Er det virkelig frekt å stille spørsmål?

[AnonymBruker]

Er det noe som fascinerer meg, så er det mennesker som ikke stiller spørsmål (og som dermed oftest bare snakker om seg og sitt). Jeg lurer sånn på hvorfor noen er sånn. Jeg har prøvd å google litt om dette og lest flere tråder her inne på Kvinneguiden om dette temaet. Det jeg ser går igjen er folk som sier "jeg er ikke så god på å stille spørsmål, derfor er det lettere å snakke om seg selv" eller "jeg synes det er ubehagelig med et tredjegradsforhør". 

Grunnen til at jeg oppretter denne tråden er fordi jeg er mer nysgjerrig på dette. Dere mennesker som ikke liker å stille spørsmål til andre fordi dere er redd for å bli oppfattet som "innvaderende"; hva slags mennesker har dere vært borti før? Hvorfor er det ubehagelig å bli stilt spørsmål? Alle mennesker forstår jo at man ikke på første møte spør "Så! Kom med historien din! Vært gjennom et grusomt brudd? Har du en avhengighet? Hvordan friserer du kjønnshåret ditt?". Slike spørsmål er alt for private og hører ingen steds hjemme! Det jeg mener er at det er normalt å spørre "hva driver du med da?" eller "hvor kommer du fra?". Dette er rett og slett for å vise interesse! Jeg forstår rett og slett ikke de som mener at mennesker forteller det de synes er viktig om dem selv, rett ut av det blå. For meg virker det helt utenkelig å plutselig bryte en samtale og si "forresten dere! Jeg elsker hunder. Har hatt en bulldog og en chihuahua i løpet av livet" uten at noen har spurt meg om nettopp mitt forhold til hunder. Forstår dere hva jeg mener?

Jeg er oppriktig nysgjerrig på dette. Jeg skal oppsummere med noen spørsmål ()

Hvis du synes det er ubehagelig å stille spørsmål...
1) hvorfor snakker du om deg selv i stedet? Kan du ikke snakke om noe mer generelt?
2) føler du ikke da deg litt flau når du bare snakker om deg selv?
3) hvordan viser du interesse for en annen person?
4) hva slags spørsmål mener du konkret er innvaderende? Og hvor ofte har du opplevd at noen graver i sexlivet ditt og forholdet til foreldrene dine?

Takk!

Anonymkode: 39912...98e

[Gjest Tamsi]

Nå henger jeg meg opp i spørsmål 4 på grunn av en sak jeg leste for en stund siden. Tenk deg når noen spør et par om når de skal ha barn, hvor blir det av barna, er det ikke på tide med barn snart, etc. Et ganske normalt spørsmål sånn egentlig, som mange hater med god grunn. Det er fem mulige årsaker til at et par ikke har barn (postet på tv2 en gang, kanskje noen husker den http://www.tv2.no/a/7743972/ )

1 - paret vil ikke ha barn (og er enige om det)og er mest sannsynlig dritt lei av å forklare seg og forsvare seg rundt dette temaet, verre for hver gang temaet kommer opp igjen.

2 - en av dem ønsker seg barn og ikke den andre, en sårbar problemstilling de sikkert ikke har lyst å sitte og snakke høyt om. Sannsynligvis hater de deg nå for å ha spurt.

3 - de føler ikke selv at de er helt der ennå, og har heller ikke tatt opp dette sammen. Ubehagelig for de fleste å først diskutere dette blant tilskuere.

4 - de ønsker seg barn begge to, men har av forskjellige grunner ikke noen ennå. Kanskje de utredes for infertilitet, kanskje kvinnen akkurat har spontanabortert for tredje gang. Kanskje de har prøvd i årevis allerede, og her sitter folk og river opp i noe som for dem egentlig er veldig sårt og privat.

5 - de som ikke kan få barn. Ekstra sårt å legge ut om, men man slipper om ingen spør. 

Så sitter man der da, og har stilt et spørsmål man selv syntes var helt naturlig, men så var det kanskje litt vel personlig allikevel? Man syntes det kanskje ikke selv da du spurte, men det er nå en gang slik at det kanskje ikke kommer så godt fram som det var ment. Det er kanskje dette de som ikke stiller så mange spørsmål tenker på, ikke vet jeg.

