Tatt bort

[AnonymBruker]

På 2.2.2017 den 17.09, AnonymBruker skrev:

Poenget mitt er i alle fall at ingen blir borte ut av det blå. (Sett bort fra ghosting, tydeligvis, men nå snakker vi jo om forhold.) Det kommer alltid forvarsler. Spørsmålet er om frøken Jeg-skjønner-ingenting-vi-hadde-det-jo-så-fint-sammen har fokuset sitt på forholdet eller på alt annet.

Dette. Kan godt hende det er et par stykker som føler at jeg har forsvunnet plutselig slik som trådstarter skriver. I virkeligheten har jeg sagt i fra om at det er andre ting i livet jeg må prioritere.

Anonymkode: b5dcf...47c

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette. Kan godt hende det er et par stykker som føler at jeg har forsvunnet plutselig slik som trådstarter skriver. I virkeligheten har jeg sagt i fra om at det er andre ting i livet jeg må prioritere.

Anonymkode: b5dcf...47c

Da antar jeg at du var borte på grunn av redsel for kjærlighet og at du siden kom tilbake igjen for mer, siden ts har spesifisert gjentatte ganger at det er det det er snakk om her  

Så, hva gjorde du for å gjenoppta kontakten?

Anonymkode: b67f4...ee7

[AnonymBruker]

I noen situasjoner så tror jeg at den som ikke er redd for kjærlighet pusher og dytter litt for mye. Du skal ikke lete lenge før du finner en tråd på KG alla: Han/hun kysset meg ikke på andre date og svarte ikke på meldingen min før 1 time etterpå og vi traff hverandre for en måned siden hva tror dere at han/hun vil er vedkommende seriøs?

Svar: Personen respekterer deg ikke og er ikke interessert, watch out, prøv å send en kjæresteforespørsel på face og hils på mora og se hvordan hen reagerer eller dump.

Anonymkode: 023ed...e65

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

10 minutter siden, a l'orange skrev:

Det å kunne snakke om følelser - altså, ikke å snakke de ihjel, men å kunne kommunisere og føle seg forstått - tror jeg at er en av de viktigste ingrediendene i et godt forhold. Er man litt annerledes og sjelden føler at andre forstår en, så er det ofte vanskelig å finne tonen med så mange, og desto bedre å finne noen som forstår. 

Høres ut som dere passer sammen, men at han er unnvikende typen. Er du? Eller kunne du ha pushet han litt mer enn du har gjort?

Tror dere er et godt stykke unna å være for pågående, begge dere to  

Nå henger jeg ikke helt med på hva du prøver å si. Det å snakke om følelser er jo noe som man må gjøre, men å snakke ting ihjel er vel ikke en bra ambisjon. Men når man først snakker om følelser, er det vel viktig å møtes og forstå hverandre..

Noen finner man tonen med, andre finner man ikke tonen med.

Ja, jeg vet at vi hadde passa bra sammen og følelsene mine har vært litt frem og tilbake. Han er nok uansett den personen jeg har kommunisert best med, uten at vi egentlig har snakket så veldig dypt.. vi kan snakke til hverandre eller forstå hverandre med få ord.

Tror uansett at det er et dødt prosjekt. Kunne nok ha gjort mer, men vil heller ha han som en kompis.

Anonymkode: 023ed...e65

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

22 minutter siden, a l'orange skrev:

Mente vel i grunn bare det du skriver om at noen finner man bedre tonen med enn andre. Tenkte på det du fortalte om han fyren i forhold til hva du fortalte om dine foreldre. Forstå hverandre med få ord, er det jeg mente!

Hehe, nei, jeg forstod det som at du godt kunne tenke deg å være kjæreste med han. Men nå vil du heller ha han som kompis. Noe sier meg at dere er nokså unnvikende begge to - og ingen av dere pådriver? Men godt dere er venner i alle fall  

Haha, ikke sant  Sånn går det faktisk litt opp i opp. 

Jeg kunne tenkt meg å være kjæresten hans, har mange ganger tenkt at jeg skal ta det steget og kanskje gi det et forsøk..om han vil? Men det skjer alltid noe som gjør at jeg aldri gjør det, får plutselig kompisfølelse. 

