Tatt bort

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

38 minutter siden, Maria. skrev:

 

Anbefaler deg å lese det innlegget over grundig. Kan du spørre han om han har behov for pusterom? Hadde du godtatt at svaret var ja uten at det ble negative konsekvenser og mer usikkerhet? 

Også er det du som kjenner han. Vi er alle sammen forskjellige.. Tolker du han som en fyr som bruker mennesker? Bruker tid på mennesker han ikke er forelsket i? Har han sagt at han har følelser for deg og vist det i handlinger? 

Kan bare snakke for mitt vedkommende; jeg har ikke noen vane med å være sammen med noen uten at jeg er forelsket i personen eller fortelle at jeg er forelsket uten at jeg er det. Går ikke inn i et forhold med noen uten å ha tenkt over hva jeg gjør (noe som kanskje innebærer min tilknytning?). Impulsive kjærlighetsforhold er ikke min greie - unngå dem er vel heller mer riktig.

Jeg har spurt om han har behov for pusterom, svaret hans er nei. Jeg hadde godtatt et ja, men det er avhengig av forklaringen han ga.

Ellers opplever jeg ham som en fyr som sender ganske blandede signaler. Han kan for eksempel si at han ikke hadde opplevd noen store forelskelser før meg, for så (en stund senere) å si at han aldri har vært så forelsket at han har savnet vedkommende. 

Jeg opplever ham som omtenksom og oppmerksom i perioder. Men også som ekstremt selvstendig. En som ikke er vant til å være avhengig av andre og som helst tar beslutninger alene.

Det er jo også mulig at han er med meg mest pga seksuell tiltrekning.

Og selv hvis han var superforelsket kan jo det ha gått over nå.

Anonymkode: 9af6f...ca5

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

Men nå har jeg altså ikke tatt kontakt på et par fager. Og prøver alt jeg kan å ikke sprekke. Fordi jeg lurer på hva som skjer når ikke jeg initierer.

Anonymkode: 9af6f...ca5

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

Akkurat nå, a l'orange skrev:

Leste du i det hele tatt det jeg skrev??

Nei, du svarte mens jeg skrev. Skal svare nå

Anonymkode: 9af6f...ca5

[Gjest Maria.]

På 4.2.2017 den 17.03, a l'orange skrev:

Jeg vet ikke om jeg har noen fasit, men kan si litt om hva jeg tenker.

Jeg pleier å tenke at mennesker kan være både små og store. Et lite menneske er et menneske som trenger andre, ikke klarer seg selv, som behøver trøst og dulling og oppmerksomhet hele tiden. Et stort menneske er et menneske som er romslig, som ønsker å passe på andre, som har tid og energi og masse andre positive ting som han eller hun vil dele med andre.

I et forhold er man best tjent med at det er en balanse her, at begge to er store mesteparten av tiden, og at begge kan få være små de gangene de har behov for det. Kunne ha et fang å hvile hodet i.

Viss man aldri har et fang å hvile hodet i, og alltid må ivareta andre, da blir livet et slitsomt sted å være.

De menneskene som er vant med at alle rundt de er Små, kan fort få panikk når de merker at andre rundt de er pågående. De tenker instinktivt; "Vedkommende vil bruke meg opp! Jeg står i fare for å gå nedenom og hjem! Jeg må komme meg bort! Nå!"

Men så kan det hende at det mennesket som er interessert, absolutt ikke er der for å bruke opp noen. Kanskje de tvert i mot tenker; "Dette mennesket er slitent, det har gitt av seg selv hele livet, vi passer sammen fordi jeg kommer ikke til å henge på vedkommende! Jeg har mye å gi. Jeg har mye jeg VIL gi!"

Problemet er bare å skulle formidle forskjellen.

Så for å svare deg som jeg siterer; Det beste du kan gjøre er å tenke over din egen motivasjon for hvorfor du er interessert i akkurat DENNE personen.

Er det fordi du HAR NOE Å GI? Eller er det fordi han har noe du VIL HA?