[AnonymBruker]

Nå er jeg kanskje ikke i målgruppen din, da jeg ikke er glad i å snakke om meg selv heller  

Tamsi er inne på noe her, som egentlig kan overføres til flere temaer enn bare barnløshet. Det som virker enkelt og greit for en utenforstående, er kanskje mer komplisert for de/den som må svare. Som "Hva driver du med, da?" Ikke gøy å svare på når man er kronisk syk og vært ute av arbeidslivet lenge. Da stiller folk ofte oppfølgingsspørsmål om sykdommen, og det er ofte lite morsomt å diskutere sykdomsbildet med andre. Samme med sivilstatus, egentlig uskyldig å spørre om noen er samboer eller gift, men ikke så morsomt å diskutere i detalj for den som er ufrivillig singel.

Så

1) Jeg forsøker å snakke om noe mer generelt, som nyheter, TV, bøker og sånne ting. Vet jeg om noe den andre personen er opptatt av, snakker jeg gjerne om det.

2) Snakker så lite som mulig om meg selv. 

3) Med smil, øyekontakt, tilbakemelding på det de sier.

4) Det går ikke an å svare på det, da slikt er forskjellig fra person til person. For mange er det helt greit å bli spurt om arbeidslivet eller om de har barn, for andre er det omstendigheter som gjør dette sårt. Noen snakker gjerne om sitt forhold til religion, for andre er det en privatsak. Sexlivet er vel generelt off limits.

Så jeg er typen som spør lite, da jeg misliker mange slike spørsmål selv. Noen er bare mer private av natur, husker da jeg var barn og ikke likte å fortelle fremmede om interessene mine en gang. Dessuten har noen mer "uvanlige" liv enn andre uansett om de ikke har valgt det selv, og det kan bli trettende å svare på masse spørsmål som "Hvorfor har du ingen far/to fedre/hvorfor er faren din på TV?" og så videre...  

 

Anonymkode: ec515...acd

[Gjest antbug]

Jeg har mange ganger lest innlegg på nettet fra folk som ikke jobber som opplever det som krenkende å få spørsmål om hva de jobber med, fra barnløse som blir krenka når noen spør om de har barn, single som blir det når de blir spurt om de har kjæreste, og lesbiske som blir det når de forteller fremmede og kjæresten sin og de går utfra at det er en han, for å nevne noen. Å spørre noen som ikke ser etnisk norske ut hvor de kommer fra er også et minefelt som vi har sett i media den siste tiden.

Jeg antar at enkelte som en eller flere ganger har kommet i skade for å stille spørsmål som ikke har falt i god jord heller velger å snakke om seg selv fordi det er tryggere, ikke fordi de er så selvopptatte. Mange er veldig lettstøtte og gjør et nummer av alle slags småting noen har sagt til dem, og derfor synes jeg ikke det er så rart om noen heller snakker om en de vet tåler det, nemlig seg selv. Og så blir de stempla som selvopptatte klyser istedet  

 

[AnonymBruker]

Takk for interessante svar! Jeg har for å være ærlig aldri tenkt på den måten. Men jeg ser jo hva dere mener. 

Hva skal vi så gjøre med dette? Ikke stille noen spørsmål i det hele tatt? Bortsett fra navn kanskje? Vet jeg setter på spissen, men jeg synes dette er veldig interessant.

ts

Anonymkode: 39912...98e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for interessante svar! Jeg har for å være ærlig aldri tenkt på den måten. Men jeg ser jo hva dere mener. 

Hva skal vi så gjøre med dette? Ikke stille noen spørsmål i det hele tatt? Bortsett fra navn kanskje? Vet jeg setter på spissen, men jeg synes dette er veldig interessant.

ts

Anonymkode: 39912...98e

Har du mulighet til å for eksempel å moderere deg selv basert på hvor godt du kjenner noen og i hvor stor grad de er åpen for å svare på spørsmål?

Du vil jo lære om kommunikasjon da, så om du synes kommunikasjon er interessant så finnes det faglitteratur på området.

Jeg studerer kommunikasjon, og har også lest om mindfullness. Men mindfullness så lytter man. Du kan lytte på flere nivåer, feks ved å være oppmerksom på kroppspråket til personen du snakker med. Du kan se om noen er ukomfortable om de snur seg vekk, eller blir stille, eller ikke har lyst å svare..Kansje de tilogmed har sagt til deg at "det er privat" ? Sånne ting tilsier at de ikke liker spørsmålene. 