Ingen er pådrivere, nei. Det er nok riktig.. Men jeg har i det minste hatt seriøse forhold og vært forelsket opp igjennom disse årene. 

Anonymkode: 023ed...e65

[AnonymBruker]

22 minutter siden, a l'orange skrev:

Jepp, det tror jeg du kan ha rett i! I allefall overfor noen med trygg tilknytning.

Men utfra det jeg har lest - se evt lenker side 2 - så er det gjerne sånn at de unnvikende og de pågående finner hverandre og kan fungere. Ikke nødvendigvis de som er pågående som i at ting skal gå fort, men pågående som i kraftig nok til at man merker det.

Er ikke helt overbevist om at den personen du snakker om "ikke er interessert". Dersom det er en med trygg tilknytning, vil han eller hun muligens være uinteressert og avvise en slik overivrig person. Men dersom det er en med unnvikende tilknytning, og vedkommende ikke synes det er ubehagelig, vil han eller hun faktisk kunne bli interessert av at andre pusher over tid. Så spørs det bare hvor interessert pusheren er.

Og dette med dårlig tid er vel også et symptom på den tiden vi lever i. Jeg trekker frem noe @Rainstorm skrev i den andre tråden igjen;

"Joda, det finnes nok på den måten kun i filmer og romaner. Men det er noe i det. Vi er så hastige når det kommer til forhold. Folk må vite, folk må være "all in", folk må ha styr på alle følelser, kunne føle dem riktig og uttrykke dem riktig. Vi forventer mye når det kommer til kjærlighet. "Du skal vite her og nå hva du føler, og uttrykke det perfekt slik at jeg forstår deg riktig, ellers så handler det om at du holder på med en annen eller har lurt meg hele denne tiden. Du skal føle sterkt og på en lignende måte som jeg gjør, du skal føle slik at jeg kan forstå hvordan du føler, og hvis du føler på en annen måte så blir dette for vanskelig." (Sier ikke at du TS sier dette, men det er litt snerten av forskjellige mennesker og holdninger i samfunnet for tiden.)"

Det er et vell av historier om utrygg tilknytning her inne. Særlig de klamrende og pågående oppretter tråder for hvordan de skal komme nærmere partner.

Men en sjelden gang dukker det opp noen som er unnvikende og som har skjønt at det kan være et problem, det og!

http://forum.kvinneguiden.no/topic/1025089-utrygg-unnvikende-tilknytningsstil-problemer-med-nære-relasjoner-andre-med-lignende-problem/

Et av de virkelig gode innleggene på KG har jeg funnet i denne tråden, det går sånn;

"En utrygg tilknytningsstil kommer av at du har lært at personene som er nærmest deg, ikke kan dekke behovene dine når du trenger dem, du kan ikke stole på at de er der for deg, trøster deg og vil deg det beste. Derfor blir det tryggere å holde en viss avstand. Forstår jeg deg rett, så er det nettopp det du gjør i kjæresteforhold?

Kanskje du må spørre deg selv akkurat hva du ønsker fra et kjærlighetsforhold? Når du er bevisst på dette, kan det være lurt å fortelle en ny/potensiell partner at du har hatt en tendens til å være unnvikende, men at du ønsker det og det fra forholdet med denne personen, og at du er villig til å jobbe for å skape en stabil og åpen relasjon. Vær realistisk; det kan ta lang tid å etablere en trygg relasjon, men hvis du er ærlig med deg selv og den andre, og den andre er villig til å gjøre en innsats, så kan det gå riktig bra. Men du må tørre å kjenne på frykt for å bli avvist/ ikke være ønsket og elsket, og kommunisere denne frykten når den sniker seg på, i stedet for å skygge banen og beskylde den andre for å være for intens"

(Anonymkode: 0a085...b4f)

Den tråden leste jeg også, husker den. Kjempe bra!  

Anonymkode: 023ed...e65

[AnonymBruker]

Det er kjipt å høre fra en kjæreste "du bryr deg ikke nok/du er likegyldig", som det er å høre at en kjæreste sier "du kveler meg". Hva er det som skjer når dette skjer?