De aller fleste tenker nok, for skams skyld, at "Selvfølgelig har jeg noe å gi, jeg har MYE å gi!"

Men i flere av trådene hvor noen forsvinner, så et det tydelig at den som står igjen, ser bare seg selv;

"Hvordan kunne han gjøre dette mot MEG?!"

"Han tar ikke hensyn til at JEG har det vondt!"

"Hvem skal JEG vende meg til nå?"

Eller som noek skrev i en tråd;

"[...] selv om alt ved meg skriker etter han så har jeg skjønt at han ikke er den rette for meg. Da hadde jeg nemlig ikke hatt det så jævlig nå. Da hadde han ikke gjort dette mot meg. Da ville han aldri mistet meg eller latt meg ha det så vondt som jeg har det nå."

Og jeg skal sitere AB som svarte, et av de mange fantastiske innlegg fra AB her inne;

"Jeg sier dette uten å vite historien, men jeg har hatt denne følelsen før, og derfor forbinder jeg det med min personlige erfaring. 

Alt dette med å si "hvis personen hadde elsket meg, hadde personen ikke latt meg ha det så vondt".

En ting er hvis man 100% vet at det er pga utroskap, vold, løgner og sånne svik. Men mennesker har en tendens til å si dette i andre sammenheng (han gjorde ikke A mens han skulle gjort B/han skulle egentlig ha kommet den og den dagen men gjorde ikke det/han skulle egentlig ha ring meg men ringte meg ikke/han hadde ikke latt meg være uten han hvis han elsket meg). En historie har alltid to sider, og når du sier noe slikt så gjemmer du deg bort fra den andre siden av historien. Og hvis vedkommende hører deg si noe slikt, tenker personen at du ikke forstår hva som er grunnen til at man har gått sin vei. Så hvordan kan man da gå tilbake? Det er da alltid en grunn til at noen går sin vei! Og jo, de kan gå sin vei selv om de elsker deg, det ser du i denne tråden og det ser du rundt deg.

Det man egentlig bare bør gjøre, er å svelge stoltheten sin og prøve å se den andre siden. Man må se den andre siden såpass godt at man selv forstår hva som foregår. Man må forstå HVORFOR vedkommende ikke er der lenger. Hva har hindret vedkommende i å komme tilbake? Og kanskje finner du svar der? For det er virkelig der svaret ligger uansett om du vil det eller ei. 

Og ja, det er mulig at noen ikke elsker deg. Men hvorfor sier man da "hadde han elsket meg, hadde han ikke latt meg ligge her å ha det så vondt og mistet meg". Da pleier man som regel å si at personen dumpet meg fordi følelsene ikke var der."

(Anonymkode: 7367e...541)

Fra denne tråden;
http://forum.kvinneguiden.no/topic/1022376-noen-som-også-er-knustskuffetsåret-her-nå/

 

Herlighet så treffende..Bravo!

Endret 14. februar 2017 av Maria.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, a l'orange skrev:

Jeg vet ikke om jeg har noen fasit, men kan si litt om hva jeg tenker  

Jeg pleier å tenke at mennesker kan være både små og store. Et lite menneske er et menneske som trenger andre, ikke klarer seg selv, som behøver trøst og dulling og oppmerksomhet hele tiden. Et stort menneske er et menneske som er romslig, som ønsker å passe på andre, som har tid og energi og masse andre positive ting som han eller hun vil dele med andre.

I et forhold er man best tjent med at det er en balanse her, at begge to er store mesteparten av tiden, og at begge kan få være små de gangene de har behov for det. Kunne ha et fang å hvile hodet i.

Viss man aldri har et fang å hvile hodet i, og alltid må ivareta andre, da blir livet et slitsomt sted å være.

De menneskene som er vant med at alle rundt de er små, kan fort få panikk når de merker at andre rundt de er pågående. De tenker instinktivt; "Vedkommende vil bruke meg opp! Jeg står i fare for å gå nedenom og hjem! Jeg må komme meg bort! Nå!"