Man kan også lytte på forskjellige måter. man kan være defensiv, agressiv,fraværende,dømmende osv. Noen kommer med råd med en gang, og det er ikke lurt heller. Men begge parter kan få MYE ut av å bare lytte, og det beste som kan skje er feks om personen som forteller lærer om seg selv gjennom at du lytter rolig, fordi de får sjansen til å sortere tanker på egen hånd.

Jeg er mer åpen for spørsmål fra noen jeg har kjent lenge, enn noen jeg vet kansje går sladrer om det jeg opplever. Feks om jeg har lyst å snakke om problemene mine, så snakker jeg ikke med de som er nyskjerrige og egentlig ikke bryr seg om jeg har det bra eller ikke! De spør gjerne masse men fordi de kjeder seg. Ikke fordi de vil hjelpe meg.  Da vil jeg ikke fortelle

Om du opplever at noen ikke liker spørsmål, kansje det er slik at dere ikke er nære nok til at de har lyst å gi deg sin livshistorie, ikke fordi du ikke er trivelig, men fordi de ikke vet om de kan stole på deg ennå, men det er sånn som får utvikle seg etterhvert som man viser at man er god på lytting og ikke dømmer eller gir "grunne" råd uten å tenke først.

 

Anonymkode: 4187d...e93

[AnonymBruker]

Det går jo vanligvis an å begynne med et nøytralt emne, hvor man kan uttrykke litt meninger uten å være privat med en gang. Noe relatert til situasjonen, møtes man på skole eller jobb er det jo alltid noe der å ta av. Krevende oppgaver man kan sukke litt over, spennende med ny sjef eller foreleser, og så videre. Folk med dyr liker ofte å prate om dyrene sine, og det er ganske uskyldig.  

 

Noe av det som jeg tror mange synes er vanskelig med slike private spørsmål(jeg er en av dem) er at man ikke vet hvordan den andre kommer til å reagere på et svar som ikke er A4. Si at man bor med en jentekjæreste, det er ikke nødvendigvis noe som er problematisk å snakke om i seg selv, men med et nytt bekjentskap vet man ikke om personen er homofob og begynner å hviske og sladre. Samme om man er langtidssyk, man vet ikke om personen bare vil akseptere svaret, eller si noe som "Så du er en av disse naverne?"

Anonymkode: ec515...acd

[louisandsteve]

Er så enig med deg! Hater å føre samtaler der jeg er den eneste som stiller spørsmål. Jeg ser på dette som normal folkeskikk og høflighet, du viser jo interesse for vedkommende?

Jeg får en følelse av at den andre er små egoistisk når perosnen bare plaprer i vei om seg selv, uten å stille spørsmål.. 

[AnonymBruker]

14 timer siden, Tamsi skrev:

Nå henger jeg meg opp i spørsmål 4 på grunn av en sak jeg leste for en stund siden. Tenk deg når noen spør et par om når de skal ha barn, hvor blir det av barna, er det ikke på tide med barn snart, etc. Et ganske normalt spørsmål sånn egentlig, som mange hater med god grunn. Det er fem mulige årsaker til at et par ikke har barn (postet på tv2 en gang, kanskje noen husker den http://www.tv2.no/a/7743972/ )

1 - paret vil ikke ha barn (og er enige om det)og er mest sannsynlig dritt lei av å forklare seg og forsvare seg rundt dette temaet, verre for hver gang temaet kommer opp igjen.

2 - en av dem ønsker seg barn og ikke den andre, en sårbar problemstilling de sikkert ikke har lyst å sitte og snakke høyt om. Sannsynligvis hater de deg nå for å ha spurt.

3 - de føler ikke selv at de er helt der ennå, og har heller ikke tatt opp dette sammen. Ubehagelig for de fleste å først diskutere dette blant tilskuere.

4 - de ønsker seg barn begge to, men har av forskjellige grunner ikke noen ennå. Kanskje de utredes for infertilitet, kanskje kvinnen akkurat har spontanabortert for tredje gang. Kanskje de har prøvd i årevis allerede, og her sitter folk og river opp i noe som for dem egentlig er veldig sårt og privat.