Det er kjipt å være forelsket i en som kan virke likegyldig til deg, på samme måte som det er kvelende om det blir for mye push. Tror ingen ønsker å signalisere disse tingene. 

Anonymkode: e57e0...d1c

[Gjest Maria.]

Det var mye å sette seg inn i. Jeg klipper og limer inn litt av det jeg har bemerket meg av lesestoffet (mye bra!)

Hvordan viser tilknytningsmønstre seg hos voksne?

• Behov for nærhet/avstand.
• Selvstendighet/avhengighet.
• Søke hjelp/be om noe fra andre.
• Følelsesuttrykk/intensitet.
• Følelsesregulering: «selvforsynt» vs. «avhengighet».

Det som var tiltrekkende i forskjellerne i tilknytningssmønstrene kan også bli det som er vanskelig. Sprudlende og fargerik eller rolig og trygg kan bli:

• Gå vekk.
• Bli stille.
• Klenge.
• Kontrollere/sjekke.
• Søke fysisk nærhet.

Fører til konflikt – hva skjer med oss?

• Opplevd fare/trussel forsterker tilknytningsatferden. «Vi prøver hardere».
• Den enes tilknytningsatferd kan oppleves som en trussel av den andre. <--
• Konflikt vedlikeholdes/forsterkes.
• Mentaliseringssvikt (overveldelse): tenkningen vår blir absolutt, svart/hvitt, «Det føles sånn, derfor er det sånn»

Noen vanlige konflikttema hos par

• Alenetid/sammen.
• Plikter og ansvar.
• Foreldrerolle.
• Åpenhet.
• Seksualitet.
• Kommunikasjon – kunne uttrykke behov.

Ingen har en «perfekt tilknytning». Veien ut av konfliktspiralen:

• Første skritt – godta at mønsteret vi har havnet inn i har vi begge et ansvar for.
• «Mønsteret er fienden».
• Skyldfordeling fører sjelden til bedring.
• Innsikt i egen og partners historie/sårbarhet gjør konflikter mindre truende, og gjør det lettere å vise forståelse.
• Oversette konflikten – fra ytre/konkrete forhold til indre forhold (tanker, følelser, behov).
• Hva handler konflikten egentlig om? Kommunisere behov tydeligere.
• Å kunne kjenne igjen mønster gir bedre mulighet til å finne strategier som roer ned, stoppe eskalering.
• Å kunne vende tilbake til vanskelige tema når en er roligere.
• Anerkjennelse!

— For den unnvikende gjelder det å kjenne på de negative følelsene, samtidig som man forsøker å uttrykke dem, for eksempel «Jeg blir overveldet, jeg trenger en pause». Slik får partneren en idé om hva som skjer. Et stenansikt er nemlig som bensin på bålet for en pågående, engstelig person. Den pågående, på sin side, må lære seg til å romme fortvilede følelser uten å utagere i form av bebreidelser og karakterisere en annens person aktivitet som negativ.

Denne personen mener at mennesker med samme tilknytningsstil passer best sammen. Siden er på dansk, men den var innholdsrik. http://steenrassing.dk/psykoterapeut/artikler/tilknytningsstile/

Nå som jeg har lest litt rundt, så er jeg litt usikker..Men jeg har på en måte også fått litt svar, blitt litt mer bevisst på tilknytningsstilene, fått mer forståelse. Samtidig er det noe ved dette som låser seg litt.