Men så kan det hende at det mennesket som er interessert, absolutt ikke er der for å bruke opp noen. Kanskje de tvert i mot tenker; "Dette mennesket er slitent, det har gitt av seg selv hele livet, vi passer sammen fordi jeg kommer ikke til å henge på vedkommende! Jeg har mye å gi. Jeg har mye jeg VIL gi!"

Problemet er bare å skulle formidle forskjellen.

Så for å svare deg som jeg siterer; Det beste du kan gjøre er å tenke over din egen motivasjon for hvorfor du er interessert i akkurat DENNE personen.

Er det fordi du HAR NOE Å GI? Eller er det fordi han har noe du VIL HA?

De aller fleste tenker nok, for skams skyld, at "Selvfølgelig har jeg noe å gi, jeg har MYE å gi!"

Men i flere av trådene hvor noen forsvinner, så et det tydelig at den som står igjen, ser bare seg selv;

"Hvordan kunne han gjøre dette mot MEG?!"

"Han tar ikke hensyn til at JEG har det vondt!"

"Hvem skal JEG vende meg til nå?"

Eller som noek skrev i en tråd;

"[...] selv om alt ved meg skriker etter han så har jeg skjønt at han ikke er den rette for meg. Da hadde jeg nemlig ikke hatt det så jævlig nå. Da hadde han ikke gjort dette mot meg. Da ville han aldri mistet meg eller latt meg ha det så vondt som jeg har det nå."

Og jeg skal sitere AB som svarte, et av de mange fantastiske innlegg fra AB her inne;

"Jeg sier dette uten å vite historien, men jeg har hatt denne følelsen før, og derfor forbinder jeg det med min personlige erfaring. 

Alt dette med å si "hvis personen hadde elsket meg, hadde personen ikke latt meg ha det så vondt".

En ting er hvis man 100% vet at det er pga utroskap, vold, løgner og sånne svik. Men mennesker har en tendens til å si dette i andre sammenheng (han gjorde ikke A mens han skulle gjort B/han skulle egentlig ha kommet den og den dagen men gjorde ikke det/han skulle egentlig ha ring meg men ringte meg ikke/han hadde ikke latt meg være uten han hvis han elsket meg). En historie har alltid to sider, og når du sier noe slikt så gjemmer du deg bort fra den andre siden av historien. Og hvis vedkommende hører deg si noe slikt, tenker personen at du ikke forstår hva som er grunnen til at man har gått sin vei. Så hvordan kan man da gå tilbake? Det er da alltid en grunn til at noen går sin vei! Og jo, de kan gå sin vei selv om de elsker deg, det ser du i denne tråden og det ser du rundt deg.

Det man egentlig bare bør gjøre, er å svelge stoltheten sin og prøve å se den andre siden. Man må se den andre siden såpass godt at man selv forstår hva som foregår. Man må forstå HVORFOR vedkommende ikke er der lenger. Hva har hindret vedkommende i å komme tilbake? Og kanskje finner du svar der? For det er virkelig der svaret ligger uansett om du vil det eller ei. 

Og ja, det er mulig at noen ikke elsker deg. Men hvorfor sier man da "hadde han elsket meg, hadde han ikke latt meg ligge her å ha det så vondt og mistet meg". Da pleier man som regel å si at personen dumpet meg fordi følelsene ikke var der."

(Anonymkode: 7367e...541)

Fra denne tråden;
http://forum.kvinneguiden.no/topic/1022376-noen-som-også-er-knustskuffetsåret-her-nå/

 

 

Jeg er ikke i denne relasjonen for å få. Eller selvsagt, det må i v ørene nå balanse der, jeg er ikke interessert i å være i et forhold hvor jeg bare gir, heller.

