første gangen i julen. Selvfølgelig er jeg interessert i hvordan de traff hverandre osv, men kom ikke på å spørre om det. Del 2: Min andre bror (som har full familie) bor i samme by som jeg, men på andre siden av landet fra min førstnevnte bror. Min nevø hadde bursdag for noen uker siden og da tok bror 1 med seg sin kjæreste for å møte den delen av familien. Fetteren til min svigerinne begynte (på et naturlig sted i løpet av kvelden) å stille spørsmålene jeg skulle ønske jeg hadde stilt.

Jeg elsker derimot å svare på spørsmål, spør meg om hva som helst og jeg kan mest sannsynlig svare på et eller annet vis. Liker dog mest TP-type spørsmål (som i spørrespillet). Det er greit når man ikke kjenner noen.

Så kommer det en klein fase før man blir skikkelig kjent, men etter den fasen og når man har funnet noe man klikker på (f.eks. film og tv i mitt tilfelle), så kan jeg snakke/samtale i timesvis.

[AnonymBruker]

Dessverre er jeg nok av de som ikke stiller spørsmål. Har blitt mer obs på det med årene.

Før spurte jeg alltid når jeg traff folk om hvordan det gikk med dem. Så fikk jeg en kommentar på det, ett kompliment faktisk. Men da slutta jeg plutselig med det

Det forgår så mye rart i mitt liv, jeg har ikke en partner å lette meg på. Det blir derfor en 'lettelse' når jeg kan snakke om de tingene. Gjør mange feil der. 

Blir direkte flau de gangene jeg oppdager at jeg ikke har stilt noen spørsmål. Er klar over problemet og gir meg selv mye psykisk bank pga det

Så på vegne av alle oss, Unnskyld. Det er ikke meningen å virke  så selvsentrert. Vi bryr oss om dere.

Anonymkode: 22d7a...675

[AnonymBruker]

Dette er så typisk norsk! Kan ikke spørre om det ene eller det andre fordi man kanskje muligens setter personen i en ubehagelig situasjon. Hvordan skal man bli kjent da? Om man bare skal snakke om været, nyheter og seg selv? De fleste av oss har noen "såre" områder av livet, men man bør jo kunne tåle å få et spm rundt det. Jeg mener om man får et spm man ikke vil svare på så får man heller si d da! Enn å gå rundt å forvente at spm ikke skal bli stilt.

Jeg f.eks har hatt en vanskelig barndom og lite har kontakt me foreldre og andre slektninger. Merker jo rundt juletider da alle lengter hjem, mens jeg heller vil jobbe at andre legger merker til det men unngår å spørre. Så alle vet, men ingen spør, og jeg synes DET er verre enn at de faktisk spør.

Anonymkode: 4ce27...b27

[Lunaire]

På 2/20/2017 den 7.59, AnonymBruker skrev:

1) hvorfor snakker du om deg selv i stedet? Kan du ikke snakke om noe mer generelt?
2) føler du ikke da deg litt flau når du bare snakker om deg selv?
3) hvordan viser du interesse for en annen person?
4) hva slags spørsmål mener du konkret er innvaderende? Og hvor ofte har du opplevd at noen graver i sexlivet ditt og forholdet til foreldrene dine?

 

 

 

1) Jeg har litt problemer med å forstå at jeg snakker for mye. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg kun snakker om meg selv, men at jeg nok har lett for å ville snakke om ting som opptar meg. 

2) Jo, hvis jeg innser det i etterkant, eller blir gjort oppmerksom på det. Jeg synes selv ikke det er noe ålreit å få masse spørsmål, for jeg liker ikke smalltalk og føler ikke jeg har noe interessant å svare på spørsmål som "hva driver du med" og lignende. Jeg er heller ikke interessert i å få svar på disse tingene selv. 

3) Jeg prøver å stille spørsmål jeg tror er "innafor", altså helt normale spørsmål om jobb og slike ting. Helt ærlig bryr det meg midt bak, og jeg er nesten aldri interessert i smalltalk. Jeg vil heller snakke om hva vedkommende tenker om interessante tema innenfor ulike fagområder, det være seg filosofi eller dagsaktuelle spørsmål hvor det er mulig å gå inn i en debatt eller givende meningsutveksling. Egentlig viser jeg nesten kun interesse for andre (fremmede) personer når jeg føler jeg må. Jeg er ikke sosialt anlagt.

4) Jeg vet ikke helt. Det kommer litt an på personen som stiller spørsmålene, tror jeg. Jeg synes det er vanskelig å forstå om eventuelle spørsmål eller ytringer jeg kommer med blir tolket som frekke eller invaderende, så jeg prøver å holde meg på den sikre siden. 

Jeg bør vel også nevne at jeg mistenker at jeg har aspergers og skal utredes for dette om ikke så lenge. Jeg har fått høre at jeg ikke er så flink i sosiale situasjoner, og jeg ser jo hvorfor når jeg leser om hvordan andre mennesker ikke bare kommuniserer, men hvordan de tenker om kommunikasjon og samspill med mennesker de ikke kjenner (enda).

Endret 28. februar 2017 av Lunaire

[AnonymBruker]

Folk er alt for hårsåre. Hvis en ikke lenger kan spørre folk hvor de kommer fra eller hva de driver med da får de holde seg inne. 

Jeg mener.. det er spennende å høre om andre kulturer og spennemde med noen som ikke kommer fra norge. Hvorfor skamme seg over evt en annen etnisitet. Greit at man føler seg norsk, og greit at du er født i norge men faren eller moren din kommer fra Kina eller Afrika eller noe , men da sier du bare det?  Fuck så hårsåre og vanskelig man skal være altså! 

Anonymkode: a1c52...6ff

[Hedy Lamarr]

På 27.2.2017 den 0.34, Ulla Ullsokk skrev:

Jeg tror at de fleste som bare snakker om seg selv, ikke er sjenerte, men selvsentrerte. I sommer traff jeg en gammel studievenninne jeg ikke hadde sett på 12 år. Vi spiste lunsj. Hun snakket BARE om seg selv og sitt, og jeg spurte. Akkurat da var jeg litt lei av meg selv så var bare glad til at jeg slapp å snakke om meg selv, men det slo meg etterpå, at hun ikke hadde spurt ett eneste spørsmål på to timer! Og hun er IKKE sjenert! 

De fleste andre jeg kjenner som er som det er heller ikke sjenerte.

Må bare skrive under på denne. Jeg har også noen venner som jeg treffer ca en gang hvert eller hvert annet år, og som ene og alene snakker om seg selv. Jeg stiller ofte oppfølgingsspørsmål, for å holde samtalen i gang, men når de har jabbet uavbrutt i en time kan jeg gripe fatt i noe de sier, og begynne å fortelle om noe som skjedde meg, relatert til det de sier. F.eks. "Høres jo ut som du hadde det flott i Stockholm i vinterferien, jeg var der i sommer." Da er det som om øynene deres blir glassaktige i desperasjon over at det ikke lenger dreier seg om dem, så jeg avslutter mitt bidrag ganske raskt. Og så er det på an igjen, med deres liv og historier. Så jeg er så enig med deg, Ulla Ullsokk, sånne folk er hundre prosent selvsentrerte. 

Endret 28. februar 2017 av Amawhatsnot
Glemte et ord

[AnonymBruker]

På 20.2.2017 den 7.59, AnonymBruker skrev:

Hvis du synes det er ubehagelig å stille spørsmål...
1) hvorfor snakker du om deg selv i stedet? Kan du ikke snakke om noe mer generelt?
2) føler du ikke da deg litt flau når du bare snakker om deg selv?
3) hvordan viser du interesse for en annen person?
4) hva slags spørsmål mener du konkret er innvaderende? Og hvor ofte har du opplevd at noen graver i sexlivet ditt og forholdet til foreldrene dine?

Takk!

Anonymkode: 39912...98e

Jeg føler sjelden det er ubehagelig å spørre spørsmål. 

Spørsmål nr 4 fra deg: 

 

* Er du gravid? (Selv om man skulle ha en del ekstra fett på kroppen, så betyr ikke dette at man er gravid likevel, selv om fettet ikke er fordelt like jevnt alle steder.) Vekt er strengt personlig, og er virkelig ikke et egnet samtaleemne.
* Jeg kjenner noen som har adoptert barn, og i det tilfellet følte jeg det var mange spørsmål som var vanskelig å vite om var ok å spørre. "Hva vet du om årsakene til at de biologiske foreldrene ikke kunne ha barnet?" / "Er ikke du/din mann fertile, eller har kanskje du endometriose"? 
* Når det kun har gått noen få uker/måneder fra man fikk sitt barn, så skal man under ingen omstendigheter spørre: "Ja, når kommer neste barn, da?" Det er varierende hvor lang tid det tar før man får summet seg etter en fødsel, og det kan hende at den du snakker med egentlig har en fødselsdepresjon, men bare klarer å holde maska foran deg!

 

Anonymkode: 2619f...9ed

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Folk er alt for hårsåre. Hvis en ikke lenger kan spørre folk hvor de kommer fra eller hva de driver med da får de holde seg inne. 

Jeg mener.. det er spennende å høre om andre kulturer og spennemde med noen som ikke kommer fra norge. Hvorfor skamme seg over evt en annen etnisitet. Greit at man føler seg norsk, og greit at du er født i norge men faren eller moren din kommer fra Kina eller Afrika eller noe , men da sier du bare det?  Fuck så hårsåre og vanskelig man skal være altså! 

Anonymkode: a1c52...6ff

Anonymkode: 2619f...9ed

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Anonymkode: 2619f...9ed

Jeg skjønner ikke...? 

Anonymkode: a1c52...6ff

[AnonymBruker]

Tre innspill.

Mulig jeg ikke stiller så mange spørsmålfordi jeg selv har så veldig mange områder i livet som er betente og uvanlige. Jeg finner spørmål ubehagelig selv om jeg fint klarer svare noe unvikende. Jeg syns skjønner alikevel det er normalt å spørre om helt vanlige ting. Men har sånn i bakhodet et sted jeg ikke vil påføre andre ubehaget jeg føle.

Jeg er vant til at om det er no folk vil fortelle om seg selv så gjør de det uten at en trenger spørre. "da jeg kom fra jobb i dag,ja jeg jobber på rema, sa jeg til gubben, stein at.. " Osv Men ser jeg kan sitte igjen med å lurer på ting lenge fordi noen bare tilfeldigvis ikke har nevnt det. Ha ha

Tre: jeg kan være av dem som bruker det å fortelle om meg selv som ett spørsmål. Og det funker ofte i å få folk på gli. altså fortelle om en bikkje jeg hadde en gang, sånn kort og så gjør det at den jeg brater med tar opp sine erfraing. Eller jeg bruker å fortelle om meg som en : ja jeg forstår. Du " jeg opplevde sånn sånn sånn en gang" Meg : "jeg også. Sånn sånn.men hvordan var det for deg ? " Du " sånn sånn" hm. Passer nøye på å slippe folk til. (for pratete av type)

Hm. Men igjen: hender jeg lurer på ting leeeeenge med disse metodene. Hm.. Kan nok begynne spørre litt mer ja. Men redd for å spørre om noe galt er jeg jo også. Tenker litt: om vedkommende ikke har fortalt meg det vil hun vel ikke jeg skal vite det ?

 

 

 

Anonymkode: 8dda9...b55

[fuglekvitter__]

På 20.2.2017 den 6.59, AnonymBruker skrev:

eller "jeg synes det er ubehagelig med et tredjegradsforhør". 
 

Anonymkode: 39912...98e

Ja, helt enig.  

Det er ikke så mange som "avhører" sine medmennesker her i samfunnet da. Noen er vel sånn, men det er bare å overse dem. 
Det er som regel gretne gamle gubber som holder på sånn hvis noen holder på sånn.