• Det har vært scenario hvor evnt. partner synes at jeg bør svare kjappere/skrive oftere på smser. Jeg har ikke blitt nedkjørt av 50 anklagende smser fra noen hvor de klenger eller anklager, heller at det har vært vanskelig for den andre å forstå at jeg kan være interessert samtidig som jeg oppfører meg sånn som fører til "liker den andre meg like godt?". Inntrykket er at det har vært lurt å prate om det og at det har hjulpet. Men er man ikke forsiktig så kan det endre opp med at noe smått bygger seg opp til å bli noe stort - i form av at personen setter flere antenner i det søkelyset og leter etter tegn på om den andre er avvisende/kommer til å avvise/ikke liker deg like godt eller...Så prøver den andre å betrygge, sende smser - som blir dårlig mottatt fordi det ikke virker ekte nok. Er positivt at man har det bra når man er forelsket, noe som den ene kan kjenne at man failer på, så man vil betrygge/vise at man setter pris på/osv; det kan gå bra eller ikke.
• Ingen har ringt meg opp 50 ganger hvis jeg ikke svarer på telefonen. Men jeg har fått tilbakemelding om at personen er usikker når vi er lenge fra hverandre. Samtidig har mitt inntrykk vært at det er en felles forståelse og ønske fra begge sider om at man skal ha et sunt nivå av alenetid og et sunt nivå med tid sammen..Dette tror jeg kan føre til mange problemstillinger for et par som har disse tilknytningsstilene.
• Jeg har ikke et steinansikt  Og følelsesløs eller kald. Har hvert fall fått tilbakemeldinger om det motsatte..at jeg viser mye kjærlighet og varme. 
• Jeg trenger tid på meg under en konflikt. Den andre vil gjerne ta det her og nå. Jeg beundrer den andre for å kunne ta ting på strak arm, ikke trenge å tenke så nøye gjennom ting først. Likevel er jeg ikke sånn og trenger tid på meg til å samle tankene. 
• Ting har blitt tatt opp med meg ganske rolig, ikke like dramatisk som det beskrevet på mange av disse sidene. I stedet for å kvele meg så har det heller vært vekt på at intensjonen ikke er å kritisere eller kvele.
• Det står at man kan bli kritisert for å ikke prioritere tiden sin godt nok og bruke tid på andre ting, det har jeg opplevd, spesielt når alle usikkerhetene allerede er ute. Det står at den andre anklager deg for å bruke tid på negative ting; opplever heller at den andre lurer på hvordan jeg kan være forelsket hvis jeg heller gjør...
• Jeg er dårlig på å komme til partneren for støtte, uttrykke følelsene.
• Osv 

Jeg kan altså kjenne igjen noen av problemstillingene, men jeg føler ikke at ting løper helt ut i alle ytterpunktene. Samtidig så er man litt stuck i dynamikken, den ene føler ikke at den andre er forelsket nok mens den andre ender opp med å føle at man ikke strekker til. Man ser jo at den ene i dette forholdet ikke har det bra og får dekka sine behov.

-Jeg tror slike forhold kan ende dårlig hvis man ikke vet hva man skal gjøre med disse tingene. Pågående oppførsel kan også være veldig, veldig avvisende når de først setter i gang. Sier ikke at dette skjer ofte, men; Eksempel: prøve å vekke følelsene til den andre via destruktiv(e) handling(er) i stedet for god kommunikasjon; prøve å gjøre den andre sjalu, vise at man kan finne noen andre, finner seg noen andre, avvise når man forsøker å sende flere smser, be om at man skal kjempe hardere men avvise det. En sånn mannlig utgave av Beyonce "I could have another you by tomorrow". -De gangene dette har skjedd så har det endt opp med at jeg ikke klarer å forholde meg i situasjonen mer og føler meg sviktet. Og den andre føler at jeg ikke kjempet godt nok, mens jeg føler at jeg ikke kan strekke til. På mange måter kan disse tilknytningsstilene passe sammen, men jeg har også litt tvil dessverre..Det krever en god del av begge to for at sånne forhold skal funke, helt privat sitter jeg igjen med en følelse av at de som har pågående tilknytningsstil har behov for noe annet enn min tilknytningsstil. Jeg føler ikke at jeg er like misfornøyd som den andre (før det går helt skeis).

Endret 4. februar 2017 av Maria.

[AnonymBruker]

Jeg har et slags forhold med en fyr. Vi er ikke direkte kjærester, men har flørtet og hengt sammen i et halvt år. Jeg vil si jeg er engstelig/pågående og han unnvikende. Det er forferdelig slitsomt, synes jeg. Jeg får liksom ikke nok kontakt og jeg bruker utrolig mye tid på å analysere ham. Hvor lang tid han bruker på å svare, jeg blir stressa når jeg ser han har lest meldingen, men ikke svart. I blant går det et par dager før jeg hører fra ham. Jeg har ingen grunn til å tro at noe er i veien. Jeg har mange ganger fryktet at han har fått nok av meg, for så å få det motbevist. Likevel blir jeg like urolig neste gang. Og jeg lurer konstant på hva som er lur framgangsmåte, om jeg bør fortsette å være pågående, eller om jeg skal avvente at han tar kontakt. Nå er vi en slik periode. Jeg har ikke hørt fra ham på to dager, men jeg har ikke sendt melding og frykter hva som skjer.

Jeg tror jeg holder et slags regnskap der min aktivitet på en måte er fasiten. Jeg tenker at om han tar mindre initiativ enn meg, så betyr det at han er mindre interessert. Andre ganger, som nå, blir jeg redd for at han skal tolke min stillhet som at interessen min har dabbet av og ikke ta kontakt pga det.

Begynner å bli sliten av dette. Det rare er at jeg ikke har vært slik i tidligere forhold. Så jeg lurer på om det kan være slik at hans unnvikende personlighet trigger det pågående i meg.

Anonymkode: 9af6f...ca5

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et slags forhold med en fyr. Vi er ikke direkte kjærester, men har flørtet og hengt sammen i et halvt år. Jeg vil si jeg er engstelig/pågående og han unnvikende. Det er forferdelig slitsomt, synes jeg. Jeg får liksom ikke nok kontakt og jeg bruker utrolig mye tid på å analysere ham. Hvor lang tid han bruker på å svare, jeg blir stressa når jeg ser han har lest meldingen, men ikke svart. I blant går det et par dager før jeg hører fra ham. Jeg har ingen grunn til å tro at noe er i veien. Jeg har mange ganger fryktet at han har fått nok av meg, for så å få det motbevist. Likevel blir jeg like urolig neste gang. Og jeg lurer konstant på hva som er lur framgangsmåte, om jeg bør fortsette å være pågående, eller om jeg skal avvente at han tar kontakt. Nå er vi en slik periode. Jeg har ikke hørt fra ham på to dager, men jeg har ikke sendt melding og frykter hva som skjer.

Jeg tror jeg holder et slags regnskap der min aktivitet på en måte er fasiten. Jeg tenker at om han tar mindre initiativ enn meg, så betyr det at han er mindre interessert. Andre ganger, som nå, blir jeg redd for at han skal tolke min stillhet som at interessen min har dabbet av og ikke ta kontakt pga det.

Begynner å bli sliten av dette. Det rare er at jeg ikke har vært slik i tidligere forhold. Så jeg lurer på om det kan være slik at hans unnvikende personlighet trigger det pågående i meg.

Anonymkode: 9af6f...ca5

Hvorfor orker du? Det fascinerer meg... Hvorfor orke vondt i magen, energisløsing med analyse osv. Er dere ikke lengre etter ett halvt år, hvorfor utsette seg selv for dette videre? 

Anonymkode: a0db5...d20

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor orker du? Det fascinerer meg... Hvorfor orke vondt i magen, energisløsing med analyse osv. Er dere ikke lengre etter ett halvt år, hvorfor utsette seg selv for dette videre? 

Anonymkode: a0db5...d20

Fordi jeg er forelsket  Og fordi jeg fortsatt ikke forstår om han oppfører seg sånn fordi han er mindre forelska enn meg, eller om han bare har en annen måte å vise det på enn meg.

Anonymkode: 9af6f...ca5

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor orker du? Det fascinerer meg... Hvorfor orke vondt i magen, energisløsing med analyse osv. Er dere ikke lengre etter ett halvt år, hvorfor utsette seg selv for dette videre? 

Anonymkode: a0db5...d20

Fordi det ikke alltid er sånn? Vondt i magen hadde man hatt uansett, for det finnes ikke et perfekt forhold eller en perfekt tilknytningsstil. De aller fleste av oss har en trygg tilknytningsstil hvor de andre tilknytningsstilene dukker opp i startfasen av et forhold og under konflikter. Disse tingene hadde man strevd med uansett hvilken tilknytningsstil man har for ingen tilknytningsstiler er som sagt perfekte.. Og hvem gjør det slutt med en man elsker på grunn av dette, hvis man heller kan forstå hverandre og jobbe med det?

Anonymkode: 5fc1a...bea

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor orker du? Det fascinerer meg... Hvorfor orke vondt i magen, energisløsing med analyse osv. Er dere ikke lengre etter ett halvt år, hvorfor utsette seg selv for dette videre? 

Anonymkode: a0db5...d20

Jeg vil jo ikke ha en som reagerer prikk lik som megselv også vet jeg jo at det er hodet som spiller meg et puss. Har man vært sammen i 5 år så skriver man ikke smser hele tiden heller.

Anonymkode: f2dde...fc3

[a l'orange]

⭐

 

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

...men så sitter man der, på den andre siden og lurer. Er han ikke forelsket? Eller er det noe annet? Skal jeg holde meg unna og la det være opp til den andre å ta initiativ? Eller er det nettopp dét jeg skal? Og uansett hva man gjør er det feil, det er for mye eller det er for lite. Og man blir sliten og vurderer å gjøre det slutt, men så er man jo forelsket og redd for å gjøre et stort feilgrep. Man venter litt med å ta kontakt for å la den andre få rom. For så å frykte mer enn noe annet at den andre gjør som meg, nemlig analyserer min stillhet. Samtidig som man innser at denne måten å agere på, å hele tiden forsøke å forutse og analysere den andres reaksjonsmønster, er nevrotisk og dumt, en måte man ikke har lyst til å oppføre seg på.

Den som hadde en fasit.

Anonymkode: 9af6f...ca5

[Gjest Maria.]

På 2.2.2017 den 15.15, AnonymBruker skrev:

• For ordens skyld:  
• Jeg har aldri ghostet noen. 
• Det oppstår når jeg har sterke følelser 
• Det er ikke ønskelig eller behagelig 
• Jeg ønsker ikke at det skal være sånn
• Det sårer den andre
• Det sårer meg 
• Det ødelegger forholdet
• Det kan være en instinktiv og naturlig reaksjon på unormale hendelser
• Det kan handle om en form for angst og tilknytningsstil som kommer av oppvekst eller tidligere kjærlighetsforhold
• Man kan klare seg fint ellers i livet og i relasjoner, men oppstår ofte når man opplever kjærlighet
• Psykisk

 

Alt sammen kan virke fint. Sett bort i fra det så GJETTER jeg at du kan oppfatte personen som unnvikende, fjern, trekker seg bort, redd for å være sårbar osv når forelskelsen blir sterk. Det er forskjell på når man får frykt: det er bare den som frykter som kan forklare når det oppstår. Oppstår det for eksempel når det er snakk om fremtiden? Oppstår det når det er snakk om en ferietur? Oppstår det når man skal flytte sammen? 

Det er ikke den andre personen sin feil at personen frykter, da det gjerne heller kommer av oppvekst eller tidligere forhold. Kjærlighet har blitt en fare.. Kanskje tidligere fysisk eller psykisk mishandling, blitt forlatt på en grusom måte: men et fellestrekk er ofte hjelpesløshet. 

Noen ting som kan forekomme i kroppen:

  Vis skjult innhold

-Kjærligheten som oppstår kan gi faresignaler til hjernen, man må komme seg unna situasjonen, nervesystemet styrer prosessen utenom viljens kontroll: Det er naturlig, men samtidig vet man jo at det er unødvendig og svært dumt i de situasjonene det ikke er farlig. 

-Det er gjerne vanskelig å tenke grundig i en slik situasjon.

-Kroppen bruker ofte mye energi på å ta imot og fokusere på signalene eller den kampen den oppfatter.

-Det slippes ut store mengder hormoner i blodbanen som virker på ulike organer. Det kalles overaktivering i kroppen som er naturlig for overlevelse, men lite nyttig når det ikke er noe å frykte.

-Det kan også oppstå underaktivering som fører til at kroppen din rett og slett slutter å føle.

-Den andre kan oppfatte deg som kald og kontrollert, mens det egentlig er kroppen din som reagerer på frykt.

-Hvis kroppen gir deg underaktivering så forteller den hjernen din og sansene dine at hjertefrekvensen din skal gå ned, nervene får beskjed om å sørge for at du skal føle så lite smerte som mulig i denne faresituasjonen, pusten blir stille, hormoner gjør at du i mindre grad føler sansepåvirkninger. Bevisstheten din får beskjed om at du skal bli likeglad og delvis forsvinne fra virkeligheten.