5 - de som ikke kan få barn. Ekstra sårt å legge ut om, men man slipper om ingen spør. 

Så sitter man der da, og har stilt et spørsmål man selv syntes var helt naturlig, men så var det kanskje litt vel personlig allikevel? Man syntes det kanskje ikke selv da du spurte, men det er nå en gang slik at det kanskje ikke kommer så godt fram som det var ment. Det er kanskje dette de som ikke stiller så mange spørsmål tenker på, ikke vet jeg.

Omstendighetene rundt det å ikke ha barn er jo et ganske privat og invaderende område å grave rundt. Samme med sykdom, som er et eksempel en annen kommer med. 

Jeg stiller som regel helt ordinære spørsmål om noe som opptar personen jeg snakker med. Noen av disse personene jeg snakker med øser ut i øst og vest om dette temaet, men stiller aldri spørsmål tilbake om det som opptar meg, selv om det er det samme området som vedkommende selv snakker om. Det gjelder å være interessert i den man snakker med og å lese kroppsspråk og skjønne når man bør bytte tema. Jeg tenker at noe av grunnen til at man ikke får spørsmål tilbake er fordi at personen rett og slett ikke er interessert i å høre om livet ditt, og ikke heller tar seg bryet med å late som man er interessert. 

Anonymkode: 000c4...ae2

[AnonymBruker]

 

Hvordan man kan tråkke godt i grøten med "helt ordinære spørsmål":

 

A:Hvor kommer du fra? 

B:Fra Kardemommeby, og du da?

A: Jeg kommer fra Kardemommeby, men jeg hører jo på dialekten at du ikke er herfra. Hvor kommer du egentlig fra?

B: Nei, altså, jeg er født i Andeby, også er min far fra Travelby, mens min mor er fra UrenLurenHimelturen. Vi har flyttet mye rundt, men jeg har bodd her i Kardemommeby store deler av barndommen og hele mitt voksne liv.

A:Så da er du egentlig fra Andeby?

B: Det vil jeg ikke si, der har jeg aldri bodd, jeg ble bare født der.

A: Så hvor er du fra da?

B: Fra KARDEMOMMEBY!

A: Men jeg hører jo at det ikke stemmer...

B: Du får tro hva du vil. Har du noen planer for helgen?

A: Ja! Jeg skal feire bursdagen til søsteren min, hun har invitert til bad taste party.

B: Det hørtes gøy ut! Har du funnet kostyme enda?

A: Nei, jeg og min bror skal på Fretex å kjøpe kostymer i morgen.

B: Har du flere søsken?

A: Jeg vet ikke?

B: Du vet ikke?

A: Nei,  jeg har vokst opp i fosterhjem, så dette er fostersøsknene mine. Jeg vet ikke om de biologiskeforeldrene mine fikk flere barn.

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 2b0f9...d43

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hvordan man kan tråkke godt i grøten med "helt ordinære spørsmål":

Anonymkode: 2b0f9...d43

Ja, hvis man er sosialt inkompetent, så. Det er heldigvis verken jeg eller de fleste andre mennesker. 

Anonymkode: 000c4...ae2

[Bergtatt]

17 timer siden, Tamsi skrev:

Nå henger jeg meg opp i spørsmål 4 på grunn av en sak jeg leste for en stund siden. Tenk deg når noen spør et par om når de skal ha barn, hvor blir det av barna, er det ikke på tide med barn snart, etc. Et ganske normalt spørsmål sånn egentlig, som mange hater med god grunn. Det er fem mulige årsaker til at et par ikke har barn (postet på tv2 en gang, kanskje noen husker den http://www.tv2.no/a/7743972/ )

1 - paret vil ikke ha barn (og er enige om det)og er mest sannsynlig dritt lei av å forklare seg og forsvare seg rundt dette temaet, verre for hver gang temaet kommer opp igjen.

2 - en av dem ønsker seg barn og ikke den andre, en sårbar problemstilling de sikkert ikke har lyst å sitte og snakke høyt om. Sannsynligvis hater de deg nå for å ha spurt.

3 - de føler ikke selv at de er helt der ennå, og har heller ikke tatt opp dette sammen. Ubehagelig for de fleste å først diskutere dette blant tilskuere.