Jeg er i denne relasjonen fordi jeg ser et nydelig menneske med en personlighet helt utenom det vanlige. En som fascinerer, utfordrer og overrasker. Som får meg til å le. Og som er vant til å bli sett for sitt intellekt og sin humor, og som har satt pris på det at jeg ser mer ved ham enn det. Jeg elsker at han alltid går forklaringene mine nærmere etter i sømmene og får meg til å tenke en ekstra gang på alt mulig. At han ikke ukritisk aksepterer det jeg sier uten motstand, det digger jeg. Han er på mange måter mer krevende enn noen andre jeg har vært sammen med, men samtidig gjør det at jeg føler meg sett. Når vi altså er sammen.

Han vet godt at jeg er der for ham. Veldig. Han har uttrykt takknemlighet og overraskelse over det flere ganger. Han er vant til å bli sett som sterk, tror jeg, ikke vant til å vise seg svak. Han sa det en gang: "Jeg forstår det ikke. Her viser jeg meg fra mine mest usympatiske sider, og likevel er du her."

Ikke meningen å få dette til å handle om meg og mitt, men for å si at jeg ikke tror han opplever at han bare må gi og gi i forholdet.

Anonymkode: 9af6f...ca5

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

5 minutter siden, a l'orange skrev:

 Må si det føles litt godt hver gang man kan kjenne seg igjen i andre eller vice versa! Synes du skriver veldig godt om disse tingene, også i den andre tråden!

 

Okei, jeg kommer til å være litt streng med deg nå. Jeg mener ikke å si at "slik eller sånn er du som person", det jeg mener å si er at "sånn oppfatter jeg deg her og nå, og vi har alle våre perioder hvor vi er sånn". 

Utfra det jeg leser av deg på de siste sidene her, hvor du kommer med litt løsrevne innlegg midt i en diskusjon, og at du forsøker alt du kan å ikke sprekke, så fremstår du som noe kaotisk. Og kaotiske mennesker er det aller siste man trenger, når man er redd for kjærlighet eller når man er unnvikende.

Den beskrivelsen du gir av han, tyder også på at du setter stor pris på de egenskapene han har som kommer deg til nytte. Hva han har å gi. Du nevner veldig lite om hva han liker eller hvilke behov han har.

Når det er sagt, så betyr ikke det at det er sånn du er alltid. Men jeg vil absolutt anbefale deg å trekke deg ut litt av denne situasjonen og få fokuset over på deg selv litt; passe på deg selv, spise, sove, trene, være sosial. Få bena dine på plass under deg, bære din egen vekt alene. Tenke over hvordan HAN har det, og om det kanskje er noe HAN trenger også.

For viss det skal bli sånn at du hele tiden holder på å sprekke hver gang du analyserer forholdet mellom dere, så tror jeg helt klart det kan komme til å bli skjærings mellom dere.

Så får du se, om du kan leve med denne fyren og hans behov for å trekke seg litt unna, eller om du heller bør finne en annen som er mer "på". 

 

Kjør på, bare vær streng

Du har helt rett i at jeg er kaotisk. Slik føler jeg meg selv også, og det er jo nettopp det som er så slitsomt. 

Jeg tenker veldig mye på hvordan han har det og hva han trenger. Han har på grunn av diverse omstendigheter behøvd mye støtte, og fått det. Noe han ikke er vant til å få, dels fordi han både er og blir sett på som ekstremt selvstendig og selvhjulpen. 

Jeg bærer også med meg at forholdet mitt før dette var med en mann som var mer engstelig/pågående selv. Ham var jeg sammen med i mange år. Jeg er med andre ord vant til veldig mye oppmerksomhet og kontaktsøken fra andre, og jeg tror det er derfor at denne andres stil er så uvant for meg. At jeg ikke klarer annet enn å bli redd for at det handler om avvisning.

Men du har selvsagt helt rett, man skal tenke på seg selv og sitt eget liv. Det ER klaustrofobisk når andre klamrer seg fast til en. Og jeg har nok latt ham få for mye makt over hverdagen min, en makt han ikke selv har bedt om å få.