-Er du overaktivert så har kroppen din gitt deg beskjed om at du skal kunne flykte fra dette (løpe) eller kjempe. Du reagerer instinktivt.

-Kroppen jobber hardt og bruker opp mye energi på å stenge følelser ute

Når vi allerede er over- eller underaktivert, vil vi lett oppdage tegn på utrygghet og reagere raskt. I de situasjonene har vi lett for å feiltolke situasjoner som egentlig ikke er farlige, slik at vi blir redde når vi egentlig er trygge.

Når man ikke er over- eller underaktivert gjør ikkenervesystemet vårt oss innstilt på frykt, unngå, da reagerer man heller ved å tenke, føle, lære eller sosial kontakt og kommunikasjon. Da kan du oppleve stress, sinne eller tristhet men IKKE på samme måte som overlevelsesreaksjoner. Da tåler man ting på en brukbar måte, som er vanskelig når man er i over- eller underaktiveringsmodus. 

Andre ting:

  Vis skjult innhold

 

-Unngå vanskelige samtaler og samtaler som vekker frykten (når partneren vil snakke om å kjøpe hus..)

-Isolere seg fra sosial kontakt (stenge den andre ute

-Forsøker å beskytte seg mot sterke følelser (som oppstår når du virkelig er forelsket)

-Ikke være i stand til å tenke og kan slite med å bli følelsesmessig aktivert overhodet.

-Blir gjerne deprimert og trist av dette og trekker seg unna.

-Det er vanskelig å stole på andre mennesker

-Vanskelig å vite hva du vil

 

Jeg sier ikke at alle som er redd for kjærlighet og frykter den opplever dette. Men jeg tror dette foregår. Ofte har man blitt forlatt, overgrep, vold, psykisk mishandling tidligere.. noe som har ført til at kjærlighet blir forbindet med noe man kanskje bør rømme fra før det er for sent? Samtidig er man ikke over- eller underaktivert HELE tiden og kan havne utenfor - der hvor man kan tenke klart og grundig - hvor man kan fortelle seg selv at dette er dumt! Det er fint å være forelsket..Samtidig er det utrolig vanskelig å gå fra en man elsker, hvis det oppleves som trygt. Men ofte stikker man før det blir helt seriøst.. eller noe annet fører til brudd. 

Anonymkode: cff0f...ac3

 

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

...men så sitter man der, på den andre siden og lurer. Er han ikke forelsket? Eller er det noe annet? Skal jeg holde meg unna og la det være opp til den andre å ta initiativ? Eller er det nettopp dét jeg skal? Og uansett hva man gjør er det feil, det er for mye eller det er for lite. Og man blir sliten og vurderer å gjøre det slutt, men så er man jo forelsket og redd for å gjøre et stort feilgrep. Man venter litt med å ta kontakt for å la den andre få rom. For så å frykte mer enn noe annet at den andre gjør som meg, nemlig analyserer min stillhet. Samtidig som man innser at denne måten å agere på, å hele tiden forsøke å forutse og analysere den andres reaksjonsmønster, er nevrotisk og dumt, en måte man ikke har lyst til å oppføre seg på. Den som hadde en fasit.

Anonymkode: 9af6f...ca5

Anbefaler deg å lese det innlegget over grundig. Kan du spørre han om han har behov for pusterom? Hadde du godtatt at svaret var ja uten at det ble negative konsekvenser og mer usikkerhet? 

Også er det du som kjenner han. Vi er alle sammen forskjellige.. Tolker du han som en fyr som bruker mennesker og bruker tid på mennesker han ikke er forelsket i? Har han sagt at han har følelser for deg og vist det i handlinger eller er han two-faced? 

Kan bare snakke for mitt vedkommende; jeg har ikke noen vane med å være sammen med noen uten at jeg er forelsket i personen eller fortelle at jeg er forelsket uten at jeg er det. Går ikke inn i et forhold med noen uten å ha tenkt over hva jeg gjør (noe som kanskje innebærer min tilknytning?). Impulsive kjærlighetsforhold er ikke min greie - unngå dem er vel heller mer riktig.

Endret 4. februar 2017 av Maria.