4 - de ønsker seg barn begge to, men har av forskjellige grunner ikke noen ennå. Kanskje de utredes for infertilitet, kanskje kvinnen akkurat har spontanabortert for tredje gang. Kanskje de har prøvd i årevis allerede, og her sitter folk og river opp i noe som for dem egentlig er veldig sårt og privat.

5 - de som ikke kan få barn. Ekstra sårt å legge ut om, men man slipper om ingen spør. 

Så sitter man der da, og har stilt et spørsmål man selv syntes var helt naturlig, men så var det kanskje litt vel personlig allikevel? Man syntes det kanskje ikke selv da du spurte, men det er nå en gang slik at det kanskje ikke kommer så godt fram som det var ment. Det er kanskje dette de som ikke stiller så mange spørsmål tenker på, ikke vet jeg.

Har et vennepar jeg spurte slike spørsmål. Ikke ofte eller veldig gravende, men mer som små stikk. Det gikk mange år før de fikk barn sammen. Jeg sluttet å spørre da jeg begynte å tenke meg om, tenkte på slike ting du listet opp her, siden det gikk så lang tid. Sluttet å spørre og har hatt dårlig samvittighet siden. De har barn sammen nå og om de har hatt problemer vet jeg ikke noe om og har ikke tenkt å finne ut av det heller. Det må være opp til dem å fortelle.

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke å snakke om meg selv, så jeg stiller som regel spørsmål til den jeg snakker med. MEN, jeg synes også det er veldig vanskelig. Spesielt med nye folk. Det er så mye som kan være såre tema for den man snakker med, som man ikke er klar over. 

Enkelte tema bør man styre unna, uansett, som spørsmål om å få barn, økonomi, osv. Som 35 år og barnløs, kan jeg skrive under på at det er noe man bør holde seg langt helsikes unna. 

Men jeg har også erfart at å spørre hva en person jobber med kan være veldig vondt om man er arbeidsledig, eller har en lavstatusjobb og er omgitt av folk med toppjobber. Jeg har en kamerat som har vært arbeidsledig i flere år nå, jeg spør aldri om hvordan det går med jobbjakten lenger. Det er et sårt og vondt tema for ham, og han kan selv velge å snakke om det når han vil, jeg skal ikke pirke i det. 

Jeg hadde en jobb hvor jeg mistrivdes sterkt, og jeg hatet når folk spurte hvordan det gikk på jobben. De rippet opp i noe jeg ikke ville tenke på, og det førte til at jeg av og til droppet sosiale sammenhenger, for jeg visste at folk kom til å spørre om jobben min. 

Da vi var på husjakt på 2. året, etter å ha tapt budrunde på budrunde, var det også kjipt å bli spurt om det.

Men sånt kan jo ikke folk vite. Det er fryktelig vanskelig å vite hva som er å vise interesse, og hva som er å pirke borti noe den andre ikke vil bli minnet på der og da. 

Anonymkode: f9d1d...f6e

[AnonymBruker]

Keg tror folk generellt ikke svarer på "sårende" spørsmål på en måte som er kleint for spørreren. Feks om noen spør som jeg skal besøke foreldrene mine, så sier jeg ikke mamma er død..men jeg sier ja jeg har besøkt min far. 

Anonymkode: 4187d...e93

[fuglekvitter__]

På 20.2.2017 den 6.59, AnonymBruker skrev:

Er det noe som fascinerer meg, så er det mennesker som ikke stiller spørsmål (og som dermed oftest bare snakker om seg og sitt). Jeg lurer sånn på hvorfor noen er sånn. Jeg har prøvd å google litt om dette og lest flere tråder her inne på Kvinneguiden om dette temaet. Det jeg ser går igjen er folk som sier "jeg er ikke så god på å stille spørsmål, derfor er det lettere å snakke om seg selv" eller "jeg synes det er ubehagelig med et tredjegradsforhør". 

Grunnen til at jeg oppretter denne tråden er fordi jeg er mer nysgjerrig på dette. Dere mennesker som ikke liker å stille spørsmål til andre fordi dere er redd for å bli oppfattet som "innvaderende"; hva slags mennesker har dere vært borti før? Hvorfor er det ubehagelig å bli stilt spørsmål? Alle mennesker forstår jo at man ikke på første møte spør "Så! Kom med historien din! Vært gjennom et grusomt brudd? Har du en avhengighet? Hvordan friserer du kjønnshåret ditt?". Slike spørsmål er alt for private og hører ingen steds hjemme! Det jeg mener er at det er normalt å spørre "hva driver du med da?" eller "hvor kommer du fra?". Dette er rett og slett for å vise interesse! Jeg forstår rett og slett ikke de som mener at mennesker forteller det de synes er viktig om dem selv, rett ut av det blå. For meg virker det helt utenkelig å plutselig bryte en samtale og si "forresten dere! Jeg elsker hunder. Har hatt en bulldog og en chihuahua i løpet av livet" uten at noen har spurt meg om nettopp mitt forhold til hunder. Forstår dere hva jeg mener?

Jeg er oppriktig nysgjerrig på dette. Jeg skal oppsummere med noen spørsmål ()

Hvis du synes det er ubehagelig å stille spørsmål...
1) hvorfor snakker du om deg selv i stedet? Kan du ikke snakke om noe mer generelt?
2) føler du ikke da deg litt flau når du bare snakker om deg selv?
3) hvordan viser du interesse for en annen person?
4) hva slags spørsmål mener du konkret er innvaderende? Og hvor ofte har du opplevd at noen graver i sexlivet ditt og forholdet til foreldrene dine?

Takk!

Anonymkode: 39912...98e

1: Jeg gjør ikke det.
2: Nei, for man gjør jo ikke det.
3: Det kommer an på.
4: Jeg føler ikke at sex spørsmålene dine er invaderende, de er desperate. Så det er ikke så rart at den som holder på sånn må bruke hersketeknikker på folk i en debatt.

Endret 21. februar 2017 av fuglekvitter__

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, hvis man er sosialt inkompetent, så. Det er heldigvis verken jeg eller de fleste andre mennesker. 

Anonymkode: 000c4...ae2

Mulig jeg burde forklart at dialogen jeg skrev er karikert og overdrevet for å få fram et poeng?

Hvis man er sosial inkompetent dersom man spør hvor noen er fra, eller hvor mange søsken de har, da er store deler av norges befolkning sosialt inkompetent, selv om du muligens ikke er det. Heldigvis vil de ferreste fortsette å forfølge spørsmålet i like stor grad som karakterene i den karikerte dialogen min, men etter min erfaring er det veldig vanlig at folk i første omgang ikke aksepterer svaret om at man kommer fra Kardemommeby, hvis man har en helt annen dialekt (Jeg mener at jeg er fra stedet jeg bor på, og har bodd på mesteparten av livet, selv om dialekten min er anderledes. Jeg vil anslå at ca en av fire slår seg til ro med svaret, mens øvrige kommer med et oppfølgingsspørsmål ala, "hvor kommer du egentlig fra?").

Anonymkode: 2b0f9...d43

[AnonymBruker]

En dame jeg kjenner er pedagog og er "flink med folk". Forstår seg godt på familiesituasjoner, men alikevel forstod hun ikke at det var litt for mye for noen når hun alltid spør om man vil ha barn snart.

Det er ikke alltid så lett å vite hva som er vondt for andre.

Anonymkode: 4187d...e93

[AnonymBruker]

Når jeg ikke stiller spørsmål tilbake så er det fordi jeg ikke er interessert i å høre. Men jeg utbroderer jo ikke spesielt mye om meg selv heller i disse tilfellene.

Anonymkode: b0196...6d3

[AnonymBruker]

En grei leveregel er å lytte til den andre parten og høre hva de selv velger å snakke om, og stille spørsmål ut fra det som blir sagt. Begynner man å snakke om en ting, inviterer man også andre til å spørre. Mener jeg.

Anonymkode: 4539e...5ef

[AnonymBruker]

Herregud, kan jo bli helt stresset av å lese dette! Uansett hva man spør om KAN det være NOEN som bli støtt eller såret av det..! Det er jo helt umulig å ta hensyn til, og hvis man ikke skal kunne spørre om noe så blir det ikke mye til samtale spør du meg. Hater iallefall at folk snakker bare om seg selv og ikke viser noe som helst interesse av den andre personen. Og dem er det dessverre mange av!! Dessuten må folk slutte å være så hårsåre, virker som det ikke er noe som skal til for tiden. 

Anonymkode: c9f88...1ff