Anonymkode: 9af6f...ca5

[a l'orange]

⭐

 

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

Takk for at du får meg til å tenke

Anonymkode: 9af6f...ca5

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

10 minutter siden, a l'orange skrev:

Jeg kan si det på denne måten at sist jeg "flyktet", så var det den andre personen som selv tok avgjørelsen om å holde seg unna. Han bare trakk seg helt vekk, og det føltes som en velsignelse. Som at han så meg og at jeg kunne slippe å sitte med alt ansvaret.

Men kan jeg da spørre: Er det noe annet denne mannen kunne ha gjort? Ville du forblitt i det forholdet om han lot deg få mer pusterom? Eller hadde han da vært så masete at du hadde fått nok i den grad at du ikke ville fortsatt selv om han ble mindre påtrengende?

Anonymkode: 9af6f...ca5

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

4 minutter siden, a l'orange skrev:

Om det er noe annet han kunne ha gjort? Njæ, det vet jeg ikke. Dersom det hadde vært sånn at jeg hele tiden måtte ha bedt om pusterom, eller takket ja til pusterom,  la oss si hver uke, eller hver måned, da tror jeg nok at jeg hadde følt meg som den store hele tiden, den som måtte ha tatt alle avgjørelsene og som alt hadde vært opp til.

Det han gjorde, var å vrenge hele situasjonen rundt, han tok fullstendig kontrollen...og nå er det jeg som er den lille uansett hva jeg gjør  

Han er den eneste i hele mitt liv som har gjort noe sånt for meg, og jeg er utrolig mye mer komfortabel i den situasjonen. Så jeg er virkelig heldig 

Aha, jeg trodde han trakk seg unna for godt, altså forlot.

Men da har jeg enda flere spørsmål (så får du velge hva du vil besvare :)) - hvordan forstod du at det at han trakk seg vekk var omtanke? Hvordan visste du at han ikke flyktet, og hvor lenge varte det?

Anonymkode: 9af6f...ca5

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men kan jeg da spørre: Er det noe annet denne mannen kunne ha gjort? Ville du forblitt i det forholdet om han lot deg få mer pusterom? Eller hadde han da vært så masete at du hadde fått nok i den grad at du ikke ville fortsatt selv om han ble mindre påtrengende?

Anonymkode: 9af6f...ca5

Se litt for deg dette på morgenkvisten. Hei, trenger du en sms fra meg  i dag, tror du? Neste dag. Hei, trenger du en sms fra meg i dag, tror du? Neste dag: Hei, har du behov for at jeg ringer deg i dag, eller er det ok at jeg sender deg en sms?

Du vil gjerne at han skal sende deg en sms og kontakte deg på egenhånd og eget initiativ, vil du ikke? Gi han pusterom, oppførselen hans ser ut til å be om det.

Anonymkode: e57e0...d1c

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Se litt for deg dette på morgenkvisten. Hei, trenger du en sms fra meg  i dag, tror du? Neste dag. Hei, trenger du en sms fra meg i dag, tror du? Neste dag: Hei, har du behov for at jeg ringer deg i dag, eller er det ok at jeg sender deg en sms?

Du vil gjerne at han skal sende deg en sms og kontakte deg på egenhånd og eget initiativ, vil du ikke? Gi han pusterom, oppførselen hans ser ut til å be om det.

Anonymkode: e57e0...d1c

Men for slike som meg, som altså er pågående, så er ikke eksempelet godt. Jeg sier det ikke for å være frekk, men for at vi skal forstå hverandre.

Det er jo ingen som skriver akkurat det der (eller er det?). Budskapene er tross alt noen hakk mer meningsfulle. Det kan være:

Hei kjære, hvordan gikk møtet du gruet deg til i fag?

Skal vi møtes på Kaffebrenneriet i morgen?

Eller:

Haha, i dag skjedde det noe morsomt....

Og så stille.

Skrivwr det for å nyansere bildet litt. Budskapet er liksom ikke bare meld meg, meld meg, meld meg. Det forstår ho alle at er slitsomt.

Anonymkode: 9af6f...ca5

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange